Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[The Little Lucid Moments]

Driver og senker dosen på en medisin jeg bruker nå... ikke noe behagelig.

[Kea]

Suuukk.

 

Det blir aldri slutt på disse forbanna pengesorgene. Er inne i en ny deppeperiode nå pga. at ting kommer til å bli veldig vanskelige fremover. Alt jeg har gjort for å forbedre livet mitt i det siste har vært forgjeves. Kjenner at jeg begynner å gi faen igjen. Jeg vet da faen hva jeg skal gjøre nå...

 

suuukk.

[AnonymDiskusjon]

Typisk at psykologen min ikke er tilbake fra ferie enda, akkurat nå som jeg trenger ham mest. Sendte ham melding men har ikke hørt noe enda. Første arbeidsuke etter ferien er over og jeg føler meg helt som dritt allerede.

 

Er så sykt lei av det monotone livet nå. Lei av den gørrkjedelige jobben min, lei av familieproblemer som aldri tar slutt, lei av at jeg er udugelig til de fleste prosjekter jeg foretar meg og har nærmest ingenting av noe sosial- og kjærlighetsliv. Mest fordi jeg har ræva sosiale ferdigheter og som regel fucker opp ting med jenter, selv vennskap. På et eller annet tidspunkt bllir de selvsagt attraktive og blir vanskelig å holde alt platonisk. Har fortsatt tanker om hun siste, siden jeg ødela alt og kuttet all kontakt med henne, men føler en del var hennes feil og har ofte fantasier der jeg tar en god hevn.

 

Men er selvsagt fast i denne tilværelsen, så får ikke gjort noe med det. Holder bare ut i jobben fordi pengene er så bra og har minimal kontakt med familien. Nå nylig eskalerte ting seg mellom andre familiemedlemmer og selv om det ikke påvirker meg direkte, så tar jeg avstand fra det uansett. Sliter med å få nye venner fordi jeg har blitt lat og sjelden beveger meg ut av leiligheten. Har lyst og gjør litt innsats iblant, men ikke lett når folk er opptatt med sitt. Føler jeg har havnet i en stor ond sirkel som jeg sliter å komme meg ut av. Jeg kan sikkert klare det, men det krever enorme forandringer i livet mitt.

 

Kjære psykolog, kan du ikke ta kontakt snart, så får vi pratet ut om dette. Jeg trenger å få dette ut.

Anonymous poster hash: 1ad48...d38

[The Little Lucid Moments]

Livet mitt er som Fight Club, bare uten fight. Egentlig så er det mer "legge sed ned for å dø".

 

Er det mulig å bli et menneske igjen, etter å ha trådd de stiene noen år...?

 

It was not only that I could not become spiteful, I did not know how to become anything; neither spiteful nor kind, neither a rascal nor an honest man, neither a hero nor an insect. Now, I am living out my life in my corner, taunting myself with the spiteful and useless consolation that an intelligent man cannot become anything seriously, and it is only the fool who becomes anything.

 

Story of my life...

Endret 5. august 2014 av The Little Lucid Moments

[Snurreleif]

.

Endret 15. august 2014 av Snurreleif

[heblilla]

Livet mitt er som Fight Club, bare uten fight. Egentlig så er det mer "legge sed ned for å dø".

 

Er det mulig å bli et menneske igjen, etter å ha trådd de stiene noen år...?

 

It was not only that I could not become spiteful, I did not know how to become anything; neither spiteful nor kind, neither a rascal nor an honest man, neither a hero nor an insect. Now, I am living out my life in my corner, taunting myself with the spiteful and useless consolation that an intelligent man cannot become anything seriously, and it is only the fool who becomes anything.

 

Story of my life...

Ja, klart det er mulig. Du er ikke 30 år engang.

Livet består av faser, syns jeg. Hvis du begynner med noe nytt, innledes en fase. Hvis du slutter med noe, slutter en fase. Og innimellom skjer det ingenting substansielt. Og det føles meningsløst ja. Er nok meininga at en må leite etter meininga med livet. Kanskje det er det som er meininga? (å finne noe å leve for hver eneste dag...)

Du vet det TLLM, det skjer ikke noe hvis du bare sitter hjemme. Det vet du jo at det ikke kan.

Du må legge planer.

Melde deg på et eller annet, der UTE. (i den skumle verden ja jeg vet det....)

Kast månedskortet for bekymringsbussen! ("psykologilunsj")

Endret 5. august 2014 av hebbelilla

[Kverulantus]

Skull ønske jeg kunne få hun jeg er interessert i bedre humør.

Oh well.

 

Får føre det på listen over ting jeg ikke er flink til.

Om du finner ut hvordan man kan klare slikt, si ifra.

