Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest miff]

Noen ganger gjør det så vondt at jeg må konsentrere meg om å puste, konsentrere meg om å ikke bare knekke fullstendig sammen. Noen ganger glemmer jeg det bort. Noen ganger drømmer jeg at det hele var en drøm, men så våkner jeg, aleine, og kommer på hvordan det ligger an. Det har blitt både vanskeligere og lettere. Vondere og bedre. Jeg er stykkevis og delt på alle mulige måter. Når det er lettere og bedre tenker jeg at dette er piece of cake, dette går som smurt - null problem! Andre ganger er jeg full av tvil. Et par ganger har jeg til og med tatt meg selv i å tenke om det i det hele tatt er verdt det, men jeg får alltid instant dårlig samvittighet etterpå. Det er vondt og vanskelig. Jeg tenker på han konstant. Hver gang et ukjent nummer ringer er jeg livredd for at det er et ukjent menneske som gir meg beskjed om at alt har gått til helvete. Og jeg prøver å ikke tenke på han hele tiden, på det. Men jeg er redd for at dersom jeg konsentrerer meg for mye om å ikke tenke på det og han, så trenger jeg til slutt ikke konsentrere meg lenger. Tre måneder er lenge. Og jeg er redd for at det skal gå til helvete. Enten her eller der. Og jeg minner hele tiden meg selv på at jeg ikke må være redd for å miste han, for det er da det blir komplisert. Jeg kan ikke tviholde på det, for da kommer det definitivt til å dø.

 

Men det er vanskelig. Når jeg sitter her og ikke har noe annet å gjøre enn å tenke, mens han er der nede og har så mye å gjøre at han kanskje ikke rekker tenke noe særlig. Jeg veit ikke.

 

Det føles som om tida står stille. Følelsene mine står stille, beveger seg i vante sirkler og fryser opp igjen. Og det er rart å tenke på at han har vært borte i flere uker, mens jeg har stått stille i gårsdagen.

[Demonfudge]

Hvorfor skal det ringe et ukjent menneske og fortelle at noe har gått til helvete?

Holder han på med noe farlig?

 

Alle mennesker har godt av å være fra hverandre innimellom, men ofte så kan det vare litt vel lenge. Men det setter jo også ting i perspektiv. Tving deg selv til å gjøre ting, så vil det nok gå lettere etterhvert. Gå ut, treff mennesker, vil du bare "være" med noen uten å snakke så mye så finner du garantert noen som vil det også.

 

Kunne godt tenkt meg sånt bekjentskap innimellom.

 

Og han tenker nok garantert på deg, det tror jeg.

[Gjest total_fiasko]

Huff, har slitt med depresjoner og angst i mange år og har vært i psykiatrien i 7 år, og det har aldri vært så ille som det er nå. Snakket med psykologen min i dag og spurte om innleggelse og hun skulle prøve å ordne det til jeg skal til henne på torsdag. Tre dager har aldri før virket så langt unna. Har gått to netter uten søvn nå, håper jeg får sove noe i natt og at jeg ikke går i psykose. Håper for guds skyld hun klarer å få plass til meg innen torsdag. Sitter her og røyker smack for å holde meg så nummen som mulig, og fordi jeg ikke orker noe abstinenser i tillegg til dette. Jeg vil også slutte med dette drittet før det går for langt, det er fremdeles håp for meg til å slutte og ikke ende opp som en total junkie. Jeg orker bare ikke å være syk alene, og håper en innleggelse kan hjelpe meg på det punktet også.

 

Beklager sytingen, men det er vel hensikten med denne tråden. Det å bare få skrevet dette føles som en liten lettelse. Takk for meg og lykke til til alle dere andre som sliter!

[Gjest Gjest]

Hva gjør man når man virkelig ikke har lyst å leve mer? Skulle ønske jeg kunne dø uten at det hadde påvirket de rundt meg. Familien trenger virkelig ikke mer dødsfall nå.

[TheKims]

Hva gjør man når man virkelig ikke har lyst å leve mer? Skulle ønske jeg kunne dø uten at det hadde påvirket de rundt meg. Familien trenger virkelig ikke mer dødsfall nå.

Da går man til legen å søker hjelp.

Har tenkt selv de samme tankene farlig mange ganger.

Har fosøkt selvmord 2 ganger før uten "held" Sist gang for ikke lenge siden. Tok 30 sovepiller å skyllte ned med sprit.

