Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Muggkaare]

Det er så jævla kjipt. Du fortjener mye, mye bedre.

[medlem-165337]

Har prøvd. Funker ikke. Jeg fikser ikke å snakke om sånt, på det dypere plan så da snakker jeg meg bare unna. Så kommer ingen vei. Enda ikke møtt en psykolog som klarer å knekke meg. Fordelen jeg har er at jeg bare kan avlyse når jeg føler han er på vei til å komme innunder skallet mitt.

 

Ja, overmoden, jeg føler med deg. Jeg har det selv ikke bra, og jeg har ikke snakket med noen om hvordan jeg føler meg, og hvordan jeg har det. Jeg har ikke gått til psykolog, men jeg har opplevd en del fiaskoer i løpet av livet mitt. Og nå er jeg deprimert. Jeg har problemer med å se for meg hvordan veien videre skal gå, men jeg oppfører meg som om alt skal være normalt. Når folk spør hvordan det går, så sier jeg at jeg har det bra, og at alt er fint.

[Bruker-343442]

Det er så jævla kjipt. Du fortjener mye, mye bedre.

Fortjener det jeg får

 

Har prøvd. Funker ikke. Jeg fikser ikke å snakke om sånt, på det dypere plan så da snakker jeg meg bare unna. Så kommer ingen vei. Enda ikke møtt en psykolog som klarer å knekke meg. Fordelen jeg har er at jeg bare kan avlyse når jeg føler han er på vei til å komme innunder skallet mitt.

 

Ja, overmoden, jeg føler med deg. Jeg har det selv ikke bra, og jeg har ikke snakket med noen om hvordan jeg føler meg, og hvordan jeg har det. Jeg har ikke gått til psykolog, men jeg har opplevd en del fiaskoer i løpet av livet mitt. Og nå er jeg deprimert. Jeg har problemer med å se for meg hvordan veien videre skal gå, men jeg oppfører meg som om alt skal være normalt. Når folk spør hvordan det går, så sier jeg at jeg har det bra, og at alt er fint.

 

Livet suger ogs¨dør du. sånn er det bare.

[Muggkaare]

Jeg vet at du er et knakende bra menneske. Du er god tvers igjennom. Du fortjener selvsagt mye, mye bedre.

[medlem-165337]

 

Det er så jævla kjipt. Du fortjener mye, mye bedre.

Fortjener det jeg får

 

Har prøvd. Funker ikke. Jeg fikser ikke å snakke om sånt, på det dypere plan så da snakker jeg meg bare unna. Så kommer ingen vei. Enda ikke møtt en psykolog som klarer å knekke meg. Fordelen jeg har er at jeg bare kan avlyse når jeg føler han er på vei til å komme innunder skallet mitt.

 

Ja, overmoden, jeg føler med deg. Jeg har det selv ikke bra, og jeg har ikke snakket med noen om hvordan jeg føler meg, og hvordan jeg har det. Jeg har ikke gått til psykolog, men jeg har opplevd en del fiaskoer i løpet av livet mitt. Og nå er jeg deprimert. Jeg har problemer med å se for meg hvordan veien videre skal gå, men jeg oppfører meg som om alt skal være normalt. Når folk spør hvordan det går, så sier jeg at jeg har det bra, og at alt er fint.

 

Livet suger ogs¨dør du. sånn er det bare.

 

Ja, sånn er det bare, så hva er vitsen. Hvorfor ikke bare la det ende i dag istedenfor å leve i falske forhåpninger og i en illusjon av at en dag så kommer alt til å bli så mye bedre... Livet suger jo... og har man feilet i livet, så har man ikke noe "second chance"...

[Muggkaare]

Man har alltids muligheten til å få det bedre. Det er ikke som om man får det ræva, og da er det en lov om at du skal ha det slik til den dagen du skal under torpa.

[medlem-165337]

Man har alltids muligheten til å få det bedre. Det er ikke som om man får det ræva, og da er det en lov om at du skal ha det slik til den dagen du skal under torpa.

Jeg vet ikke, jeg føler at jeg har tapt, og at det hele er downhill herifra... Har problemer med å se hvordan ting skal bli bedre..Det er jo nok mennesker på jorden uansett, så hvordan jeg kan gjøre en forskjell fra og til, og hvordan jeg kommer til å bli husket, det vet jeg ikke... Det er tungt hver dag... Hvor lenge klarer man å løfte noe egentlig, før du innser at ting blir ikke lettere? Du har fortsatt den samme tyngden over skuldrene, og du kjenner at tyngdekraften innhenter deg og drar deg ned i graven...