[Laserbeam]

Føler meg "tvungen" (av meg selv) til å må være inne, pga et ødelagt kne. Jeg fikk kneskåla ut av ledd for snart 2 uker siden. Jeg har allerede fått to vridninger bare jeg har gått litt uten krykker og kne-ortesen. Hvorfor er jeg så dum og utålmodig at jeg har prøvd å gå litt uten krykker og ortesa!? Jeg har vært såpas rastløs at jeg har pådratt meg store smerter både på selveste kneskåla, kneet og leggen. Jeg føler meg på en måte fanget og isolert. Jeg skal egentlig ta det mest mulig med ro, og ikke legge for mye press på kneet. Jeg kan gå litt, men jeg føler at jeg egentlig har gått alt for mye.

 

Jeg dropper å gå ut, jeg isolerer meg, da jeg er redd for at hvis jeg går ut så knekker kneet sammen igjen, jeg har mareritt og våkne mareritt (flashbacks/dissosiasjoner) fra da jeg fikk kneskålen ut av ledd. Dette høres kanskje ut som den mest tåpelige bagatellen dere har hørt/lest om.

 

Jeg husker fortsatt den intense smerten da jeg falt sammen, jeg klarte ikke å røre meg, og jeg ser fortsatt for meg vinkelen kneet hadde. Jeg husker fortsatt den intense smerten da jeg prøvde å bevege meg en millimeter, jeg husker fortsatt angsten da jeg lå i sykebilen, og den smerten som kom fra hver minste bevegelse av sykebilen.

Nesten det verste var da jeg lå på en seng på akuttmottaket, og den sosiale angsten "kicka inn", alle lyder hadde samme nivå, jeg skvatt ved den minste lyd, og alt jeg ville var å drikke vann og få i meg noe angstdempende medisiner.

Jeg kunne verken drikke noe, eller få noen medisiner, da de frykta at jeg kunne ha et brudd og/eller indre blødninger. Og jeg kunne ikke drikke noe, eller ta noen medisiner hvis jeg måtte operere.

Jeg var livredd, hadde et par angstanfall, alt jeg ville var å vente på å dø. Jeg trodde angsten kom til å ta livet av meg, og at det var noe veldig alvorlig med kneet mitt.

Jeg forventet at kneet måtte amputeres, at jeg måtte sitte i rullestol resten av livet, at jeg kom til å blø ihjel under en eventuell operasjon. Jeg var livredd for at beinet skulle være infisert, og at "infeksjonen" skulle spre seg til resten av kroppen.

Men det var heldigvis bare katastrofetankene som kom sammen med panikkangsten.

Jeg kom inn til røngten, ingen brudd, kneet så helt fint ut, kneskåla var "bare" ute av ledd. Jeg fikk tatt et par angstdempene medisiner (eventuelt medisiner), og fikk tatt mine faste medisiner i tillegg. Jeg fikk vann, og jeg kan aldri huske at vann har smakt så godt før.

Etterhvert så kom det en ortoped bort for å kikke kneskåla, han kjente litt rundt på det, og bare knakk den på plass med en gang. Jeg kjente ikke noe, og mesteparten av angsten forsvant momentant.

 

Jeg hater meg selv, da det er 100% sikkert at det er pga vekta mi at kneet knakk sammen. Jeg hater meg selv for at jeg var så dum at jeg slutta å trene da jeg følte at knea føltes "fine ut". Jeg hater meg selv at jeg nå da har problemer med å komme meg ut på egenhånd. Jeg hater meg selv at jeg trenger hjelp til småting.

[Laserbeam]

Har fått tatt en Sobril nå, så håper at angsten og katastrofetankene gir seg etterhvert.

[The Little Lucid Moments]

Ja, klart det er mulig. Du er ikke 30 år engang.

Livet består av faser, syns jeg. Hvis du begynner med noe nytt, innledes en fase. Hvis du slutter med noe, slutter en fase. Og innimellom skjer det ingenting substansielt. Og det føles meningsløst ja. Er nok meininga at en må leite etter meininga med livet. Kanskje det er det som er meininga? (å finne noe å leve for hver eneste dag...)

Du vet det TLLM, det skjer ikke noe hvis du bare sitter hjemme. Det vet du jo at det ikke kan.

Du må legge planer.

Melde deg på et eller annet, der UTE. (i den skumle verden ja jeg vet det....)

Kast månedskortet for bekymringsbussen! ("psykologilunsj")

 

Føler ikke at det er noen mening med noe jeg. Grunnen til at folk oppfører seg og glir inn i samfunnet er vel fordi de ellers ville blitt utstøtt (som meg), og det er ikke behagelig...

 

Hehe, bekymringsbussen? En buss for de som bekymrer seg? Vet ikke hvor mye jeg bekymrer meg, uansett gjør jeg ikke noe med det jeg bekymrer meg for uansett.

 

Har fått tatt en Sobril nå, så håper at angsten og katastrofetankene gir seg etterhvert.

