Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[darkness|]

Fullstendig ødelagt. Har ikke sovet i hele natt.

 

Jeg blir mer og mer apatisk. Mister følelser for alt rundt meg, sakte men sikkert. Akkurat nå er jeg i en så mørk plass at jeg ikke klarer å gråte engang. Jeg bare bryr meg ikke. Om noe. Eller noen. Jeg vil bare ha en slutt på alt.

Går du til noe form for behandling nå?

[Kea]

Nei. Jeg gjorde det, men måtte avslutte av personlige grunner.

 

Jeg har slitt med depresjon en god stund nå, men nå føler jeg virkelig at jeg er fullstendig nedbrutt. At jeg virkelig har landet på rock bottom. Gud så lei jeg er av å klatre opp av slike hull. Har ikke styrke til å tenke på å ta meg sammen engang akkurat nå.

[AnonymDiskusjon]

Nei. Jeg gjorde det, men måtte avslutte av personlige grunner.

 

Jeg har slitt med depresjon en god stund nå, men nå føler jeg virkelig at jeg er fullstendig nedbrutt. At jeg virkelig har landet på rock bottom. Gud så lei jeg er av å klatre opp av slike hull. Har ikke styrke til å tenke på å ta meg sammen engang akkurat nå.

 

Har du prøvd å ringe Mental Helse?

 

Håper det går bra med deg. Hater tanken på at vi skulle miste deg her.

 

Anonymous poster hash: 1dbb9...535

[darkness|]

Nei. Jeg gjorde det, men måtte avslutte av personlige grunner.

 

Jeg har slitt med depresjon en god stund nå, men nå føler jeg virkelig at jeg er fullstendig nedbrutt. At jeg virkelig har landet på rock bottom. Gud så lei jeg er av å klatre opp av slike hull. Har ikke styrke til å tenke på å ta meg sammen engang akkurat nå.

 

Har du vurdert medisinering?

[Gjest Bruker-360061]

Se i alle fall om du finner styrke til å ringe fastlegen din. Det skader ikke.

[AnonymDiskusjon]

Kjenner ofte at jeg er dritt lei av å holde fasaden oppe, men hva gjør man vel ikke for å virke tilsynelatende normal i dag?

Anonymous poster hash: f2284...6a9

[Kea]

 

 

Nei. Jeg gjorde det, men måtte avslutte av personlige grunner.

 

Jeg har slitt med depresjon en god stund nå, men nå føler jeg virkelig at jeg er fullstendig nedbrutt. At jeg virkelig har landet på rock bottom. Gud så lei jeg er av å klatre opp av slike hull. Har ikke styrke til å tenke på å ta meg sammen engang akkurat nå.

Har du vurdert medisinering?

Ja. Og jeg ønsker ikke å medisineres. Det er ikke altfor lenge siden jeg diskuterte dette med noen her inne, så jeg orker ikke noen diskusjon om det igjen.

 

Problemene mine har veldig mye å gjøre med holdningen min til meg selv. Null selvtillit, og så videre. Det er noe jeg selv må jobbe med, men det orker jeg ikke nå. Akkurat nå føler jeg meg bare utslitt og vil hvile. Hjelper ikke at jeg er syk for tiden heller. Jeg ønsker å "fikse" meg selv, men må samle sammen viljestyrke til å begynne.

 

Grunnen til at jeg nå er lengre nede enn vanlig, er at forholdet mitt har vært turbulent de siste dagene på grunn av ditten og datten og hadde en helt jævlig natt i går. Pluss at bestevenninna mi er sur på meg og nekter å snakke med meg. Og alt dette sammen har bare blitt altfor mye.

[Dorosseru]

Idag skal jeg fortelle psykologen min at jeg vil dø.

[darkness|]

Idag skal jeg fortelle psykologen min at jeg vil dø.

 

Lykke til hos psykologen. Håper du får den hjelpen du trenger.

[chokke]

Hva er meningen med en samtale med en sosionom? Det endrer ingenting, om noe en mer frustrerende opplevelse siden forslagene er på linje med "ikke vær deprimert" og det er liksom løsningen.

Får bare abstrakte begreper slengt mot meg, og fraser om at "alle føler det sånn noenganger". Joa, greit nok det, men det er åpenbart at jeg hemmes av det og har enda ikke klart å ggjøre noe med det, er det liksom løsningen da? "Gjøre noe med det"?

[Kea]

Det er nok av de som tenker slik, ja. Har fått mange slike kommentarer opp gjennom årene fra folk som ikke vet hva depresjon gjør med en. Men en sosionom burde helt klart vite bedre.

