Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Dorosseru]

 

FIkk oppmerksomhet igår for første gang på lenge. Alt som måtte til var å kutte seg til blods utenfor psykologen. Ett års skadefrihet rett i dass. Jeg har savnet dette, dog, så jeg velkommer det tilbake.

 

Høres ut som en veldig vond situasjon. Tror jeg skjønner litt av det... man blir vel desperat etter å finne noe som hjelper mot det man har inni seg?

 

 

Stemmer. Var aktiv selvskader i tenårene og nå er det kommet tilbake. Jeg har savnet den følelsen. Endelig noe som klarer å ta vekk det som gjør vondt på innsiden. Den bankende smerten, samt å se blodet piple ut er nesten berusende.

[Sylar]

Stemmer. Var aktiv selvskader i tenårene og nå er det kommet tilbake. Jeg har savnet den følelsen. Endelig noe som klarer å ta vekk det som gjør vondt på innsiden. Den bankende smerten, samt å se blodet piple ut er nesten berusende.

Men er ganske uheldig mtp. langtidsperspektivet... har bare prøvd en gang jeg, men skammet meg over og skjulte arrene i halvannet år før de ble borte. Heldigvis er de borte. Syns dårlig i alle fall.

[Dorosseru]

 

Stemmer. Var aktiv selvskader i tenårene og nå er det kommet tilbake. Jeg har savnet den følelsen. Endelig noe som klarer å ta vekk det som gjør vondt på innsiden. Den bankende smerten, samt å se blodet piple ut er nesten berusende.

Men er ganske uheldig mtp. langtidsperspektivet... har bare prøvd en gang jeg, men skammet meg over og skjulte arrene i halvannet år før de ble borte. Heldigvis er de borte. Syns dårlig i alle fall.

 

 

Det er det. særlig hvis man bruker skalpell. Jeg pleier kun å rispe meg til blods. Har aldri turt å bruke kniv og har heller ingen synlige arr fra alle årene med selvskading. Men det er jo uheldig med tanke jeg skal på Con imorgen og må vise armen min med røde risp.

[Sylar]

Det er det. særlig hvis man bruker skalpell. Jeg pleier kun å rispe meg til blods. Har aldri turt å bruke kniv og har heller ingen synlige arr fra alle årene med selvskading. Men det er jo uheldig med tanke jeg skal på Con imorgen og må vise armen min med røde risp.

Huff. Tror ikke jeg hadde turt. Nå er jeg veldig opptatt av hva andre mener om meg, da.

[Sylar]

Det er det. særlig hvis man bruker skalpell. Jeg pleier kun å rispe meg til blods. Har aldri turt å bruke kniv og har heller ingen synlige arr fra alle årene med selvskading. Men det er jo uheldig med tanke jeg skal på Con imorgen og må vise armen min med røde risp.

Bra gjort, mener jeg. Er vel litt tøff da.

[Dorosseru]

 

Det er det. særlig hvis man bruker skalpell. Jeg pleier kun å rispe meg til blods. Har aldri turt å bruke kniv og har heller ingen synlige arr fra alle årene med selvskading. Men det er jo uheldig med tanke jeg skal på Con imorgen og må vise armen min med røde risp.

Huff. Tror ikke jeg hadde turt. Nå er jeg veldig opptatt av hva andre mener om meg, da.

 

 

Skal prøve å sminke det litt bort sånn at det ikke blir så synlig. Jeg skal på Cosplay Against Bullying så forhåpentligvis er folk litt mindre fordomsfulle der.

[Sylar]

Skal prøve å sminke det litt bort sånn at det ikke blir så synlig. Jeg skal på Cosplay Against Bullying så forhåpentligvis er folk litt mindre fordomsfulle der.

Kult. Hadde ikke hørt om det der. De er sikkert mindre fordomsfulle ja, det vil jeg tippe.

