Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[The Little Lucid Moments]

Har så lyst å snakke om så mye, men får bare kjeft og ingenting er bra nok. Hvem kan jeg snakke til som ikke ødelegger livet mitt enda mer?

 

Er alle sånn mot deg?

[Kea]

Dette er en av de laveste øyeblikkene jeg har hatt på lenge. Hadde gledet meg sånn til at bestevenninna mi skulle komme på besøk, noe vi hadde avtalt to uker i forveien. Dette fordi hun var hos meg en dag og ville bli hele helgen, men kjæresten ville ikke, så det ble til at han fikk viljen sin. Det han sa var "det hadde vært greit om dere avtale på forhånd". Nå gjorde vi det og det var heller ikke godt nok. Denne gangen sa han "dere skulle ikke avtalt så langt frem i tid". Så det ble til at hun ikke kom likevel. Dette er noe jeg hadde gått og gledet meg til lenge, og i dag har jeg hatt en veldig dårlig dag, så jeg så å ekstra frem til at hun skulle komme. Så den skuffelsen er stor. Nå har jeg gått fra dårlig dag til "lyst å legge meg og ikke våkne igjen"-dag. Jeg har mistet lysten til å gjøre noe som helst. Mistet apetitten også.

[AnonymDiskusjon]

Kanskje feil tråd, men jeg har noen tanker som må ut.

 

Jeg har lenge slitt med å forholde meg til andre mennesker, særlig når det gjelder nærhet, intimitet og tilknytting. Jeg har en ganske liten sosial krets, og noen svært få, men svært gode venner. Selv de vennene jeg har er jeg svært dårlig til å initiere kontakt med. Jeg har innsett at om de sluttet å ta kontakt hadde jeg knapt snakket med dem. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på dem, men det faller meg ikke naturlig å søke kontakt. Det samme gjelder med familien. Om de ikke hadde tatt kontakt tror jeg vi knapt hadde snakket. Samtidig er jeg svært privat og reservert av natur og har en tendens til å distansere meg fra alt og alle. Jeg hater ansvar og jeg takler ikke at andre er avhengige av meg. Nærhet blir svært vanskelig. Om jeg har drevet med jenter har jeg kuttet kontakten tvert om jeg har følt at forholdet har blitt forpliktende. Jeg slet med sosial angst da jeg var ynge og har brukt mye tid alene. Generelt har jeg alltid vært preget av usikkerhet når det gjelder andre og jeg har alltid brukt avvisning og isolasjon som et skjold mot den frykten jeg har for selv å bli avvist. Realiteten er at jeg alltid har ønsket å forholde meg til andre på en annen måte og jeg har ofte lengtet etter noen å elske og det å selv bli elsket.

 

I det siste har omgangskretsen min vokst og jeg har følt et voldsomt behov for å pakke sammen det jeg har og flytte. Det har jeg nå gjort og det er ikke første gangen. Nå som sist har jeg brutt all kontakt med menneske jeg kjente. For meg føles det helt naturlig og er svært frigjørende. Av den eneste personen jeg har latt slippe innpå fikk jeg høre at jeg flytter fra meg selv. Mulig jeg gjør dette, men følelsen av klaustrofobi og tvungen forpliktelse er såpass sterk at det ikke er mulig å føle seg bedre igjen før jeg igjen står helt alene.

 

Jeg har lest om årsakene til hvorfor mennesker utvikler ulike tilknytningsstiler. Jeg vil ikke selvdiagnosere, men trekk av unnvikende personlighetsforstyrrelse har jeg definitivt. Mennesker som har lignende forhold til tilknytting som meg selv har gjerne utviklet dette som et resultat av en oppvekst med foreldre som har avvist barnets tilknyttingsbehov. Jeg føler ikke at dette stemmer med mine foreldre, men samtidig vet jeg at min mor hadde foreldre som gjorde nettopp dette og at hun har slitt med psykisk sykdom under hele oppveksten min. Mulig forholdet hun hadde med sine foreldre la føringer for forholdet mellom henne og meg? Jeg vil ikke fordele skyld og helt ærlig så bryr jeg meg ikke om hvorfor jeg har blitt slik jeg har blitt. Jeg skulle likevel ønske at jeg klarte å forholde meg til andre på en annen måte, men gamle vaner er vonde å vende. Selv om jeg ønsker å være sosial klarer jeg ikke å like sosiale situasjoner. Det er kanskje det som er det verste. Jeg vil ha noe jeg ikke kan få.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c0a9...3e8

[heblilla]

 

Kanskje feil tråd, men jeg har noen tanker som må ut.

