Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Bruker-343442]

Ingen du kan snakke med?

Tvilsomt jeg kjenner noen som har troen på meg.

 

Det verste er at denne gangen var det snakk om noe jeg ikke en gang tenkte jeg skulle gjøre en gang, men da var det viktig å få sagt at det måtte jeg ikke finne på å gjøre for på det stadiet jeg er så holder det å være aktiv på en gruppe på facebook.

[anonympappkasse]

Jeeez. Jeg begynner å merke at jeg begynner å få helt andre interesser enn alle vennene mine. Det kan bli en case...

[PgUp]

Hvordan da?

[Solregn1]

Solregn: det jeg har fått beskjed om fra min psykolog, er at jeg må åpne meg og tørre å ta i mot støtte og hjelp fra mine nærmeste.

Det er et godt poeng, og nyttig å bli minnet på.

 

Men så har vi for vane å gjøre ting vanskelig for oss selv, ikke sant? Selv er jeg sta, jeg vil helst prøve å klare meg selv, og jeg vil ikke være en belastning eller byrde for andre. Samtidig er det ekstremt vanskelig å be om eller ta i mot hjelp, det føles nedverdigende at jeg trenger det.

Når noen tilbyr seg å hjelpe så føles det godt å kjenne at noen bryr seg, men samtidig gjør det vondt, fordi jeg trenger det, og det vonde har en tendens til å overstyre...

[Muggkaare]

Er så sint, lei og deppa nå at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Fant og ble sammen med tidenes kvinnfolk, men det ble slutt. Greit nok, var fordi avstanden ble vanskelig, noe jeg forstår. Men jeg har i det minste en ålreit leilighet og en jobb.

 

Jeg begynte i jobb for ett års tid siden, etter å ha vært uten jobb noen år pga sykdom. Noe som var herlig, var kun 35% stilling, men jeg skulle jobbe ekstra når det trengtes, og planen var at jeg skulle ta over for en som snart skulle pensjonere seg. Han har nå pensjonert seg, men jeg får fremdeles ikke den fulle stillingen som det var forventet at jeg skulle få, fordi lønnsbudsjettet tydeligvis er overskredet, og ditten og datten. Så da er det jobbsøk igjen, siden jeg vil tjene alt for lite sånn det er nå. Og da er det jo jævla fint at jeg først får vite det nå, siden sommeren akkurat er over og tiden for masse ledige jobber (ihvertfall i skole og barnehage som jeg har jobbet i før) allerede er over. Sett over ledige jobber i området nå, og det er så og si ingenting for meg.

 

Fittefaens helvetes dritt.

[Bruker-343442]

Er så sint, lei og deppa nå at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Fant og ble sammen med tidenes kvinnfolk, men det ble slutt. Greit nok, var fordi avstanden ble vanskelig, noe jeg forstår. Men jeg har i det minste en ålreit leilighet og en jobb.

 

Jeg begynte i jobb for ett års tid siden, etter å ha vært uten jobb noen år pga sykdom. Noe som var herlig, var kun 35% stilling, men jeg skulle jobbe ekstra når det trengtes, og planen var at jeg skulle ta over for en som snart skulle pensjonere seg. Han har nå pensjonert seg, men jeg får fremdeles ikke den fulle stillingen som det var forventet at jeg skulle få, fordi lønnsbudsjettet tydeligvis er overskredet, og ditten og datten. Så da er det jobbsøk igjen, siden jeg vil tjene alt for lite sånn det er nå. Og da er det jo jævla fint at jeg først får vite det nå, siden sommeren akkurat er over og tiden for masse ledige jobber (ihvertfall i skole og barnehage som jeg har jobbet i før) allerede er over. Sett over ledige jobber i området nå, og det er så og si ingenting for meg.

 

Fittefaens helvetes dritt.