Ett eller anna skjedde etter jeg hadde tatt de, Begynnte å tenke at jeg har 2 barn, en søster og en mor som er glad i meg. Husket plutselig ikke mere før jeg våknet på sykehus å hadde dårlig samvittighet for det jeg gjorde. Er utrolig egoistisk å bare tenke på seg selv. Livet er tøft sånn er det, men man kommer seg igjennom det å bare man tørr å spørre etter hjelp når man har det tøft.

[Nøbe]

Huff, har slitt med depresjoner og angst i mange år og har vært i psykiatrien i 7 år, og det har aldri vært så ille som det er nå. Snakket med psykologen min i dag og spurte om innleggelse og hun skulle prøve å ordne det til jeg skal til henne på torsdag. Tre dager har aldri før virket så langt unna. Har gått to netter uten søvn nå, håper jeg får sove noe i natt og at jeg ikke går i psykose. Håper for guds skyld hun klarer å få plass til meg innen torsdag. Sitter her og røyker smack for å holde meg så nummen som mulig, og fordi jeg ikke orker noe abstinenser i tillegg til dette. Jeg vil også slutte med dette drittet før det går for langt, det er fremdeles håp for meg til å slutte og ikke ende opp som en total junkie. Jeg orker bare ikke å være syk alene, og håper en innleggelse kan hjelpe meg på det punktet også.

 

Beklager sytingen, men det er vel hensikten med denne tråden. Det å bare få skrevet dette føles som en liten lettelse. Takk for meg og lykke til til alle dere andre som sliter!

Skulle ønske jeg gikk i psykose, har hørt at du da hvertfall tror at du har det bra Kom nettopp hjem fra en natt på sykehuset. Ble ikke lagt inn, fikk snakka med noen flinke folk men det er ingen som egentlig forstår hvordan det er å gå rundt med angst og heftig depresjon i en blanding av elendige gnagende følelser som gjør at du får lyst til å hoppe utfor en bro. Likte psykologen jeg snakka med og han motiverte meg veldig, men det er ikke nok er jeg redd. Jeg har prøvd det meste nå så nå er det vel opp til meg og klare det alene... får vel bare le av situasjonen og fortsette på anti depp og se positivt videre yaaaa Men så ja ikke forvent å få så mye ut av å bli inlagt

[Cortinarius rubellus]

Lurer på hvem som har fortalt deg at man får det bra under psykose, har hatt det ørten ganger selv ( alle var helt jævlige ) og har møtt mange som har vært i psykose og opplevd det.

Har til gode og høre noen som har det bra under psykose.

 

Er en grunn til at når man har hatt psykose en gang så blir man nervøs for det.

Endret 22. juni 2010 av Amanita Muscaria

[Nøbe]

Lurer på hvem som har fortalt deg at man får det bra under psykose, har hatt det ørten ganger selv ( alle var helt jævlige ) og har møtt mange som har vært i psykose og opplevd det.

Har til gode og høre noen som har det bra under psykose.

 

Er en grunn til at når man har hatt psykose en gang så blir man nervøs for det.

Okay beklager men husker det var noen som fortalte meg at når du er i psykose så forsvinner du helt fra verden dvs at du lever i din egen verden og den kan være bra

[Cortinarius rubellus]

Du havner ikke direkte i en egen verden, alt etter hvor kraftig det er. Det jeg syns er mest skremmende er at man vet ikke hva som er virklig og ikke siden hjernen ikke vil være med på den.

Spørs hva man får psykose også av vel og merke, men det finnes ingenting positivt med psykose etter min mening.

Og jeg unner heller ingen den biten, finnesb edre måter og forsvinne fra verden på enn og havne i psykose.

Og det er det som er farlig med psykose, du vet ikke hva som er virklig og ikke.

Skal ikke sitte her og skrive at man kan ikke ha det bra på psykose, men har problemer med og tro det etter alle de jeg har hatt og alle de jeg har pratet med.

 

Var på sykehuset i 2 uker før jul, der var det en som nektet og komme ut av soverommet pga. det var en 2 meter lang gul kobra forran døra. Hjalp ikke noe at han så at de som jobbet der gikk inn og ut.