 

Jeg har lenge slitt med å forholde meg til andre mennesker, særlig når det gjelder nærhet, intimitet og tilknytting. Jeg har en ganske liten sosial krets, og noen svært få, men svært gode venner. Selv de vennene jeg har er jeg svært dårlig til å initiere kontakt med. Jeg har innsett at om de sluttet å ta kontakt hadde jeg knapt snakket med dem. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på dem, men det faller meg ikke naturlig å søke kontakt. Det samme gjelder med familien. Om de ikke hadde tatt kontakt tror jeg vi knapt hadde snakket. Samtidig er jeg svært privat og reservert av natur og har en tendens til å distansere meg fra alt og alle. Jeg hater ansvar og jeg takler ikke at andre er avhengige av meg. Nærhet blir svært vanskelig. Om jeg har drevet med jenter har jeg kuttet kontakten tvert om jeg har følt at forholdet har blitt forpliktende. Jeg slet med sosial angst da jeg var ynge og har brukt mye tid alene. Generelt har jeg alltid vært preget av usikkerhet når det gjelder andre og jeg har alltid brukt avvisning og isolasjon som et skjold mot den frykten jeg har for selv å bli avvist. Realiteten er at jeg alltid har ønsket å forholde meg til andre på en annen måte og jeg har ofte lengtet etter noen å elske og det å selv bli elsket.

 

I det siste har omgangskretsen min vokst og jeg har følt et voldsomt behov for å pakke sammen det jeg har og flytte. Det har jeg nå gjort og det er ikke første gangen. Nå som sist har jeg brutt all kontakt med menneske jeg kjente. For meg føles det helt naturlig og er svært frigjørende. Av den eneste personen jeg har latt slippe innpå fikk jeg høre at jeg flytter fra meg selv. Mulig jeg gjør dette, men følelsen av klaustrofobi og tvungen forpliktelse er såpass sterk at det ikke er mulig å føle seg bedre igjen før jeg igjen står helt alene.

 

Jeg har lest om årsakene til hvorfor mennesker utvikler ulike tilknytningsstiler. Jeg vil ikke selvdiagnosere, men trekk av unnvikende personlighetsforstyrrelse har jeg definitivt. Mennesker som har lignende forhold til tilknytting som meg selv har gjerne utviklet dette som et resultat av en oppvekst med foreldre som har avvist barnets tilknyttingsbehov. Jeg føler ikke at dette stemmer med mine foreldre, men samtidig vet jeg at min mor hadde foreldre som gjorde nettopp dette og at hun har slitt med psykisk sykdom under hele oppveksten min. Mulig forholdet hun hadde med sine foreldre la føringer for forholdet mellom henne og meg? Jeg vil ikke fordele skyld og helt ærlig så bryr jeg meg ikke om hvorfor jeg har blitt slik jeg har blitt. Jeg skulle likevel ønske at jeg klarte å forholde meg til andre på en annen måte, men gamle vaner er vonde å vende. Selv om jeg ønsker å være sosial klarer jeg ikke å like sosiale situasjoner. Det er kanskje det som er det verste. Jeg vil ha noe jeg ikke kan få.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c0a9...3e8

 

Selvinnsikten er det i hvert fall ikke noe i veien med:-)

Heller ikke målbevisstheten:-)

Sprøtt på en måte, og ha venner, men velge å "kvitte" seg med dem, fordi vennskapet krever for mye av deg. Er det det at du tviler på om de er ordentlige venner egentlig, eller vet du at de er venner du faktisk kan stole på?

