Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Bruker-343442]

Da var julaften over for denne gang. Har vært en fin kveld, men nå har jeg trekt meg tilbake og tankene og følelsene får fri flyt. Jeg vil ikke påstå at jeg depper, men kjenner en voldsom tristhet grunnet div ting, så nå er vin flasken åpent og jeg satser på å drikke meg såpass til mot at jeg tørr å legge meg. Hater ensomheten.

[Sylar]

Er trist og slitsomt...

[Laserbeam]

Nå som julaften blir nærmere og nærmere, så blir jeg mer og mer angstfylt og stresset. Jeg veit det kommer til å bli koselig. Men samtidig så blir jeg alltid så stressa og angstfylt av sånne sosiale sammenkomster. Jeg har lest at det er spesielt vanskelig for oss som har Aspergers Syndrom. Jeg har heldigvis en avtale med foreldrene mine at jeg kan trekke meg tilbake hvis det skulle bli vanskelig.

Det største problemet er ikke stresset og angsten på julaften, men "ettervirkningene" av det. På slutten av Desember / starten av Januar, så får jeg en slags "meltdown" og blir veldig depressiv, destruktiv og noen ganger suicidal. De siste årene så har jeg blitt lagt inn på basis av frivillig tvang, mest for observasjon og ekstra tilsyn.

Jeg har ikke lyst til å gå på den samme smellen igjen. Men jeg kjenner at jeg blir mer og mer frustrert og irritabel. I går småkjefta jeg litt tvillingbroren min, jeg mente det egentlig ikke, det bare datt ut av meg. Jeg hater meg selv for det.

Jeg veit ikke om jeg holder ut dette igjen, gang på gang. Jeg begynner å bli lei, sliten, og håper at de siste ukene blir over fort. Hadde det vært opp til meg, så ville jeg ha lagt meg selv i en dyp søvn, og ikke våkne før dette blir over. Jeg orker ikke en "meltdown" (kan beskrives som et slags utagerende angstanfall) til, ikke i år igjen..

 

Oppdatering:

 

Det gikk greit i går. Jeg tok en Sobril før jeg ble henta, da jeg hadde kanskje mye uro, angst og skjelvinger, Jeg trakk meg tilbake på starten for å vente på at det skulle bli mat. Satt på et eget rom og spilte litt på 3DS'n og surfa litt på nettbrettet. Da maten ble klar, så gikk jeg ut og spiste litt, hadde ikke så veldig mye matlyst men tvang i meg litt mat. Trakk meg tilbake igjen da jeg var ferdig å spise for å slappe av før desserten. Da jeg ikke hadde noe lyst å sitte å småprate, da det er angsttriggende når jeg er engstelig og angstfylt.

Etter desserten så trakk jeg meg også litt tilbake for å slappe av en stund, og hvile, før det var tid for gaveåpning. Gaveåpningen gikk ganske bra, og jeg følte meg tryggere og roligere etterhvert. Og jeg blei i stue for å småprate litt. Etterhvert så henta jeg nettbrettet mitt, for å kople av litt, samtidig som jeg satt passivt og observerte og hørte på de andre småprate videre.

Mamma så at jeg begynte å bli sliten, det så tydeligvis de andre også, så vi avtalte å avslutte. Jeg ble kjørt hjem, og jeg la meg nesten med en gang.

 

Idag er jeg veldig sliten, men lettet over hvor bra det faktisk gikk i går. Jeg taklet situasjonen fint, og jeg tror ikke at jeg trenger å uroe meg for et eventuelt "utagerene depressivt/angstanfall", da det ikke er tegn på at ting kommer til å eskalere til den grad i år.

[heblilla]

Nok en julaften alene er overstått. Ser at ting ikke kan være annerledes. Derfor er det ikke noe å deppe over. Jeg er jo ikke interessert i opprettholde tradisjoner. Det eneste jeg har gjort i år er å prøve å brygge tomtebrygg for første gang. Tror ikke det blir så mye futt i det, men det smaker godt uansett.

Jula er for dem som har familie, for barna. De som tror på julenissen, og de som er i stand til å oppleve barndommens magi.

Jeg liker best hverdager har jeg funnet ut.

