Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Erik den Raude]

Heh. Fikk den visst likevel.

 

Lulululul.

[Cortinarius rubellus]

gratulerer

Håper du kommer til og trives

[Erik den Raude]

Klarer jeg ikke en slik deltidsjobb blir det vanskelig å passe inn i arbeidslivet. Jeg bare MÅ klare det.

[chokke]

Gratulerer.

Selv var jeg ikke god nok for en kassejobb hos Smart........

[Cortinarius rubellus]

Raude: Hva slags jobb fikk du?

Hvis det er greit at jeg spør om det såklart

[Erik den Raude]

Jobb hvor man hjelper en gruppe nye studenter i et fag. Supplement til egenlæring og forelesninger. Gode karakterer var kravet for jobben, men jeg takket først nei fordi jeg ikke hadde tro på at min sosialkompetanse er god nok. Den vil imidlertid aldri bli bra hvis jeg ikke utfordrer meg selv.

[Demonfudge]

Selv var jeg ikke god nok for en kassejobb hos Smart........

Ikke om du tenker sånn hvertfall.

[chokke]

Ikke om du tenker sånn hvertfall.

For å omformulere. Jeg søkte på kassejobb der, var på jobbintervju, og fikk ingen jobb. GG for å være ærlig på jobbintervju ihvertfall.

Fikk ut av det at de er ute etter sosialt kompatible folk med gode ferdigheter og læringsmuligheter.

Hvor vanskelig kan det være å si 'kvittering?' 'Pose?'? Og i tillegg dra vare A gjennom en scan..

 

Sånn når jeg ser hovrdan folk som søkes til jobber på Kiwi, Rema osv osv, så ser de søren meg etter topp-elever/studenter, og jeg kan ærlig innrømme atj eg ikke faller innafor den gruppa der, så frister ikke å søke etter slike jobber for å få avslag. Enda jeg vil ha en jobb, en jobb for å ha noe å gjøre, få erfaring, få penger, få penger til å flytte for meg selv osv. Takk, Smart. Takk skal du faen meg ha.

Gamestop ga ikke svar engang. En jobb som kassamedarbeider i en spillbutikk når jeg bruker latfor mye til på diverse spill, så passer jegi kke i nærheten til å få intervju engang? (#%

[Demonfudge]

Gamestop ga ikke meg noe svar heller, føler den der går igjen ganske mye.

 

Sendte ut 40 søknader i fjor høst, fikk svar på 3 av dem.

 

Du er en grei kar, møt opp personlig og tenk at DU skal ha den jobben.

 

Har prøvd å være ærlig i jobbintervju selv, det funker som regel dårlig.

Endret 18. juni 2010 av DemonFudge

[Erik den Raude]

Det er ikke rart at arbeidsgivere helst vil ha en de tror er pålitelig og uten de store sosiale lytene. notrlysadbuttru.

Skal man ha noe i livet må man gjøra det sjææl har jeg funnet ut. To each his own.

[Cortinarius rubellus]

hadde ALDRI vært ærlig på et intervju, utenom vanlige ting.

Men de tingene jeg sliter med...aldri, de hadde heller ikke merket det

Så den dagen jeg får lov til og starte og jobbe så gjør jeg det som må for og få en jobb.

[Erik den Raude]

Jau. Dumt å være prisgitt eventuell tillit hos potensiell sjef ved å være litt for løs i leppa. Men sånn er det.

[TheWankership]

Jeg er skikkelig lei meg nå, jeg har bare en venn men i morgen er det en uke siden jeg så han. Hadde ett håp om at det skulle skje noe denne helgen, men neida sitter her å sturer

[Gjest Steffen]

Hmpf.. Her sitter jeg på en lørdags kveld alene hjemme og lurer på hva i svarte faen jeg har gjort de siste ukene. Vel, siden dette er "stedet" for og få ut ting, og kanskje få noen råd så here we go.

 

Først, så tenkte jeg og grise ut litt om meg selv. Jeg er en gutt på 17år, blir 18 neste mnd. Jeg har aldri vært involvert i et forhold, er jomfru og totalt uerfaren på alt som kommer til jenter og gjøre.

 

Tenkte jeg kunne fortelle min historie, hva som gjør at jeg er i det humøret jeg er i for øyeblikket..