 

Man kan ikke styre en psykose, hadde man kunne det så hadde det så hadde jeg lovprist det

Endret 22. juni 2010 av Amanita Muscaria

[Gjest total_fiasko]

*snip*

Skulle ønske jeg gikk i psykose, har hørt at du da hvertfall tror at du har det bra Kom nettopp hjem fra en natt på sykehuset. Ble ikke lagt inn, fikk snakka med noen flinke folk men det er ingen som egentlig forstår hvordan det er å gå rundt med angst og heftig depresjon i en blanding av elendige gnagende følelser som gjør at du får lyst til å hoppe utfor en bro. Likte psykologen jeg snakka med og han motiverte meg veldig, men det er ikke nok er jeg redd. Jeg har prøvd det meste nå så nå er det vel opp til meg og klare det alene... får vel bare le av situasjonen og fortsette på anti depp og se positivt videre yaaaa Men så ja ikke forvent å få så mye ut av å bli inlagt

 

Jeg har vært innlagt før, så jeg vet hva som venter meg. En av de største grunnene til at jeg vil bli innlagt er det at jeg vil slutte med heroin. Jeg er ikke et nok alvorlig tilfelle til å kvalifisere til avrusning, og hadde jeg kommet inn ville jeg uansett ikke hatt samvittighet til å ta plassen til noen som trenger det mer enn meg. Jeg er ikke så forferdelig avhengig, jeg blir litt syk når jeg går uten, men det er ikke problemet, det har jeg gått gjennom flere ganger før, selv om jeg forventer at det blir litt verre denne gangen fordi jeg har brukt daglig i snart en måned, og ikke så langt unna daglig noen måneder før det. Problemet med å slutte er det at jeg ofte er alene, og da blir jeg ensom og ganske selvhatende, og bruker det mer som en slags kombinert straff og trøst. Derfor håper jeg det å være innlagt en stund med folk rundt meg døgnet rundt vil hjelpe.

 

Psykose er absolutt ikke bra og ikke noe å ønske seg, du går ikke inn i din egen lykkelige eventyrsverden. Det er høres dog ut som du har en litt positiv innstilling, god bedring!

[Cortinarius rubellus]

Håper du lykkes TF, og du fortjener like mye plass du som alle andre....kan ikke tenke slik

[Gjest Fortvilet og flau]

Nå er jeg sliten. Har selv prøvd å muntre opp og gi råd til andre på denne siden, men denne gangen er det min tur til å lette på trykket. Har ikke psykolog lenger og fastlegen ser jeg ikke før om halvannen måned. De mener alle at jeg er så reflektert, prater så godt for meg og er så oppegående at jeg ikke behøver hjelpen deres lenger. Javel. Kanskje jeg er det, med en nyfunnet selvtillitt, en jeg aldri før har hatt, kan jeg si det. Men allikevel føler jeg at jeg trenger noen å prate med. Trenger noen som kan høre på meg uten at jeg trenger å tenke på vennskap som blir ødelagt eller familie som bekymrer seg. Selvmordstanker er blitt en dagligdags ting for meg igjen. Hver dag ser jeg "utveier" som kan gi meg fri fra dette depresjonshelvete. Hver dag tar jeg meg sammen og står opp av senga. Jeg trener så mye som jeg orker, og enda litt til, for å holde vekta. Tre ganger i uka drar jeg på jobb. Det blir forventet av meg og jeg har selv også lyst til det. Men depresjonen lar meg ikke slippe så enkelt. Det er en kamp hver eneste gang, og jeg sitter i opptil flere timer om morgenen for å overvinne negative tanker og mangel på energi som gjør det vanskelig for meg å gå ut i bilen. Det er mange skrenter, fjellvegger og møtende biler i høy fart på vei til jobb..

Jeg vet jo godt at dette bare er noe depresjonen får meg til å tenke, at dette er litt av alt det den gjør for å dra meg mot døden. Det er det den vil og gjør alt den kan for å lykkes med. Den vil at jeg skal dø. Jeg vet det er tull. Jeg er titusenvis ganger bedre enn sånn jeg føler meg når det er på det værste, og jeg skal faen ikke gi etter. Men jeg er sliten.

 

Jeg har gått i en varierende, men dyp depresjon i over seks år nå. Jeg er nok på bedringens vei i og med at jeg for første gang i livet mitt kan tenke noe positivt om meg selv. Men jeg står allikevel helt fast nå, og kommer ikke videre på min vei før jeg har skrevet brevet mitt til henne. Hun er ei jente jeg over alle odds ble sammen med i et par måneder når jeg var på det aller aller værste. Uten henne hadde jeg aldri sittet her og skrevet dette innlegget. Jeg har oppriktig talt aldri vært gladere i noe menneske, dyr eller ting enn det jeg var i henne, og kanskje er ennå. Men det gikk som det måtte gå siden jeg var som jeg var. Det ble slutt innen få måneder.