 

Så er man i en slik situasjon der man prøver å bagatalisere ting ved å si "alt går nok bra til slutt", men man er jo ikke dum heller, så man innser at dette er slutten...

[Muggkaare]

Jeg har vært der. Jeg slet sinnsykt i mange år. Var helt ødelagt. Gjorde utrolig mye dumt, og ønsket å dø. Noe jeg nesten gjorde. Men jeg kjempet meg opp, selv om jeg ikke så veldig mye grunn til det. Det tok tid, masse jobb, masse shit, men jeg kom meg dit hvor jeg igjen kunne være med selv, ha det bra og være glad. Jeg er jævla glad jeg er her i dag, for livet kan være veldig godt.

[Roger Roger]

Mata som var en verdensklasse spiller for Chelsea må faen meg snart begynne å prestere slik i United og. Han stinka mot Swansea. Når Januzaj kom inn mot fikk han Mata til å se ut som et null. Fuck Mata, om han fortsetter å spille som han gjør hvor han drar ned tempoet, bør Januzaj få sjansen i 10'er rollen isteden.

[medlem-165337]

Jeg har vært der. Jeg slet sinnsykt i mange år. Var helt ødelagt. Gjorde utrolig mye dumt, og ønsket å dø. Noe jeg nesten gjorde. Men jeg kjempet meg opp, selv om jeg ikke så veldig mye grunn til det. Det tok tid, masse jobb, masse shit, men jeg kom meg dit hvor jeg igjen kunne være med selv, ha det bra og være glad. Jeg er jævla glad jeg er her i dag, for livet kan være veldig godt.

 

Setter pris på at du deler din erfaring. Erfaring er dessverre den verste læremester. Du får prøven uten å ha lest pensumet. Livet kan være veldig godt, men sånn er det ikke alltid. Det er jo bare idioter som meg som lærer av sine egne feil. Hadde jeg bare hørt mer på andre, og deres erfaringer, så kunne det blitt folk av meg også.

 

Jeg vet ikke hva som kommer til å skje, og hva det kommer til å bli av meg, I den tilstanden jeg er i nå, så er de et spørsmål om tid før jeg ikke lenger kommer til å være her lenger.

 

Jeg ønsker å fortsette, og jeg ønsker å leve videre til jeg er iallefall 100 år, men jeg vet ikke om jeg er frisk nok til det.

 

Det er mange mennesker som er avhengig av meg, og jeg føler at jeg har sviktet meg selv, og menneskene rundt meg.

 

Jeg hadde en sterk tro, og et gedigent potensiale, men så skjedde det ting i livet mitt som gjorde at jeg tapte mye av det jeg har brukt livet mitt på å bygge opp. Fra der så gikk det nedover.

 

Jeg forventer ingen sympati eller forståelse. Det jeg har mest lyst til nå er å få en ny start, noe jeg ikke tror jeg kommer til å få.

 

Når noe går galt, prøv igjen, sier folk flest. Men hva skjer når man kun har en sjanse til å prøve. Hva skjer når man prøver og prøver og innser at man nok en gang har feilet?

[heblilla]

 

Jeg har vært der. Jeg slet sinnsykt i mange år. Var helt ødelagt. Gjorde utrolig mye dumt, og ønsket å dø. Noe jeg nesten gjorde. Men jeg kjempet meg opp, selv om jeg ikke så veldig mye grunn til det. Det tok tid, masse jobb, masse shit, men jeg kom meg dit hvor jeg igjen kunne være med selv, ha det bra og være glad. Jeg er jævla glad jeg er her i dag, for livet kan være veldig godt.

 

Setter pris på at du deler din erfaring. Erfaring er dessverre den verste læremester. Du får prøven uten å ha lest pensumet. Livet kan være veldig godt, men sånn er det ikke alltid. Det er jo bare idioter som meg som lærer av sine egne feil. Hadde jeg bare hørt mer på andre, og deres erfaringer, så kunne det blitt folk av meg også.