Du må ha det man kaller en sammensatt personlighet, full av motsetninger, ambivalens....

Jeg gir opp å forstå, ikke min gate det der

[AnonymDiskusjon]

Faen så kjipt livet mitt er. Eneste personen jeg har å være med er moren min. Jeg snakker knapt med andre, for jobb har jeg ikke. Og nå sitter jeg her - hva skal jeg gjøre i dag? Jeg har i alle fall dusjet, det var på tide.

 

Også plages jeg av de jævla tankene.

Anonymous poster hash: d52cf...89f

[Kea]

Verste helga noensinne.

[AnonymDiskusjon]

Selvinnsikten er det i hvert fall ikke noe i veien med:-)

Heller ikke målbevisstheten:-)

Sprøtt på en måte, og ha venner, men velge å "kvitte" seg med dem, fordi vennskapet krever for mye av deg. Er det det at du tviler på om de er ordentlige venner egentlig, eller vet du at de er venner du faktisk kan stole på?

Du må ha det man kaller en sammensatt personlighet, full av motsetninger, ambivalens....

Jeg gir opp å forstå, ikke min gate det der

 

Det er ikke det at jeg tviler på om de er venner eller ikke, jeg takler bare ikke tanken på at noen vet hvem jeg "egentlig" er. Det er kun unntaksvis aktuelt for meg å forholde meg til mennesker som stiller krav eller har forventninger. Fordi jeg ikke åpner meg eller blottlegger meg noe særlig så er det ikke så viktig at jeg kan stole på dem. Når man investerer så lite i vennskap som det jeg gjør er det heller ikke noe vanskelig å bryte kontakten med andre. Det skumle er at selv svært gode venner forsvinner ut av bevisstheten det øyeblikket kontakten opphører.

 

Anonymous poster hash: 3c0a9...3e8

[00005]

 

Faen så kjipt livet mitt er. Eneste personen jeg har å være med er moren min. Jeg snakker knapt med andre, for jobb har jeg ikke. Og nå sitter jeg her - hva skal jeg gjøre i dag? Jeg har i alle fall dusjet, det var på tide.

 

Også plages jeg av de jævla tankene.

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

 

Jeg forstår at bare det å ta seg en dusj kan være for mye, hvis man har mye man sliter med. Men hodet ditt er som en ekstremt rotete leilighet. Du vet ikke engang hvor du skal begynne. Men du vet at du bare må begynne et sted. Nå må du ta initiativ og ansvar for ditt eget liv. Det er kun du som bestemmer fremtiden heretter.

[heblilla]

 

Selvinnsikten er det i hvert fall ikke noe i veien med:-)

Heller ikke målbevisstheten:-)

Sprøtt på en måte, og ha venner, men velge å "kvitte" seg med dem, fordi vennskapet krever for mye av deg. Er det det at du tviler på om de er ordentlige venner egentlig, eller vet du at de er venner du faktisk kan stole på?

Du må ha det man kaller en sammensatt personlighet, full av motsetninger, ambivalens....

Jeg gir opp å forstå, ikke min gate det der

 

Det er ikke det at jeg tviler på om de er venner eller ikke, jeg takler bare ikke tanken på at noen vet hvem jeg "egentlig" er. Det er kun unntaksvis aktuelt for meg å forholde meg til mennesker som stiller krav eller har forventninger. Fordi jeg ikke åpner meg eller blottlegger meg noe særlig så er det ikke så viktig at jeg kan stole på dem. Når man investerer så lite i vennskap som det jeg gjør er det heller ikke noe vanskelig å bryte kontakten med andre. Det skumle er at selv svært gode venner forsvinner ut av bevisstheten det øyeblikket kontakten opphører.

 

Anonymous poster hash: 3c0a9...3e8

 

Litt sosial "hobo", en hjemløs sjel, omstreifer. Litt vanskelig å forstå for "et vanlig menneske" Men kanskje det henger sammen med at du ikke ble godtatt for den du var, eller ble møtt med urimelige krav...at du forbinder vennskap og kjærlighet med prestasjonspress i stedet for fri utfoldelse...

