Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Mai]

 

Jeg er så demotivert og i tillegg føler meg så lost...Vært hos psykologen flere ganger nå men hjelper meg INGENTING. Sitter og snakker bare. Ingen fremgang og ingen hjelp på problemene mine. Dette var siste løsningen min, noe jeg følte kunne kanskje hjulpet meg i riktig retning for å ordne opp i det som plager meg...men nada. Jeg vil ikke tilbake til startlinjen igjen. Og ting har bare blitt verre etter jeg både begynte med medisin og psykolog.Trodde det skulle hjelpe ikke ødelegge meg mer.

 

Hvis det bare er prat bør du jo finne en annen behandler. Meningen er liksom at man skal bli utfordret og få oppgaver man jobber på mellom timene.

 

hun sier hun må snakke med meg før hun kan finne diagnosen men jeg vet hva som er problemet...så skriver hun masse men sier lite tilbakemelding...sitter og hører som en død fugl.

 

i tillegg tror kjæresten min jeg er psykotisk.Dagene blir bare bedre og bedre.

[The Little Lucid Moments]

hun sier hun må snakke med meg før hun kan finne diagnosen men jeg vet hva som er problemet...så skriver hun masse men sier lite tilbakemelding...sitter og hører som en død fugl.

 

i tillegg tror kjæresten min jeg er psykotisk.Dagene blir bare bedre og bedre.

 

Åja, utredning ja... det blir kanskje litt anderledes. Jeg tenkte ikke på det, siden du skrev at det ikke hjalp deg noe. Selvsagt hjelper ikke utredning noe før man begynner med terapi...

 

Hvorfor tror han du er psykotisk?

[Mai]

vel jeg vet hva som feiler meg og hun visste at jeg vet...og diagnosen hennes ble vel det jeg visste skulle være.SÅ egentlig hadde det hjulpet om vi kom i gang med terapien med en gang.Jeg går i flere uker og har det sånn.

 

 

Fordi han mener jeg har psykiske problemer...fordi jeg har hatt visse tanker og kuttet meg. Selv om jeg har forklart at grunnen til det er pga jeg takler ikke stress så bra og det medfører at hjernen min får nesten sjokk når jeg blir stresset som kan føre til forskjellige ting fordi kroppen og hjernen ikke klarer å håndtere stresset som et normalt menneske kan.

Endret 19. mai 2014 av Mai

[KinderLinda Returns]

 

 

 

 

Jeg er så demotivert og i tillegg føler meg så lost...Vært hos psykologen flere ganger nå men hjelper meg INGENTING. Sitter og snakker bare. Ingen fremgang og ingen hjelp på problemene mine. Dette var siste løsningen min, noe jeg følte kunne kanskje hjulpet meg i riktig retning for å ordne opp i det som plager meg...men nada. Jeg vil ikke tilbake til startlinjen igjen. Og ting har bare blitt verre etter jeg både begynte med medisin og psykolog.Trodde det skulle hjelpe ikke ødelegge meg mer.

Hvis det bare er prat bør du jo finne en annen behandler. Meningen er liksom at man skal bli utfordret og få oppgaver man jobber på mellom timene.

hun sier hun må snakke med meg før hun kan finne diagnosen men jeg vet hva som er problemet...så skriver hun masse men sier lite tilbakemelding...sitter og hører som en død fugl.

 

i tillegg tror kjæresten min jeg er psykotisk.Dagene blir bare bedre og bedre.

For meg fungerer det mye bedre å prate med en vekdig god venn, heller enn en psykolog. Kanskje kjæresten din vil forstå om du forklarer (så godt du kan) hva som foregår?

[heblilla]

 

Tok sjansen på at ham det gjaldt tålte det. Siden han var i jobb. Apropos de som er i psykiatrien; hva med alle pillene, kan vel fort bli misbruk av å ha skuffen full av piller også, eller? Og er det noe bedre å misbruke piller enn alkohol? :-)

 

Har piller hjemme jeg, for 3 mndr av gangen, men vet ikke helt om det er noe potensiale i å misbruke dem... syns ikke de gir rus eller "lykke", akkurat...

