Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Kea]

Alt er bare drit, uansett hvor hardt jeg prøver. Nå går jeg rundt med vonde tanker bokstavelig talt 24/7 (ja, til og med i drømmene). Er så fortvilt.

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Jeg er redd for å dele litt sensitiv informasjon, og derfor ønsker jeg å poste som anonym.

 

La meg først fortelle litt om meg selv.

Jeg er en mann i 20-årene, og har alltid hatt et fantastisk liv. Jeg er utrolig glad i mine foreldre, og det har jeg alltid vært. De har aldri gjort meg noe vondt, har alltid støttet meg, og er utrolig greie generelt. De kan være litt strenge innimellom, men det er jo slik foreldre skal være.

Jeg elsket livet. Selv på den mørkeste vinteren våknet jeg med et smil om munnen, og gledet meg til dagen som kom i vente.

 

Mye har skjedd de siste årene. Jeg ønsker å begynne fra ungdomsskolen, selv om det ikke er særlig mye å fortelle. Vi var en vennegjeng på fire personer. Vi gikk sammen på barneskolen. Jeg har aldri blitt mobbet i mitt liv, men jeg følte meg aldri helt "velkommen" på ungdomsskolen. Jeg skulket aldri en eneste dag, men var ofte syk. På slutten av ungdomsskolen døde min bestefar. Jeg vekte rundt 60kg. De to årene etter min bestefar døde, gikk jeg opp 40kg. Jeg vet ikke om det har noe sammenheng, men jeg begynner å tro det. Jeg veier nå 115kg, for de som lurte.

 

Videregående ble mye bedre. På ungdomsskolen var jeg i en klasse med 30 elever. På videregående var vi rundt 15. Det ble mer "intimt", og det var lettere å være sammen med folk. Jeg har alltid vært av den stille typen. Jeg snakker ikke hvis det ikke er nødvendig. Jeg har aldri vært sjenert, bare veldig introvert.

 

Jeg hadde tre fantastiske år på videregående. Jeg fikk mange gode venner. Har absolutt ingen kontakt med dem nå lengre. Har ikke tatt bryet med å kontakte dem. Året etter det tredje året på videregående, bestemte jeg meg for å ta ett år på folkehøyskole. Jeg ble ikke innkalt til militæret (ikke hadde jeg lyst heller), og tenkte at det kanskje kunne være smart å gå på folkehøyskole; for å lære å bli mer selvstendig.

 

Året på folkehøyskolen har vært det beste året i mitt liv. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg gikk der. Vi var maks 90-100 personer på skolen, og jeg ble godt kjent med alle. Jeg ble ikke mer ekstrovert av den grunn. Jeg likte å være sosial, og var med på alle elevkvelder og fester, selv om jeg krevde litt ekstra tid på rommet mitt etterpå. Selv om jeg kjente de fleste, var det fortsatt noen få jeg ble ekstra godt kjent med. Det var noen jeg kunne dele hemmeligheter med, og de kunne fortelle deres hemmeligheter til meg.

 

Jeg husker ikke når det var, men det må ha vært en gang på nyåret. Vi satt i klasserommet og jobbet, da rektor kom inn for å ha et par ord med meg. Bestemor var død. Mine foreldre kom senere på dagen og hentet meg. Det eneste jeg hadde lyst til var å snakke med noen. Bare noen. Jeg nevnte det aldri. Verken for lærere (selv om de hadde fått hørt det fra rektor), eller andre medelever.

 

Plutselig var skoleåret over. Vi tok alle farvel med hverandre. Jeg har ikke tatt kontakt med noen fra skolen etter at jeg sluttet.

 

Ettersom dette nok er mitt siste skole-sommerferie (Skal ut i arbeidslivet.), så bestemte jeg meg for å ikke tenke på jobbsøking fra juni til august. Vi er nå i februar, og jeg har enda ikke jobb. Sitter her for meg selv. Jeg kan telle mine venner på én hand. Eller, det er ikke så mye å telle egentlig. Jeg har ingen som jeg vil påstå er mine "venner" lengre. Jeg har fortsatt bittelitt kontakt med dem jeg gikk sammen med på barne- og ungdomsskolen. Vi er ute på kino en gang i blant, og med en gang i blant mener jeg i gjennomsnitt hver 3-5 måned. De tre holder fortsatt sammen, besøker hverandre og har det gøy. Jeg sitter her for meg selv. De har jo selvfølgelig prøvd å få meg med på ting, men svaret blir ofte nei.