 

Jeg vet ikke hva som kommer til å skje, og hva det kommer til å bli av meg, I den tilstanden jeg er i nå, så er de et spørsmål om tid før jeg ikke lenger kommer til å være her lenger.

 

Jeg ønsker å fortsette, og jeg ønsker å leve videre til jeg er iallefall 100 år, men jeg vet ikke om jeg er frisk nok til det.

 

Det er mange mennesker som er avhengig av meg, og jeg føler at jeg har sviktet meg selv, og menneskene rundt meg.

 

Jeg hadde en sterk tro, og et gedigent potensiale, men så skjedde det ting i livet mitt som gjorde at jeg tapte mye av det jeg har brukt livet mitt på å bygge opp. Fra der så gikk det nedover.

 

Jeg forventer ingen sympati eller forståelse. Det jeg har mest lyst til nå er å få en ny start, noe jeg ikke tror jeg kommer til å få.

 

Når noe går galt, prøv igjen, sier folk flest. Men hva skjer når man kun har en sjanse til å prøve. Hva skjer når man prøver og prøver og innser at man nok en gang har feilet?

 

Hvis du forventer å feile....

Prøv å tenke litt utenfor boksen (din)

Du forventer ingen sympati eller forståelse. Hvorfor ikke? Livet er ikke en evig generalprøve.

Det er lov å være svak, også for den som andre støtter seg på. Det må de ha forståelse for. Skulle bare mangle..

[Solregn1]

Hei.

 

Jeg er ny her.

 

Jeg ble henvist til mitt lokale DPS for snart ett år siden og har hatt time der stort sett ukentlig siden. Behandleren min mener jeg har emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse. Dette er visst en relasjonsforstyrrelse og har tatt lang tid å avdekke fordi jeg også har engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse, og rett og slett ikke har så mange relasjoner som kan bli forstyrret...

 

Men mest av alt er jeg sliten. Jeg er bare så ufattelig sliten at jeg ikke skjønner hvordan jeg klarer å fungere, og det er en temmelig løs definisjon av fungere, for jeg klarer ikke egentlig å ta vare på meg selv lenger.

 

Jeg orker ikke at folk spør meg hvordan det går, for det går bare ikke. Men hva skal jeg gjøre? For det er ikke deres feil. Det er ikke noe de kan gjøre. Så da lyver jeg, akkurat som jeg har gjort hele livet mitt, og serverer hva som enn som er politisk korrekt og sier at det går bra, at jeg trives, at det er fullt opp med aktiviteter og hva nå enn...

 

Men jeg aner ikke lenger hva det er som driver meg, hvorfor jeg fortsatt er her.

Jeg tenker på å ta livet av meg hver dag, men tragedien er at jeg sannsynligvis ikke er tøff nok til å gjøre det, så da sitter jeg fast her, i denne meningsløse tilværelsen. Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer.

 

Jeg har brukt mange titusener av kroner på psykologer (private) opp gjennom årene, jeg har prøvd forskjellige medisiner innenfor SSRI, SNRI og trisyklisk, men ingenting ser ut til å hjelpe. Medisinene gjør meg enten ustabil (ekstreme humørsvingninger), gir meg masse bivirkninger (ekstreme humørsvingninger, blir slått ut og sover kun, seksuelt osv.) eller virker direkte negativt på humøret mitt (låser meg til -7 på en skala som går fra -10 til +10 når jeg normalt kunne ha dager som gikk opp mot 0).

 

Interessant nok klassifiseres jeg ikke som deprimert, for jeg passer ikke inn i forhold til årsak, varighet og sånne ting, men har visst dystymi som er kronisk senket stemningsleie av flere års varighet. Det er hele livet mitt det, kronisk senket stemningsleie.

 

Men hvorfor er jeg her?

 

Kanskje noen har noen råd til hvordan takle relasjoner man egentlig ikke orker takle? Jeg har trukket meg unna familien min, fordi de er selvfølgelig de som spør om hvordan det går med meg, og det orker jeg bare ikke svare på lenger. Jeg har ikke lenger energi til å opprettholde fasaden. Dessuten har det ikke noe med de å gjøre, og det er ikke konstruktivt å fortelle de hvordan jeg faktisk har det. Jeg har forsøkt, jeg har hintet, men det skaper bare bekymring fra deres side, og mer forsøk på kontakt.