[Gjest Harley Quinn]

 

 

I mitt tilfelle er det mer snakk om å bry psykologer, helse personell og annet! Jeg viser også den positive siden av meg til folk flest, og den litt dystre siden til de jeg bryr meg mest om. Men vanskelig er det når alt de gjør er å fortelle meg hva jeg burde gjøre, og det ikke stemmer overens med hva jeg selv vil gjøre!

Innimellom er litt kos, sjokolade og en film alt man trenger, ikke formaninger om psykologer, innleggelse og annet!

Psykologer og helsepersonell får jo faktisk lønn for å bli brydd da. Har du noen formening om hva du selv vil da? Folk som formaner både det ene og det andre på dine vegne kan være litt slitsomt. Men de er bare redde for deg og helt i villrede for hvordan de kan hjelpe deg. De mener ikke noe vondt i det.

 

 

 

Akkurat nå vil jeg bare slutte å tenke! Har tidligere erfaring med at anti depp gjør akkurat det for meg! Blir i en fin litt meh status! hvilket er like greit! Jeg er villig til ofre de positive stundene hvis jeg blir kvitt de negative!

 

Normalt er et bare kjeft å få når noe nevnes, så slitsomt er det uten tvil! Jeg har full kontroll på hva jeg gjør, selv om tanker kan være skumle er det kun det de er nå, så litt fornuftig er jeg! Har tidligere også foreslått løsninger på hva som burde gjøes, inkludert å gi de brosjyre ang depresjon o.s.v, men nei da!

 

For første gang på to år skadet jeg meg her om dagen, angrer som pokker et par dager etterpå, og nå frister det igjen! Fått time hos lege så bare venter! Er forferdelig pyse oppi alt dette også, så litt selvskading er alt, men det letter utrolig mye på trykket. Så totalt forvirret av hodet mitt, vil skade meg selv, men alikevel er jeg 100% sikker på at evt sår er renset, plastret og ordnet etterpå!

[Sylar]

Nok en julaften alene er overstått. Ser at ting ikke kan være annerledes. Derfor er det ikke noe å deppe over. Jeg er jo ikke interessert i opprettholde tradisjoner. Det eneste jeg har gjort i år er å prøve å brygge tomtebrygg for første gang. Tror ikke det blir så mye futt i det, men det smaker godt uansett.

Jula er for dem som har familie, for barna. De som tror på julenissen, og de som er i stand til å oppleve barndommens magi.

Jeg liker best hverdager har jeg funnet ut.

 

Sånn blir det nok også for meg når jeg blir litt eldre...

[heblilla]

 

Nok en julaften alene er overstått. Ser at ting ikke kan være annerledes. Derfor er det ikke noe å deppe over. Jeg er jo ikke interessert i opprettholde tradisjoner. Det eneste jeg har gjort i år er å prøve å brygge tomtebrygg for første gang. Tror ikke det blir så mye futt i det, men det smaker godt uansett.

Jula er for dem som har familie, for barna. De som tror på julenissen, og de som er i stand til å oppleve barndommens magi.

Jeg liker best hverdager har jeg funnet ut.

 

Sånn blir det nok også for meg når jeg blir litt eldre...

 

Ja, hvis du ikke finner deg en å dele livet med og starte familie med, kan det fort ende sånn, kjære medborger.

[Sylar]

Ja, hvis du ikke finner deg en å dele livet med og starte familie med, kan det fort ende sånn, kjære medborger.

Skal mye til for at dette skjer. Sannsynligvis blir jeg alene resten av min tid. Nå tar ikke jeg det som en stor sorg, da, jeg vil ikke ha unger - ikke engang hund vil jeg ha.

[AnonymDiskusjon]

Har gått på Fluoxetin i over ett halvt år nå. Glemmer pillen ofte, så jeg venter på neste dose istedet for å ta dem for tett opp på hverandre. Går rundt og blir randomly syk hele tiden (vondt i kroppen, ekstremt kvalme, kaldsvette, små perioder med følelsen av veldig høy feber). Det forstyrrer livet mitt veldig.
På den andre siden så gjør den jobben sin. Jeg blir ''mellow'', og tar ikke ting så tungt. Det er enklere å la ting ligge og glemme styr og mas som pleier å okkupere hjernen når man prøver å sove og lignende. Føler også at jeg går rundt i en konstant rus (går på 20 mg daglig, en dose, morgen) og andre og jeg merker dette godt. Jeg blir også veldig ''rar'' i topplokket ofte (dette har kommet etter å ha startet på pillen, jeg har null historie med noe annet enn depresjon og selvskadig, som er grunnen til hvorfor jeg tar denne pillen).

