Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[€uropa]

 

Jeg har tre dager igjen hjemme før jeg flytter til Tyskland og jeg merker at det er litt tristere å reise i år enn det har vært tidligere. Det er 5 år siden jeg flyttet og da la jeg alt det gamle bak meg, men det er mye som har skjedd her for meg de siste 9 ukene og det er mange løse tråder jeg forlater. De fleste av dem vil fortsatt være her når jeg kommer tilbake, men det er lenge til, jeg vil gå glipp av mye og jeg vil bli nødt til å reise igjen etter neste besøk også. For øyeblikket slites jeg i to. Jeg har lyst til å reise til Tyskland og gjøre mye annet også, men samtidig har jeg lyst til å bo her og fortsette å treffe gamle og nye venner, kolleger og familie jevnlig.

Ikke fått med meg at du skulle dra til Tyskland. Er det pga studier du skal dit?

Det stemmer.

[Kea]

Kan være enig i det, men frustrasjonen vokser i takt med angsten. Det å hsa oppgavene foran seg også blir alt bare surr i hodet som gjør at man ikke klarer å fårstå det som står på papiret...det tar så sinnsykt mye krefter. Hadde bare 2 timer på skolen idag men har sovet av på omtrent i hele dag siden jeg kom hjem klokka 1.

Det der er så kjipt. Vet AKKURAT hvordan du har det. Jeg er 25 og klarer ikke basic hoderegning. Enda mindre på papiret. Bruker kalkulator til ALT. Bokstavlig talt. Så om det er en liten trøst, er du i alle fall ikke alene. Jeg har rett og slett bare gitt opp. Prøvde å trene opp hodet i mange år som ungdom, men jeg ble aldri noe flinkere.

[darkness|]

 

 

Jeg har tre dager igjen hjemme før jeg flytter til Tyskland og jeg merker at det er litt tristere å reise i år enn det har vært tidligere. Det er 5 år siden jeg flyttet og da la jeg alt det gamle bak meg, men det er mye som har skjedd her for meg de siste 9 ukene og det er mange løse tråder jeg forlater. De fleste av dem vil fortsatt være her når jeg kommer tilbake, men det er lenge til, jeg vil gå glipp av mye og jeg vil bli nødt til å reise igjen etter neste besøk også. For øyeblikket slites jeg i to. Jeg har lyst til å reise til Tyskland og gjøre mye annet også, men samtidig har jeg lyst til å bo her og fortsette å treffe gamle og nye venner, kolleger og familie jevnlig.

Ikke fått med meg at du skulle dra til Tyskland. Er det pga studier du skal dit?

Det stemmer.

 

 

Lykke til Håper den kjipe følelsen går over så snart du har fått kommet avgårde og fått slått deg til ro i Tyskland. Det er vel sikkert mange nye å bli kjent med der, og mye spennende i vente for deg.

[blutut]

Vår datter på 20 forlot barndomshjemmet sist uke for å studere i Bergen. Kjenner på vemod, alle disse årene under samme tak og nå står et rom tomt. En ny stillhet i huset, en mindre til måltidene.

[Bruker-343442]

Jeg er dritt lei av å bli undervurdert. Er ikke rart jeg føler meg dum når alle fremstiller meg som dum. En dag skal alle få se hvor smart jeg faktisk er. Jeg må bare tørre.

 

Fuck folk!

[Muggkaare]

Jeg har sagt det til deg hele tiden. Du er ikke dum. Langt der ifra.

[Bruker-343442]

Vi får nå se. Jeg har ikke troen på det store gjennombruddet som "smarteIda" men jeg lever i håpet. Så får vi se om jeg tenker for høyt om meg selv og at de andre har rett.

Endret 21. august 2014 av Overmoden

[Gjest Bruker-360061]

Hvilken glede får folk ut av å fremstille andre som dumme egentlig? Da er det i realiteten de som er dumme, men det skjønner de neppe selv.

[Bruker-343442]

Nei, det er ikke godt å si. Jeg var i ett forhold en gang hvor jeg aldri hadde rett, uansett hvor mye rett jeg hadde 1+1 var ikke 2.

 

Hver gang jeg hadde noe nytt å fortelle hva det alltid samme svar "det hørtes rart ut" det var hannes måte å si at jeg kom med fjås. Men så kunne det gå en dag og han kom med akkurat det samme, og når jeg sa at det var jo det jeg sa så kom han med "det ar du aldri sagt" "tvilsomt" "hvordan skulle du liksom vite det"

 

Så etter det så er jeg vag med hva jeg sier. Sjeldent jeg sier hva jeg mener/føler for jeg har "lært" at det ikke betyr noe uansett.

 

Er vanskelig å komme seg videre. Jeg er redd jeg igjen skal få høre det samme. Jeg hater det, for jeg vet jeg kan ting, det er bare aldri godt nok.

[Gjest Bruker-360061]

Jeg driver med noe lignende. Hva jeg mener betyr ikke nok for meg selv av en eller annen grunn. En må vel bare prøve å kaste seg ut i det og prøve på nytt. Selv om jeg forsåvidt er fullt klar over at det ikke fungerer såmn. Da jeg ikke prøver på nytt selv basert på frykt.