 

Det er altså min feil. Jeg liker å være for meg selv. Jeg har alltid likt å være for meg selv.

Selv om jeg liker å være for meg selv, har det blitt ekstremt mye av det i det siste. Familien jobber, mens jeg sitter hjemme foran datamaskinen. I begynnelsen var det ganske kult. Jeg kunne gjøre det jeg ville uten noe forstyrrelse. De første månedene etter sommerferien våknet jeg klokken 9 på morgenen. Jeg ville ikke sløse bort dagen.

Etterhvert begynte jeg å stå opp kl 10, såå begynte jeg å våkne kl 10, men lå i senga til 11 for å lese siste nytt. I det siste har jeg våknet rundt 11.

 

Det har blitt kjedeligere og kjedeligere. Min eneste underholdning er TV, PC, og samtaler med meg selv. Selv om jeg liker å lese, så har jeg ikke åpnet åpnet en eneste bok (bortsett fra når jeg ligger i senga).

 

Jeg har ikke gått ut av huset alene en eneste gang siden august. Jeg blir med mine foreldre når de skal ut å handle, og hvis jeg skal på butikken har ofte broder'n lyst å være med. Men jeg har ikke gått en eneste tur siden august. Ikke engang bort til nærmeste butikk som ligger rundt en kilometer unna.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg prøver og prøver, men jeg kommer meg bare ikke ut. I januar fikk jeg endelig lappen. Jeg elsker natur, så målet var å kjøre langt bort til skog og fjell for å gå tur. Jeg har ikke tatt en eneste kjøretur enda. Jeg fikk lappen fordi jeg klarer å kjøre, men det er akkurat som om underbevisstheten sier til meg at jeg ikke klarer det. Jeg stoler ikke på meg selv. Jeg har ikke troa på meg selv. Den eneste gangen jeg har kjørt alene, var fordi min far trengte skyss.

 

Jeg er fortvilt. Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg våkner 11, sitter og ser tv frem til 12-13, og så er det data fra 13 til 3 på natta. Jeg kommer meg ikke ut, uansett hva jeg prøver. Det er ingenting som motiverer meg lengre. Jeg har vært på flerfoldige jobbintervjuer (som vil si 4 så langt), men har enda ikke fått meg jobb. Jeg har prøvd å starte egne prosjekter. Nettsider, skrive ting og tang, lage spill, ett eller annet, bare for å gjøre noe. Jeg har startet på alt det nevnte, men har aldri giddet å fullføre noe av det.

Jeg har et mål. Jeg skal fortsette på skole, men starter ikke der før i 2016.

 

Uansett. Jeg er en blid og glad person, men i det siste har livet vært veldig kjipt. Jeg tror ikke jeg er deprimert. Jeg har i alle fall har aldri vært inne på selvmordstanker, og selvmord er noe jeg aldri kommer til å prøve meg på, uansett for kjipt livet måtte være. Men jeg kan nevne at jeg har tenkt et par ganger på døden generelt, i det siste. Føler også at jeg hører på mye mer melankolsk musikk enn det jeg gjorde tidligere.

 

Jeg har prøvd å få skrevet denne posten i flere uker nå. Jeg har rett og slett ikke hatt selvdisiplin nok, eller styrke nok til å skrive. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Du kan vell si at dette er et rop om hjelp. Jeg har prøvd å lese tekster om hvordan du kan motivere deg selv, men ingenting har funket så langt.

 

Jeg beklager hvis posten ble litt lang og rotete mot slutten. Jeg ser at det begynner å bli sent, selv om jeg vet at jeg ikke kommer til å være i sengs før 4 eller 5. Det er tross alt helg. Hvis jeg kommer på noe mer av betydning, så skal jeg selvfølgelig skrive det her.

 

Vær så snill. Hjelp meg.

Anonymous poster hash: aa103...7a8

[Bruker-369852]

Alt er bare drit, uansett hvor hardt jeg prøver. Nå går jeg rundt med vonde tanker bokstavelig talt 24/7 (ja, til og med i drømmene). Er så fortvilt.

 

Samme her...

[Kea]

Jeg er ikke uthvilt om dagen med mindre jeg sover ca. 10 timer. De siste månedene har det vært optimalt for at jeg skal føle meg uthvilt og opplagt. Men det som er en plage er at det er deprimerende å våkne så sent, så jeg er opplagt og uthvilt, men til gjengjeld i dårlig humør. Det begynner å gå meg på nervene. Jeg har prøvd å tvinge meg ut av senga etter 8 timer, men da blir jeg bare så trøtt etter noen timer at jeg må legge meg nedpå igjen. Jeg har alltid hatt et problem med søvn, men det har aldri vært så "ille" som nå.