 

Det hele begynte med at jeg møtte en jente jeg ikke trodde var mulig og finne. Hun har mange like interesser som meg, og hun ser ut som en modell(Det er ingen overdrivelse bare pga. min lyst på henne), og personligheten hennes er bare utav en annen verden, er sjeldent jeg har klikka så bra og fort som med henne.

 

Vi har vært sammen pretty much hver dag de siste 3 ukene, og etter litt kosing i sofaen under en film, trodde jeg virkelig at det var noe på gang her. Vi fortsatte og henge sammen, hun ringte meg støtt og stadig, det gikk vel knappe par timene hver dag før jeg enten hadde fått en melding ifra henne, eller at hun stod uten for huset mitt og ville komme inn.

 

Jeg har vært overlykkelig de ukene, da hun var totalt blank på mine følelser for henne. Et par kamerater av meg fant tilslutt utav at jeg var intressert i henne, og det var den ene kameraten min som skulle vise seg og utgjøre den største forskjellen her.

 

Brått så kommer det opp en melding på MSN, hvor det står så meget som "Liker du meg?". Jeg ble lammet av frykt, og turte ikke si noe som helst. Jeg ble stum, og bare sa at jeg ikke syntes det her var stedet og snakke om det. Dagen etter så våknet jeg til at hun satt på sengekanten og dytta meg i beinet. Vel, det er vel den beste "våkningen" jeg har hatt, og kunne våkne opp til smilet hennes..

 

Hun begynte og snakke, og tilslutt så spurte hun igjen om jeg hadde noen følelser for henne. Jeg tenkte at vet du hva, for en jævla gang i livet mitt skal jeg gro meg et par baller, og faktisk fortelle jenta jeg vil ha at jeg faktisk vil ha henne. Det var vel kanskje ikke akkurat noe sjakk triks..

 

Hun ga meg aldri noen klar indikasjon, mener bokstavlig talt at hun følte det samme. Men jeg fikk en viss feeling på at jeg var nok den eneste av oss to som ville ta vennskapet til et nytt nivå.

 

Jeg har aldri hatt baller nok til og prøve meg på en jente jeg har følelser for, har aldri snakket om sånt, så det var en del stille tid hvor hun kun satt og stirret meg i øynene, om jeg skal få være ærlig så har jeg aldri vært så redd i hele mitt liv. Hver eneste settning jeg sa, stod mulighetene på rekke og rad for og ødelegge alt jeg ønsket meg.

 

Hun ble værende hos meg resten av dagen, det gikk vel et par timer etter selve samtalen, hvor jeg lå i sengen, og hun satt på senge kanten og bare tittet på meg, mens jeg så tilbake på henne, og små drømte om hvordan det her kunne blitt.

 

Etterhvert så finner vi begge ut at det er best og kalle det dagen, hun drar hjem, og jeg sitter på kanten av senga, og lurer på hva i helvete jeg akkurat har gjort.. Det gikk et par dager, vi var fortsatt sammen hver dag, hun hadde endret blikket sitt litt på meg, det var mye mere intense blikk, var nesten som det var noe hun ville fortelle, selvom jeg på en annen side viste at det aldri kom til og skje.

 

En uke senere, så ringer hun meg, da var hun på gråten, og ville at jeg skulle komme til henne. Jeg var mildt sagt i et sikkelig dritt humør, noe jeg fortsatt er, da jeg kom til henne så var det litt ekkelt på en måte, jeg viste ikke hva jeg skulle si, og det gjorde ikke henne heller. Vi ble sittende på sofaen, og jeg klarte tilslutt og få presset ut noen ord om det var noen mulighet her, da fikk jeg ikke noe svar.. Hun begynte og se virkelig lei seg ut, da hun sa unnskyld. Hun begynte så og snakke om hvordan hun så på meg som en god venn, og at det var liksom det..

 

 

Mens jeg skriver dette, har jeg vært våken i snart 90 timer, jeg greier ikke sove, og jeg har ikke spist de siste 3 dagene.. Dette er vel en kombinasjon av en bestevenninde som kasta meg utav livet sitt i desember, og når har kommet krypende tilbake, samt hele episoden med denne jenta.

 

Jeg sitter her og tenker nå, hva er det jeg har gjort feil? Det skal ikke legges skjul på at det er ikke første gangen det ender opp som dette, men det er derimot første gangen jeg har vært så forelska i en jente, til at jeg har turt og stå opp for det. Så mye betyr henne for meg..