Det å omgåes et menneske som er dypt deprimert er særdeles vanskelig. Så jeg kan ikke klandre henne får å gå ettersom jeg forandret meg mere og mere. Til å begynne med var hun som en solstråle som holdt alt det negative på avstand og vi hadde det fint. Men hun studerer, og da hun reiste bort fikk depresjonen tak i meg igjen, enda litt sterkere enn før og jeg forandret meg drastisk over veldig kort tid. Sms, telefonsamtaler og de gangene jeg traff henne ble bare ubehagelige, tunge og var preget av en enorm usikkerhet. HUn kalte meg tøffel, med god grunn, men allikevel langt ifra sånn jeg er. Depresjonen hadde tatt over. Hun sluttet å svar på meldingene mine som bar preg av mindre og mindre, tja, meg.

 

Hun er nå sammen med en annen type. En jeg håper er en kjernekar, det fortjener hun. Men jeg trenger så sårt å fortelle henne alle de tingene jeg gjorde feil i tida vi hadde sammen. Ting jeg sa og gjorde i en deppressiv og stakkarlig tilstand.

Jeg husker, eller depresjonen hjelper meg å huske hvert eneste tilfelle som om det var i går, og hver eneste dag blir preget av skam og jeg føler meg så liten og lite verd siden det bruddet egentlig var min feil. Det kan godt være vi ikke passet sammen uansett, men det fant vi aldri ut av. Hun gjorde det slutt med min sykdom, og jeg var for opptatt med å se på alle negative sider med meg selv til å bli så godt kjent med henne som jeg egentlig hadde ønsket.

Hun vil ikke prate med meg. Det skjønner jeg godt og jeg klandrer henne ikke. Men jeg blir nødt til å si disse tingene til henne for å komme meg noen vei. Det er på tide å ta av silkehanskene og dra denne depresjonen ut med rot og det hele, og da må jeg følge magen og det fornuften sier. Psykologer har jeg ikke lenger, og det er få av dem som har kunnet gi meg råd jeg trenger. Medisiner gjorde meg bare sykere. Så nå tar jeg tak i problemet selv og gjør det jeg mener er rett for meg. Gjorde det samme med min sosiale angst og lykkes godt med det, så kanskje jeg klarer dette og. Siden hun ikke vil prate, så skriver jeg et brev jeg kan legge i postkassa hennes. Hun kan velge om hun vil lese det, og hun slipper å i det hele tatt å se meg. Vil ikke ødelegge noe for henne og det forholdet hun er i. Men hvor lenge skal jeg bry meg om hva alle andre trenger før mine egne behov. Er det verdt et liv? Så jeg skriver det brevet og prøver å forklare hele greia. MEn det er det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Hvilken rett har jeg til å brøyte meg vei inn i livet hennes igjen? Kan jeg ikke bare la henne være. Jeg vil aldri bli bedre uansett hva jeg gjør så hva er vitsen. Jeg kommer til å ødelegge hele sommeren hennes. Det er kanskje heller best å bare la det ligge og la henne få den freden hun fortjener, og jeg bør heller bare gjøre meg ferdig med oppdraget jeg har fått på jobb, gi ut sparepenger og skrive brev som forklarer alle at ingen har skyld i at jeg ikke orker å leve mere..

Sånne tanker går igjen og igjen og jeg prøver allikevel å skrive det brevet til henne for å gi meg selv sjelero og kanskje ta ifra depresjonen mye, eller iallefall litt av den makten den har over meg. Men jeg er sliten nå.

 

Bare det at jeg skriver dette gjør at jeg føler meg svak og lite verd. For en svak og stakkarslig type som trenger noen å prate med og ei skulder å legge et slitent hode på. Er det håp for meg i det hele tatt? Det er sommer, men hvorfor nyte den. Resten av livet blir sikkert et liv i ensomhet. Uten kjæreste, uten noen å elske og uten en hverdag som gir mening og mersmak..

 

I dag er en tung dag.

Jeg er flau over å skrevet dette, og lurer på å bare slette det.

 

Ingen fortjener å få denne sykdommen her.

 

Jaja.. Dagen i morra er helt sikkert bedre..