Du er tøff og sterk så dette klarer du helt fint! Det ordner seg nok <3

[Universe]

Er veldig deprimert pga jeg har sosial angst og er så sjenert. Har vært sånn siden barneskolen! Ble ofte mobbet pga jeg ikke snakket så mye på skolen. Har ikke jobb pga det problemet. Ikke lett å få jobb når jeg er så sjenert. Få venner har jeg. Heldigvis gode. Det verste er å se alle rundt meg får seg familie, gifter seg, og lever lykkelig. Det er det som får meg mest deprimert. Tenker bare at jeg ikke har noe sjanse i framtida.

[Kea]

Universe, da er vi i samme båt. Føler med deg.

[Kverulantus]

Crowded båt.

Bygge ut?

[Gjest Bruker-360061]

Jeg blir helt matt over at jeg ikke klarer å stå opp for hva jeg mener. Jeg må ringe legen min i morgen, og så får han snakke med de rette instansene, da jeg åpenbart ikke er i stand til det selv.

[Kea]

Crowded båt.

Bygge ut?

Får flytte over til et skip.

[Gjest Bruker-360061]

 

Crowded båt.

Bygge ut?

Får flytte over til et skip.

 

http://sagaoseberg.no/

[Rider of Reason]

Oi, oi, ikke vært innom denne tråden før, men ser det er mange her som sliter med ting jeg kjenner meg igjen i. Får så lyst til å hjelpe alle sammen, selv om jeg ikke vet hvordan selv heller i de fleste tilfeller, men jeg tar det i det små og kommer med innspill der jeg føler at jeg har noe jeg kan si.

 

Vet dette er "Deppetråden", så om det å prøve seg på noen positive ord er fy fy i denne tråden så beklager jeg det altså. ><

 

Når ingen har troen på meg, hvordan i svarte faen forventer de at jeg skal ha troen på meg selv? Jeg får så lyst å gjøre det motsatte, men utrolig redd for å feile og så hadde alle rett

Hvordan kan du være sikker på at ingen har troen på deg? Jeg tror på deg, jeg tror du kan få til hva enn du ønsker å få til. Det er ikke sikkert det lykkes med en gang eller på første forsøk, men da kan man forsøke igjen. Det er ikke noe som heter "ikke fått til" før du selv slutter å prøve å få til. Intil da er det fremdeles åpent og ingen som har hverken rett eller galt.

Vel, hvis du plutselig ønsket å bli en hel planet så tror jeg nok det kunne bli litt vanskelig, men utenom akkurat det er det meste mulig.

 

Jeg tenker også ofte at jeg ikke får til ting, og kanskje får jeg det aldri til, ja kanskje går det hele uker hvor jeg er salig overbevist om at jeg ikke får til, men så kan en liten god dag titte inn vinduet og jeg tenker, "Kanskje jeg skulle prøve en gang til" også gjør jeg det, og kanskje lykkes jeg ikke denne gangen heller, men når jeg ser bakover så ser jeg faktisk at litt og litt har jeg faktisk kommet videre på veien. Hvor langt jeg kommer vet jeg ikke ennå, kanskje kommer jeg ikke langt, kanskje kommer jeg lengre enn jeg tror, men uansett hvor langt jeg til slutt ender opp så vet jeg med meg selv at jeg kom så langt jeg klarte å komme, for jeg gjorde mitt beste og ingen har rett til å se ned på det.

 

Er veldig deprimert pga jeg har sosial angst og er så sjenert. Har vært sånn siden barneskolen! Ble ofte mobbet pga jeg ikke snakket så mye på skolen. Har ikke jobb pga det problemet. Ikke lett å få jobb når jeg er så sjenert. Få venner har jeg. Heldigvis gode. Det verste er å se alle rundt meg får seg familie, gifter seg, og lever lykkelig. Det er det som får meg mest deprimert. Tenker bare at jeg ikke har noe sjanse i framtida.