[Rider of Reason]

 

Skal prøve å sminke det litt bort sånn at det ikke blir så synlig. Jeg skal på Cosplay Against Bullying så forhåpentligvis er folk litt mindre fordomsfulle der.

 

Høres ut som et flott arrangement. Skulle gjerne deltatt der jeg også, hadde jeg bare ikke bodd så langt unna og vært så sjenert av meg. Skal du cosplaye da? I så fall hvem/hva?

[Dorosseru]

 

 

Skal prøve å sminke det litt bort sånn at det ikke blir så synlig. Jeg skal på Cosplay Against Bullying så forhåpentligvis er folk litt mindre fordomsfulle der.

 

Høres ut som et flott arrangement. Skulle gjerne deltatt der jeg også, hadde jeg bare ikke bodd så langt unna og vært så sjenert av meg. Skal du cosplaye da? I så fall hvem/hva?

 

 

Ja er første gangen min så er ganske nervøs. Er redd de ikke skal like meg. Er så vant til det, men jeg skal ihvertfall prøve. Jeg skal Cosplaye The Undertaker fra Black Butler.

[Spitfire396]

-

Endret 5. september 2014 av Spitfire396

[heblilla]

En må ikke studere for å bli akseptert i dag, men jeg har nå snart tre stykker i min nærmeste familie som er leger hele gjengen, etter at min søster er ferdig utdannet. Jeg blir nok fortsatt akseptert, men det er jo litt spesielt likevel.

Jeg bruker legen minimalt. Hen kan stort sett ikke gjøre annet enn å skrive ut resept. (Grei å ha i nødstilfeller selvfølgelig.)

 

For meg betyr de som jobber i dagligvarebransjen mye mere enn legen min. ;-)

Endret 5. september 2014 av kismet

[Bruker-343442]

Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli normal. Er så dritt lei av st følelser og tanker skal styre livet mitt. Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli utadvendt, sprudlende, glad og morsom.

 

Jeg fungerer helt fint ute blant folk, men jeg er innesluttet og havner ofte i tenkeboksen. Fremmede mennesker er det verste jeg vet. Da blir jeg en stille grå mus. Og får jeg ikke oppmerksomhet så er det bare å glemme at jeg sier noe. Helt tragisk. Jeg kan jo ikke forvente st folk skal snakke til meg, når jeg ikke snakker med andre.

 

Jeg er dritt lei av å ikke tørre å gjøre noe for tankene mine sier at dette får du ikke til, du er ikke smart nok til dette. For jeg vet jeg kan, jeg bare tør ikke.

 

Er møkk lei av å se meg i speile og tenke at jeg er det styggeste noen, noen gang har skapt. Og om jeg glimter til og ser på meg selv som pen så kommer tankene "hvorfor syns folk st jeg er stygg, hvorfor liker ikke folk meg" og vips så ser jeg bare det styggeste som finnes i speilet.

 

Jeg er langt fra lei livet, for livet elsker livet. Jeg er bare så lei av å ikke finne meg selv sånn at livet kunne vært anderledes. Jeg vet jeg er der inne, men jeg finner ikke veien ut.

 

Bare rot, men måtte få det ut

[Kea]

Overmoden, jeg vet akkurat hvordan du har det. Er på samme måte selv. Så, du er ikke alene om å ha det slik.

 

Jeg får ikke til å være ordentlig glad, fordi hver gang jeg blir glad for noe, så sier hjernen min "du fortjener ikke dette" og jeg faller ned igjen på jorda med et pang. Og siden jeg har få ting å være glad for for tiden, prøver jeg å finne glede der jeg kan. Men problemet der er at jeg ubevisst tenker "hvorfor er du glad over en sånn filleting? For en taper du er" og så er det rett ned igjen.

 

Det samme som jeg ser meg i speilet. Jeg synes jeg er motbydelig, men dersom jeg har en god dag og tenker "jeg ser da ikke SÅ ille ut" kommer igjen disse nedbrytende tankene: "kødder du eller? Du er STYGG. Ikke prøv å tenk noe annet". Hvorfor det har blitt sånn, vet jeg ikke. Jeg tror dypt nede at jeg ikke fortjener noe som helst annet enn det å ha det fælt.