[Cortinarius rubellus]

Ikke slett det hvis du ikke absolutt vil. Var meget bra skrevet

[Nøbe]

Veldig bra skrevet, kjenner meg så enormt ijgenn i depresjons delen.. Det er en kjempe hard kamp som må kjempes hver jævla dag, du som har hatt det over så lang burde være stolt over deg selv fordi jeg har gått rundt me det ca 7 månd og føler for å gi opp kampen.. og nej det er ikke noen sånn off livet er så kjedelig jeg legger meg ned depresjon det er heftige elendige følelser som kjører rundt som en fullekjører i kroppen din der også negative tanker bare popper opp uansett hvor mange ganger du prøver å slenge dem ut av kroppen. jeg antar at det er noe lignende for deg. Jeg føler også at min situasjon var med på å ødelegge forholdet mitt, men jeg orker ikke å begynne på det men så betyr det ikke så mye for meg som for deg så viss dette tærer og sliter såpass på deg og du tror at du vil føle deg bedre etter et brev eller noe så er det vel bare å go for it.. Du må gjøre alt du kan for å føle deg bedre når du er inne i heftige depresjoner, vil jeg si..

[GrandMa]

Bleh.

 

Har det sikkert ikke så ille som mange her inne, men føler bare for å skrive litt.

 

I dag er det 2 måneder og 5 dager siden vi slo opp. Den første perioden var helt grusom, men det ble bedre etterhvert. Nå er det utrolig vanskelig igjen. Både slutter og starter dagen med å strigråte. Føler meg så råtten og klarer ikke gjøre annet enn å forbanne meg selv for det som har skjedd (jeg var utro på fylla).

 

Hater å vite at jeg sannsynligvis aldri kan få ha henne i mine armer igjen, men jeg vet samtidig at det er vel fortjent. Ferien er en skjult forbannelse ettersom jeg ikke orker aktivisere meg selv når jeg bare har lyst til å voldta meg selv med en rasp. Da blir det mye ligging på sofaen. Selv på en dag som dette, som faktisk er min bursdag.

 

Jeg har egentlig et ganske godt forhold med henne fortsatt, men savnet blir bare så mye verre når vi går sammen i blant. Kunne aldri falle meg inn å bryte kontakten med henne heller, fordi jeg vil aldri såre henne igjen. Elsker henne fortsatt. Er bare ikke glad i meg selv lenger. Vet ikke hva jeg skal gjøre for dette gjør så utrolig vondt.

 

Nå skal jeg hvertfall grine litt til.

[kandinsky]

Har vært gjennom det selv, selv om det var jeg som gjorde det slutt. Etter litt over 2 år. Var dere sammen lenge? Kjærester man har i ungdomstiden er veldig hardt å gi slipp på, og eneste jenta jeg har elska er min første. Selv om det er 5 år siden vi ble sammen elsker jeg henne fortsatt.

 

Mitt råd blir å møte nye jenter, det funket for meg. Eller be på dine knær om å få henne tilbake om det første ikke funker.

 

Fra en United-supporter til en Arsenal-supporter; Lykke til

[DNA]

Fy faen i hel...

 

Forige år på tentamen i 2 klasse fikk jeg en 6er norsk skritlig og hva får jeg på eksamen i år? 2er og 3er nynorsk. Det værste med det var at jeg til og med følte at nynorsken gikk dårligere enn bokmål

 

Og så har vi treningslære. Jeg bruker dritlang tid og skriver 9 datasider og får en 2er...

 

Jeg synes ikke at jeg fortjener disse karakterene i det hele tatt. Jeg er ikke dum, endte jo opp med en 6er muntlig i religion som jeg tok på sparket uten å ha lest mye så jeg burde ikke være så dårlig i alt annet.

 

Enten så er de alt for strenge med karakterer eller så har jeg down syndrom eller lignende.

Endret 24. juni 2010 av DNA

[Catkin]

Jeg blir gal snart. Det er fint, skryt av en som er syk. Flott å oppfordre meg til å forstette. Jeg er jo pen å se på så lenge jeg ikke må mates gjennom sonde, sant? Idioter.

[Cortinarius rubellus]

Du vet hva som må gjøres og du klarer det....tror jeg ihvertfall.

Du vet hvor du er nå, selv om en viss ting bestemmer mer enn man skulle ønske. Men bare vent så skal du se at du klarer og overvinne det, er ikke lett.....men et bedre liv er gevinsten

Jeg er alltid her for deg

[Catkin]

Du vet hva som må gjøres og du klarer det....tror jeg ihvertfall.

Du vet hvor du er nå, selv om en viss ting bestemmer mer enn man skulle ønske. Men bare vent så skal du se at du klarer og overvinne det, er ikke lett.....men et bedre liv er gevinsten

Jeg er alltid her for deg

Tusen takk, JG. Setter pris på det.