 

Virker ikke Sobril mest på "kroppslig" angst, og ikke tanker i seg selv? Altså hvordan kroppen reagerer. Men når du har et anfall i kroppen blir vel tankene forsterket av det.

[Laserbeam]

Har fått tatt en Sobril nå, så håper at angsten og katastrofetankene gir seg etterhvert.

 

Virker ikke Sobril mest på "kroppslig" angst, og ikke tanker i seg selv? Altså hvordan kroppen reagerer. Men når du har et anfall i kroppen blir vel tankene forsterket av det.

 

Det stemmer sikkert det. De store smertene i kneet og i leggen ble mye mindre etter at jeg fikk roet meg. Fikk også pratet ut litt angående tankene. Og jeg ble med på en fellestur for å distrahere tankene i tillegg.

[Snurreleif]

.

Endret 15. august 2014 av Snurreleif

[The Little Lucid Moments]

Det stemmer sikkert det. De store smertene i kneet og i leggen ble mye mindre etter at jeg fikk roet meg. Fikk også pratet ut litt angående tankene. Og jeg ble med på en fellestur for å distrahere tankene i tillegg.

 

Kanskje det er fordi du slappet mer av i kroppen ja, at det ikke presset sånn på skadene...

[heblilla]

 

Ja, klart det er mulig. Du er ikke 30 år engang.

Livet består av faser, syns jeg. Hvis du begynner med noe nytt, innledes en fase. Hvis du slutter med noe, slutter en fase. Og innimellom skjer det ingenting substansielt. Og det føles meningsløst ja. Er nok meininga at en må leite etter meininga med livet. Kanskje det er det som er meininga? (å finne noe å leve for hver eneste dag...)

Du vet det TLLM, det skjer ikke noe hvis du bare sitter hjemme. Det vet du jo at det ikke kan.

Du må legge planer.

Melde deg på et eller annet, der UTE. (i den skumle verden ja jeg vet det....)

Kast månedskortet for bekymringsbussen! ("psykologilunsj")

 

Føler ikke at det er noen mening med noe jeg. Grunnen til at folk oppfører seg og glir inn i samfunnet er vel fordi de ellers ville blitt utstøtt (som meg), og det er ikke behagelig...

 

Hehe, bekymringsbussen? En buss for de som bekymrer seg? Vet ikke hvor mye jeg bekymrer meg, uansett gjør jeg ikke noe med det jeg bekymrer meg for uansett.

 

Har fått tatt en Sobril nå, så håper at angsten og katastrofetankene gir seg etterhvert.

 

Virker ikke Sobril mest på "kroppslig" angst, og ikke tanker i seg selv? Altså hvordan kroppen reagerer. Men når du har et anfall i kroppen blir vel tankene forsterket av det.

 

Meninga med livet er nok forskjellig fra person til person.

Du har ditt liv, jeg har mitt liv. Vi er nok begge outsidere, men det går an å finne en mening i det å være outsider også. Vi bestemmer sjøl hva som er meninga for oss.

Det er ikke noen automatikk i at fordi man er "med" i samfunnet, blir livet fult av mening av den grunn. Å oppleve livet som meningsfult er en følelse, ikke et faktum.

Man velger sjøl. Ingen andre bestemmer det for en.

 

Men så klart....vi er flokkdyr, ikke ment til å leve aleine, vel....

 

Var det ikke så at du skulle begynne på tiltak snart?

[The Little Lucid Moments]

Meninga med livet er nok forskjellig fra person til person.

Du har ditt liv, jeg har mitt liv. Vi er nok begge outsidere, men det går an å finne en mening i det å være outsider også. Vi bestemmer sjøl hva som er meninga for oss.

Det er ikke noen automatikk i at fordi man er "med" i samfunnet, blir livet fult av mening av den grunn. Å oppleve livet som meningsfult er en følelse, ikke et faktum.

Man velger sjøl. Ingen andre bestemmer det for en.

 

Men så klart....vi er flokkdyr, ikke ment til å leve aleine, vel....

 

Var det ikke så at du skulle begynne på tiltak snart?

 

Kanskje dumt av meg å si "mening med livet", jeg snakker mer om interessen for å delta og bidra. Være konstruktiv. Jeg skulle selvsagt ønske jeg hadde denne interessen, men jeg er grusomt apatisk... men i de siste dagene har jeg begynt å gå turer da, hver dag - kanskje det virker anti-apatisk...? Over tid.

 

Hva man føler av mening er det selvsagt ingen som vet noe om...

 

Men etter at jeg trappet ned på medisinen på torsdag, så har jeg følt meg kvikkere og mindre trøtt på dagen... det er noe dritt sånne medisiner altså, jeg vil fraråde deg fra å starte på antipsykotika med mindre legen din sier du virkelig må det... men kan trappe endel mer ned, så nå ble jeg litt optimistisk.