[Bruker-369852]

Jeg har sluttet med en medisin nå, som er bra. Men allerede etter 3 dager så er døgnrytmen blitt litt dårlig. Har heller ingen ting å gå til om dagene, og ingen å være med. Ganske ensomt...

[Emancipate]

Lurer på hva det er som gjør at noen folk har "en svart åre" i seg. Ikke at de har en mental sykdom, men at de blir glad a musikk i moll f.eks. Er det medfødt, eller skyldes det noe i oppveksten? Og er det i det hele tatt relatert til psykisk sykdom, eller er det noe helt annet?

 

Endret 17. februar 2015 av Emancipate

[limitator_X]

Bare som et lite tips og info til de som har problemer her, er dere fysisk i form? Da mener jeg ikke mye aktive, men nok? For det har så mye å si... det er bedre enn så mange medisiner og det er helt sykt hvor bra man kan bli og føle seg hvis man trener litt og spiser sunt (husk definisjonene av "sunt"), kunnskap er også nøkkelen til et bedre liv, med andre ord les og bruk tid på det.

 

Ville bare nevne det, og jeg vet det er hardt! Det er ikke lett, selv er jeg langt fra mål enda:P

Jeg slet før med overvekt, lite og dårlig søvn, kanskje søvnapne, dårlig selvtillit og angst.. Idag er alle de vekke... pga endret livsstil (mer akitivitet og sunnere mat - lavkarbo), men til info kuttet jeg også ut røyk og alc en del.. sitter kun igjen med øresus nå, noe jeg må leve med pga mine dumme festøyeblkikk og dumme ting som er gjort uten å tenke

 

For at jeg skal klare å takle øresusen, må jeg være enda sunnere og trene mer, noe jeg ikke er alt for glad i:P Men etter alt som har blitt bedre i de siste 2-3år, så stopper jeg ikke nå! Håper dette kan hjelpe, og ikke kom å si at dere er aktive nok Vi snakker ofte mer om hva vi skal gjøre uten å gjøre det^^

 

EDIT; En ting til, livet er søren ikke rettferdig! Men det går ann å prøve å ha det godt, å vertfall nyte livet litt før man tar "ferie". Good luck to all

Endret 17. februar 2015 av limitator_X

[heblilla]

Hei!

 

Jeg er redd for å dele litt sensitiv informasjon, og derfor ønsker jeg å poste som anonym.

 

La meg først fortelle litt om meg selv.

Jeg er en mann i 20-årene, og har alltid hatt et fantastisk liv. Jeg er utrolig glad i mine foreldre, og det har jeg alltid vært. De har aldri gjort meg noe vondt, har alltid støttet meg, og er utrolig greie generelt. De kan være litt strenge innimellom, men det er jo slik foreldre skal være.

Jeg elsket livet. Selv på den mørkeste vinteren våknet jeg med et smil om munnen, og gledet meg til dagen som kom i vente.

 

Mye har skjedd de siste årene. Jeg ønsker å begynne fra ungdomsskolen, selv om det ikke er særlig mye å fortelle. Vi var en vennegjeng på fire personer. Vi gikk sammen på barneskolen. Jeg har aldri blitt mobbet i mitt liv, men jeg følte meg aldri helt "velkommen" på ungdomsskolen. Jeg skulket aldri en eneste dag, men var ofte syk. På slutten av ungdomsskolen døde min bestefar. Jeg vekte rundt 60kg. De to årene etter min bestefar døde, gikk jeg opp 40kg. Jeg vet ikke om det har noe sammenheng, men jeg begynner å tro det. Jeg veier nå 115kg, for de som lurte.

 

Videregående ble mye bedre. På ungdomsskolen var jeg i en klasse med 30 elever. På videregående var vi rundt 15. Det ble mer "intimt", og det var lettere å være sammen med folk. Jeg har alltid vært av den stille typen. Jeg snakker ikke hvis det ikke er nødvendig. Jeg har aldri vært sjenert, bare veldig introvert.

 

Jeg hadde tre fantastiske år på videregående. Jeg fikk mange gode venner. Har absolutt ingen kontakt med dem nå lengre. Har ikke tatt bryet med å kontakte dem. Året etter det tredje året på videregående, bestemte jeg meg for å ta ett år på folkehøyskole. Jeg ble ikke innkalt til militæret (ikke hadde jeg lyst heller), og tenkte at det kanskje kunne være smart å gå på folkehøyskole; for å lære å bli mer selvstendig.