 

Jeg har vel fortsatt et lite håp, om at ting skal snu. Men det er vel ikke min tid enda, selv om jeg virkelig trodde jeg hadde funnet noe jeg kunne bruke årene fremover på..

[Erik den Raude]

Ting vil ikke snu med mindre du snur tingene, dessverre.

[Cortinarius rubellus]

Ta psykolog foreks., du kan sitte og prate deg grønn der...men så lenge man ikke tar tak i de tingene som virklig plager deg så kommer man aldri noen vei.

 

Slik er det med det meste desverre, eneste som kan snu det er deg selv og det koster mye ofte...men er verdt det:)

[SteffenM2]

Jeg glemte og logge inn i stad, men er uansett jeg som er "Steffen" over her.

 

Jeg er jo så og si klar over dette. Men da kommer vi til det at jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for og snu det. Jeg er vel klar over at jeg brukte for lang tid på og vise interesse tegnene, og at det var vel dette som gjorde den store forskjellen, til at det gikk skeis.

 

Hva kan jeg snu på? Jeg har lenge slitet med at jeg ser ut som en dass, har slitet lenge med overvektighet, selvom jeg nå vil se på meg selv som en forholdsvis tynn person(har gått ned ca. 40kg på 3 år) Og ligger nå på rundt 70kg, og 180cm høy.

 

Jeg tror dette har hatt en stor finger inni bildet med at jeg sliter med selvtilitten, det gjør vel bare vondt verre..

 

Forresten, er hyggelig og vite at det faktisk er mennesker her i verden som gidder og lese et såpass langt foredrag om hvordan livet til en ukjent person er.

Endret 19. juni 2010 av SteffenM2

[Gjest diverse]

Så - hvordan skal en skrive det jeg skriver nå, jeg starter et sted, så fører fingrene meg videre antar jeg.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg gleder meg til ferien - 2 år på rad, og jeg prøver samme tingen, og det noen skal alltid ødelegge. Og skal de ødelegge, så skal de gjøre det godt, det er ikke snakk om å drite seg ut, men jeg ligger nærmere å si at de gir faen eller ikke evner å tenke på andre enn dem selv.

 

Egentlig skulle denne ferien være spesiell - dra til italia med en vennine, shoppe, men hun fikk kjæreste, og ble alvorlig forelsket - de dro heller til New york etter å ha endret ferieplanene 3 ganger for hennes fordel, tilslutt kansellering. Men jeg tok det fint - for fint følte jeg, jeg ordnet meg noe annet å gjøre som gledet meg, men det stakk, og stikker enda litt - jeg merker når jeg tenker på det at det suger big time.

 

En av "bestevennene" mine sliter pyskisk, og det er "greit", en må gi rom da - men hvor mye rom skal jeg egentlig gi før det går for mye utover meg? Er det greit med et vennskap hvor minst 75%-90% av tiden består av at den andre ikke svarer, er frekk nok å bli sur på deg om du blir sur fordi hun ikke svarer, låser seg inne, er opptatt, nedfor osv? - hvilket vennskap er det?

 

Så er det turen da - den famøse turen jeg har prøvd nå 2 ganger på rad, og hvor noen definitivt fucker seg til hver gang. Første turen skulle jeg overraske bestevenninen med pizza på peppes etter at hun var i USA 1 år - men hun greide å rote med når jeg kom, og jobbet non stop hele uken jeg var der, og greid 2 timer på uken jeg var der å besøke meg. Vi snakker da om venner som maks ser hverandre 1 uke i året om en er heldig, det hele beror på om JEG tar fri en uke for å dra på besøk - det er for så vidt greit, jeg har stor nok inntekt, mye fri og pengene til dette - men for guds skyld - det å reise Bergen - Oslo, hvorfor gidder jeg...

Hun andre bestevenninen ble syk siste dagen, og den er fair, men suger. Men det var den gangen - denne gangen prøver jeg å planlegge bedre - altså, med bedre så fikk de jeg ville møte vite om dette 2-3 MÅNEDER før jeg kom, ned til uken jeg kom

 

Greier vitterlig ikke samme kjerringa å fucke det til igjen, og ha ryggrad nok til å være hissig på meg fordi hun ikke presiserer bedre når hun kan, ikke velger å ta fri, selv om hun kunne - men valgte det for å være med en vennine som bor i Bergen på ferie uken etterpå, og så ha ryggrad til å si at jeg skulle byttet?