 

Skål! Jeg har appelsinjuice.

[AnonymDiskusjon]

Livet mitt er som en evig oppoverbakke om dagen. Jeg er sliten langt inn i sjelen. Tar meg i å spørre meg selv hva jeg har gjort for å fortjene dette.. svaret kommer ganske kontant tilbake. Karma er definitivt reelt.

 

Er fristet til å legge meg ned og bare gi opp. Hadde jeg kunnet så hadde jeg gjort det, men med andre som er avhengig av meg så holder jeg meg oppe på et vis. Kjenner jeg snart ikke orker mer av å vasse rundt i en hengemyr.

 

Hvorfor kan jeg ikke bare ha det bra med meg selv?

 

Anonymous poster hash: 33323...088

[heblilla]

 

Meninga med livet er nok forskjellig fra person til person.

Du har ditt liv, jeg har mitt liv. Vi er nok begge outsidere, men det går an å finne en mening i det å være outsider også. Vi bestemmer sjøl hva som er meninga for oss.

Det er ikke noen automatikk i at fordi man er "med" i samfunnet, blir livet fult av mening av den grunn. Å oppleve livet som meningsfult er en følelse, ikke et faktum.

Man velger sjøl. Ingen andre bestemmer det for en.

 

Men så klart....vi er flokkdyr, ikke ment til å leve aleine, vel....

 

Var det ikke så at du skulle begynne på tiltak snart?

 

Kanskje dumt av meg å si "mening med livet", jeg snakker mer om interessen for å delta og bidra. Være konstruktiv. Jeg skulle selvsagt ønske jeg hadde denne interessen, men jeg er grusomt apatisk... men i de siste dagene har jeg begynt å gå turer da, hver dag - kanskje det virker anti-apatisk...? Over tid.

 

Hva man føler av mening er det selvsagt ingen som vet noe om...

 

Men etter at jeg trappet ned på medisinen på torsdag, så har jeg følt meg kvikkere og mindre trøtt på dagen... det er noe dritt sånne medisiner altså, jeg vil fraråde deg fra å starte på antipsykotika med mindre legen din sier du virkelig må det... men kan trappe endel mer ned, så nå ble jeg litt optimistisk.

 

Skål! Jeg har appelsinjuice.

 

Apatisk, uinteressert ja...da er det lite som motiverer en til aktivitet ja..

Hm..........

 

Å gå turer, flott asse:-)

 

Trappe ned på medisin som sløver en, flott:-)

 

Ser ikke verst ut detta da

[heblilla]

Livet mitt er som en evig oppoverbakke om dagen. Jeg er sliten langt inn i sjelen. Tar meg i å spørre meg selv hva jeg har gjort for å fortjene dette.. svaret kommer ganske kontant tilbake. Karma er definitivt reelt.

 

Er fristet til å legge meg ned og bare gi opp. Hadde jeg kunnet så hadde jeg gjort det, men med andre som er avhengig av meg så holder jeg meg oppe på et vis. Kjenner jeg snart ikke orker mer av å vasse rundt i en hengemyr.

 

Hvorfor kan jeg ikke bare ha det bra med meg selv?

 

Anonymous poster hash: 33323...088

Så karma er reelt altså?

Har du gjort noe fælt da? Hm....

 

Alle begår feilsteg. Det er livet.

 

Noen er avhengig av deg? Det virker positivt faktisk. Noen TRENGER deg.

 

Er ikke det også en trøst da (å være ønsket)?

 

Sikkert en stemningslidelse du har. Eller utbrenthet. Du må søke hjelp, hvis du ikke allerede har gjort det da.

[AnonymDiskusjon]

Jeg får hjelp. Jeg har vært utbrent/hatt en depresjon tidligere, men nå er det rett og slett livssituasjonen min som gjør at jeg føler meg helt på felgen.

 

Jeg har gjort ting som ikke akkurat har tatt livet av noen, men jeg har såret og skuffet andre, og nå slår det tilbake på meg med dobbel kraft så og si. Jeg fortjener det vel.

 

Anonymous poster hash: 33323...088

[heblilla]

Jeg får hjelp. Jeg har vært utbrent/hatt en depresjon tidligere, men nå er det rett og slett livssituasjonen min som gjør at jeg føler meg helt på felgen.

 

Jeg har gjort ting som ikke akkurat har tatt livet av noen, men jeg har såret og skuffet andre, og nå slår det tilbake på meg med dobbel kraft så og si. Jeg fortjener det vel.

 

Anonymous poster hash: 33323...088

Javel, men hvor streng straff fortjener du egentlig for å ha skuffet og såret andre?

En er nødt til å skuffe og såre andre. Og en er nødt til å BLI skuffet og såret. Sånn er det.

Endret 5. august 2014 av hebbelilla