Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[The Little Lucid Moments]

Jeg trenger å dekke mine romantiske og seksuelle behov. De dekkes ikke. De har aldri vært dekket. Det er ingen "big deal" dette, alle vil jo selvsagt ha kjæreste. Det som er litt tungt, er tankene om at det aldri kommer til å skje noe (på dette området). Det er jo litt kjipt når man etterhvert mister potensen pga. alder - da er det for sent. Ikke for romantikk, selvsagt. Men lets face it; hvor god romantiker blir man om man aldri får prøvd seg. Har jo så og si ingen kontakt med damer. Jeg har prøvd meg, flere ganger, men jeg er en stor kløne sosialt sett. Tror jeg klarte å skremme vekk de få som faktisk kunne vært interesserte... og nå til dags er det bare enda verre - livet mitt har forfalt totalt.

 

Ja, ja. Det var kveldens tunge tanker.

[Rescue me]

Min ubrukelighet knuser meg, og nå er jeg nok ikke noe mer ubrukelig enn folk flest. Men, det er alle disse menneskelige svakhetene som fucker meg opp. Hvordan jeg kan gjøre de dummeste ting, men fortsatt greie å overbevise meg selv om at jeg gjør det rette. Og det må vel kanskje være sånn.

________________________________________

Det er ganske sykt at man er låst til å leve i kroppen man har fått tildelt. Og nå er jo jeg egentlig ganske fornøyd med kroppen min, men jeg blir jo fortsatt altfor redd for at mitt bilde av den skal bli skadet.

 

_________________________________________

 

Det som plager meg litt med fremtiden, er at basert på fortiden, så fikser ikke problemene seg slik jeg ofte tror de vil en dag. Det er jo forsåvidt kanskje greit, for da hadde jeg jo også bare ventet på fremtiden.

 

_________________________________________

Endret 6. april 2014 av Because I need change!

[AnonymDiskusjon]

Jeg skal til legen i morgen. Min aller nærmeste venn skal være med. Vi må kjøre noen timer for å komme frem da dette er en spesiell lege.

Jeg frykter h*n ikke kommer til å bli med alikevel. Tviler på at h*n tar tlf når jeg ringer i morgen. Ikke skjønner jeg hva som skjer mellom oss heller. Det føles ut som det er et eller annet som ligger der og lager grums. Vi har pratet, men jeg vet rett og slett ikke om vi begge har vært ærlige mot hverandre.

Dette er noen jeg ikke vil miste. Føler vennskapet forandrer seg til noe negativt. Vi har det kjempefint sammen, men det er noe som plager h*n.

Hvis jeg spør vil jeg få et "nei, det er ingen ting" selv om jeg vet bedre enn som så.

 

Ikke skjønner jeg meg på vennskapet våres heller. Jeg setter det utrolig høyt, men det føles ut som vi begge tenker mye på det, noe som gjør at vi kanskje behandler hveradre litt rart. I det ene øyeblikket føler jeg at h*n er sur på meg, i det andre øyeblikket virker det som vi flørter. Jeg skjønner ikke noen ting. Vi pleier å tulle litt, men det er noe fra h*n side som jeg ikke klarer å bli klok på. Det er et eller annet h*n føler på. Jeg aner bare ikke hva det er eller om det er negativt eller positvt. Dette stresser og sliter meg ut.

 

Anonymous poster hash: 05ebd...ffb

[Laserbeam]

Jeg tror den sosiale angsten er på vei tilbake. Har vært på hytta med mamma, pappa og brodern. Jeg har vært angstfylt fra Fredag, og er det fortsatt nå. Jeg har sovet ganske dårlig natt til i dag, og bestemte meg til slutt å bare stå opp. Jeg er helt utslitt etter helga, selv om det har vært en ganske rolig helg, og jeg har kunnet være litt alene hvis jeg har ønsket det.

 

Øynene mine har begynt å reagere kraftig på lys, jeg klarer ikke å fokusere og synet blir bare tåkete. Synet mitt har også generelt blitt dårligere, og jeg har begynt å fått problemer med å klare å b.l.a lese priser på ting i butikken. Bøker er umulig å klare å lese, jeg har skalert opp alt på pc'n 200%, det har hjulpet ganske godt.

 

Jeg er redd for at jeg begynner å bli blind, men det er nok bare katastrofetankene som tar overhånd (håper jeg).

