Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Bruker-182691]

 

Aaah, nyttårsaften, endelig er denne høytiden omsider snart over. Bare denne dagen her igjen hvor en sitter å leser statuser på facebook om hvor fantastisk året har vært for mine «venner», alle de fantastiske øyeblikkene, minnene og vennskapene som ble formet i det nå snart forbigående året, for så å komme med en lovnad om at 2015 kommer til å være et mye bedre år. Alle dissa fantastiske øyeblikkene er selvfølgelig slavisk dekket på facebook og ikke minst oppsummert i «året som har gått» delingene. Blant disse delingene om hvor fantastisk året har vært med påfølgende dokumentasjon dukket det opp en veldig nær slektning av meg, det svært få derimot vet er at den aktuelle personen prøvde å ta sitt eget liv tidligere i 2014. Jeg blir da egentlig bare sittende å klø meg selv i hodet og lure på hva som er vits med at alle deler disse eventyr historiene for alle å se, kan ikke forstå at det får dem selv til å føle seg noe lykkeligere eller bedre med seg selv, eneste dette fører med seg er at de som faktisk hadde et dritt år, meg selv inkludert, føler seg ræva. Det hele for å opprettholde en fasade om hvor lykkelige og bra livet deres er, som i det store og hele i en veldig stor grad for de fleste er bygget på løyner, det hele er bare så falskt og jeg klarer virkelig ikke å forstå det. Nå kan jo dere sikkert gjøre dere opp en tanke om at jeg er en smule hyklersk ettersom jeg skriver dette som anonym, dette er dog bare for å beskytte identiteten til de jeg her snakker om, da jeg personlig ikke hadde hatt noe imot at identiteten bak dekke innlegget ble kjent, men min bruker her på forumet er det dessverre alt for mange som vet hvem som faktisk står bak.

 

Jeg høres nok ut som den mest pessimistiske personen du kan tenke deg, det er noe jeg overhode ikke er, 2014 har bare rett og slett ikke vært et helt bra år for meg, jeg har hatt mye problemer med familien blant annet på grunn av det som ble tidligere nevnt i innlegget, det er og det 4. året jeg ikke er på talefot med broren min på grunn av en bagatell tilbake i 2010 og hele familie forholdet har surnet på grunn av en stor krangel om arv der både advokater og meglere har vært aktivt inn i bildet. Det hele har ført til at jeg har blitt en mye mer innesluttet person som igjen har ført til at jeg har mistet mye kontakt med personer og venner jeg har hatt, økonomiske problemer på toppen av dette og en usikker arbeids situasjon har ført til enda mer knyter i magen på kveldstid. Nei 2014 var ikke noe bra år for meg om 2015 blir et bra år for en se, men det starter vertfall ikke betydelig bra med at moren min tidlig i januar blir innlagt på avrusning på grunn av medikamenter som leger har skrevet ut til henne.

 

Under denne situasjonen har jeg dog funnet mye trøst i bøkene og talene til Alen Watts, samt et par turer til Amsterdam har fått meg til å åpne sinnet mitt litt mer for hva som virkelig betyr noe her i livet, som jeg tror og håper kan få meg til å gå inn i det nye året med et litt mer åpent sinn og en forståelse for hva som faktisk kan gjøre meg lykkelig.

 

Dette var min helt ærlige nyttårstale, og var nok mer for å få blåst ut litt damp enn noe annet. Måtte alle som leser dette ha et godt nyttår

 

Anonymous poster hash: e9737...542

Det er ikke falsk og overfladisk, jeg har masse fisefine venner som deler sitt perfekte 2014 på facebook, men det er jo ikke falskt, de er stabile lykkelige mennesker som innfrir sine egne og andres ambisjoner, klart de er lykkelige. Hvis du ikke kan takle det er det jo så greit som å ikke følge de på facebook, eventuelt slutte å bruke hele greia.

[Gjest Bruker-182691]

Jeg skulle jo være med ei venninne idag, men hun ditchet meg til fordel for noen andre. Og jeg hadde ikke noen andre alternativer. Men det verste med hele greien er ikke at ingen inviterer meg, men det er all "sympatien" jeg får fra "venner" som syns synd på meg som må være alene og de håper jeg får en så fin kveld som mulig...

Invitasjoner får du først etter du har invitert andre tidligere.

 

Jeg studerer på universitetet, har mange gode venner og bekjente, men tror du jeg blir invitert? Nei... Man er nødt til å trekke i de riktige trådene, om det er å spørre om invitasjon, insinuere at du skal være med, eller arrangere noe selv slik at de "skylder deg" en invitasjon.

