Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[meg0709]

Tja, hvordan ta opp ett rimelig sensitivt tema med foreldre som gjør at det bare knyter seg i magen?

Jaja, jeg er sånn delvis voksen så burde vel ikke være noe problem sånn sett, hvis man anser midten av tjueårene som delvis voksen, sånn nesten ihvertfall, anyway, men man kan jo ikke alltid holde ting hemmelig heller så ja, er vel bare å åpne kjeften å la det renne ut å ta skammen når den kommer, de kommer ikke til å hate meg som pesten for jeg har strengt tatt gjort ting før som var rimelig flaut og det er vel glemt, men men.

[Kea]

Du burde også være obs på å leve sammen med en syk person kan være veldig tungt. Ofte vil du rett og slett ikke få den responsen du ønsker. En deprimert person vil ofte prøve å ta seg sammen "ute blant folk". Du kan ikke forvente at h*n gjør det med en kjæreste. Det er jo slik at det ofte er de nærmeste som får se den stygge siden av depresjonen. Jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg blir veldig egoistisk hvis jeg er deprimert..

Det der er veldig sant. Spesielt hvis man har problemer selv. Både jeg og kjæresten er omtrent kronisk deprimerte, og da hjelper det ikke hvor mye navn elsker hverandre eller hvor lykkelige man er som par. Depresjon ødelegger virkelig for lykken.

[darkness|]

Tja, hvordan ta opp ett rimelig sensitivt tema med foreldre som gjør at det bare knyter seg i magen?

Jaja, jeg er sånn delvis voksen så burde vel ikke være noe problem sånn sett, hvis man anser midten av tjueårene som delvis voksen, sånn nesten ihvertfall, anyway, men man kan jo ikke alltid holde ting hemmelig heller så ja, er vel bare å åpne kjeften å la det renne ut å ta skammen når den kommer, de kommer ikke til å hate meg som pesten for jeg har strengt tatt gjort ting før som var rimelig flaut og det er vel glemt, men men.

Må du fortelle det da? Nå vet ikke jeg hva det er du skal fortelle, men det fine med å være voksen er at man faktisk kan leve sitt eget liv akkurat slik man selv ønsker, uten at noen andre egentlig har noe med det.

[Laserbeam]

Har ikke glede av programmering, spillutvikling, lese bøker (og mer) lenger. Må prøve å finne noe nytt, som jeg kan glede meg over. Noe jeg kan slappe av med å klare å fokusere på. Jeg ligger i senga 80% av dagen, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke har glede av ting lenger. Jeg spiser ikke middag hver dag lenger, spiser bare et par ganger om dagen, og da bare 2-4 brødskiver, uten pålegg.

 

Jeg har prøvd å finne nye spill, men har ikke økonomi til å kjøpe nye. Har spilt litt Guild Wars 2, men har kun glede av spill når jeg spiller med brodern. Aleine så starter bare tankekjøret og grublinga igjen. Jeg blir så frustrert når jeg ikke får til ting, så jeg ender opp med å utagere (for å få ut følelser og frustrasjon); rive ned hyller, knuse tallerkener, glass, skrape opp huden på fingrene mine med neglene.

 

Jeg er tydeligvis ikke stand til å gjøre noe fornuftig eller produktivt, blir ufør om ca en måned, og går da over til ung ufør fra arbeidsavklaringspenger.

 

Jeg kan egentlig bare legge meg ned, og vente på at jeg sakte dør (det kommer til å ta 40-50 år, men jeg har god tid).

[meg0709]

 

Tja, hvordan ta opp ett rimelig sensitivt tema med foreldre som gjør at det bare knyter seg i magen?

Jaja, jeg er sånn delvis voksen så burde vel ikke være noe problem sånn sett, hvis man anser midten av tjueårene som delvis voksen, sånn nesten ihvertfall, anyway, men man kan jo ikke alltid holde ting hemmelig heller så ja, er vel bare å åpne kjeften å la det renne ut å ta skammen når den kommer, de kommer ikke til å hate meg som pesten for jeg har strengt tatt gjort ting før som var rimelig flaut og det er vel glemt, men men.

