Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Saft Suse]

Herregud. Nå følte jeg at jeg nesten var kvitt depresjonene mine, men så snek de seg på meg igjen på bare to timer i kveld.

 

Jeg er så drit lei sosial angst. Jeg makter ikke å ha for mange folk jeg ikke betrakter som venner rundt meg. Jeg låser meg helt. Ender med at jeg bare blir sittende i stillhet, i håp om at noen inkluderer meg, mens jeg ikke finner noe som helst å ytre der jeg knotter på mobilen eller slikt for å se ut som jeg faktisk er litt opptatt så jeg ikke ser ut som en asosial dust.

 

 

Faen heller.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det nærmer seg nå.

Var hos legen her om dagen.

Måtte love å ikke skade meg selv før jeg fikk gå derfra.

Vet hvordan jeg skal gjøre det. Har bare ikke alt som trengs enda.

Og er for feig til å gjennomføre det sannsynligvis.

Føler meg som verdens største egoist bare for å tenke på det. Vet jeg har folk som bryr seg. Men når er nok nok?

Jeg vet ikke jeg heller. JEg bare vet jeg orker ikke dette i evigheter. Håper dagen i morgen blir bedre,

[Cortinarius rubellus]

Det er du som bestemmer når nok er nok.

Men kanskje du burde oppsøke hjelp på en eller annen måte?

[Gjest Gjest]

"Får" hjelp. Går på DPS.

Det bare hjelper så lite når man er nederst og ber om å få snakke med noen og får beskjed om at de tidligst kan skrive meg opp i slutten av neste uke.

[Cortinarius rubellus]

Perfekt eksempel på det "gode" tilbudet vi har.

Og du har ingen andre enn DPS du kan prøve hos?

 

setningen "Håper dagen i morgen blir bedre" er noe som jeg sier til meg selv hver dag, alt som kan få deg igjennom en dag er bra.

Du må "bare" ikke gi opp. Jævla lett og si den setningen der......

Endret 9. april 2010 av Amanita Muscaria

[Gjest Gjest]

Jeg kunne få snakke med behandleren min på telefonen i lunsjen hennes. Men det klarer jeg ikke.

Og så fikk jeg beskjed om at jeg kunne henvende meg til den psykiatriske legevakta her i byen.

Lovte egentlig legen å ta konakt der når jeg var der her om dagen, men det var mest for å komme meg ut.

[Cortinarius rubellus]

Hvis du går så på kanten så prøv alt sier nå jeg.

Forstår den at du ikke har lyst og ringe, men å kontakte psykiatriske legevakta hvis du kjenner at du ikke "takler" deg selv mer er ikke dumt.

[Gjest Gjest]

Forbanna lett å si. Ikke så lett i realiteten.

Fuck meg.

[Cortinarius rubellus]

Nei, ikke fuck deg. Bare at du klarer og skrive her og si noe er sterkt gjort.

Og eneste grunnen til at jeg sier den setningen er at jeg har vært der nede selv. Og prøve er det eneste man kan gjøre.

[Gjest Gjest]

For noen dager "bestemte" jeg meg for at det skal bli slutt.

Jeg vet ikke om jeg er seriøs eller ikke og jeg vet ikke når.

Men det gav meg en sinnsyk ro bare å vite at det vil bli over.

[Gjest Harley Quinn]

AnnChristin:

Jeg skjønner hvis du ikke vil svare, men jeg spør likevel. Var det en brå ulykke eller en sykdom, så du var "forberedt"?

 

 

 

Ulykke. Han hadde diabetes type 1, men gikk på insulin og holdt det i sjakk. Han fikk et illebefinnende når han tok seg et bad så absolutt ikke forventet i heletatt.

 

[Jann - Ove]

 

 

Uff.

 

Diabetes type 1 er skummelt. Så mye som kan gå galt.

 

Husker en hendelse for litt over et år siden; våknet av at pappa hylte ut "faen!" - Han hadde klart å sette insulin rett i blodåren. Da var det bare flaks som gjorde at det gikk bra.