Har gitt den tid (føler jeg) men kjenner at dette ikke er noe jeg kan fortsette med og lede ett normalt liv i tillegg.

Hva skal jeg gjøre? Øke dosen? Gi meg med den og håpe på at jeg ikke tar livet av meg selv? Hjelp Orker ikke stort mer av dette. Er så sliten.

Ikke gi meg råd som ''prat med legen din'', føler at når jeg er der og prater om slike medisiner så er det som om de kaster pil på blink i mørket.

Anonymous poster hash: eaabf...32b

[AnonymDiskusjon]

Kaos. Jævla kaos i hodet.

Anonymous poster hash: 3c0a9...3e8

[AnonymDiskusjon]

Jeg er sånn at jeg liker best å være alene julaften. Faktisk stortrives jeg å være alene for meg selv. Problemet er at andre i nær familie ikke tror på det, de tror det bare er noe jeg sier fordi jeg ikke vil være til bry for dem. Så de aksepterer det ikke, sånn at jeg blir presset til å være hos noen likevel.

Og så liker jeg ikke julepresanger, og la opp til å slutte med det. Igjen er problemet, at de andre ikke respekterer det og fortsetter gi meg julepresanger. Så da ble jeg også presset til å gjennoppta det. Vil jo ikke bare ta i mot sitte med med skyld til andre.
Høres det rart ut når jeg synes sånne ting får meg til å tenke på å avslutte livet? Jeg synes faktisk jul er noe av det verste jeg vet, og det bare fordi andre ikke kan la meg få ha det som jeg vil ha det.

Anonymous poster hash: 1dbb9...535

[Emancipate]

Vil jo ikke bare ta i mot sitte med med skyld til andre.

Hva med å donere en sum til en veldedig organisasjon (som din familie kunne tenkes å like), og legge det budskapet under treet?

 

Høres det rart ut når jeg synes sånne ting får meg til å tenke på å avslutte livet?

Nei, for det handler jo i grunnen om at du føler deg krenket. Hva er vitsen med å leve når andre bestemmer over en?

[heblilla]

 

Jeg er sånn at jeg liker best å være alene julaften. Faktisk stortrives jeg å være alene for meg selv. Problemet er at andre i nær familie ikke tror på det, de tror det bare er noe jeg sier fordi jeg ikke vil være til bry for dem. Så de aksepterer det ikke, sånn at jeg blir presset til å være hos noen likevel.

Og så liker jeg ikke julepresanger, og la opp til å slutte med det. Igjen er problemet, at de andre ikke respekterer det og fortsetter gi meg julepresanger. Så da ble jeg også presset til å gjennoppta det. Vil jo ikke bare ta i mot sitte med med skyld til andre.

Høres det rart ut når jeg synes sånne ting får meg til å tenke på å avslutte livet? Jeg synes faktisk jul er noe av det verste jeg vet, og det bare fordi andre ikke kan la meg få ha det som jeg vil ha det.

 

Anonymous poster hash: 1dbb9...535

 

Nei, ikke nødvendigvis rart at sånne ting får deg til å tenke på å gjøre slutt på alt. Det er en veldig betent ting, julaften. Masse minner forbundet med julaften, og ikke alltid gode minner. Men jeg håper du har det litt bedre nå som jula stort sett er overstått.

Skjønner at du syns det er irriterende at folk ikke respekterer ditt ønske om å slippe å ta i mot og å gi julegaver. Det går seg vel til etter hvert som åra går. Du finner sikkert en rytme du kan leve med.

[heblilla]

 

Ja, hvis du ikke finner deg en å dele livet med og starte familie med, kan det fort ende sånn, kjære medborger.

Skal mye til for at dette skjer. Sannsynligvis blir jeg alene resten av min tid. Nå tar ikke jeg det som en stor sorg, da, jeg vil ikke ha unger - ikke engang hund vil jeg ha.

 

Ja ja, ikke en gang en hund...noe annet dyr du kunne tenke deg?