 

Noen tåler ikke alkohol, men mange blir mer isolerte om de ikke kan gjøre som resten. Tror de fleste pasienter tåler det like godt som de som ikke er pasienter.

 

Godt at du ikke har piller hjemme som kan brukes til rus da...(sovetbletter, beroligende)

Nei, alle tåler ikke alkohol, sant det. Da er det selv. best å avstå.

Men mange piller brukt mot angst og søvnproblemer blir jo brukt av narkomane..

Hold deg unna de pillene du, ikkje bra...:-)

[Laserbeam]

Har hatt to ganske slitsomme (men koselige) helger nå. Er helt sosialt utslitt.

 

Lørdag (10 Mai):

På lørdag (ikke den helga som var, men det før der igjen) var jeg sammen med en god venn og besøkte ei god venninne, vi treffes ikke så ofte men har det alltid koselig sammen når vi først treffes.

Da jeg kom hjem den lørdagen, så la jeg meg klokka 9 på kvelden, og sov i kun 4-5 timer.

 

Søndag:

Dro da seinere på dagen (søndag) hjem til mamma og pappa for å spise middag. Jeg begynte å føle meg svimmel, sliten og kvalm, så jeg ble kjørt hjem.

 

Mandag:

På mandag så var jeg på støttegruppa, men var ikke i form. Veldig angstfylt og sliten. Jeg ble med på hele støttegruppa, men var helt utslitt da jeg kom hjem. La meg nedpå ca halv 7, våkna ca halv 11 neste dag (tirsdag).

 

Tirsdag:

Personalet, der jeg bor, hadde prøvd å fått kontakt med meg kvelden før (mandag) pga medisiner, men jeg var helt utslått og de fikk ikke kontakt med meg. De fikk heller ikke kontakt med meg på morgenen.

Denne dagen så var jeg kun for meg selv, da jeg ikke hadde ork til å være sosial.

 

Onsdag:

Jeg satt mesteparten av dagen for meg selv, men bestemte meg for å gå litt til fellesmiljøet. Mamma ringte meg seinere på dagen, og vi dro over til et kjøpesenter for å hente de nye brillene. Det var godt å komme seg litt ut.

 

Torsdag:

Jeg begynte å få tilbake litt av kreftene den dagen, og jeg var sosial stort sett hele dagen, brodern kom på besøk og vi lagde da middag sammen.

 

Fredag:

Har hatt to ganske slitsomme (men koselige) helger nå. Er helt sosialt utslitt.

 

Lørdag (10 Mai):

På lørdag (ikke den helga som var, men det før der igjen) var jeg sammen med en god venn og besøkte ei god venninne, vi treffes ikke så ofte men har det alltid koselig sammen når vi først treffes.

Da jeg kom hjem den lørdagen, så la jeg meg klokka 9 på kvelden, og sov i kun 4-5 timer.

 

Søndag:

Dro da seinere på dagen (søndag) hjem til mamma og pappa for å spise middag. Jeg begynte å føle meg svimmel, sliten og kvalm, så jeg ble kjørt hjem.

 

Mandag:

På mandag så var jeg på støttegruppa, men var ikke i form. Veldig angstfylt og sliten. Jeg ble med på hele støttegruppa, men var helt utslitt da jeg kom hjem. La meg nedpå ca halv 7, våkna ca halv 11 neste dag (tirsdag).

 

Tirsdag:

Personalet, der jeg bor, hadde prøvd å fått kontakt med meg kvelden før (mandag) pga medisiner, men jeg var helt utslått og de fikk ikke kontakt med meg. De fikk heller ikke kontakt med meg på morgenen.

Denne dagen så var jeg kun for meg selv, da jeg ikke hadde ork til å være sosial.

 

Onsdag:

Jeg satt mesteparten av dagen for meg selv, men bestemte meg for å gå litt til fellesmiljøet. Mamma ringte meg seinere på dagen, og vi dro over til et kjøpesenter for å hente de nye brillene. Det var godt å komme seg litt ut.