Endret 1. juni 2014 av hebbelilla

[AnonymDiskusjon]

nok en søvnløs natt, klarer ikke sovne for tiden.

ikke at jeg har noe å stå opp for, men kjedelig å ligge i senga i lengden, 4 timer siden jeg la meg men fortsatt ikke i nærheten av å få sove.

Kommer vei om 3-4 timer tenker jeg

Anonymous poster hash: 9a793...159

[Mai]

Alt raser sammen og fikk vært hos legen i dag pga det og fikk preskripsjon på escitalopram activas og sovetabletter i dag...men jeg er så redd for å ta i bruk antidepressiv medisin.Vil heller prøve en annen psykolog først(hun andre sa jeg ikke trengte å komme lengre fordi jeg ikke er syk nok:S?). Escitalopram skal visst være lik cipralex...men jeg leste på pakken og står det kan gi enda verre depresjoner og vektøking.Noen som har prøvd escitalopram før?

Endret 3. juni 2014 av Mai

[chill1]

Alt raser sammen og fikk vært hos legen i dag pga det og fikk preskripsjon på escitalopram activas og sovetabletter i dag...men jeg er så redd for å ta i bruk antidepressiv medisin.Vil heller prøve en annen psykolog først(hun andre sa jeg ikke trengte å komme lengre fordi jeg ikke er syk nok:S?). Escitalopram skal visst være lik cipralex...men jeg leste på pakken og står det kan gi enda verre depresjoner og vektøking.Noen som har prøvd escitalopram før?

viss du ikke vil ta i bruk sovetablettene fins det andre aleternativer som er "sunnere".

for eksempel

Tart cherry(cherry juice) som inneholder en del melatonin. ta en spise skje i ett glass vann 2 timer før sengetid. du får kjøpt det på nette for eksempel iherb. sikkert helseogkost.no åsså. fins åsså i noen butikker.

 

kamille te, eller melisse te. fins flere som skal være beroligende men tror du må drikke mye, har nok ingen spesiell effekt. du kan jo kombinere med andre beroligende saker

 

 

ting du burde spise og ikke spise(for søvn) http://www.health.com/health/gallery/0,,20628881,00.html

jeg har selv prøvd utr dette med tart cherry isteden for tablettene. når jeg først sovner . så sover jeg å drømmer mer intenst noe jeg liker. men har fortsatt problmemer med og falle i søvn.

 

http://sleepfoundation.org/sleep-topics/food-and-sleep

Endret 3. juni 2014 av chill1

[Mai]

Tusen takk for tips men problemet mitt er ikke at jeg ikke sovner men heller at jeg kan våkne mist på natten pga urolig søvn og/eller mareritt:/ har så mye på tankene at det fører til depresjon nå men vil helst ikke ta i bruk piller.spesielt når jeg hører flere opplevde både vektøkning,kvalme,svimmelhet,forsterkede selvmordstanker osv. :S

[The Little Lucid Moments]

Tusen takk for tips men problemet mitt er ikke at jeg ikke sovner men heller at jeg kan våkne mist på natten pga urolig søvn og/eller mareritt:/ har så mye på tankene at det fører til depresjon nå men vil helst ikke ta i bruk piller.spesielt når jeg hører flere opplevde både vektøkning,kvalme,svimmelhet,forsterkede selvmordstanker osv. :S

 

Det er jo bare å prøve pillene. Hvis det totalt sett, med hensyn til både (ev.) virkning og ev. bivirkninger, gir deg et bedre liv, så fortsetter du. Hvis verre liv, så slutter du.

 

Hvor mange mg er pillene du fikk på? Jeg begynte rett på 10, da fikk jeg det verre (i den første tiden). Det skjedde ikke når jeg begynte på 5 og trappet opp senere.