[AnonymDiskusjon]

Klarte under sjeldne omstendigheter å ende opp på en nyttårsfest med en jeg har elsket dypere enn noen annen, og opplevde følelsesmessig tortur i det hun flørtet hele kvelden og natten med hennes tidligere kjæreste som hun oppriktig liker. Smerten i brystet var nærmest uutholdelig. Alternativet var å bestille en drosje hjem for 800 kroner, og vente i minst to for at den skulle ankomme. Det valgte jeg naturligvis ikke, og måtte i stedet bare bite tennene sammen og skjule depresjonen som ble større og større i det de ble mer intime sammen. Nå, dagen derpå, er jeg helt tom og sørgerlig. Jeg har ingen å snakke med eller være med den neste uken, så gruer meg til at disse tankene om uoppnåelighet og egen verdiløshet skal kverne igjen og igjen.

Anonymous poster hash: a194f...19a

[Bruker-343442]

 

Jeg skulle jo være med ei venninne idag, men hun ditchet meg til fordel for noen andre. Og jeg hadde ikke noen andre alternativer. Men det verste med hele greien er ikke at ingen inviterer meg, men det er all "sympatien" jeg får fra "venner" som syns synd på meg som må være alene og de håper jeg får en så fin kveld som mulig...

Invitasjoner får du først etter du har invitert andre tidligere.

Jeg studerer på universitetet, har mange gode venner og bekjente, men tror du jeg blir invitert? Nei... Man er nødt til å trekke i de riktige trådene, om det er å spørre om invitasjon, insinuere at du skal være med, eller arrangere noe selv slik at de "skylder deg" en invitasjon.

Hva vet du om hva jeg gjør og ikke gjør? Selvfølgelig sitter jeg ikke på rævva å forventer å få alt. Er en grunn til at jeg ble så lei meg som jeg ble.

[Gjest Bruker-182691]

 

 

Jeg skulle jo være med ei venninne idag, men hun ditchet meg til fordel for noen andre. Og jeg hadde ikke noen andre alternativer. Men det verste med hele greien er ikke at ingen inviterer meg, men det er all "sympatien" jeg får fra "venner" som syns synd på meg som må være alene og de håper jeg får en så fin kveld som mulig...

Invitasjoner får du først etter du har invitert andre tidligere.

Jeg studerer på universitetet, har mange gode venner og bekjente, men tror du jeg blir invitert? Nei... Man er nødt til å trekke i de riktige trådene, om det er å spørre om invitasjon, insinuere at du skal være med, eller arrangere noe selv slik at de "skylder deg" en invitasjon.

Hva vet du om hva jeg gjør og ikke gjør? Selvfølgelig sitter jeg ikke på rævva å forventer å få alt. Er en grunn til at jeg ble så lei meg som jeg ble.

Beklager, jeg ser nå at jeg leste hele innlegget ditt feil. Da gir ikke svaret mitt deg mye verdi..

[Bruker-343442]

Det går bra lett å tolke ting feil når det kun er en tekst.

[heblilla]

Facebook er et veldig personlig utleverende sted. Greit hvis man har et liv, men når man ikke har et liv, er det jo best å ikke være på face. Ellers blir man vel bare misunnelig og/eller flau på egne vegne. Jeg er ikke på face, det ville ha vært dumt det. Men det er ikke noe savn da. Ikke at noen ville ha brydd seg, for alle er mest opptatt av seg sjøl allikevel, eller hva?

[Myst]

At man er på facern, betyr ikke at man skal være superaktiv der hele tiden. Den er bare så implementert i samfunnet nå at mange instanser krever at man skal være registrert der. Jeg var også motstander av Facebook i sin tid, men måtte se meg tapt da all informasjon/oppdateringer om nyheter og aktiviteter ble flyttet dit. Utover det så bruker jeg den nesten ikke. Men burde kanskje begynne da det fins mange interessante og sosiale grupper man kan bli medlem av.

 

 

 

Men over til den egentlig saken jeg ville skrive. Hadde min første time hos DPS i dag og virket lovende. Snakket med en psykiatrisk overlege og tok en MADRS-test. Endte på resultat som tilsa behandlig med psykologisk og mediatrisk hjelp. Selv om jeg har vært motstander av tabletter, så hadde han noen kloke poenger. Han mente Cipralex passer best for meg.

 

Hva er deres erfaringer med den medisinen? Hjelper det mot den kjemiske balansen og får opp humøret?Vet det er veldig individuelt med hvordan forskjellige medisiner virker, men greit å høre andres erfaringer også.