 

Torsdag:

Jeg begynte å få tilbake litt av kreftene den dagen, og jeg var sosial stort sett hele dagen, brodern kom på besøk og vi lagde da middag sammen.

 

Fredag:

Jeg hadde avtalt med Mamma og Pappa at jeg skulle bli med dem på campinga til 17. Mai (reiste på fredag). Jeg fikk pakker alt jeg skulle, var i godt humør. Koste meg veldig da vi kom ned. Var sosial 99% av kvelden, la meg tidlig (ca halv 10), for å ikke presse meg alt for langt og for å ha krefter igjen til resten av helga.

 

Lørdag (17. Mai):

Jeg sov veldig godt, men var litt sliten, våkna rundt klokka 7. Var indirekte sosial tidlig på dagen (satt å leste bok og spilte litt på mobilen), pratet ikke så mye. Og følte for å trekke meg tilbake da folk tok direkte kontakt med meg. Satt da inne i forteltet (TopCamp), og spilte på laptopen.

Etter det så gikk jeg en tur sammen med mamma og pappa, og resten av familien som var der (ca 6 stykker +meg).

Jeg la meg nedpå seinere på dagen, for å samle krefter til kvelden, begynte å føle meg sliten allerede da, så på film på mobilen).

Hadde det veldig koselig på kvelden, men jeg hadde lyst til å legge meg tidlig, men følte meg presset til å bli lengre sammen med resten av familien.

 

Søndag:

På søndag så brukte jeg mesteparten av morgenen med å prøve å hvile, jeg sto opp til lunsj, men følte meg veldig sliten. Det var egentlig meninga av pappa skulle bli med meg ned til stranda for å mate måker, det orket jeg ikke, så vi dro hjem tidlig. Det var egentlig også meninga at jeg skulle bli med dem å spise middag (sammen med brodern), men jeg ville bare rett hjem.

 

Mandag:

Jeg var ikke i form, og hadde egentlig bestemt meg for å ikke dra på støttegruppa, ti minutter for den startet så bestemte jeg meg for å dra allikevel. Jeg satt foran i bilen, for en ekstra trygghet.

Jeg hadde også med meg et par eventuelt medisiner hvis uroen skulle eskalere seg. Det gjorde den, så jeg følte at meg måtte ta dem.

Da jeg kom hjem var jeg veldig sliten, og la meg nedpå. En av personalet kom seinere inn til meg for å minne meg på et møte jeg hadde med foreldrene mine (og han), og spurte om vi skulle rydde leiligheten før dem kom. Jeg ønsket ingen møte, og ingen rydding, da jeg var veldig angstfylt og utslitt.

Men det jeg liker med foreldrene mine, er at de har en vane for komme uansett (så de kom). De og kontakten min rydda leiligheta for meg, og fikk meg til slutt ut av senga og jeg kom meg inn i dusjen.

Mamma spurte og jeg følte meg bedre, og det gjorde jeg. Jeg sa de kunne dra, da jeg ville slappe av.

Jeg fikk en melding av kontakten min seinere, at de satt ute, og det hadde vært koselig om jeg kom ut en tur. Etter litt tenking å grubling, så bestemte jeg meg for å gå ut (selv om jeg ikke hadde lyst, da jeg veit jeg blir bedre når jeg er sammen med andre).

 

Tirsdag:

Er fortsatt ganske sliten, men er i bedre form i dag. har vært endel sosial tidligere på dagen. Og har sittet for meg selv fra ca klokka ett til nå. (Skal sosialisere meg straks jeg er ferdig med å få ut noen tanker og følelser over til skreven tekst).

[this_is_she]

Er det noen i/rundt hamar-distriktet her inne som kunne tenke seg å bli kjent med en jente med en mikroskopisk liten omgangskrets?

[this_is_she]

Er det noen i/rundt hamar-distriktet her inne som kunne tenke seg å bli kjent med en jente med en mikroskopisk liten omgangskrets?