 

Han lever på lånt tid. Han har hatt diabetes type 1 i snart 40 år nå.

 

 

[Gjest guest_*sukk*]

Det føles rart at for bare 3-4 måneder siden så gikk alt så bra..depresjonene var på vei ned sakte men sikkert, jeg gjorde det bra på skolen og forholdet med kjæresten var stabilt. Så gikk alt til helvete..depresjonene kom tilbake, selv skadingen begynte igjen,og hun forelsket seg i en annen.Nå sitter jeg her i en by nesten helt uten venner.Jeg klarer ikke lengre konsentrere meg om skolen overhode, selv om jeg vet jeg aldri vil klare de målene jeg har satt meg om jeg ikke gjør det.Merker jeg begynner å bli sliten nå..

[Jann - Ove]

Et lite tips: bruk mulighetene lånekassen gir deg til å få hjelp gjennom vanskelige perioder - med legeerklæring på at du ikke er istand til å følge normal undervisning/studieprogrosjon akkurat nå så får du gyldig fravær på eksamen om nødvendig, og du har mer å gå på om du begynner å henge etter med studieprogresjon. Selvfølgelig er det best om man klarer å holde normal studeprogresjon - men det er lov, og man må ta seg tid til å bli frisk når det er nødvendig.

[Cortinarius rubellus]

Dett JO sier er så utrolig viktig, HØR på kroppen:)

Presser man seg så treffer man veggen til slutt, man er tøfffere når man klarer og si "nå er det nok" enn og kjøre seg på ræva.

Det fortjener ingen.

[Gjest *sukke*]

Dett JO sier er så utrolig viktig, HØR på kroppen:)

Presser man seg så treffer man veggen til slutt, man er tøfffere når man klarer og si "nå er det nok" enn og kjøre seg på ræva.

Det fortjener ingen.

 

Sant, skulle bare ønske jeg våget å gjøre det. Er redd for at jeg faller helt av hvis jeg skulle prøve å forskyve studieprogresjonen nå, samtidig vet jeg også at jeg ville fått spørsmål fra folk rundt meg om jeg gjorde det og det orker jeg ærlig talt ikke nå..høres sikkert forbanna sært ut,men etter nesten et tiår med problemer er det kun et fåtall av mine bekjente som vet at jeg sliter..takker for et godt råd iallefall. Merker et sammenbrudd kommer snikende så jeg får prøve å gjøre noe..

[Jann - Ove]

Om du ikke er i kontakt med lege/psykolog fra før, sørg for å ha vært borti de med problemet - om det viser seg at det ikke bedrer seg så er det mulig å få omgjort lån til stipend for deler av semesteret et helt halvår etter at semesteret er slutt. Blir høsten også hard, så er det greit å kunne vise til at du var innom lege med problemet nå.

[Gjest Fuck you]

Det er lenge siden jeg har følt meg så ille som nå. Om noe i det hele tatt kan toppe det. Det er en helt ubeskrivelig følelse. Å feile på alle mulige måter. Har mest lyst til å presse i meg masse piller og sove meg gjennom denne helgen. Men hva faen hjelper det? Problemet vil ligge på lur og komme snikende - sakte men sikkert. Jeg hater den jeg er, og det jeg ser i speilet. Når skal dette monsteret inni meg spise meg? Hvorfor denne langsomme torturen? Fordi jeg aldri klarer noe som helst? Bare gni det litt ekstra inn? Fuck.

[Gjest vetikke]

Sitter her med min mor på dødsleie. Det er horribelt å se et skjellet av en mor som for et år siden var helt frisk ligge i smerter. Det skjer vel i løpet av 24 timer. Da er alt over...

 

Mine venner får barn, men jeg mister moren min. Jeg visste det fra før, men nå vet jeg iallefall at det ikke finnes en gud.

[HalfLife3]

Moderator vil til en hver tid vurdere om gjestepostingen er i samsvar med de stilte krav. Er du i tvil så kontakt en moderator for vurdering før du poster innlegg.

Endret 29. april 2010 av PanDemoniumM