 

Skriver med åpent nick, så kan gjerne prates på PM om nødvendig.

[Emancipate]

Generelt vil jeg anbefale samtaleterapi først, og så medisiner hvis det ikke er nok, hvis man ikke er døden nær.

[Myst]

Jepps, det glemte jeg å skrive. Han lagde en el-resept som er tilgjengelig hvis det skulle være behov. Har neste time på onsdag, så skal begynne med samtaler først og se hvordan det går.

[heblilla]

Enig i at tabletter skal være siste utvei.

Fikk sjøl tilbud om samtaleterapi (kognitiv) en gang, men bare under betingelsen at jeg brukte anti-depressiva (lykkepille) i forkant. Han ville altså ikke behandle meg uten tabletter. Jeg ville ikke bruke tabletter pga av tidligere mangelende effekt og bivirkninger, så det ble ikke noen terapi.

Dumt at man skal bli pressa til å bruke AD. Det burde vært frivillig.

 

Cipralex hjalp ikke meg. Men det kan jo hende det kan hjelpe deg. Dette er vel individuelt, skulle jeg tro? (kommer vel an på så mangt, er depresjonen en episode, en medfødt disposisjon, utløst av hendelser eller kronisk)

[AnonymDiskusjon]

Hel. Vil bare ha det ut rett og slett..For rett over ett år siden, prøvde faren min å ta livet sitt. Jeg satt hjemme på PCen og fikk telefon fra min mor som var i utlandet om at jeg enten måtte kjøre han til sykehuset/legevakten. Han prøvde da å ta livet av seg med piller.

 

Han sliter veldig med PST etter ulykke på jobb samt. kollisjon når jeg var yngre, der han og min mor måtte hjelpe til. Etter hva jeg tenker er veldig dårlig oppfølging og hvor han nekter å snakke om det, har ført til et dårlig forhold til alkohol som også fører til sitt..

 

Ikke ta meg feil, han er "verdens snilleste" person, og kunne ikkje gjort noen noe vondt. Det jeg kanskje husker best er at han hadde satt og gjorde narr av meg rundt middagsbordet. Jeg tok igjen..han tok seg veldig nær av dette. enden på visen var at an tok tak i meg, hvertfall det jeg husker. Han hadde nok lyst til å gi meg en flik, det er jeg sikker på. Men slapp taket, gikk ut. Han var vekke i to dager ca. fra familien på mor, meg, bror og søster. Jeg husker vi måtte melde han savnet til politiet til slutt. Han kom til slutt hjem og angret så klart alt. Dette var mens jeg gikk på VGS.

 

Tilbake til i dag. Han drikker fortsatt. Det kan være flere dager i strekk, jeg vil så gjerne ta dette opp med han, men tør på sett og vis ikke. Om jeg har hatt et par øl selv, og den rette sangen (av en eller grunn) kommer opp, kan alle minnene og tørene komme tilbake. Da prøvde å forhindre han fra å komme inn på toalettet/badet for å ta flere av pillene, når jeg satt oppe ved sengen der han sa han ville dø. fordi vi ikke var glad i han.

 

Jeg gikk selv til psykolog etter dette, men nå i det siste har disse minne begynt å komme tilbake de gangene jeg har hatt meg et par øl. Jeg hater å ha denne følelsen. En slags av skyld. avsky for min far og vil på sett og vis ta han med en plass og bare snakke med ham. Men er på sett og vis redd for at han bare snakker seg ut av det, som han har gjort tidligere. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lengre. Minner som kommer tilbake, tanker på min mor og mine søsken. Er så inderlig glad i min far, men klarer ikke å vise dette når jeg kommer hjem og vet han er drukket.

 

Er som regel mer irritert at jeg bare tenker..jaja..han er voksen og får klare seg selv, men innerst inne hater jeg at han har det slik..

 

Ble ett langt innlegg, og det beklager jeg..var vanskelig i seg selv å få lagt inn alt..med tanke på minner osv..må bare få noe ut..og kanskje noen tips om hvordan jeg burde gå videre?

Anonymous poster hash: 2c730...a03

[heblilla]

Hel. Vil bare ha det ut rett og slett..For rett over ett år siden, prøvde faren min å ta livet sitt. Jeg satt hjemme på PCen og fikk telefon fra min mor som var i utlandet om at jeg enten måtte kjøre han til sykehuset/legevakten. Han prøvde da å ta livet av seg med piller.