Her kjenner jeg meg igjen og forstår deg godt. Når man ikke klarer å relatere godt til andre mennesker, uansett hva grunnen er så er det vanskelig å fungere i arbeidslivet, og arbeidet er en port ut i livet, man får lønn, som igjen gir deg råd til bolig, og med bolig kan man starte på å etablere en familie. Så når man sliter med å komme forbi det første punktet har det lett for å føles som man sitter fast i et hull man ikke kommer ut av.

 

Men når det kommer til den tanken om at du ikke har noen sjanse i livet så var det en veldig hyggelig dame på DPS som sa til meg at jeg ikke skulle fokusere på og måle meg mot andre rundt meg. For de andre rundt er jo ikke meg, de er helt andre personer som har helt egne og annerledes ryggsekker de bærer med seg gjennom livet, og når vi bærer forskjellig så faller det seg naturlig at man ender opp på forskjellige steder. Det gjør derimot ikke det jeg klarer å oppnå i mitt liv noe mindre verdt, eller til noen dårligere prestasjon. Alle har all verdens med sjanser og muligheter for fremtiden, og det man ønsker å oppnå kan man i de aller fleste tilfeller oppnå. Det er slett ikke sikkert man vil oppnå det like raskt som andre, kanskje ikke nøyaktig det samme, ei heller på samme måte, men ens egen lykke er der et sted og den eneste måten å oppnå den er på ens egen måte. Den er der et sted og kan nås så lenge man ikke gir opp på å nå den.

 

Og når jeg prøver å tenke mer på slike ord så letter tungsinnet litt og jeg får litt mer mot til å jobbe meg kanskje bare det ene lille museskrittet nærmere målet. Akkurat som Therawyn sier under her.

 

Jeg har blitt flinkere og flinkere til å ikke tenke ubehagelige tanker. Ved å blokkere ut slike tanker, slipper jeg å hanskes med situasjoner i livet mitt som jeg helst bare vil unngå, og på den måten kan jeg leve i troen om at alt vil ordne seg til slutt. "Det enkle er ofte det beste".

[Kea]

Vel, RoR, jeg tror kanskje du misforsto meg litt. Det jeg mente med "ubehagelige" tanker, var ikke negative eller selvdestruktive tanker. Det er tanker som "hva skjer dersom", "hva om", "hvordan skal jeg" osv. Det handler om personlige situasjoner i mitt liv som må løses, men jeg orker ikke å tenke på hvordan jeg skal løse dem fordi jeg ikke har peiling og fordi jeg er redd for resultatet dersom jeg ikke finner en løsning. Jeg distanserer meg fra hele problemet så jeg slipper å engste meg.

[Rider of Reason]

Aha, beklager at jeg misforsto deg litt da. Det var ikke meningen. ><

 

Når du sier det slik forstår jeg bedre hva du mener, og skal ærlig innrømme at jeg svært ofte er skyldig i lignende tankegang selv også. Har fått en del kritikk fra de rundt meg angående det, fordi det fra deres perspektiv ser ut som jeg prøver å rømme unna og nekter å ta stilling til ting. Og enkelte ganger stemmer det også. Jeg er redd for å ta et valg, i tilfelle det ikke viser seg å være det riktige, så da forblir jeg passiv og lar det "løse seg selv". Noen ganger går det bra, andre ganger ikke.

 

Hun jeg snakket med på DPS klarte å finte meg ut mens vi snakket om det. Jeg sa jeg var nervøs for å ta valg, og da spurte hun "Er ikke det å la være å ta et valg også et valg i seg selv?" "Et valg der du ikke har noen mulighet til å påvirke utfallet av saken selv?". Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, for det traff spikeren så rett på hodet.

[Laserbeam]

Sosialt og psykisk utslitt. Har presset meg for langt igjen. På tide med en periode med isolering, tenker jeg.. Trenger en pause fra all sosial kontakt. Tvillingbroren min kommer garantert til å bli skuffa å mislykka hvis jeg ikke orker å være sammen med han, det samme med mamma og pappa. Men jeg orker ikke mer, jeg trenger en periode aleine.er

 

Hater meg selv. Hvorfor kan jeg ikke fungere som et "normalt" menneske? Hvorfor må jeg være så sosialt klønete?