Må du fortelle det da? Nå vet ikke jeg hva det er du skal fortelle, men det fine med å være voksen er at man faktisk kan leve sitt eget liv akkurat slik man selv ønsker, uten at noen andre egentlig har noe med det.

 

 

Jeg må jo på død og liv ikke gjøre det, men nå har jeg gjort det og jeg fikk egentlig bare positive reaksjoner selv om det jeg fortalte er ett rimelig ambisiøst prosjekt kan vi kalle det som har stor stor sjanse for i feile ganske hardt, men nå er det ute så er det egentlig ingen problemer lenger og det var ikke så skummelt som jeg hadde trodd, sånn egentlig.

For å si det slik, det er bedre å fortelle ting enn om man plutselig gjør noe merkelig og spørsmålene hagler, derfor var det jeg fortalte diverse ting, jeg hater spørsmål i etterkant som virker mer som avhør enn spørsmål.

 

Nå gjelder det bare å overkomme alle andre problemer jeg har i hode, men det angår nå bare meg selv og ingen andre og det er ingenting å fortelle så joda.

Endret 3. mars 2014 av meg0709

[heblilla]

Har ikke glede av programmering, spillutvikling, lese bøker (og mer) lenger. Må prøve å finne noe nytt, som jeg kan glede meg over. Noe jeg kan slappe av med å klare å fokusere på. Jeg ligger i senga 80% av dagen, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke har glede av ting lenger. Jeg spiser ikke middag hver dag lenger, spiser bare et par ganger om dagen, og da bare 2-4 brødskiver, uten pålegg.

 

Jeg har prøvd å finne nye spill, men har ikke økonomi til å kjøpe nye. Har spilt litt Guild Wars 2, men har kun glede av spill når jeg spiller med brodern. Aleine så starter bare tankekjøret og grublinga igjen. Jeg blir så frustrert når jeg ikke får til ting, så jeg ender opp med å utagere (for å få ut følelser og frustrasjon); rive ned hyller, knuse tallerkener, glass, skrape opp huden på fingrene mine med neglene.

 

Jeg er tydeligvis ikke stand til å gjøre noe fornuftig eller produktivt, blir ufør om ca en måned, og går da over til ung ufør fra arbeidsavklaringspenger.

 

Jeg kan egentlig bare legge meg ned, og vente på at jeg sakte dør (det kommer til å ta 40-50 år, men jeg har god tid).

Hva er diagnosen din? (hvis det er lov å spørre)

Syns du er modig som skriver innlegg med bilde av deg selv, det skal du ha ros for. Hadde aldri turt det selv. Så du er frimodig, det skal du ha.

 

Er det lurt av deg å gå over i ung uføretrygd? Hva gjør det med framtidshåpet ditt liksom. Hva skal du bruke livet ditt på da, bare spill og grubling? Er det ikke noen form for arbeid du kan utføre tross alt? Deltid eventuelt? Unnskyld hvis jeg virker moraliserende, det er ikke meningen, syns bare det er meningsløst når unge folk blir uføre, i hvert fall hvis det er pga psykiske forhold. En frisk kropp trenger å bli brukt.

Endret 4. mars 2014 av hebbelilla

[Laserbeam]

 

 

Har ikke glede av programmering, spillutvikling, lese bøker (og mer) lenger. Må prøve å finne noe nytt, som jeg kan glede meg over. Noe jeg kan slappe av med å klare å fokusere på. Jeg ligger i senga 80% av dagen, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke har glede av ting lenger. Jeg spiser ikke middag hver dag lenger, spiser bare et par ganger om dagen, og da bare 2-4 brødskiver, uten pålegg.