[darkness|]

Nei, det er ikke godt å si. Jeg var i ett forhold en gang hvor jeg aldri hadde rett, uansett hvor mye rett jeg hadde 1+1 var ikke 2.

 

Hver gang jeg hadde noe nytt å fortelle hva det alltid samme svar "det hørtes rart ut" det var hannes måte å si at jeg kom med fjås. Men så kunne det gå en dag og han kom med akkurat det samme, og når jeg sa at det var jo det jeg sa så kom han med "det ar du aldri sagt" "tvilsomt" "hvordan skulle du liksom vite det"

 

Så etter det så er jeg vag med hva jeg sier. Sjeldent jeg sier hva jeg mener/føler for jeg har "lært" at det ikke betyr noe uansett.

 

Er vanskelig å komme seg videre. Jeg er redd jeg igjen skal få høre det samme. Jeg hater det, for jeg vet jeg kan ting, det er bare aldri godt nok.

 

 

Har du vurdert å oppsøke hjelp? Det høres ut som et veldig slitsomt problem å gå å bære på.

[Bruker-343442]

Har prøvd. Funker ikke. Jeg fikser ikke å snakke om sånt, på det dypere plan så da snakker jeg meg bare unna. Så kommer ingen vei. Enda ikke møtt en psykolog som klarer å knekke meg. Fordelen jeg har er at jeg bare kan avlyse når jeg føler han er på vei til å komme innunder skallet mitt.

[Gjest Bruker-360061]

Det å snakke ting bort og heller snakke om været fungerer i alle fall ikke i det lange løp. Jeg måtte bli 25 år før jeg begynte å snakke med folk. (Det skjedde nå nylig). Er det liv, er det håp! Jeg har troen på deg.

[Bruker-343442]

Det å snakke ting bort og heller snakke om været fungerer i alle fall ikke i det lange løp. Jeg måtte bli 25 år før jeg begynte å snakke med folk. (Det skjedde nå nylig). Er det liv, er det håp! Jeg har troen på deg.

Hehe. Nei, gidder ikke å betale 670 kr timen for å ikke komme noen vei. Satser på st ting løser seg av seg selv. Problemet her er at om jeg havner i en situasjon som er vanskelig (type krangel med type eller noe sånn) så bjeffer jeg bare og er totalt urimelig. Har ikke sjans til å fortelle hva som er galt. Eller så bare lyver jeg for å slippe unna. Uansett, det går aldri bra

[Gjest Bruker-360061]

Jeg unngår hele krangelen til det ikke er mulig å unngå den lenger. Ikke anbefalelsesverdig. Da er det nesten bedre at en bjeffer tilbake. Selv om en ikke får sagt det en mener.

[Bruker-343442]

Nåja. Jeg kommer somregel med usakeligheter som ikke hører hjemme en plass. Så det er heller ikke noe å anbefale.

[Gjest Bruker-360061]

Det var denne gyldne middelveien.

[Bruker-343442]

Den middelveien her består av å lyve for å så ikke si noe mer. Det er ofte det letteste.

 

Jeg har ødelagt mye ved å være sånn, men når sånt skjer så får jeg bare ikke til noe annet. Sannheten river i kroppen, men det er løyn som kommer ut.

 

Nå lyver jeg ikke om sånne fjaseting altså. Som at jeg har ett hus på Bali og mamma er millionær. sånn som vi gjorde på barneskolen.

 

Jeg skulle gjort mye for å være anderledes, for å finne den sanne meg, for jeg vet hun er der ett sted. Men det å ha vært "undertrykt" i alle år hjelper ikke på. Jeg er vant med å holde kjeft så da holder jeg helst kjeft. Såfremt ikke noen prøver å pirke meg på barneoppdragelsen. Da står jeg opp for meg, for der vet jeg at jeg er en forbaska god mor. Og det står jeg for.

[Gjest Bruker-360061]

Den middelveien her består av å lyve for å så ikke si noe mer. Det er ofte det letteste.

 

Jeg har ødelagt mye ved å være sånn, men når sånt skjer så får jeg bare ikke til noe annet. Sannheten river i kroppen, men det er løyn som kommer ut.

 

Nå lyver jeg ikke om sånne fjaseting altså. Som at jeg har ett hus på Bali og mamma er millionær. sånn som vi gjorde på barneskolen.

 

Jeg skulle gjort mye for å være anderledes, for å finne den sanne meg, for jeg vet hun er der ett sted. Men det å ha vært "undertrykt" i alle år hjelper ikke på. Jeg er vant med å holde kjeft så da holder jeg helst kjeft. Såfremt ikke noen prøver å pirke meg på barneoppdragelsen. Da står jeg opp for meg, for der vet jeg at jeg er en forbaska god mor. Og det står jeg for.

 

Middelveien min består i å ikke stå opp for det jeg mener, men heller si seg enig med hvem det nå måtte være for å opprettholde Status Quo. Jeg er så redd for å miste folk at jeg kan finne meg i nesten hva som helst.

 

Det er vel heller jeg som undertrykker meg selv. Fremfor noe annet. Dette har selvsagt en årsak.

[Bruker-343442]

Sånn som ting er nå så er det nok jeg som undertrykker meg selv mest, men det er for st jeg forventer at jeg vil bli undertrykt.