 

Vet ikke om det er helt sånn med deg, Overmoden, men på mange av punktene du beskriver er jeg nøyaktig det samme. Tør ikke prøve nye ting fordi den stemmen forteller meg at jeg ikke kan.

 

Jeg tror mye av denne tankegangen kommer av ål mobbingen jeg gikk gjennom i alle skoleårene. Jeg vet at de fleste opplever mobbing av et eller annet slag, men for meg var det ganske ekstremt. Nesten hele barneskolen og ungdomsskolen var imot meg. Det var så ille på slutten i 10. klasse at jeg kunne finne på å tilbringe halve skoledagen på loftet på skolen for å få fred. Eller bare skulke. Så det har nok mye av skylden.

 

Jeg lurer på om dette er noe som mobbere tenker over i ettertid. De fleste vokser ut av sånn oppførsel med alderen (dog ikke alle). Lurer på om de i det hele tatt er klar over hva de kan ha gjort med personene de mobbet. En av dem som stod for den verste mobbingen på ungdomsskolen jobber på Elkjøp der jeg bor. Jeg har hilst på ham i ettertid og han har til og med sagt hei til meg når han har møtt meg på gaten. Jeg klarer ikke la vær å lure på om han har dårlig samvittighet nå.

[Solregn1]

Jeg kjenner meg igjen av mye av det dere skriver, Overmoden og Therawyn. Har selv vokst opp med mobbing og en tvers igjennom negativ familie, hvor ingenting noensinne var bra nok. Det gjør ting med en som menneske. I dag så er jeg i bunn og grunn baksetepassasjer i mitt eget liv. Jeg er helt og holdent prisgitt andre for hvordan jeg har det. Hodet mitt fungerer ikke. Det er i hvert fall ikke på min side, men motarbeider meg kontinuerlig og jeg har så godt som ikke kontroll på det og tankene eller følelsene mine.

 

Jeg har dog kikket på noe som heter kognitiv terapi som jeg tror kan ha noe for seg. Det sier at tankene våre styrer/påvirker følelsene våre. Tankene kan komme og forsvinne så raskt at vi ikke nødvendigvis merker at de var der, men det var de like fullt. Teorien da er at om man klarer å få kontroll på tankene sine, får man kontroll på følelsene sine også, og altså hvordan man har det.

 

Eksempel, om man er på butikken og ser en bekjent som man hilser på, men som bare ser rett gjennom deg og ikke så mye som anerkjenner at du eksisterer, så kommer de negative tankene veldig fort og automatisk, "han liker meg ikke lenger", "jeg har gjort noe feil så han ikke vil snakke med meg mer", "han er sint på meg", "hvorfor skal han ta seg bryet med å hilse på meg som ikke er verdt en dritt?", "jeg er så verdiløs så han vil ikke bli sett i nærheten av meg ute blant folk". Og med de tankene så ligger ikke de vonde følelsene langt etter.

 

Det man da kan gjøre da, kanskje først en stund i etterkant når man har fått opplevelsen litt på avstand, er å spørre seg selv om man kunne tolke situasjonen på en annen måte enn man tolket den der og da.

Er personen distre, eller gikk han rett og slett i sine egne tanker så han så deg rett og slett ikke? Om du tenker deg at personen gikk og grublet på et problem fra jobben, livet, hva nå enn, og ikke egentlig så noenting, gjør det noe med din opplevelse av situasjonen? Føles ikke det litt bedre, for da var det ikke personlig?