Må legge til; ja, jeg sliter. Men vil ikke skrive om det i tråden.

[AnonymDiskusjon]

Hvordan lærer man å godta seg selv? Er i 20-årene og har slitt siden jeg var liten med noen komplekser ved utseendet mitt, som ikke kan endres på. Har egentlig en normal kroppsbyging, er forholdsvis trent og tror jeg ser forholdsvis normal ut, men når jeg ser meg selv fra visse vinkler (eller generelt på bilder) får jeg skikkelig panikk.

 

Håper å kunne lære å godta meg selv, få litt mer selvtillit og skaffe en støre omgangskrets. Synd du "this_is_she" ikke er i samme området.

 

Noen som vet om noen bøker på dette med å akseptere sine svake sider og ikke sammenligne seg med andre hele tiden?

Anonymous poster hash: 8b2b6...034

[chokke]

Joa, liten oppdatering.

6 mnd med Cipralex fungerte jo ikke. Så var hos legen, og fikk nesten svar at "medisiner ikke fungerer" og måtte nesten krangle meg til å prøve noe annet. Så nå fikk jeg gått over til Effexor, uten at det sier meg nye. Kanskje det hjelper.

Ble heller ikke så mye jobbing som jeg skulle ønske, så fag har gått dårlig, og bachelor blir utsatt. Så da blir det enda et år i Gjøvik.

Æsj, kan jeg ikke bare "ta meg sammen" allerede? Mangel på ønsker, lyst, vilje og glede tar fra meg hverdagen.

[The Little Lucid Moments]

vel jeg vet hva som feiler meg og hun visste at jeg vet...og diagnosen hennes ble vel det jeg visste skulle være.SÅ egentlig hadde det hjulpet om vi kom i gang med terapien med en gang.Jeg går i flere uker og har det sånn.

 

Litt avhengig av hva slags diagnose så har, så må du uansett smøre deg med tolmodighet før du vil se resultater. Selvskading tyder vel på at det er en omfattenede sykdom på gang.

[crystalcastles]

Noen oppe som har lyst til å slå av en prat med en trist sjel?

[The Little Lucid Moments]

Noen oppe som har lyst til å slå av en prat med en trist sjel?

 

Jeg er ikke trist, men alt er bare så jævla meningsløst... jeg har ingenting å leve for. Rettere sagt så lever jeg ikke, men det frister litt å snart begynne å LEVE.

[heblilla]

 

Noen oppe som har lyst til å slå av en prat med en trist sjel?

 

Jeg er ikke trist, men alt er bare så jævla meningsløst... jeg har ingenting å leve for. Rettere sagt så lever jeg ikke, men det frister litt å snart begynne å LEVE.

 

Vil bare tipse om en bok av Victor E Frankl; "Kjempende livstro" eller "Man's search for meaning". En liten klassiker. (har ikke lest den sjøl på 20 år, men husker at den fikk meg til å tenke litt nytt) ....

Endret 22. mai 2014 av hebbelilla

[The Little Lucid Moments]

Vil bare tipse om en bok av Victor E Frankl; "Kjempende livstro" eller "Man's search for meaning". En liten klassiker. (har ikke lest den sjøl på 20 år, men husker at den fikk meg til å tenke litt nytt) ....

 

Siste jeg trenger er noe holocaust-virkelighet som forteller meg at jeg har det superdupert og at jeg må skjerpe meg og være takknemlig.

 

Sier ikke at jeg ikke hadde hatt nytte av det; for det er sannsynligvis korrekt.

 

Men jeg er ikke i humør til det der.

 

Skjerp deg.

 

Skjerp deg.

 

Skjerp deg!

 

Det er alt som repeteres i hodet mitt dag ut og dag inn. Gjør ikke situasjonen noe bedre...

[The Little Lucid Moments]

Vil bare tipse om en bok av Victor E Frankl; "Kjempende livstro" eller "Man's search for meaning". En liten klassiker. (har ikke lest den sjøl på 20 år, men husker at den fikk meg til å tenke litt nytt) ....