Hun andre som var syk roter det til, selv om hun også fikk beskjed, så makter hun å legge uken hun skal ha fri med datteren den uken jeg kommer. Greit - forstår at skilsmisse suger - men du får bestevennen din på besøk, som hun selv kaller det med god beskjed, men likevel roter til?

 

Alle her på denne listen har sikkert sine gode grunner - men jeg er sliten, i går natt gråt jeg meg i søvn, klumpen med tristhet har ligget i meg i hele dag og gråt nesten for litt siden, og våknet med neseblod.

Hva kunne jeg gjort anerledes egentlig? - jeg tror ikke jeg forventer for mye, jeg har gitt beskjed og selv prøvd å være fleksibel..eller?

 

Jeg tror ikke noen av disse vil meg vondt, merk - tror, men når jeg nå for første gang vurderer å sykemelde meg pga mulig tilbakefall av noe jeg trodde var tilbake...så lyser et varseltegn for meg..

[Gjest Mats R]

Føler det er alltid sent på søndager jeg skriver her, er vel mest forde en helg har gått og jeg har ikke gjort noe som helst meningsfult...

 

Jeg startet som lærling for et år siden , og etter dette har alt gått i vasken , føler meg som et særing som ingen vil ha noe med å gjøre på jobben , har ikke klart å bli kjent med noen og sitter stort sett i garderoben for meg selv å spiser under lunchen , føler meg både flau og ydmyket der jeg sitter. har prøvd å søkt om å få jobb på en annen bedrift , der jeg ikke engang fikk svar på, men har kjempet meg gjennom 1. år , så da skal jeg faen meg klare 1. til og slutte i den jævla drit bedriften samme dagen jeg står på fagprøven.

 

Ellers sliter jeg med venner nå. når jeg gikk skole var jeg jo 5 dager i uken sammen med klassekamerater og fikk mitt sosiale påfyll derfra , nå har jo nærmest alle glemt av meg , og ser bare hvor de få av venner jeg har finner seg andre venner og sakte men sikkert ditcher meg.virker rett og slett som de ikke vil jeg skal møte de nye vennen sine som det skulle være en form for forsvarsmekanisme for å føle seg spesiel , eller bedre en meg.

 

Familie er en bitch som vanlig. Jeg HATER alt som har med familie å gjøre , det er noe unødvendig PISS! helt nær familie som pappa , mamma og søsken er greit nok , men at vi skal noen ganger i året samlest med tanter , onkler , søskenbarn og besteforeldre er det alle værste jeg vet , føler det hele er et skuespill der alle har på seg masker for å skjule hvordan de virkelig føler. Jeg virkelig hater det!

 

jeg er nok enda ikke helt ferdig med klagingen min , da jeg virkelig føler jeg trenger et lite utblås. Jeg har gjennom hele min ungdomstid som nå nærmer seg slutten hatt 1 virkelig god jentevenn og for å si det mildt hadde jeg følelser for henne når jeg ble kjent med henne for 5 år siden og har enda sterke følelser for henne , hun har derimot vært innom 3 typer på den tiden, hver gang jeg har hørt hun har vært singel hadde jeg tenkt å fortelle henne hva jeg egentlig føler , men jeg feiger ut hver gang , det nærmest jeg har vært var at jeg engang på fylla faktisk sa jeg elsket henne , men dette trodde hun bare var alkoholen som sa. er egentlig bare helt håpløst forelsket i henne vet ikke hva som skal til for at jeg skal komme over henne.

[Nøbe]

Ya man, familie møter kan være ganske kinkig til tider ouch Det er altid den ene jenta ya, men jeg tror det er best at du egentlig holder deg litt tilbake med å snakke om hva du føler for henne fordi du vil sikkert bli skuffet over reaksjonen og det kan skape en viss kinkighet mellom dere om du skjønner hva jeg mener Var denne helga meningsløs? Kjedelig og likesom et A4 ark. men så se å få fingen ut og gjør noe med det da jeg vil tro det er du som bestemmer om en helg kan brukes til noe nyttig istedenfor å sitte og sutre?