 

Jeg har prøvd å finne nye spill, men har ikke økonomi til å kjøpe nye. Har spilt litt Guild Wars 2, men har kun glede av spill når jeg spiller med brodern. Aleine så starter bare tankekjøret og grublinga igjen. Jeg blir så frustrert når jeg ikke får til ting, så jeg ender opp med å utagere (for å få ut følelser og frustrasjon); rive ned hyller, knuse tallerkener, glass, skrape opp huden på fingrene mine med neglene.

 

Jeg er tydeligvis ikke stand til å gjøre noe fornuftig eller produktivt, blir ufør om ca en måned, og går da over til ung ufør fra arbeidsavklaringspenger.

 

Jeg kan egentlig bare legge meg ned, og vente på at jeg sakte dør (det kommer til å ta 40-50 år, men jeg har god tid).

Hva er diagnosen din? (hvis det er lov å spørre)

Syns du er modig som skriver innlegg med bilde av deg selv, det skal du ha ros for. Hadde aldri turt det selv. Så du er frimodig, det skal du ha.

 

Er det lurt av deg å gå over i ung uføretrygd? Hva gjør det med framtidshåpet ditt liksom. Hva skal du bruke livet ditt på da, bare spill og grubling? Er det ikke noen form for arbeid du kan utføre tross alt? Deltid eventuelt? Unnskyld hvis jeg virker moraliserende, det er ikke meningen, syns bare det er meningsløst når unge folk blir uføre, i hvert fall hvis det er pga psykiske forhold. En frisk kropp trenger å bli brukt.

Jeg er diagnostisert med Aspergers Syndrom, men sliter også med angst og (lettere) depresjon i perioder (udiagnostisert).

 

Det er det som er problemet jeg har vært i arbeid, men problemet er at jeg blir veldig angstfylt og stresset når jeg jobber, og det ender opp med hyppige angstanfall eller med en sykemelding, da jeg blir slitt ut etter et par timer. Og etter et par måneder med jobbing, så er jeg såpass utslitt (og angstfylt) at jeg blir sykmeldt i over 6 måneder.

 

Edit: Får å si det på en annen måte; jeg er ikke i stand til å jobbe pga angstproblematikk (sosial angst, angst for offentlig transport (ikke så mye akkurat det lenger)).

 

Jeg hadde innvilget taxi transport til å fra jobb, men så ble angsten forverret og jeg ble sykemeldt (igjen). Jeg har vært på to forskjellige arbeidsplasser hvor den samme problematikken oppsto (forverret angst, sykmelding osv).

Endret 4. mars 2014 av Gnalern

[heblilla]

 

 

Nå skriver du ikke hvor du bor, men her i Bergen har i alle fall studentsamskipnaden tilbud om både lege og psykolog.

 

Anonymous poster hash: a67da...569

 

 

Bor i Trondheim. Vet at SiT også har tilbud om det, men det er fortsatt en liten egenandel og jeg er rimelig blakk..

 

 

 

Har virkelig studenter så dårlig råd? Hva med å ta seg en ekstrajobb en periode? Det er veldig viktig at du søker hjelp, kanskje viktigere enn å studere. Hvordan skal man kunne fullføre et studium hvis man sliter psykisk? Tror du at du skal greie det?

 

Du må prioritere din mentale helse!

 

 

Jeg har i hvert fall det, men det er en annen historie. Går på et ganske krevende studie, så tviler på at jeg klarer en ekstrajobb i tillegg.. Jeg vet ikke om jeg klarer meg gjennom studiet, men jeg føler ikke at jeg kan gi opp før det virkelig ikke går lenger.. Jeg vil ikke gi opp! Jeg har endelig fått meg en vennegjeng, og kan ikke risikere å miste den, det er ikke sikkert jeg er så heldig senere. Føler også at jeg kommer til å skuffe familien. Har alltid vært "flink pike" på den måten at jeg har fått gode karakterer. Jeg tenker ofte at jeg ikke er "syk nok" siden jeg klarer å holde det skjult for alle at jeg sliter. Prøvde også å spørre om noe her på forumet, men det var ingen som mente at det var noe alvorlig.. (ja, det er jeg som har ADHD-tråden)

