Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Hadde ettårsjubileum i forrige uke. Livet strålte.

 

Kjøpte roser, sjokolade, massasjeolje. Romantisk film og levende lys. Ville virkelig gjøre kvelden bra. Hadde en helt fantastisk kveld også, og vet at hun hadde det bra...

 

I går gjorde hun det slutt, da hun ikke så noen fremtid med meg. Rett ned fra ingenting..

 

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre nå.. vil bare ringe henne, holde rundt henne..

 

 

 

Anonymous poster hash: c674f...8e6

[AnonymDiskusjon]

Fuck, jeg sliter atm :/ Første gang jeg skriver innlegg i denne tråden, men kanskje det er på god tid, Har vært sykt deppa nå i sikkert 1 år, jeg har jo mine ups and downs men i det sisste har det vært lite memorable kjekke hendelser, og det dreper virkelig livslysten, ikke det at jeg vurderer selvmord, men som at jeg bare har lyst å isolere meg inne til alt blir bra igjen.

 

Har ikke lyst at folk skal se hvor svakt menneske jeg er..

 

Går til psykolog men har så jevli lite tro på at timene kommer til å gjøre meg bedre, det vil sikkert minst ta 1 år..

 

Vil ikke si det til mine nermeste venner heller for da vil de nok bare se rart på meg...

 

Faen i helvette :/

Anonymous poster hash: cdcb2...ea8

[heblilla]

Hvis jeg sier til meg selv at jeg er stygg, kan det være for å slippe å risikere ubehaget ved å bli avvist av damer.

 

Hvis jeg sier til meg selv at jeg er dum, så kan det være for å slippe å risikere skammen ved å feile det man prøver på, om man er optimistisk.

 

Hvis jeg sier til meg selv at jeg er ussel, så kan det være for å slippe ubehaget ved å oppsøke mennesker.

 

Og sånn er det, med meg.

Det er egentlig en ganske smart måte å unngå lidelse på. men å leve er å lide (også).

"life is hard and then you die"

Endret 7. september 2014 av kismet

[Sylar]

Det er egentlig en ganske smart måte å unngå lidelse på. men å leve er å lide (også).

"life is hard and then you die"

Egentlig er det en ganske dum måte å unngå lidelse på, langsiktig sett...

[Gjest Bruker-360061]

Det er min erfaring også. Det som må være nytt er at jeg i alle fall klarer å være ærlig nok med meg selv til å innse at det er meg det er noe galt med. Og på den måten være villig til å gjøre noe med mekanismene bak det i et forsøk på å få det bedre. En kan rett og slett ikke ikke leve livet på bakgrunn av at en ikke fortjener noe som helst. Og fordi en ikke tør å bli avvist. Hvilket igjen blir kortsluttet såpass heftig at jeg avviser meg selv før jeg har prøvd. I et fortsøk på å beskytte meg selv.

 

Det er mulig det skaper mindre lidelse på det kortsiktige plan, (dette er egentlig en illusjon), men det er dette en klarer å fortelle seg selv. På det langsiktige plan skaper det ikke noe annet enn personlig lidelse og elendighet.

 

Veien ut av det må være å gi seg selv en sjangse. Om en ikke gir seg selv sjangsen en gang, så spiller det ingen rolle hvor mange sjangser andre er villig til å gi deg. Etterhvert bør en også bli såpass god venn med seg selv at en tar noe i mot.

 

Om en tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske og alt det der...

Endret 7. september 2014 av Bruker-360061

[Sylar]

Det er min erfaring også. Det som må være nytt er at jeg i alle fall klarer å være ærlig nok med meg selv til å innse at det er meg det er noe galt med. Og på den måten være villig til å gjøre noe med mekanismene bak det i et forsøk på å få det bedre. En kan rett og slett ikke ikke leve livet på bakgrunn av at en ikke fortjener noe som helst. Og fordi en ikke tør å bli avvist. Hvilket igjen blir kortsluttet såpass heftig at jeg avviser meg selv før jeg har prøvd. I et fortsøk på å beskytte meg selv.

 

Det er mulig det skaper mindre lidelse på det kortsiktige plan, (dette er egentlig en illusjon), men det er dette en klarer å fortelle seg selv. På det langsiktige plan skaper det ikke noe annet enn personlig lidelse og elendighet.