 

Året på folkehøyskolen har vært det beste året i mitt liv. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg gikk der. Vi var maks 90-100 personer på skolen, og jeg ble godt kjent med alle. Jeg ble ikke mer ekstrovert av den grunn. Jeg likte å være sosial, og var med på alle elevkvelder og fester, selv om jeg krevde litt ekstra tid på rommet mitt etterpå. Selv om jeg kjente de fleste, var det fortsatt noen få jeg ble ekstra godt kjent med. Det var noen jeg kunne dele hemmeligheter med, og de kunne fortelle deres hemmeligheter til meg.

 

Jeg husker ikke når det var, men det må ha vært en gang på nyåret. Vi satt i klasserommet og jobbet, da rektor kom inn for å ha et par ord med meg. Bestemor var død. Mine foreldre kom senere på dagen og hentet meg. Det eneste jeg hadde lyst til var å snakke med noen. Bare noen. Jeg nevnte det aldri. Verken for lærere (selv om de hadde fått hørt det fra rektor), eller andre medelever.

 

Plutselig var skoleåret over. Vi tok alle farvel med hverandre. Jeg har ikke tatt kontakt med noen fra skolen etter at jeg sluttet.

 

Ettersom dette nok er mitt siste skole-sommerferie (Skal ut i arbeidslivet.), så bestemte jeg meg for å ikke tenke på jobbsøking fra juni til august. Vi er nå i februar, og jeg har enda ikke jobb. Sitter her for meg selv. Jeg kan telle mine venner på én hand. Eller, det er ikke så mye å telle egentlig. Jeg har ingen som jeg vil påstå er mine "venner" lengre. Jeg har fortsatt bittelitt kontakt med dem jeg gikk sammen med på barne- og ungdomsskolen. Vi er ute på kino en gang i blant, og med en gang i blant mener jeg i gjennomsnitt hver 3-5 måned. De tre holder fortsatt sammen, besøker hverandre og har det gøy. Jeg sitter her for meg selv. De har jo selvfølgelig prøvd å få meg med på ting, men svaret blir ofte nei.

 

Det er altså min feil. Jeg liker å være for meg selv. Jeg har alltid likt å være for meg selv.

Selv om jeg liker å være for meg selv, har det blitt ekstremt mye av det i det siste. Familien jobber, mens jeg sitter hjemme foran datamaskinen. I begynnelsen var det ganske kult. Jeg kunne gjøre det jeg ville uten noe forstyrrelse. De første månedene etter sommerferien våknet jeg klokken 9 på morgenen. Jeg ville ikke sløse bort dagen.

Etterhvert begynte jeg å stå opp kl 10, såå begynte jeg å våkne kl 10, men lå i senga til 11 for å lese siste nytt. I det siste har jeg våknet rundt 11.

 

Det har blitt kjedeligere og kjedeligere. Min eneste underholdning er TV, PC, og samtaler med meg selv. Selv om jeg liker å lese, så har jeg ikke åpnet åpnet en eneste bok (bortsett fra når jeg ligger i senga).

 

Jeg har ikke gått ut av huset alene en eneste gang siden august. Jeg blir med mine foreldre når de skal ut å handle, og hvis jeg skal på butikken har ofte broder'n lyst å være med. Men jeg har ikke gått en eneste tur siden august. Ikke engang bort til nærmeste butikk som ligger rundt en kilometer unna.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg prøver og prøver, men jeg kommer meg bare ikke ut. I januar fikk jeg endelig lappen. Jeg elsker natur, så målet var å kjøre langt bort til skog og fjell for å gå tur. Jeg har ikke tatt en eneste kjøretur enda. Jeg fikk lappen fordi jeg klarer å kjøre, men det er akkurat som om underbevisstheten sier til meg at jeg ikke klarer det. Jeg stoler ikke på meg selv. Jeg har ikke troa på meg selv. Den eneste gangen jeg har kjørt alene, var fordi min far trengte skyss.

 

Jeg er fortvilt. Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg våkner 11, sitter og ser tv frem til 12-13, og så er det data fra 13 til 3 på natta. Jeg kommer meg ikke ut, uansett hva jeg prøver. Det er ingenting som motiverer meg lengre. Jeg har vært på flerfoldige jobbintervjuer (som vil si 4 så langt), men har enda ikke fått meg jobb. Jeg har prøvd å starte egne prosjekter. Nettsider, skrive ting og tang, lage spill, ett eller annet, bare for å gjøre noe. Jeg har startet på alt det nevnte, men har aldri giddet å fullføre noe av det.

