Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[heblilla]

 

Mitt liv kunne også vært bedre. Må bare åpne meg opp, tror jeg. Ikke være så redd og mistenksom, men heller ikke for tillitsfull og godtroende. En vanskelig balansegang...

"Bare".

Hadde det vært så lett hadde jeg nok vært mye lengre enn jeg er nå.

Er generelt en stor skuffelse for alle rundt meg. Ingenting å være stolt av, ingen ambisjoner, initiativ eller interesser.

Viser seg også at om en flytter, så skal en plutselig ut i en måned, to måneders kø for å få hjelp igjen når forrige behandlingsperson var mye syk.

Har jo null rettigheter virker det som. Åpenbart at jeg ikke klarer å fikse meg selv, så å høre at det "bare" er meg som kan gjøre det (fra foreldre osv) hjelper svært lite. For jeg klarer ikke. Hva skal jeg da gjøre?

 

Du har så rett så rett. Det er ikke "bare". Sier de det til deg altså? Ja, det er typisk at andre ikke klarer å skjønne 100% hvordan det er å være "knebla" i sjelen.

Håper du finner en metode til å komme deg litt videre dog....prøv å fokusere på de tingene du faktisk klarer, i stedet for de du ikke klarer.

[Kv84]

Savner vennen min som er i utlandet

[chokke]

Du har så rett så rett. Det er ikke "bare". Sier de det til deg altså? Ja, det er typisk at andre ikke klarer å skjønne 100% hvordan det er å være "knebla" i sjelen.

Håper du finner en metode til å komme deg litt videre dog....prøv å fokusere på de tingene du faktisk klarer, i stedet for de du ikke klarer.

 

Mer eller mindre. "Det er ikke lett, men bare du kan endre deg.", "du må bare lese før eksamen". Men jeg klarer ikke. "Du bare må". M-m-men..

Av ting jeg klarer, så er det vel bare å komme meg på trening et par ganger i uka, etter mye pes og mas. Ellers er det heller lite.

Og så må jeg studere i et år til pga alt det her, og da må jeg enten gjøre det fra mamma og pappas hus, et sted jeg ikke ønsker å bo. Føler det - ironisk nok, vanskeligere å gjøre noe med det her enn et annet sted. Eller så må jeg flytte til studiestedet og forhåpentligvis få til noe der..

[Saft Suse]

Hender jeg kommer til den tråden her og skriver på en post om hvordan jeg har hatt eller har det, men ender opp med å la være å poste det. Det føles godt bare å skrive det; å sette ord på situasjonen, om enn bare til en selv.

 

Endte med en lang, lang post denne gangen. Unødvendig lang, så jeg summerer heller opp med at jeg har en god periode fra og med i dag. Var i en måneds lang "dal" uten å innse det selv, antagelig fordi det har gått så langt mellom hvert tilbakefall de siste åra. Grunnet stress og forventningspress forvekslet jeg depresjonen med en eksistensiell krise, men i dag "våknet" jeg igjen. Føles bra.

[Shopaholic]

Hender jeg kommer til den tråden her og skriver på en post om hvordan jeg har hatt eller har det, men ender opp med å la være å poste det. Det føles godt bare å skrive det; å sette ord på situasjonen, om enn bare til en selv.

 

Endte med en lang, lang post denne gangen. Unødvendig lang, så jeg summerer heller opp med at jeg har en god periode fra og med i dag. Var i en måneds lang "dal" uten å innse det selv, antagelig fordi det har gått så langt mellom hvert tilbakefall de siste åra. Grunnet stress og forventningspress forvekslet jeg depresjonen med en eksistensiell krise, men i dag "våknet" jeg igjen. Føles bra.

Kjenner meg helt igjen, det med stress og forventningspress. Du er jammen sterk som klarer å komme deg på beina igjen altså, tar lang tid for meg.

[heblilla]

 

Du har så rett så rett. Det er ikke "bare". Sier de det til deg altså? Ja, det er typisk at andre ikke klarer å skjønne 100% hvordan det er å være "knebla" i sjelen.

Håper du finner en metode til å komme deg litt videre dog....prøv å fokusere på de tingene du faktisk klarer, i stedet for de du ikke klarer.