 

Veien ut av det må være å gi seg selv en sjangse. Om en ikke gir seg selv sjangsen en gang, så spiller det ingen rolle hvor mange sjangser andre er villig til å gi deg. Etterhvert bør en også bli såpass god venn med seg selv at en tar noe i mot.

 

Om en tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske og alt det der...

Men hvordan kan man egentlig vite om man vil/trenger noe mer? Er det egentlig sånn at alle som ikke "lever livet" (gjør lite, er mye alene) dypest sett er misfornøyd og ønsker noe mer? At det er noe som "holder tilbake", i motsetning til at de bare har (genuint) få/lave ønsker...

 

Jeg er neimen ikke sikker...

[Gjest Bruker-360061]

Det har vel mest med angst å gjøre. Ikke mangel av ønsker om å få til noe. Mitt poeng er at en kan enten la den angsten styre ens liv, eller så kan en ta kontroll over eget liv og se på angsten som noe positivt. Om jeg skal tolke angst som noe positivt, så må det være at du er redd for noe. Hvilket betyr at en har noe å tape. For å kunne vinne så må en ha tatt motet til seg og prøve. Ellers har en bare tapt på walkover. Jeg ville vært mye mer redd for det du ikke gjør på grunn av angst enn å ha angst for å gjøre det du vil.

Endret 7. september 2014 av Bruker-360061

[Sylar]

Kan vel ha angst for å gjøre noe du ikke vil og? Det er vel ikke sånn at hvis du har angst for noe, så er det noe du vil?

 

Hvis man har angst for å ta kontakt med andre og prøve å bli kjent med de - betyr det at det nødvendigvis er noe man ønsker?

 

For meg tror jeg det er begge deler. Jeg har angst for det, i tillegg til at jeg ikke ønsker det.

[Gjest Bruker-360061]

Da ville jeg funnet ut av hvorfor du ikke ønsker å ha kontakt med folk og gjøre noe med det før du gjør noe med angsten din. Selv hadde jeg blitt passe gal av å ikke ha folk rundt meg, men det er meg. Det høres litt kjedelig ut.

[Sylar]

Ja egentlig så er det veldig kjedelig, så kanskje jeg egnetlig ønsker noe annet da? Men jeg trives ikke rundt folk, i alle fall ikke fremmede. Men er nok ikke angst, er mer at jeg tror alle misliker meg. Men den tingen går kanskje likevel ut på angst.

 

Er i alle fall anspent rundt folk, og føler jeg ikke er naturlig. Eller meg selv.

 

Ja, ja. :-)

[Gjest Bruker-360061]

Første bud må være å akseptere at du har angst og aksepterer det for hva det er. Det er heller ingen mirakelkur dette her. Ting tar tid. Men du må basicly gi deg akkurat nok alburom i offentligheten til at du takler å være med fremmede. Jeg har ingen tro på at folk misliker deg. Å være anspent rundt folk er en naturlig reaksjon om en ikke kjenner folk. Det vil gå over om en tør å ta bli kjent med folk. Jeg tror du ønsker å ha kontakt med folk, men lar angsten din fortelle deg at du ikke vil ha kontakt med folk. For så ikke gjøre noe med det.

 

Jeg kjenner ikke deg, men om jeg har rett, så er det en fin sovepute i noen år inntil livet kommer og innhenter deg, og blir veldig stygt i et forsøk på å bryte det mønsteret. Da er det bedre å gjøre noe med det nå.

Endret 9. september 2014 av Bruker-360061

[heblilla]

Rart å ønske å treffe folk, men likevel ikke...?

Kanskje det har noe med kontrollbehov å gjøre. Kjekt å være med folk hvis man slipper å føle på usikkerhet rundt dem...men det er vel umulig å oppnå. Fordi folk er "uregjerlige" i sin oppførsel og i sine reaksjoner. Sier ikke at dere har det sånn, men at jeg føler det litt sånn. Og at det er derfor jeg heller vil slippe mange sosiale situasjoner. Orker ikke usikkerheten. Den er slitsom og energitappende.

[Ajeey]

Jeg slet lenge med depresjon og angst, men med god hjelp har jeg over 2 års tid har jeg blitt bedre å bedre.