 

Har vært hos fastlegen, og han sa at det kan være pga synet at jeg ikke klarer å konsentrere og fokusere på hobbyene mine. Så jeg ble anbefalt å få sjekket synet hos en optiker eller hos en øyelege.

 

Jeg skal til en øyelege seinere denne uka, men er redd for hva konklusjonen kommer til å bli.

 

Jeg er redd for at den sosiale angsten er tilbake. Jeg er redd for at jeg kan bli depressiv og destruktiv igjen.

[AnonymDiskusjon]

Hun ble ikke med til legen. :/ Faen.

Anonymous poster hash: 05ebd...ffb

[AnonymDiskusjon]

Holder meg så vidt på veien om dagen. Enormt mye praktisk arbeid jeg må få gjort, men det er nesten umulig når tankekverna går i ett, døgnet rundt. Jeg får stadig vekk nesten panikk når jeg kommer på ting jeg må huske eller panikk for hvordan jeg er i ferd med å gå til grunne. Jeg piner meg selv ved å holde meg på veien føler jeg. Jeg har så lyst til å slippe taket, gå til grunne, så kan jeg hvert fall starte på bunnen og ta tak i problemene min som har ligget over meg de siste 7 årene, men som jeg har presset bak meg i troen på at det vil gå bort.

 

Men jeg må være sterk, jeg har ingen rundt meg, familien vil neppe backe meg opp hvis jeg sliper taket nå.

 

jeg skal ta et siste tak, greier jeg det ikke får jeg heller forlate dette stedet.

 

Anonymous poster hash: 8a893...c33

[heblilla]

Jeg tror den sosiale angsten er på vei tilbake. Har vært på hytta med mamma, pappa og brodern. Jeg har vært angstfylt fra Fredag, og er det fortsatt nå. Jeg har sovet ganske dårlig natt til i dag, og bestemte meg til slutt å bare stå opp. Jeg er helt utslitt etter helga, selv om det har vært en ganske rolig helg, og jeg har kunnet være litt alene hvis jeg har ønsket det.

 

Øynene mine har begynt å reagere kraftig på lys, jeg klarer ikke å fokusere og synet blir bare tåkete. Synet mitt har også generelt blitt dårligere, og jeg har begynt å fått problemer med å klare å b.l.a lese priser på ting i butikken. Bøker er umulig å klare å lese, jeg har skalert opp alt på pc'n 200%, det har hjulpet ganske godt.

 

Jeg er redd for at jeg begynner å bli blind, men det er nok bare katastrofetankene som tar overhånd (håper jeg).

 

Har vært hos fastlegen, og han sa at det kan være pga synet at jeg ikke klarer å konsentrere og fokusere på hobbyene mine. Så jeg ble anbefalt å få sjekket synet hos en optiker eller hos en øyelege.

 

Jeg skal til en øyelege seinere denne uka, men er redd for hva konklusjonen kommer til å bli.

 

Jeg er redd for at den sosiale angsten er tilbake. Jeg er redd for at jeg kan bli depressiv og destruktiv igjen.

Men er du redd for din familie da? Jeg trodde at sosial angst var mest framtredende blant mennesker man ikke kjenner?

[Kea]

Sosialangst er et vidt begrep hvor mange reaksjoner og symptomer inngår. Det er ikke bare én og samme ting for alle mennesker heller.

 

Det kan være angst for å gå på butikken, det kan være at man blir sliten av å omgås mennesker man har kjent hele sitt liv over lenger tid. Det er forskjellig for alle og tross navnet betyr det ikke alltid frykt for sosiale sammenhenger. Begrepet betyr så mangt og ikke den samme tingen for alle som har det.

Du har nok mange forskjellige diagnoser inne i begrepet "sosialangst".

Endret 8. april 2014 av Therawyn

[The Little Lucid Moments]

Om man tenker over det, så vil jo mennesket kunne ha angst for hva som helst. Alien-invasjon. Blodpudding. Tabletter. Høyder. Vann. Konklusjonen av det er vel at sosial angst er et mangeartet begrep...

 

Men, begrepet sosial angst har vel en fellesnevner, har jeg forstått? At man er "var" for hva andre mener om en.

 

Er man bare redd for folkemengder, så er det nok ikke sosialangst, men agorafobi... så sånn sett, så er ikke sosial angst frykt for fremmede.

 

Sosial angst går vel mest på selvbilde og relasjoner til andre?