 

Mens det eneste jeg ønsker er å få være i fred, og at alle de forventningene som stilles til meg fordi jeg er et menneske kan fjernes, for jeg klarer snart ikke mer. Skuldrene mine holder på å knekke under vekten jeg bærer, og jeg er helt på bristepunktet.

 

Men jeg har ingen grunn til å klage, har jeg vel? For jeg er født i fantastiske Norge, og er rik og priviligert bare på grunn av det, og vi har et helsevesen som passer på og hjelper alle, ikke sant?

 

Det er bare så synd livet mitt fortsatt er dritt, alltid har vært dritt, og jeg ikke har noe som helst å se frem til

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Jeg vil egentlig bare at noen skal holde rundt meg og si at ting ordner seg.

[darkness|]

Solregn: det jeg har fått beskjed om fra min psykolog, er at jeg må åpne meg og tørre å ta i mot støtte og hjelp fra mine nærmeste.

[AnonymDiskusjon]

Blæhh! Går snart inn i den åttende måneden min som arbeidsledig. Ikke gjort noen ting siden jeg dimmet fra militæret i Januar. Hadde i utgangspunkt heller ikke lyst å dra inn, følte meg allerede ganske nedfor og umotivert allerede ved innrykk, men det var ikke noe fysisk i veien med meg så da måtte jeg inn...Fullførte heldigvis året, følte meg noe bedre ved hjemmereise. Brukte dimmepengene på å reise i 3 uker, tenkte jeg skulle slappe av litt før jeg begynte i jobb igjen. En nær kamerat som jeg har kjent siden barnehagen (Jeg er 23 år gammel) var dessverre med i en bilulykke som tok livet hans rett før jeg kom hjem igjen av denne reisen. Dette knuste meg fullstendig mentalt siden han var som lillebroren min. Vi gjorde alt sammen og snakket om alt sammen. Mine nærmeste mente jeg taklet dødsfallet greit, noe jeg er sterkt uening i! Jeg sliter fortsatt med å sove om nettene. Jeg kjenner jeg begynner å miste kontrollen. Ei nær venninne av meg har støttet meg igjennom disse tidene, men hun har dessverre havnet i feil miljø, og begynt å røyke cannabis. Hun kommer som regel alltid når jeg ringer, men hun er alltid påvirket. Øynene hennes lyser opp som to julestjerner, og hun er også veldig sløv i talemåten. Dagene tilbringes stort sett framfor dataskjermen eller i sengen. Kan fort finne på å sove i 24 timer i strekk bare for å få tida til å gå. Er heller ikke interessert i å finne på noe med venner i helgene siden de skal alltid ut på byen. Jeg drikker ikke lenger av den enkle grunnen at jeg slo ned en offentlig tjenestemann i fylla som 18 åring. Føler ikke at jeg har kontroll når jeg drikker så da lar jeg det heller være. Bor for meg selv, men har ofte folk på besøk for å prøve å virke sosialt oppegående. At livet skal være så vanskelig noen ganger begynner å bli fryktelig irriterende...

Anonymous poster hash: c61f4...2d3

[Gjest Bruker-360061]

snip

Det der kunne like gjerne vært meg, men jeg tror ikke det har gått så langt enda.

 

Hvordan en takler unnvikende personlighetstrekk? En fortsetter å prøve.Det kommer ikke noe godt ut av å isolere seg selv.

[Kea]

Jeg har blitt flinkere og flinkere til å ikke tenke ubehagelige tanker. Ved å blokkere ut slike tanker, slipper jeg å hanskes med situasjoner i livet mitt som jeg helst bare vil unngå, og på den måten kan jeg leve i troen om at alt vil ordne seg til slutt. "Det enkle er ofte det beste".

[Bruker-343442]

Når ingen har troen på meg, hvordan i svarte faen forventer de at jeg skal ha troen på meg selv? Jeg får så lyst å gjøre det motsatte, men utrolig redd for å feile og så hadde alle rett

Endret 24. august 2014 av Overmoden

[Gjest Bruker-360061]

Ingen du kan snakke med?

[Myst]

Hvorfor føler jeg me så trist og energiløs i dag? Fikk kommet meg på jobb i håp om å få gjort noe, men har mest sittet på nettet og gjort lite produktivt. Har ikke lyst å gjøre noe som helst. Er vel bedre om jeg avslutter for dagen, og slenge meg på sofaen med en film.