 

Mer eller mindre. "Det er ikke lett, men bare du kan endre deg.", "du må bare lese før eksamen". Men jeg klarer ikke. "Du bare må". M-m-men..

Av ting jeg klarer, så er det vel bare å komme meg på trening et par ganger i uka, etter mye pes og mas. Ellers er det heller lite.

Og så må jeg studere i et år til pga alt det her, og da må jeg enten gjøre det fra mamma og pappas hus, et sted jeg ikke ønsker å bo. Føler det - ironisk nok, vanskeligere å gjøre noe med det her enn et annet sted. Eller så må jeg flytte til studiestedet og forhåpentligvis få til noe der..

 

Er du ikke gammel nok til å bo for deg sjøl da?

Tror det å bo "hjemme" kan dra deg litt ned.....? På tide å frigjøre seg fra sine foreldre kanskje.....slippe å høre alle "bare ditt og bare datt-ene". Bli herre over eget liv.

(ser du har vært medlem siden 2004, så du er vel godt over 20 år i hvert fall?)

[chokke]

Er du ikke gammel nok til å bo for deg sjøl da?

Tror det å bo "hjemme" kan dra deg litt ned.....? På tide å frigjøre seg fra sine foreldre kanskje.....slippe å høre alle "bare ditt og bare datt-ene". Bli herre over eget liv.

(ser du har vært medlem siden 2004, så du er vel godt over 20 år i hvert fall?)

 

Jo, har studert og levd på studielån i en annen by i tre år, men har ikke rett på studielån lenger. Så er ikke akkurat store inntektene det er snakk om lenger da. Og da dukker det opp et nytt stort problem. Eller, jeg kan vel "bare" få meg en jobb.

Er vel istand til å bo for meg selv, skulle gjerne gjort det og.

Men skal ta kontakt med NAV imorra og et par andre instanser.

 

Det å bo hjemme er kjipt, men det koster meg ingenting, og får dekket matutgifter og slikt. Sånnsett ganske gunstig, ikke at det hjelper noe særlig på min situasjon.

 

Utenifra så ser det bare ut som jeg er lat og giddalaus, men innenifra er det langt fra noe hygge å være meg. Men jeg klarer ikke komme meg ut av det på egenhånd.

[The Little Lucid Moments]

Utenifra så ser det bare ut som jeg er lat og giddalaus, men innenifra er det langt fra noe hygge å være meg. Men jeg klarer ikke komme meg ut av det på egenhånd.

 

Samme her. Syns det er forbanna kjipt å tenke på at jeg ikke jobber. Jeg vet jo hva andre mener om meg.

 

Du burde få ferdig studiene ja. Viktig det. Skulle tro det var verdt det å bo hjemme en stund. Uferdige studier, da tror jeg du stiller svakt fremover...

 

Ellers er det jo behandling. Jeg bruker medisiner, og de gjør meg "frisk". Slik at en god del symptomer blir borte. Men jeg er helt zombie mot hva jeg var før.

 

Lykke til med kontaktingen i morgen.

[chokke]

Tja, i god stil ble kontaktingen som den pleier, fraværende. Men fikk gjort litt andre småting, så sånnsett er ikke dagen gått helt til spille. En del, men ikke totalt.

 

Ellers er det behandling ja, som består i stor grad av venting. Venter nå på at behandleren min kommer hjem, så jeg kan begynne på'n igjen. Men siden det er fordelaktig å være i studiebyen når jeg skal ta fag og bacheloroppgave osv, så blir det nok en tid med venting til høsten / vinteren.

Ellers går jeg på medisiner, men skulle tro jeg var immun. Gikk på 20mg Cipralex i 6 mnd og 84 mg lithium i tillegg i en måned uten at jeg følte det hjalp. Så nå har jeg gått på 300 mg Effexor i nærmere 2 måneder (eller, den billige utgaven, men skal få bytta), uten atjeg føler at det hjelper.r

Ting er kjipt uansett.

[The Little Lucid Moments]

Tja, i god stil ble kontaktingen som den pleier, fraværende. Men fikk gjort litt andre småting, så sånnsett er ikke dagen gått helt til spille. En del, men ikke totalt.

 

Det må du jo gjort, da. Kanskje du kan få AAP (ArbeidsAvklaringsPenger) til å fullføre studiene.