 

Det viktigste jeg har lært er å styre mine egne tanker. Jeg prøver alltid å huske på at det er jeg selv som har kontroll over tankene mine, og at jeg selv kan velge om jeg vil la de deprimerende tankene styre meg.

 

Jeg var også veldig redd for å møte fremmede mennesker, jeg var alltid redd for hva andre syntes om meg, om jeg var bra nok, etc. Det som har hjulpet meg utrolig masse, er i stedet for å tenke på hva fremmede synes om deg, tenk heller på hva du synes om de.

 

Leit å lese at mange sliter med mye av det samme jeg slet med (og fortsatt gjør til en viss grad). Håper noe av dette kan hjelpe..

[Sylar]

Jeg kjenner ikke deg, men om jeg har rett, så er det en fin sovepute i noen år inntil livet kommer og innhenter deg, og blir veldig sygt i et forsøk på å bryte det mønsteret. Da er det bedre å gjøre noe med det nå.

Har sovet på puten i over 10 år... kanskje derfor jeg har fått en sånn "einstøingmentalitet"...

 

Nei, jeg må finne på noe. Jeg får prøve å finne på noe sammen med behandleren.

[Dorosseru]

Jeg liker meg ikke sammen med mye folk, da føler jeg meg bare utenfor. Med 3-5 stykker går det fint, Angst er noe dritt. Blir så ufattelig utslitt og usikker hvis det er mye mennesker rundt meg uansett hvor hyggelige de er.

[Sylar]

For meg har det ikke noe å si hvor mange mennesker det er, men hvordan de oppfører seg og graden av hvor "personlig" situasjonen er. Hvis det er noen som sier negative ting til meg trives jeg slettes ikke. Heller ikke hvis de spør og graver om hvorfor jeg ikke har "blitt til noe". Virker som de bare er ute etter å trøkke meg ned, enkelte. Kanskje de bare ikke eier sosiale antenner.

[Gjest Bruker-360061]

Rart å ønske å treffe folk, men likevel ikke...?

Kanskje det har noe med kontrollbehov å gjøre. Kjekt å være med folk hvis man slipper å føle på usikkerhet rundt dem...men det er vel umulig å oppnå. Fordi folk er "uregjerlige" i sin oppførsel og i sine reaksjoner. Sier ikke at dere har det sånn, men at jeg føler det litt sånn. Og at det er derfor jeg heller vil slippe mange sosiale situasjoner. Orker ikke usikkerheten. Den er slitsom og energitappende.

Det handler i aller høyeste grad om et kontrollbehov. Jeg gjør ikke noe ved mindre jeg vet jeg får det til. Poenget er at det ikke fører noe positivt med seg. En kan tenke hvis og hva til en blå i trynet. Bortom line må være at det er bedre å prøve og heller la folk være "uregjerlige" i sine reaksjoner enn å se på og ikke få noen reaksjon.

[heblilla]

Jeg slet lenge med depresjon og angst, men med god hjelp har jeg over 2 års tid har jeg blitt bedre å bedre.

 

Det viktigste jeg har lært er å styre mine egne tanker. Jeg prøver alltid å huske på at det er jeg selv som har kontroll over tankene mine, og at jeg selv kan velge om jeg vil la de deprimerende tankene styre meg.

 

Jeg var også veldig redd for å møte fremmede mennesker, jeg var alltid redd for hva andre syntes om meg, om jeg var bra nok, etc. Det som har hjulpet meg utrolig masse, er i stedet for å tenke på hva fremmede synes om deg, tenk heller på hva du synes om de.

 

Leit å lese at mange sliter med mye av det samme jeg slet med (og fortsatt gjør til en viss grad). Håper noe av dette kan hjelpe..

Godt å høre fra de som har klart å bli bedre også

Kan i den forbindelse tilføye at jeg sjøl er sjeleglad for at den vanskelige ungdomstida er over for lengst. Til dere unge som sliter: Ting blir nok lettere for dere også med tida. Lettere, ikke lett altså. Men presset på ungdommen er grusomt, huff av meg..

Endret 8. september 2014 av kismet

[Dorosseru]

Selvskadet på skolen idag. Det føltes fantastisk.

[Emancipate]

Selvskadet på skolen idag. Det føltes fantastisk.

Bare det å gå på skolen er vel en form for selvskading.