Jeg har et mål. Jeg skal fortsette på skole, men starter ikke der før i 2016.

 

Uansett. Jeg er en blid og glad person, men i det siste har livet vært veldig kjipt. Jeg tror ikke jeg er deprimert. Jeg har i alle fall har aldri vært inne på selvmordstanker, og selvmord er noe jeg aldri kommer til å prøve meg på, uansett for kjipt livet måtte være. Men jeg kan nevne at jeg har tenkt et par ganger på døden generelt, i det siste. Føler også at jeg hører på mye mer melankolsk musikk enn det jeg gjorde tidligere.

 

Jeg har prøvd å få skrevet denne posten i flere uker nå. Jeg har rett og slett ikke hatt selvdisiplin nok, eller styrke nok til å skrive. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Du kan vell si at dette er et rop om hjelp. Jeg har prøvd å lese tekster om hvordan du kan motivere deg selv, men ingenting har funket så langt.

 

Jeg beklager hvis posten ble litt lang og rotete mot slutten. Jeg ser at det begynner å bli sent, selv om jeg vet at jeg ikke kommer til å være i sengs før 4 eller 5. Det er tross alt helg. Hvis jeg kommer på noe mer av betydning, så skal jeg selvfølgelig skrive det her.

 

Vær så snill. Hjelp meg.

 

 

Anonymous poster hash: aa103...7a8

Hvorfor har du ikke tatt deg bryet med å ta kontakt med hverken de du gikk på videregående med eller de du gikk på folkehøyskole med? Det sier seg selv at du blir ensom hvis du ikke gjør noe som helst for å holde kontakten med de du en gang regnet for dine venner.

Aldri for seint!

[Myst]

Tusen takk kjære Livet, som om motbakken disse dager ikke var bratt nok fra før, har du nå gjort den enda brattere og jeg er temmelig lei og sliten av det. Vet ikke hvor lenge jeg vil klare å holde ut. Er så lei av å ha dårlig timing og ta feil beslutninger hele tiden. Når skal du gi meg en strak vei eller litt nedoverbakke for en gangskyld?

[limitator_X]

 

Hei!

 

Jeg er redd for å dele litt sensitiv informasjon, og derfor ønsker jeg å poste som anonym.

 

La meg først fortelle litt om meg selv.

Jeg er en mann i 20-årene, og har alltid hatt et fantastisk liv. Jeg er utrolig glad i mine foreldre, og det har jeg alltid vært. De har aldri gjort meg noe vondt, har alltid støttet meg, og er utrolig greie generelt. De kan være litt strenge innimellom, men det er jo slik foreldre skal være.

Jeg elsket livet. Selv på den mørkeste vinteren våknet jeg med et smil om munnen, og gledet meg til dagen som kom i vente.

 

Mye har skjedd de siste årene. Jeg ønsker å begynne fra ungdomsskolen, selv om det ikke er særlig mye å fortelle. Vi var en vennegjeng på fire personer. Vi gikk sammen på barneskolen. Jeg har aldri blitt mobbet i mitt liv, men jeg følte meg aldri helt "velkommen" på ungdomsskolen. Jeg skulket aldri en eneste dag, men var ofte syk. På slutten av ungdomsskolen døde min bestefar. Jeg vekte rundt 60kg. De to årene etter min bestefar døde, gikk jeg opp 40kg. Jeg vet ikke om det har noe sammenheng, men jeg begynner å tro det. Jeg veier nå 115kg, for de som lurte.

 

Videregående ble mye bedre. På ungdomsskolen var jeg i en klasse med 30 elever. På videregående var vi rundt 15. Det ble mer "intimt", og det var lettere å være sammen med folk. Jeg har alltid vært av den stille typen. Jeg snakker ikke hvis det ikke er nødvendig. Jeg har aldri vært sjenert, bare veldig introvert.

 

Jeg hadde tre fantastiske år på videregående. Jeg fikk mange gode venner. Har absolutt ingen kontakt med dem nå lengre. Har ikke tatt bryet med å kontakte dem. Året etter det tredje året på videregående, bestemte jeg meg for å ta ett år på folkehøyskole. Jeg ble ikke innkalt til militæret (ikke hadde jeg lyst heller), og tenkte at det kanskje kunne være smart å gå på folkehøyskole; for å lære å bli mer selvstendig.