[Laserbeam]

Jeg er fullstendig ubrukelig. Angsten er for for fullt tilbake, samme med de destruktive og depressive tankene. Jeg har bare lyst til å gi opp! Hvorfor sitter jeg ute sammen med andre på fellesstua, uten mål og mening? Hvorfor sitter jeg der når jeg uansett ikke snakker med folk? Ting virker veldig meningsløst. Har bare lyst til å kaste ting rundt meg. Hvorfor ba jeg om ekstra tilsyn, når jeg helst vil være aleine?! Jeg vil ikke gjøre noe dumt, men er redd for at frustrasjonen, angsten og de depressive tankene vil eskalere seg..

[heblilla]

Jeg er fullstendig ubrukelig. Angsten er for for fullt tilbake, samme med de destruktive og depressive tankene. Jeg har bare lyst til å gi opp! Hvorfor sitter jeg ute sammen med andre på fellesstua, uten mål og mening? Hvorfor sitter jeg der når jeg uansett ikke snakker med folk? Ting virker veldig meningsløst. Har bare lyst til å kaste ting rundt meg. Hvorfor ba jeg om ekstra tilsyn, når jeg helst vil være aleine?! Jeg vil ikke gjøre noe dumt, men er redd for at frustrasjonen, angsten og de depressive tankene vil eskalere seg..

Det er leit å høre at du har det så vanskelig nå..Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen du gir, åssen en liksom fomler i blinde og ingenting vil falle på plass noe sted, og alt er bare vondt. Håper det går fort over, sånn at du kan få litt fred og ro. Jeg krysser fingrene for deg. Du er modig, som jeg har sagt før.

[heblilla]

Jeg trenger å dekke mine romantiske og seksuelle behov. De dekkes ikke. De har aldri vært dekket. Det er ingen "big deal" dette, alle vil jo selvsagt ha kjæreste. Det som er litt tungt, er tankene om at det aldri kommer til å skje noe (på dette området). Det er jo litt kjipt når man etterhvert mister potensen pga. alder - da er det for sent. Ikke for romantikk, selvsagt. Men lets face it; hvor god romantiker blir man om man aldri får prøvd seg. Har jo så og si ingen kontakt med damer. Jeg har prøvd meg, flere ganger, men jeg er en stor kløne sosialt sett. Tror jeg klarte å skremme vekk de få som faktisk kunne vært interesserte... og nå til dags er det bare enda verre - livet mitt har forfalt totalt.

 

Ja, ja. Det var kveldens tunge tanker.

Jeg krysser fingrene for at du snart skal få oppleve det som alle burde oppleve i livet. Det er ikke så håpløst som du tror. Gi deg sjøl en sjangse da, kom igjen esse!!!:-)

[Kea]

Satt meg ved feil bord i lunsjen, med folk jeg ikke kjenner til. Nå sitter jeg her med blikket låst på telefonen if later som jeg ikke eksisterer. Sukk. Hvorfor skal det være så innmari komplisert å være meg?

Endret 9. april 2014 av Therawyn

[The Little Lucid Moments]

Jeg krysser fingrene for at du snart skal få oppleve det som alle burde oppleve i livet. Det er ikke så håpløst som du tror. Gi deg sjøl en sjangse da, kom igjen esse!!!:-)

 

Jeg tror det er håpløst. Det er totalt urealistisk, med mindre noe dramatisk skjer.

 

[EDIT]

 

Men det spiller egentlig ingen stor rolle. Det er ikke så farlig. Mistenker at det bare er kåtskapen som snakker - men den går jo over.

Endret 9. april 2014 av Høykonsentrert

[heblilla]

 

Jeg krysser fingrene for at du snart skal få oppleve det som alle burde oppleve i livet. Det er ikke så håpløst som du tror. Gi deg sjøl en sjangse da, kom igjen esse!!!:-)

 

Jeg tror det er håpløst. Det er totalt urealistisk, med mindre noe dramatisk skjer.

 

[EDIT]

 

Men det spiller egentlig ingen stor rolle. Det er ikke så farlig. Mistenker at det bare er kåtskapen som snakker - men den går jo over.

 

"Kåtskap" er vel en urkraft som du bør passe på å få en del av. Men egentlig tenker du vel på et kjærlighetsforhold eller? For det andre fins det jo "substitutter" for. Det finnes sikkert noen for alle, det er bare å gå i gang å leite, høyt og lavt. Det hjelper nok å være aktiv sosialt, være der mennesker møtes.