 

Det beste, og som man sikkert kan få til med trening, er å fange opp dette i situasjonen. "Haha, der går han i egne tanker igjen, jeg lurer på om han kommer til å gå rett i veggen eller rive ned den stabelen der med varer, dette må jeg se på". Sånn kan man klare å avvæpne situasjonen. Og kanskje enda bedre hadde det vært om man kunne gå bort til personen og hilse på nytt, så ser man kanskje at han "våkner opp" som fra en transe, "Å hei, jeg så deg ikke der, jeg gikk i mine egne tanker", så får man bekreftet at ens opprinnelige tolkninger ikke var riktige, han overså meg faktisk ikke med vilje.

Det finnes mye om man søker etter aaron t beck og kognitiv terapi på nett.

 

En fin film som viser tankens kraft, syns jeg, er "Livet er herlig" med Roberto Benigni i hovedrollen. Ja, jeg vet det bare er en film.

[Bruker-343442]

Jeg satt å leste igjennom det du skreiv og kom til det punket om at jeg måtte se om han kræsjet i noe. Og det første jeg tenkte var "haha, som om det er derfor han ikke ser meg" og så ble jeg litt trist inni meg. litt rart å plutselig oppdage tanken sånn, for greit det er siktet til meg, men teksten handler jo ikke om meg. Så jeg burde jo ikke føle det jeg følte. Så det er absolutt noe jeg må jobbe med.

[Solregn1]

Jeg tar i bunn og grunn alt personlig jeg, så jeg tror jeg vet hvordan det er. Om jeg går i byen og det skulle komme en person i mot meg som hånflirer/ler, så tenker jeg at det er meg han ler av, selv om jeg ser de hvite øreproppene og kanskje til og med hører at han er i en samtale med noen om noe helt annet enn meg.

Det stikker rett og slett inne i meg og setter seg fast, og det koster enormt mye å få kastet ut de tankene om at det var meg han lo av. Det bare er så fullstendig naturlig for meg at jeg er en sånn person som andre ler av.

Det er litt å jobbe med, ja.

Endret 5. september 2014 av Solregn1

[Sylar]

Noe som kan være fint å jobbe med på egen hånd, er dette skjemaet fra kognitiv terapi. Du fyller det ut når du føler at du er inne i en negativt/vondt tankemønster. Besvar følgende punkter:

 

1. Utløsende situasjon

Forklar situasjonen du var i som fikk deg i negativt/vondt humør

 

2. Automatiske tanker

Forklar hva slags tanker du har. Automatiske tanker er et begrep fra kognitiv terapi, de ble beskrevet over her.

 

3. Bevis for at tankene er sanne

Her skal du fylle inn resonneringer du gjør deg som støtter opp om at de automatiske tankene er reelle

 

4. Bevis mot at tankene er sanne

Motsatt som på 3, her skal du finne motbevis

 

5. Balansert tanke

Her skal du prøve å tenke ut en alternativ måte å tenke på, på bakgrunn av det du skrev i 3 og 4. En tenkemåte du mener er mer rasjonell/fornuftig.

 

6. Situasjonen nå

Forklar hva du føler og tenker nå, etter denne prosessen. Hjalp dette?

 

Jeg tror det var noe cirka slikt, jeg har ikke det fysiske arket foran meg nå. Jeg syns det er til hjelp jeg da, men det er jo selvsagt ingen mirakelkur. :-)

[Bruker-343442]

Ja, det er noe av det verste om noen går forbi og ler eller om ikke enda verre, ler bak meg.

 

Men jeg får ofte sånne tanker at jeg tenker for høyt om meg selv siden jeg tror det, men i samme tanke så rakker jeg ned på meg selv for jeg tenker. Blir litt som: slutt å tenk så høyt om deg selv, de ser deg garantert ikke. Du er ikke verdt å le av en gang" er helt utrolig hva man får for seg.

[Muggkaare]

Kognitiv terapi hjalp meg en gang i tiden ihvertfall. Knalle saker.

[AnonymDiskusjon]

Overmoden og Therawyn, dere er hvertfall garantert ikke stygge. Har jo sett bildene av dere, og dere er begge veldig fine og kule jenter. Det vil jeg iallefall ha sagt.

 

 

Anonymous poster hash: 1dbb9...535