 

Året på folkehøyskolen har vært det beste året i mitt liv. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg gikk der. Vi var maks 90-100 personer på skolen, og jeg ble godt kjent med alle. Jeg ble ikke mer ekstrovert av den grunn. Jeg likte å være sosial, og var med på alle elevkvelder og fester, selv om jeg krevde litt ekstra tid på rommet mitt etterpå. Selv om jeg kjente de fleste, var det fortsatt noen få jeg ble ekstra godt kjent med. Det var noen jeg kunne dele hemmeligheter med, og de kunne fortelle deres hemmeligheter til meg.

 

Jeg husker ikke når det var, men det må ha vært en gang på nyåret. Vi satt i klasserommet og jobbet, da rektor kom inn for å ha et par ord med meg. Bestemor var død. Mine foreldre kom senere på dagen og hentet meg. Det eneste jeg hadde lyst til var å snakke med noen. Bare noen. Jeg nevnte det aldri. Verken for lærere (selv om de hadde fått hørt det fra rektor), eller andre medelever.

 

Plutselig var skoleåret over. Vi tok alle farvel med hverandre. Jeg har ikke tatt kontakt med noen fra skolen etter at jeg sluttet.

 

Ettersom dette nok er mitt siste skole-sommerferie (Skal ut i arbeidslivet.), så bestemte jeg meg for å ikke tenke på jobbsøking fra juni til august. Vi er nå i februar, og jeg har enda ikke jobb. Sitter her for meg selv. Jeg kan telle mine venner på én hand. Eller, det er ikke så mye å telle egentlig. Jeg har ingen som jeg vil påstå er mine "venner" lengre. Jeg har fortsatt bittelitt kontakt med dem jeg gikk sammen med på barne- og ungdomsskolen. Vi er ute på kino en gang i blant, og med en gang i blant mener jeg i gjennomsnitt hver 3-5 måned. De tre holder fortsatt sammen, besøker hverandre og har det gøy. Jeg sitter her for meg selv. De har jo selvfølgelig prøvd å få meg med på ting, men svaret blir ofte nei.

 

Det er altså min feil. Jeg liker å være for meg selv. Jeg har alltid likt å være for meg selv.

Selv om jeg liker å være for meg selv, har det blitt ekstremt mye av det i det siste. Familien jobber, mens jeg sitter hjemme foran datamaskinen. I begynnelsen var det ganske kult. Jeg kunne gjøre det jeg ville uten noe forstyrrelse. De første månedene etter sommerferien våknet jeg klokken 9 på morgenen. Jeg ville ikke sløse bort dagen.

Etterhvert begynte jeg å stå opp kl 10, såå begynte jeg å våkne kl 10, men lå i senga til 11 for å lese siste nytt. I det siste har jeg våknet rundt 11.

 

Det har blitt kjedeligere og kjedeligere. Min eneste underholdning er TV, PC, og samtaler med meg selv. Selv om jeg liker å lese, så har jeg ikke åpnet åpnet en eneste bok (bortsett fra når jeg ligger i senga).

 

Jeg har ikke gått ut av huset alene en eneste gang siden august. Jeg blir med mine foreldre når de skal ut å handle, og hvis jeg skal på butikken har ofte broder'n lyst å være med. Men jeg har ikke gått en eneste tur siden august. Ikke engang bort til nærmeste butikk som ligger rundt en kilometer unna.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg prøver og prøver, men jeg kommer meg bare ikke ut. I januar fikk jeg endelig lappen. Jeg elsker natur, så målet var å kjøre langt bort til skog og fjell for å gå tur. Jeg har ikke tatt en eneste kjøretur enda. Jeg fikk lappen fordi jeg klarer å kjøre, men det er akkurat som om underbevisstheten sier til meg at jeg ikke klarer det. Jeg stoler ikke på meg selv. Jeg har ikke troa på meg selv. Den eneste gangen jeg har kjørt alene, var fordi min far trengte skyss.

 

Jeg er fortvilt. Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg våkner 11, sitter og ser tv frem til 12-13, og så er det data fra 13 til 3 på natta. Jeg kommer meg ikke ut, uansett hva jeg prøver. Det er ingenting som motiverer meg lengre. Jeg har vært på flerfoldige jobbintervjuer (som vil si 4 så langt), men har enda ikke fått meg jobb. Jeg har prøvd å starte egne prosjekter. Nettsider, skrive ting og tang, lage spill, ett eller annet, bare for å gjøre noe. Jeg har startet på alt det nevnte, men har aldri giddet å fullføre noe av det.