 

Nei, beklager svaret mitt. Jeg var grinete. Det var ikke bra. Takk for tipset altså.

[heblilla]

 

Vil bare tipse om en bok av Victor E Frankl; "Kjempende livstro" eller "Man's search for meaning". En liten klassiker. (har ikke lest den sjøl på 20 år, men husker at den fikk meg til å tenke litt nytt) ....

 

Nei, beklager svaret mitt. Jeg var grinete. Det var ikke bra. Takk for tipset altså.

 

i orden:-) slutt å tenke, bare gjør......

Endret 22. mai 2014 av hebbelilla

[The Little Lucid Moments]

i orden:-) slutt å tenke, bare gjør......

 

Ja, absolutt. Synd jeg ikke har mer ADHD. Jeg har mangel på ADHD, så ille er jeg.

[heblilla]

Jeg er 50 år, og umoden. Deltidsjobben jeg har er fullstendig latterlig og meningsløs, men den eneste jobben jeg klarer å være i. Alle tidligere jobber jeg har hatt, har slitt ned psyken min i den grad at jeg har møtt veggen og måttet slutte. Så en normal inntekt kan jeg se langt etter. Ikke vil jeg på Nav heller, ikke f... om jeg vil tigge om noe jeg ikke føler jeg fortjener. Noe av det verste jeg vet, er å føle takknemlighetsgjeld overfor noen, da er det bedre å være selvstendig. Men selvfølgelig.....jeg kunne hatt mye bedre økonomi (med trygd), om jeg ikke hadde vært så stolt. Og kanskje til og med et bedre liv, hvis jeg slapp å være forbundet med en jobb som var så latterlig og meningsløs....

Mitt liv er litt som en parentes, det har ingen substans liksom...

Jeg overlever fordi jeg har utvikla en evne til å overdrive betydningen av små ting. Og den evnen er jeg faktisk nesten litt stolt av. Alle har noe å være stolt av.

 

Men, "I can't get no satisfaction".....Er det noen som kan si at de gjør det?

Endret 22. mai 2014 av hebbelilla

[The Little Lucid Moments]

Jeg er 50 år, og umoden. Deltidsjobben jeg har er fullstendig latterlig og meningsløs, men den eneste jobben jeg klarer å være i. Alle tidligere jobber jeg har hatt, har slitt ned psyken min i den grad at jeg har møtt veggen og måttet slutte. Så en normal inntekt kan jeg se langt etter. Ikke vil jeg på Nav heller, ikke f... om jeg vil tigge om noe jeg ikke føler jeg fortjener. Noe av det verste jeg vet, er å føle takknemlighetsgjeld overfor noen, da er det bedre å være selvstendig. Men selvfølgelig.....jeg kunne hatt mye bedre økonomi (med trygd), om jeg ikke hadde vært så stolt. Og kanskje til og med et bedre liv, hvis jeg slapp å være forbundet med en jobb som var så latterlig og meningsløs....

Mitt liv er litt som en parentes, det har ingen substans liksom...

Jeg overlever fordi jeg har utvikla en evne til å overdrive betydningen av små ting. Og den evnen er jeg faktisk nesten litt stolt av. Alle har noe å være stolt av.

 

Men, "I can't get no satisfaction".....Er det noen som kan si at de gjør det?

 

Ganske "bra gjort" å ikke dra på NAV da. Det hadde jeg gjort, med de resterende "prosentene"...

 

Jeg vet ikke jeg, med satisfaction... nei, jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg ligger der. Men greit å ha penger da. Gikk en 6 mndr uten inntekt tidligere, det gikk greit, men da var jeg så ung at jeg fortsatt bodde hjemme da.

 

Er vel litt variabelt hva man får fra NAV. Hvis man har tjent mye over lang tid på forhånd, kan man få mange hundre 1000 i året.

 

Men der er ikke jeg.

 

Egentlig så er det vel bare surr med meg. Selv om det gikk veldig bra før jeg ble voksen. Da datt jeg helt sammen.