Nei, lett er det ikke, når selvtilliten er på bånn:-( Men er det noe du kan gjøre for å styrke deg sjøl?

[Laserbeam]

 

Jeg tror den sosiale angsten er på vei tilbake. Har vært på hytta med mamma, pappa og brodern. Jeg har vært angstfylt fra Fredag, og er det fortsatt nå. Jeg har sovet ganske dårlig natt til i dag, og bestemte meg til slutt å bare stå opp. Jeg er helt utslitt etter helga, selv om det har vært en ganske rolig helg, og jeg har kunnet være litt alene hvis jeg har ønsket det.

 

Øynene mine har begynt å reagere kraftig på lys, jeg klarer ikke å fokusere og synet blir bare tåkete. Synet mitt har også generelt blitt dårligere, og jeg har begynt å fått problemer med å klare å b.l.a lese priser på ting i butikken. Bøker er umulig å klare å lese, jeg har skalert opp alt på pc'n 200%, det har hjulpet ganske godt.

 

Jeg er redd for at jeg begynner å bli blind, men det er nok bare katastrofetankene som tar overhånd (håper jeg).

 

Har vært hos fastlegen, og han sa at det kan være pga synet at jeg ikke klarer å konsentrere og fokusere på hobbyene mine. Så jeg ble anbefalt å få sjekket synet hos en optiker eller hos en øyelege.

 

Jeg skal til en øyelege seinere denne uka, men er redd for hva konklusjonen kommer til å bli.

 

Jeg er redd for at den sosiale angsten er tilbake. Jeg er redd for at jeg kan bli depressiv og destruktiv igjen.

Men er du redd for din familie da? Jeg trodde at sosial angst var mest framtredende blant mennesker man ikke kjenner?

 

Er ikke redd for min familie, nei. Min sosiale angst, går på angst for sosiale situasjoner, hvor jeg kan bli midtpunktet, direkte pratet til/om, jeg er redd for å si noe for å "dumme meg ut", jeg er redd for å si/gjøre noe flaut. Jeg er som oftest veldig fokusert på måten jeg svarer, både med kroppsspråk, ansiktsuttrykk og talemåte. Slik at jeg ikke gir intrykk over å være dum, frekk, kald osv.

Jeg blir også veldig sliten å være sosial, enten det er med noen jeg kjenner ganske godt (familie, nære venner). Jeg må alltid ha en mulighet for å trekke meg tilbake hvis jeg har behov for det.

 

Sosialangst er et vidt begrep hvor mange reaksjoner og symptomer inngår. Det er ikke bare én og samme ting for alle mennesker heller.

 

Det kan være angst for å gå på butikken, det kan være at man blir sliten av å omgås mennesker man har kjent hele sitt liv over lenger tid. Det er forskjellig for alle og tross navnet betyr det ikke alltid frykt for sosiale sammenhenger. Begrepet betyr så mangt og ikke den samme tingen for alle som har det.

Du har nok mange forskjellige diagnoser inne i begrepet "sosialangst".

Takk for en forklaring om hva sosial angst kan innebære. Det er mest det som jeg har uthevet som jeg sliter med, når det kommer til sosial angst.

 

 

Jeg er fullstendig ubrukelig. Angsten er for for fullt tilbake, samme med de destruktive og depressive tankene. Jeg har bare lyst til å gi opp! Hvorfor sitter jeg ute sammen med andre på fellesstua, uten mål og mening? Hvorfor sitter jeg der når jeg uansett ikke snakker med folk? Ting virker veldig meningsløst. Har bare lyst til å kaste ting rundt meg. Hvorfor ba jeg om ekstra tilsyn, når jeg helst vil være aleine?! Jeg vil ikke gjøre noe dumt, men er redd for at frustrasjonen, angsten og de depressive tankene vil eskalere seg..

Det er leit å høre at du har det så vanskelig nå..Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen du gir, åssen en liksom fomler i blinde og ingenting vil falle på plass noe sted, og alt er bare vondt. Håper det går fort over, sånn at du kan få litt fred og ro. Jeg krysser fingrene for deg. Du er modig, som jeg har sagt før.

 

Takk for at du syns jeg er modig, syns selv jeg kan være ganske feig innimellom, men de rundt meg sier det samme som deg.