Jeg har et mål. Jeg skal fortsette på skole, men starter ikke der før i 2016.

 

Uansett. Jeg er en blid og glad person, men i det siste har livet vært veldig kjipt. Jeg tror ikke jeg er deprimert. Jeg har i alle fall har aldri vært inne på selvmordstanker, og selvmord er noe jeg aldri kommer til å prøve meg på, uansett for kjipt livet måtte være. Men jeg kan nevne at jeg har tenkt et par ganger på døden generelt, i det siste. Føler også at jeg hører på mye mer melankolsk musikk enn det jeg gjorde tidligere.

 

Jeg har prøvd å få skrevet denne posten i flere uker nå. Jeg har rett og slett ikke hatt selvdisiplin nok, eller styrke nok til å skrive. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Du kan vell si at dette er et rop om hjelp. Jeg har prøvd å lese tekster om hvordan du kan motivere deg selv, men ingenting har funket så langt.

 

Jeg beklager hvis posten ble litt lang og rotete mot slutten. Jeg ser at det begynner å bli sent, selv om jeg vet at jeg ikke kommer til å være i sengs før 4 eller 5. Det er tross alt helg. Hvis jeg kommer på noe mer av betydning, så skal jeg selvfølgelig skrive det her.

 

Vær så snill. Hjelp meg.

 

 

Anonymous poster hash: aa103...7a8

Hvorfor har du ikke tatt deg bryet med å ta kontakt med hverken de du gikk på videregående med eller de du gikk på folkehøyskole med? Det sier seg selv at du blir ensom hvis du ikke gjør noe som helst for å holde kontakten med de du en gang regnet for dine venner.

Aldri for seint!

 

Det er sant som du sier, det er aldri for sent! Og vær gjerne litt mer åpen og ærlig med de om hvorfor du liker deg litt alene for det meste av tiden, hva kan gå galt om du sier det:P?

 

Dette er litt offtopic, men skal det virkelig være nødvendig å ha kontakt hele tiden med vennene sine for å "opprettholde" vennskapet? Mine beste venner og meg selv er veldig forskjellige med tanke på sosialt liv, jeg er mer introvert mens de er mer omvendt. Noen ganger kan det gå fra 4-9mnd uten at vi møtes sosialt, men vi er alltid like gode venner når en av oss først tar kontakt og vil finne på noe

 

Hvis jeg var den anonyme i samtalen over, som er introvert, så ville jeg funnet meg noen introvert venner i nøden Da kan man begge holde kontakten over nettet med spill og forum, eller med skype osv:P Men hvis du virkelig finner noen skikkelige venner, så bør de godta deg for den du er! Samme om du liker deg hjemme alene eller om du er ute hele tiden.

[limitator_X]

Tusen takk kjære Livet, som om motbakken disse dager ikke var bratt nok fra før, har du nå gjort den enda brattere og jeg er temmelig lei og sliten av det. Vet ikke hvor lenge jeg vil klare å holde ut. Er så lei av å ha dårlig timing og ta feil beslutninger hele tiden. Når skal du gi meg en strak vei eller litt nedoverbakke for en gangskyld?

Nå vet ikke jeg hvordan motbakken din er eller hva den gjelder, men hvis det er mulig gi litt F i livet og se om du kan finne noen løsninger, starte på nytt eller bare leve livet en liten stund (ta deg en pause).

[Myst]

Joa, har veldig lyst til det og trenger det skikkelig, men har ikke mulighet før til påske. Vil gjerne reise vekk den uka, men klarer ikke ombestemme meg, siden det da blir en alenetur og begynner å bli ganske dyrt. Men er ikke en person som klarer helt å gi slett F. Starter litt men så begynner jeg å bry meg og tenke igjen..

[limitator_X]

Joa, har veldig lyst til det og trenger det skikkelig, men har ikke mulighet før til påske. Vil gjerne reise vekk den uka, men klarer ikke ombestemme meg, siden det da blir en alenetur og begynner å bli ganske dyrt. Men er ikke en person som klarer helt å gi slett F. Starter litt men så begynner jeg å bry meg og tenke igjen..