 

Jeg tviler også på at jeg får plass på den attføringsbedriften. Det er ikke sikkert at personalet (der jeg bor) har sendt inn en hendvendelse i det heletatt. De har glemt viktige ting før, og det overrasker meg ikke hvis de har glemt dette også..

Hvis jeg faktisk får den plassen, så kommer jeg sikkert ikke til å fungere lenge uansett. Da jeg garantert ikke kommer til å passe inn (som alle andre steder jeg har vært på, som skoler, arbeidsplasser, tilrettelagte arbeidsplasser osv).

Jeg passer ikke inn noen steder. Jeg er dømt til å være aleine resten av livet. Dømt til å aldri passe inn. Dømt til å være "han rare". Dømt til å være en "outcast".

 

Vurderer faktisk å bare gi opp, og kutte all kontakt og isolere meg og vente på at jeg dør av etter eller annet. Jeg sier ikke at jeg VIL dø, men hadde jeg blitt truffet av en bil imorra, så hadde ikke det gjort noe egentlig. Lever jeg 40->70 år til, så gjør ikke det noe heller.

[Kea]

Aha, beklager at jeg misforsto deg litt da. Det var ikke meningen. ><

 

Når du sier det slik forstår jeg bedre hva du mener, og skal ærlig innrømme at jeg svært ofte er skyldig i lignende tankegang selv også. Har fått en del kritikk fra de rundt meg angående det, fordi det fra deres perspektiv ser ut som jeg prøver å rømme unna og nekter å ta stilling til ting. Og enkelte ganger stemmer det også. Jeg er redd for å ta et valg, i tilfelle det ikke viser seg å være det riktige, så da forblir jeg passiv og lar det "løse seg selv". Noen ganger går det bra, andre ganger ikke.

 

Hun jeg snakket med på DPS klarte å finte meg ut mens vi snakket om det. Jeg sa jeg var nervøs for å ta valg, og da spurte hun "Er ikke det å la være å ta et valg også et valg i seg selv?" "Et valg der du ikke har noen mulighet til å påvirke utfallet av saken selv?". Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, for det traff spikeren så rett på hodet.

Hun du snakket med på DPS har rett. Det var noe sånt psykologen min også sa. Jeg pleide å bekymre meg veldig mye og følte at jeg måtte hele tiden fokusere på å løse et problem som lå foran meg, selv om jeg ikke kunne gjøre noe med det akkurat der og da. Dette gjorde at jeg følte jeg hadde kontroll, og jeg var redd for å gi slipp på den. Men i virkeligheten ble jeg bare stresset og utslitt av det. Psykologen min påpekte at hvis jeg ikke kunne gjøre noe med et problem der og da, skulle jeg legge det på hylla og heller konfrontere det når tiden var inne. Og det har jeg begynt å gjøre nå.

 

Det gjelder å vurdere hvilke problemer i ens liv man kan ta stilling til akkurat NÅ og hvilke som ikke kan gjøres noe med før man står foran dem (et eksempel: noe som skal skje i fremtiden, som man ikke kan påvirke utfallet av før det skjer).

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så lei av meg selv. Akkurat når jeg tror at jeg har kommet meg ovenpå og ting begynner å stabilisere seg, så får jeg et "sammenbrudd" og blir helt håpløs igjen. At det skal være mulig å være så jævlig skjør..

Anonymous poster hash: 33323...088

[Snurreleif]

Glem det, gammel post.

Endret 26. august 2014 av Snurreleif

[Gjest Harley Quinn]

Jeg skal i det minste ha for å være fornuftig! Legger meg heller ni enn å sitte oppe å tenke for mye!