 

Det går mye bedre med meg i dag, tror jeg bekymra meg veldig over resultatet fra øyelegen (var hos øyelegen i går).

Jeg har dårligere syn enn det jeg hadde for 2 år siden, mest på det venstre øyet, og litt på det høyre øyet. Men ingen øyesykdommer (utenom skjeling, som jeg har hatt 5-6 år). Så er ganske lettet.

 

Jeg fikk også svar på noen blodprøver idag. Jeg har ingen vitaminmangel, nok jern, ikke høyt blodsukker (med andre ord ingen avvik). Så regner med at det å få nye brilleglass vil fikse litt på motivasjonen og konsentrasjonen. Fastlegen sa ihvertfall at jeg burde få sjekket synet, pga svimmelhet, hodepine, konsentrasjons og motivasjonsproblemer, tåkete syn osv, da det ikke var noe psykisk (da jeg sliter ikke så veldig mye som før om dagen), og at det forhåpentligvis ikke var noe kostholdsrelatert, da jeg har hatt et ganske godt kosthold.

[The Little Lucid Moments]

"Kåtskap" er vel en urkraft som du bør passe på å få en del av. Men egentlig tenker du vel på et kjærlighetsforhold eller? For det andre fins det jo "substitutter" for. Det finnes sikkert noen for alle, det er bare å gå i gang å leite, høyt og lavt. Det hjelper nok å være aktiv sosialt, være der mennesker møtes.

Nei, lett er det ikke, når selvtilliten er på bånn:-( Men er det noe du kan gjøre for å styrke deg sjøl?

 

Altså hvis en hot dame hadde banket på døren og sagt at hun vil ha sex med meg, så hadde jeg med glede takket ja, jeg.

 

Men er et forhold som er målet.

 

Men da må jeg skjerpe meg...

[Korpmettaren]

.

Endret 27. juni 2014 av Korpmettaren

[heblilla]

 

 

Jeg tror den sosiale angsten er på vei tilbake. Har vært på hytta med mamma, pappa og brodern. Jeg har vært angstfylt fra Fredag, og er det fortsatt nå. Jeg har sovet ganske dårlig natt til i dag, og bestemte meg til slutt å bare stå opp. Jeg er helt utslitt etter helga, selv om det har vært en ganske rolig helg, og jeg har kunnet være litt alene hvis jeg har ønsket det.

 

Øynene mine har begynt å reagere kraftig på lys, jeg klarer ikke å fokusere og synet blir bare tåkete. Synet mitt har også generelt blitt dårligere, og jeg har begynt å fått problemer med å klare å b.l.a lese priser på ting i butikken. Bøker er umulig å klare å lese, jeg har skalert opp alt på pc'n 200%, det har hjulpet ganske godt.

 

Jeg er redd for at jeg begynner å bli blind, men det er nok bare katastrofetankene som tar overhånd (håper jeg).

 

Har vært hos fastlegen, og han sa at det kan være pga synet at jeg ikke klarer å konsentrere og fokusere på hobbyene mine. Så jeg ble anbefalt å få sjekket synet hos en optiker eller hos en øyelege.

 

Jeg skal til en øyelege seinere denne uka, men er redd for hva konklusjonen kommer til å bli.

 

Jeg er redd for at den sosiale angsten er tilbake. Jeg er redd for at jeg kan bli depressiv og destruktiv igjen.

Men er du redd for din familie da? Jeg trodde at sosial angst var mest framtredende blant mennesker man ikke kjenner?

 

Er ikke redd for min familie, nei. Min sosiale angst, går på angst for sosiale situasjoner, hvor jeg kan bli midtpunktet, direkte pratet til/om, jeg er redd for å si noe for å "dumme meg ut", jeg er redd for å si/gjøre noe flaut. Jeg er som oftest veldig fokusert på måten jeg svarer, både med kroppsspråk, ansiktsuttrykk og talemåte. Slik at jeg ikke gir intrykk over å være dum, frekk, kald osv.

Jeg blir også veldig sliten å være sosial, enten det er med noen jeg kjenner ganske godt (familie, nære venner). Jeg må alltid ha en mulighet for å trekke meg tilbake hvis jeg har behov for det.

 

Sosialangst er et vidt begrep hvor mange reaksjoner og symptomer inngår. Det er ikke bare én og samme ting for alle mennesker heller.