[Kv84]

Er så redd for vennen min i Filippinene da jeg har lest om tyfonen der.

[Kverulantus]

Jeg liker egentlig ikke å skrive dette under brukernavn, da det er enkelt å finne, samt at sist noen jeg kjente leste deg jeg skrev, ble det et helvete i ettertid. Men screw it.

 

Jeg har nettopp mistet verdens beste frøken etter misforståelser. (Uten at jeg vil utdype det noe særlig.)

Jeg har vært ganske langt nede tidligere, men nå er jeg helt på bånn.

Tingen her, er at vi har vært sammen før for en god stund siden. Og det endte ikke veldig bra.

Også da var det misforståelser, men mest sjalusi fra begge sider. Dette har dog bedret seg betydelig over årene.

Men da hun plutselig en dag sa at hun savnet meg, øynet jeg muligheten til å kunne få tilbake den jenta jeg har hatt det absolutt best med forholdsmessig. Jeg trodde livet begynte å gå oppover og riktig vei for en gangs skyld. Men nå er altså dette borte og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Dette var bare toppen av haugen med skuffelser jeg har opplevd de siste årene.

En død onkel, foreldre som skulle si ifra når begravelsen var, men som aldri gjorde det, konstant jobbsøking og problemer med NAV. (Vil gjøre det klart at jeg ikke er noen "NAV-er")

 

Nå har jeg vært arbeidssøker i over ett år, uten å få noen napp. Ikke er jeg spesielt kresen på hva jeg søker heller. Både CV og søknader ser bra ut, både visuelt og 'fysisk'.

Så om det er noen som føler for å si at det er lett å få seg en jobb kan få ta den fiktive pistolen jeg har i munnen og trekke av på seg selv.

 

Jeg har ikke ord på hvor mye jeg bare vil forsvinne og bli borte.

Jeg er så sliten mentalt at kroppen gjør vondt. Dette er en smerte jeg ikke ville oppleve igjen.

 

Og til sist, det er ikke bare å glemme denne jenta. Hun er i hodet mitt, uavhengig av hvor lite kontakt det er, uavhengig av hvor ofte/sjelden jeg ser navnet, eller hvor ofte/sjelden jeg ser henne i person.

[Bruker-343442]

..

Endret 20. juli 2014 av Overmoden

[darkness|]

Jeg liker egentlig ikke å skrive dette under brukernavn, da det er enkelt å finne, samt at sist noen jeg kjente leste deg jeg skrev, ble det et helvete i ettertid. Men screw it.

 

Jeg har nettopp mistet verdens beste frøken etter misforståelser. (Uten at jeg vil utdype det noe særlig.)

Jeg har vært ganske langt nede tidligere, men nå er jeg helt på bånn.

Tingen her, er at vi har vært sammen før for en god stund siden. Og det endte ikke veldig bra.

Også da var det misforståelser, men mest sjalusi fra begge sider. Dette har dog bedret seg betydelig over årene.

Men da hun plutselig en dag sa at hun savnet meg, øynet jeg muligheten til å kunne få tilbake den jenta jeg har hatt det absolutt best med forholdsmessig. Jeg trodde livet begynte å gå oppover og riktig vei for en gangs skyld. Men nå er altså dette borte og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Dette var bare toppen av haugen med skuffelser jeg har opplevd de siste årene.

En død onkel, foreldre som skulle si ifra når begravelsen var, men som aldri gjorde det, konstant jobbsøking og problemer med NAV. (Vil gjøre det klart at jeg ikke er noen "NAV-er")

 

Nå har jeg vært arbeidssøker i over ett år, uten å få noen napp. Ikke er jeg spesielt kresen på hva jeg søker heller. Både CV og søknader ser bra ut, både visuelt og 'fysisk'.

Så om det er noen som føler for å si at det er lett å få seg en jobb kan få ta den fiktive pistolen jeg har i munnen og trekke av på seg selv.

 

Jeg har ikke ord på hvor mye jeg bare vil forsvinne og bli borte.

Jeg er så sliten mentalt at kroppen gjør vondt. Dette er en smerte jeg ikke ville oppleve igjen.