[AnonymDiskusjon]

Jeg forstår at bare det å ta seg en dusj kan være for mye, hvis man har mye man sliter med. Men hodet ditt er som en ekstremt rotete leilighet. Du vet ikke engang hvor du skal begynne. Men du vet at du bare må begynne et sted. Nå må du ta initiativ og ansvar for ditt eget liv. Det er kun du som bestemmer fremtiden heretter.

 

Ja, jeg må det. Har tatt noen grep nå. Satt i gang noe greier. Som forhåpentligvis går i orden. Takk for svar.

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

[The Little Lucid Moments]

Skulle ønske jeg hadde noen. Kall det en sjelevenn. Noen man slapp å spille et spill ovenfor. Noen å stole på. Noen å elske.

 

 

Når jeg går ute ser jeg på folk. Analyserer. Kan det være noen for meg? Men jeg tar aldri kontakt med noen for å finne ut mer.

 

Dette var egentlig ikke en tung tanke. Det er bare et savn. Selv om det er et stort et.

[The Little Lucid Moments]

Hm, kan jeg være deprimert om jeg stort sett bare sitter og grubler over livet, dag ut og dag inn? Jeg grubler over ensomheten. Jeg grubler over hvorfor livet ble som det ble (dårlig). Jeg grubler over hva jeg skal gjøre for at det (livet) skal bli bedre. Grubler over hvordan det vil være å dø, hva døden er for noe. Jeg grubler over mange ting - men jeg gjør svært lite...

 

Føler ikke at jeg har det veldig vondt, igrunn. Men jeg er veldig apatisk... eller nei, jeg føler veldig mye, men jeg gjør ikke noe med følelsene.

 

Men ja. Jeg må gjøre noe med situasjonen. Får bare ikke gjort det...

[heblilla]

Tror det som ligger til grunn for mange depresjonslignende tilstander (og også sosial angst ja, det var en interessant link dag1234), er en ekstrem sårbarhet på egen verdi. En opplevelse av å ikke være god nok i seg sjøl. Jeg har det i hvert fall sånn. Jeg føler meg verdiløs nesten hele tida, innerst inne. Bare hvis noen behandler meg ekstra pent, kan jeg føle at jeg kanskje er verdt noe. Den siste psykologen jeg gikk til fx, behandla meg på en sånn måte at jeg følte meg bedre etter å ha vært hos henne. Hun behandla meg nesten som en god venn, kanskje ikke så profesjonelt da, men men. Bare så synd at hun flytta, det ødela jo alt igjen, så var jeg tilbake ved start...shit happens...

Enig Høykonsentrert, a little bit of love, ville ha vært bra ja....men jeg tviler på om jeg er i stand til å elske noen, tror min kjærlighetsevne er ødelagt...(all erfaring sier det)

Endret 5. juni 2014 av hebbelilla

[The Little Lucid Moments]

Den siste psykologen jeg gikk til fx, behandla meg på en sånn måte at jeg følte meg bedre etter å ha vært hos henne. Hun behandla meg nesten som en god venn, kanskje ikke så profesjonelt da, men men. Bare så synd at hun flytta, det ødela jo alt igjen, så var jeg tilbake ved start...shit happens...

 

Det mest profesjonelle er vel det som er til pasientens beste?

 

Men ja var dumt det ja... de burde jo planlegge terapien litt mer, ikke bare plutselig flytte...

 

Enig Høykonsentrert, a little bit of love, ville ha vært bra ja....men jeg tviler på om jeg er i stand til å elske noen, tror min kjærlighetsevne er ødelagt...(all erfaring sier det)

 

Mye er vanskelig, men lite er umulig...

 

Du virker jo til å være snill og høflig.

[Gjest Bruker-182691]

Ser det er mange som sliter med lite sosial kontakt, og få venner, de burde kanskje møtes, henge sammen, finne interesser!

 

Gud så kjedelig livet er uten noe å finne på! Nå er jeg ferdig med eksamener og gleder meg til jeg skal til belgia for å rave med noen kompiser, noe jeg tror alle hadde hatt godt av hehe