 

Det kan være angst for å gå på butikken, det kan være at man blir sliten av å omgås mennesker man har kjent hele sitt liv over lenger tid. Det er forskjellig for alle og tross navnet betyr det ikke alltid frykt for sosiale sammenhenger. Begrepet betyr så mangt og ikke den samme tingen for alle som har det.

Du har nok mange forskjellige diagnoser inne i begrepet "sosialangst".

Takk for en forklaring om hva sosial angst kan innebære. Det er mest det som jeg har uthevet som jeg sliter med, når det kommer til sosial angst.

 

 

Jeg er fullstendig ubrukelig. Angsten er for for fullt tilbake, samme med de destruktive og depressive tankene. Jeg har bare lyst til å gi opp! Hvorfor sitter jeg ute sammen med andre på fellesstua, uten mål og mening? Hvorfor sitter jeg der når jeg uansett ikke snakker med folk? Ting virker veldig meningsløst. Har bare lyst til å kaste ting rundt meg. Hvorfor ba jeg om ekstra tilsyn, når jeg helst vil være aleine?! Jeg vil ikke gjøre noe dumt, men er redd for at frustrasjonen, angsten og de depressive tankene vil eskalere seg..

Det er leit å høre at du har det så vanskelig nå..Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen du gir, åssen en liksom fomler i blinde og ingenting vil falle på plass noe sted, og alt er bare vondt. Håper det går fort over, sånn at du kan få litt fred og ro. Jeg krysser fingrene for deg. Du er modig, som jeg har sagt før.

 

Takk for at du syns jeg er modig, syns selv jeg kan være ganske feig innimellom, men de rundt meg sier det samme som deg.

 

Det går mye bedre med meg i dag, tror jeg bekymra meg veldig over resultatet fra øyelegen (var hos øyelegen i går).

Jeg har dårligere syn enn det jeg hadde for 2 år siden, mest på det venstre øyet, og litt på det høyre øyet. Men ingen øyesykdommer (utenom skjeling, som jeg har hatt 5-6 år). Så er ganske lettet.

 

Jeg fikk også svar på noen blodprøver idag. Jeg har ingen vitaminmangel, nok jern, ikke høyt blodsukker (med andre ord ingen avvik). Så regner med at det å få nye brilleglass vil fikse litt på motivasjonen og konsentrasjonen. Fastlegen sa ihvertfall at jeg burde få sjekket synet, pga svimmelhet, hodepine, konsentrasjons og motivasjonsproblemer, tåkete syn osv, da det ikke var noe psykisk (da jeg sliter ikke så veldig mye som før om dagen), og at det forhåpentligvis ikke var noe kostholdsrelatert, da jeg har hatt et ganske godt kosthold.

 

Godt å høre at det går bedre med deg. Det du sa om at du var redd for å reagere feil når du er med andre mennesker; det virker på meg som at du er veldig sjølkritisk, du gir ikke deg sjøl mye slingringsmonn. Da er det ikke noe rart at du blir sliten rundt folk. Kjenner meg igjen i det også, men det var verre før heldigvis, var redd for andres kritikk egentlig, derfor prøvde jeg å komme andre i forkjøpet, ved å hele tida passe nøye på hva jeg sa/gjorde. Slitsomt, såpass slitsomt at det ødela gleden ved sosialt samvær:-(

Men det er bra at du er så modig:-) (ikke redd for å bli gjenkjent)

Endret 10. april 2014 av hebbelilla

[heblilla]

 

"Kåtskap" er vel en urkraft som du bør passe på å få en del av. Men egentlig tenker du vel på et kjærlighetsforhold eller? For det andre fins det jo "substitutter" for. Det finnes sikkert noen for alle, det er bare å gå i gang å leite, høyt og lavt. Det hjelper nok å være aktiv sosialt, være der mennesker møtes.

Nei, lett er det ikke, når selvtilliten er på bånn:-( Men er det noe du kan gjøre for å styrke deg sjøl?

 

Altså hvis en hot dame hadde banket på døren og sagt at hun vil ha sex med meg, så hadde jeg med glede takket ja, jeg.

 

Men er et forhold som er målet.

 

Men da må jeg skjerpe meg...

 

Ja, men du kan vel få både begge deler :-), men da må du skjerpe deg ja. Prøv å forsone deg med tanken på det verste som kan skje hvis du stikker hodet fram og prøver deg på noen. Hva er det verste som kan skje?

Endret 10. april 2014 av hebbelilla