[chokke]

Forsåvidt greit at "vanlgie folk" måtte mene slikt, men er det dette som er "behandling"?
For sålenge jeg vet, så vil dette kun innebære samtale og en hel del venting. Som nå, ble henvist tidlig Juni og fikk time midt i August, men skal jo flytte til en annen by så kan ikke binde meg til noe enda. Men blir no sikkert et par måneder med venting igjen, så skal enda en person finne ut hva som feiler meg og finne ut hvilken behandling jeg burde ha.

Så blir det same old, same old.

Det går ihvertfall ikke fremover..

[Sylar]

Usikker på hva som er "fremover" for meg... hvis jeg trener litt så er vel det fremover for kroppen min. Men hva mer...

 

Helt resignert igrunn...

 

Hvor er det vi skal hen?

[darkness|]

Usikker på hva som er "fremover" for meg... hvis jeg trener litt så er vel det fremover for kroppen min. Men hva mer...

 

Helt resignert igrunn...

 

Hvor er det vi skal hen?

Vi skal ingensteds. Lev i nuet og ta dag for dag.

[Sylar]

Vi skal ingensteds. Lev i nuet og ta dag for dag.

Smart sagt.

[SwarleyS]

Jeg er ensom og drittlei skole!

 

Nettopp flyttet til Oslo, begynte på lærerstudier og tenkte alt skulle bli "fryd og gammen". Neida, der tok jeg feil. Nok en gang ender jeg opp med å bli han som sitter alene, hører på musikk i pausene, drar hjem og sitter på hybelen til neste skoledag. Har ikke lett for å komme i kontakt med andre mennesker, selv om jeg er som de fleste andre; jeg følger med på fotball, liker musikk, FIFA, serier/filmer, trening osv. Du kan si at jeg er ikke den som snakker mest.

 

I tillegg til dette synker motivasjonen for videre skolegang. Jeg er lei skole, tanken på skolearbeid, innleveringer på mangemange sider får meg nesten til å spy. Jeg hater det. Har lyst til å gi opp skolen, finne meg jobb jeg kan leve med. Samtidig vil jeg ikke være den som dropper ut skolen. For tredje(!) gang. Har ingen gode opplevelser ved høyere utdanning, kanskje det ikke er noe for meg? Samtidig så føler jeg at jeg må ha en utdanning for å bli "akseptert".

 

Hater livet

[heblilla]

Jeg er ensom og drittlei skole!

 

Nettopp flyttet til Oslo, begynte på lærerstudier og tenkte alt skulle bli "fryd og gammen". Neida, der tok jeg feil. Nok en gang ender jeg opp med å bli han som sitter alene, hører på musikk i pausene, drar hjem og sitter på hybelen til neste skoledag. Har ikke lett for å komme i kontakt med andre mennesker, selv om jeg er som de fleste andre; jeg følger med på fotball, liker musikk, FIFA, serier/filmer, trening osv. Du kan si at jeg er ikke den som snakker mest.

 

I tillegg til dette synker motivasjonen for videre skolegang. Jeg er lei skole, tanken på skolearbeid, innleveringer på mangemange sider får meg nesten til å spy. Jeg hater det. Har lyst til å gi opp skolen, finne meg jobb jeg kan leve med. Samtidig vil jeg ikke være den som dropper ut skolen. For tredje(!) gang. Har ingen gode opplevelser ved høyere utdanning, kanskje det ikke er noe for meg? Samtidig så føler jeg at jeg må ha en utdanning for å bli "akseptert".

 

Hater livet

Kanskje du ikke er akademiker-typen? Må man studere for å bli akseptert i dag?

Hvorfor ikke bli snekker (fx) i stedet for, hvis du hater skolearbeid. Lærling?

 

Å både føle seg ensom (det er ikke rart når du er ny i byen) og mislike studiene, må være tungt, huff..

[Gjest Bruker-360061]

En må ikke studere for å bli akseptert i dag, men jeg har nå snart tre stykker i min nærmeste familie som er leger hele gjengen, etter at min søster er ferdig utdannet. Jeg blir nok fortsatt akseptert, men det er jo litt spesielt likevel.

[Dorosseru]

FIkk oppmerksomhet igår for første gang på lenge. Alt som måtte til var å kutte seg til blods utenfor psykologen. Ett års skadefrihet rett i dass. Jeg har savnet dette, dog, så jeg velkommer det tilbake.

[Sylar]

FIkk oppmerksomhet igår for første gang på lenge. Alt som måtte til var å kutte seg til blods utenfor psykologen. Ett års skadefrihet rett i dass. Jeg har savnet dette, dog, så jeg velkommer det tilbake.

 

Høres ut som en veldig vond situasjon. Tror jeg skjønner litt av det... man blir vel desperat etter å finne noe som hjelper mot det man har inni seg?