Bare reis alene og bestem deg for det, ta med penger osv Men ikke bli for full og waste alt:P Kos deg, slapp av, ta på sangen dont worry, be happy Prøv å finne kildene til rotet i livet, det tar jo tid og krever en del jobb, men litt og litt fikser du det;) Med mindre du er den som bare har mye uflaks:S

 

Og musikk er viktig, det gjør noe med en ^^

Offtopic:

Endret 18. februar 2015 av limitator_X

[Kea]

Jeg har begynt å mislike musikk. Det har gjort meg enda mer nedfor, fordi jeg er redd for å ende opp som en sær person som ikke liker musikk.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har begynt å mislike musikk. Det har gjort meg enda mer nedfor, fordi jeg er redd for å ende opp som en sær person som ikke liker musikk.

 

Hvis du er vant til å høre på nåtidens pop og rockeskrammel, ville jeg ikke tatt det så tungt, snarere sett det som et positivt tegn. Har du prøvd å høre på klassisk, eller progressiv rock fra 70 tallet? Hvis ikke hadde jeg prøvd det og du kan få deg en overraskelse.

Men det er normalt at man trenger pause fra musikk også da. Det kommer nok tilbake.

 

Anonymous poster hash: 1dbb9...535

[Kea]

Jeg hører ikke på "nåtidens pop og rockeskrammel". Hører mest på rock fra 80/90-tallet, klassisk musikk, psytrance og "gamle slagere" (Johnny Cash, Elvis, Frankie, Michael Bublé, etc). Det plager meg veldig, fordi jeg alltid har elsket musikk. Og jeg har lest at det kan ha en sammenheng med forskjellige psykiske lidelser, så jeg vet ikke.

[AnonymDiskusjon]

Jeg hører ikke på "nåtidens pop og rockeskrammel". Hører mest på rock fra 80/90-tallet, klassisk musikk, psytrance og "gamle slagere" (Johnny Cash, Elvis, Frankie, Michael Bublé, etc). Det plager meg veldig, fordi jeg alltid har elsket musikk. Og jeg har lest at det kan ha en sammenheng med forskjellige psykiske lidelser, så jeg vet ikke.

 

Kan godt hende. Jeg er interessert, for jeg har litt sånne problemer jeg også føler jeg. Og da det med at jeg lett asossierer musikk med negative opplevelser. Det gjør at forskjellig musikk lettere gir flashbacks på vonde hendelser. Vet ikke om det er noe sånt du merker?

 

For meg har det gjort at jeg forandret endel på hva jeg hører på, men har ikke lest om det før. I morgen skal jeg ha time hos min psykolog. Da tror faktisk jeg skal lufte det med han, har tenkt lite på det før.

 

Anonymous poster hash: 1dbb9...535

[Emancipate]

Tusen takk kjære Livet, som om motbakken disse dager ikke var bratt nok fra før, har du nå gjort den enda brattere og jeg er temmelig lei og sliten av det. Vet ikke hvor lenge jeg vil klare å holde ut. Er så lei av å ha dårlig timing og ta feil beslutninger hele tiden. Når skal du gi meg en strak vei eller litt nedoverbakke for en gangskyld?

Snu deg, så ser det ut som nedoverbakke.

[AnonymDiskusjon]

Syns det er helt latterlig å tenke på hvor mye enklere livet hadde vært om jeg var pen, i motsetning til stygg.

Anonymous poster hash: 8b2b6...034

[Kea]

Kan godt hende. Jeg er interessert, for jeg har litt sånne problemer jeg også føler jeg. Og da det med at jeg lett asossierer musikk med negative opplevelser. Det gjør at forskjellig musikk lettere gir flashbacks på vonde hendelser. Vet ikke om det er noe sånt du merker?

 

For meg har det gjort at jeg forandret endel på hva jeg hører på, men har ikke lest om det før. I morgen skal jeg ha time hos min psykolog. Da tror faktisk jeg skal lufte det med han, har tenkt lite på det før.

 

Anonymous poster hash: 1dbb9...535

Ja, jeg kan assosiere musikk med negative hendelser. Derfor hørte jeg en stund ikke på noen ting av favorittbandet mitt. Men dette er ikke på den måten. Jeg bare er lei av musikk generelt. Det gir meg ikke noe lenger. Jeg pleide å kunne sette på en sang for å få energi, motivasjon eller komme i bedre humør. Det fungerer ikke lenger. Jeg vet at jeg er deprimert, men av det jeg leser kommer det frem at det kan være mer alvorlige ting som ligger bak når en plutselig mister interesse for ting som en alltid har likt.

 

Jeg synes du skal snakke med psykologen din om det. Tror det er et ganske viktig tema.

Endret 18. februar 2015 av Therawyn