 

Kanskje du mangler selvrespekt? (meget mulig at du ikke gjør det)

 

Jeg mangler det, og det er det jeg funderer på for tiden, hvordan få selvrespekt?

 

For hvordan skal andre respektere meg hvis jeg ikke gjør det sjøl?

 

Er lei av å leve uten selvrespekt

[Sylar]

Ja ja, ikke en gang en hund...noe annet dyr du kunne tenke deg?

 

Kanskje du mangler selvrespekt? (meget mulig at du ikke gjør det)

 

Jeg mangler det, og det er det jeg funderer på for tiden, hvordan få selvrespekt?

 

For hvordan skal andre respektere meg hvis jeg ikke gjør det sjøl?

 

Er lei av å leve uten selvrespekt

Nei vil ikke ha noe dyr...

 

Hva legger du i "selvrespekt", er det selvfølelse du snakker om? Mange forbinder selvrespekt med "ære", på et vis...

[Gjest Harley Quinn]

Heldigvis legen i morra! Nå er jeg faktisk redd for meg selv!

[Sylar]

Heldigvis legen i morra! Nå er jeg faktisk redd for meg selv!

Det går heldigvis mot normale tilstander i landet.

[heblilla]

 

Ja ja, ikke en gang en hund...noe annet dyr du kunne tenke deg?

 

Kanskje du mangler selvrespekt? (meget mulig at du ikke gjør det)

 

Jeg mangler det, og det er det jeg funderer på for tiden, hvordan få selvrespekt?

 

For hvordan skal andre respektere meg hvis jeg ikke gjør det sjøl?

 

Er lei av å leve uten selvrespekt

Nei vil ikke ha noe dyr...

 

Hva legger du i "selvrespekt", er det selvfølelse du snakker om? Mange forbinder selvrespekt med "ære", på et vis...

 

Nei, ære er noe annet. "familiens ære" opprettholdes ved at ingen utenfra skal ha en grunn til å se ned på familien. For en familie der æren er viktig, er å miste sin ære noe helt forferdelig, og de er villig til å drepe et familiemedlem for å gjennopprette æren (dette visste du sikkert)

 

Selvrespekt er hvordan du vurderer deg sjøl, ikke hvordan andre vurderer deg (men det er jo også viktig).

 

Hvis du har selvrespekt kjenner og respekterer du egne grenser, i stedet for å være grenseløs og bare ta imot det du får, som kan være dritt, men uten selvrespekt ser man det ikke før i ettertid, fordi fornedrelsen er nærmest en normaltilstand..

 

kort sagt, man foretar bra valg, gjør det som er riktig for en. Og får derfor et best mulig liv.

Endret 29. desember 2014 av kismet

[Ada.]

Når mamma forsvant, stoppet livet.

Ingen plass. Ikke ønsket. Ikke av henne.

Ingen ord.

Ingen hender som stryker.

Du er en feil. Uviktig. Stygg.

Ekkel. Fingre som vil nå, gripe etter deg som skulle ta i mot.

Men du er ikke til lenger.

Kastet som søppel.

Hender som har uttrykt, berørt, slått vekk det vonde.

Munn som har skreket, sagt nei, au.

Hode som har hatt hår, vokst hver dag, jeg er så fin,

som er blitt kysset av far.
Med troen om et langt liv. Dø med rynker. Fulle kjøkkenskap.

Ingen smerte, vær så snill?

Du hadde bare meg.

Endret 29. desember 2014 av Ada.

[heblilla]

 

Når mamma forsvant, stoppet livet.

Ingen plass. Ikke ønsket. Ikke av henne.

Ingen ord.

Ingen hender som stryker.

Du er en feil. Uviktig. Stygg.

Ekkel. Fingre som vil nå, gripe etter deg som skulle ta i mot.

Men du er ikke til lenger.

Kastet som søppel.

Hender som har uttrykt, berørt, slått vekk det vonde.

Munn som har skreket, sagt nei, au.

Hode som har hatt hår, vokst hver dag, jeg er så fin,

 

som er blitt kysset av far.

Med troen om et langt liv. Dø med rynker. Fulle kjøkkenskap.

Ingen smerte, vær så snill?

Du hadde bare meg.

 

Trist, men vakkert fortalt.