 

Og til sist, det er ikke bare å glemme denne jenta. Hun er i hodet mitt, uavhengig av hvor lite kontakt det er, uavhengig av hvor ofte/sjelden jeg ser navnet, eller hvor ofte/sjelden jeg ser henne i person.

Klem til deg.

Smerten blekner med tiden. Det tar bare noen ganger veldig lang tid.

[heblilla]

Jeg liker egentlig ikke å skrive dette under brukernavn, da det er enkelt å finne, samt at sist noen jeg kjente leste deg jeg skrev, ble det et helvete i ettertid. Men screw it.

 

Jeg har nettopp mistet verdens beste frøken etter misforståelser. (Uten at jeg vil utdype det noe særlig.)

Jeg har vært ganske langt nede tidligere, men nå er jeg helt på bånn.

Tingen her, er at vi har vært sammen før for en god stund siden. Og det endte ikke veldig bra.

Også da var det misforståelser, men mest sjalusi fra begge sider. Dette har dog bedret seg betydelig over årene.

Men da hun plutselig en dag sa at hun savnet meg, øynet jeg muligheten til å kunne få tilbake den jenta jeg har hatt det absolutt best med forholdsmessig. Jeg trodde livet begynte å gå oppover og riktig vei for en gangs skyld. Men nå er altså dette borte og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Dette var bare toppen av haugen med skuffelser jeg har opplevd de siste årene.

En død onkel, foreldre som skulle si ifra når begravelsen var, men som aldri gjorde det, konstant jobbsøking og problemer med NAV. (Vil gjøre det klart at jeg ikke er noen "NAV-er")

 

Nå har jeg vært arbeidssøker i over ett år, uten å få noen napp. Ikke er jeg spesielt kresen på hva jeg søker heller. Både CV og søknader ser bra ut, både visuelt og 'fysisk'.

Så om det er noen som føler for å si at det er lett å få seg en jobb kan få ta den fiktive pistolen jeg har i munnen og trekke av på seg selv.

 

Jeg har ikke ord på hvor mye jeg bare vil forsvinne og bli borte.

Jeg er så sliten mentalt at kroppen gjør vondt. Dette er en smerte jeg ikke ville oppleve igjen.

 

Og til sist, det er ikke bare å glemme denne jenta. Hun er i hodet mitt, uavhengig av hvor lite kontakt det er, uavhengig av hvor ofte/sjelden jeg ser navnet, eller hvor ofte/sjelden jeg ser henne i person.

Kan bare si at jeg føler med deg. Kjærlighetssorg er noe av det vondeste man kan oppleve etter min mening. Og som arbeidsløs blir du jo ekstra sårbar i møte med motgang.

Synd det ikke finnes en pille mot kjærlighetssorg..

Kanskje det hjelper å tenke at alt har en mening? Også det som føles totalt meningsløst? Altså å prøve å se det meningsfulle i det meningsløse. For det vi vil HA er ikke nødvendigvis det vi TRENGER...(?)

[darkness|]

For det vi vil HA er ikke nødvendigvis det vi TRENGER...(?)

Dette er veldig veldig sant.

[dysfunctional]

Moderatormelding

Vennligst ikke legg ut personlig informasjon om du kjenner igjen brukere med mindre dette er greit for den andre personen.

 

Diskresjon er viktig i tråder som disse - innlegg med navn er fjernet.

Endret 21. juli 2014 av Dysfunctional

[Kea]

Er så lei, så lei. Bare krangling hele tiden, både hjemme og med familien, lei av å føle at jeg ikke er verdt en drit. Lei av å ønske jeg kunne sovne en kveld og aldri våkne igjen. Drit. Lei. Jeg klarer ikke å nyte noen ting, klarer ikke å glede meg over ting, klarer ikke annet enn å være lei meg, bitter og frustrert. Hele tiden. Faen ta livet mitt.

[Kv84]

.

Endret 21. juli 2014 av Kv84

[Muggkaare]

Har vært rimelig deppa siden jeg ble dumpa på lørdag, men det er vel godt for noe. Jeg vet at jeg ikke skal ta ting for gitt lenger, og heller kjempe for alt jeg ønsker. Det har jeg vært rimelig dårlig til i alle år, og har ført til mye tullete depping, depresjoner og masse drit.