 

Han sliter veldig med PST etter ulykke på jobb samt. kollisjon når jeg var yngre, der han og min mor måtte hjelpe til. Etter hva jeg tenker er veldig dårlig oppfølging og hvor han nekter å snakke om det, har ført til et dårlig forhold til alkohol som også fører til sitt..

 

Ikke ta meg feil, han er "verdens snilleste" person, og kunne ikkje gjort noen noe vondt. Det jeg kanskje husker best er at han hadde satt og gjorde narr av meg rundt middagsbordet. Jeg tok igjen..han tok seg veldig nær av dette. enden på visen var at an tok tak i meg, hvertfall det jeg husker. Han hadde nok lyst til å gi meg en flik, det er jeg sikker på. Men slapp taket, gikk ut. Han var vekke i to dager ca. fra familien på mor, meg, bror og søster. Jeg husker vi måtte melde han savnet til politiet til slutt. Han kom til slutt hjem og angret så klart alt. Dette var mens jeg gikk på VGS.

 

Tilbake til i dag. Han drikker fortsatt. Det kan være flere dager i strekk, jeg vil så gjerne ta dette opp med han, men tør på sett og vis ikke. Om jeg har hatt et par øl selv, og den rette sangen (av en eller grunn) kommer opp, kan alle minnene og tørene komme tilbake. Da prøvde å forhindre han fra å komme inn på toalettet/badet for å ta flere av pillene, når jeg satt oppe ved sengen der han sa han ville dø. fordi vi ikke var glad i han.

 

Jeg gikk selv til psykolog etter dette, men nå i det siste har disse minne begynt å komme tilbake de gangene jeg har hatt meg et par øl. Jeg hater å ha denne følelsen. En slags av skyld. avsky for min far og vil på sett og vis ta han med en plass og bare snakke med ham. Men er på sett og vis redd for at han bare snakker seg ut av det, som han har gjort tidligere. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lengre. Minner som kommer tilbake, tanker på min mor og mine søsken. Er så inderlig glad i min far, men klarer ikke å vise dette når jeg kommer hjem og vet han er drukket.

 

Er som regel mer irritert at jeg bare tenker..jaja..han er voksen og får klare seg selv, men innerst inne hater jeg at han har det slik..

 

Ble ett langt innlegg, og det beklager jeg..var vanskelig i seg selv å få lagt inn alt..med tanke på minner osv..må bare få noe ut..og kanskje noen tips om hvordan jeg burde gå videre?

 

 

Anonymous poster hash: 2c730...a03

Det er ikke lett når ens foreldre sliter. Dette er jo godt voksne som egentlig burde ha vært en støtte for sine unger, men så er det altså ungene som føler at de må hjelpe sine foreldre. Noe som er umulig. Faren din må sjøl ta grep om sitt eget liv. Det eneste du kan gjøre er jo det du gjør, å bry seg om ham. Men du skal ikke gjøre hans problemer til dine egne. Det er ikke egoistisk å sette grenser for hva du kan tolerere fra andre, uansett hvor vondt og vanskelig de har det. Husk at enhver (voksen og tenkende person) er ansvarlig for seg sjøl og sitt liv. Men å være glad i er fult mulig selv om du samtidig holder en sunn avstand. Jeg går ut i fra at faren din vet at han trenger hjelp. Hvis han likevel ikke oppsøker den hjelpa, men fortsetter å drikke, da er det hans valg.

ps. lykke til:-)

[abyssopelagisk]

​

Endret 29. januar 2015 av abyssopelagisk

[Emancipate]

Hvordan utnyttet? At de ikke hadde planer om å gi deg jobb når "gratisperioden" gikk ut?

[abyssopelagisk]

​

Endret 29. januar 2015 av abyssopelagisk

[Emancipate]

Dette er jo egentlig trygdesvindel fra bedriften. De svindler NAV for penger.

[abyssopelagisk]

​

Endret 29. januar 2015 av abyssopelagisk

[Lampa]

Blir lei av at folk skal ha meg til å søke på en jobb jeg ikke vil ha, har prøvd å sagt det til dem uten at de godtar min mening om saken!

[Kea]

Jeg er nødt til å komme meg til en seriøs psykolog snart, ellers kommer jeg til å knekke totalt. Vet ikke hvor mye lenger jeg kan holde dette gående uten profesjonell hjelp. Skulle vel helst vært innlagt for lenge siden. Jeg har en av de nettene nå hvor det kjennes ut som jeg kommer til å dø - jeg skjelver, fryser og svetter om hverandre, kjennes ut som jeg har feber, lyst å kaste opp, lyst å dø...

 

Faen.