 

Jeg må jo prøve å grave meg ut av dette hølet her, så i dag bestemte jeg meg for å gå en tur i marka i det fine været. Det var godt å komme seg ut å få rørt seg litt, men da jeg kom inn igjen ble jeg helt utslått Fikk en skikkelig tristhetsfølelse, verre enn på lenge. Ble bare liggende på senga, orket ikke å gjøre noe annet.. Har ikke fått gjort noe ordentlig resten av dagen. Så dagen som begynte bra, endte opp med å bli dritt..

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

 

Trist at en tur i marka ikke hjalp da...kanskje det har noe med at du tenkte triste tanker der du gikk. Noen ganger er det sånn, at uansett hva man gjør så kommer de tunge tankene likevel. Det er noe ordentlig dritt...

Så bra at du har fått en venne gjeng da!

Det er da noe å glede seg over.

Krevende studier sier du. Imponerende, ta det fra en kroppsarbeider. Prøvde å forstå den politiske utviklingen fra Sovjetunionens oppløsning til Russland i dag, men det ble for komplisert, hjernen strakk ikke til. Og jeg er ikke en gang blondine...uff:-/

 

Ikke slutt å gå i marka, selv om den turen du fortalte om ikke ga noe positivt utslag.

Og lykke til videre, med eller uten psykolog:-)

[heblilla]

 

 

Har ikke glede av programmering, spillutvikling, lese bøker (og mer) lenger. Må prøve å finne noe nytt, som jeg kan glede meg over. Noe jeg kan slappe av med å klare å fokusere på. Jeg ligger i senga 80% av dagen, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke har glede av ting lenger. Jeg spiser ikke middag hver dag lenger, spiser bare et par ganger om dagen, og da bare 2-4 brødskiver, uten pålegg.

 

Jeg har prøvd å finne nye spill, men har ikke økonomi til å kjøpe nye. Har spilt litt Guild Wars 2, men har kun glede av spill når jeg spiller med brodern. Aleine så starter bare tankekjøret og grublinga igjen. Jeg blir så frustrert når jeg ikke får til ting, så jeg ender opp med å utagere (for å få ut følelser og frustrasjon); rive ned hyller, knuse tallerkener, glass, skrape opp huden på fingrene mine med neglene.

 

Jeg er tydeligvis ikke stand til å gjøre noe fornuftig eller produktivt, blir ufør om ca en måned, og går da over til ung ufør fra arbeidsavklaringspenger.

 

Jeg kan egentlig bare legge meg ned, og vente på at jeg sakte dør (det kommer til å ta 40-50 år, men jeg har god tid).

Hva er diagnosen din? (hvis det er lov å spørre)

Syns du er modig som skriver innlegg med bilde av deg selv, det skal du ha ros for. Hadde aldri turt det selv. Så du er frimodig, det skal du ha.

 

Er det lurt av deg å gå over i ung uføretrygd? Hva gjør det med framtidshåpet ditt liksom. Hva skal du bruke livet ditt på da, bare spill og grubling? Er det ikke noen form for arbeid du kan utføre tross alt? Deltid eventuelt? Unnskyld hvis jeg virker moraliserende, det er ikke meningen, syns bare det er meningsløst når unge folk blir uføre, i hvert fall hvis det er pga psykiske forhold. En frisk kropp trenger å bli brukt.

Jeg er diagnostisert med Aspergers Syndrom, men sliter også med angst og (lettere) depresjon i perioder (udiagnostisert).

 

Det er det som er problemet jeg har vært i arbeid, men problemet er at jeg blir veldig angstfylt og stresset når jeg jobber, og det ender opp med hyppige angstanfall eller med en sykemelding, da jeg blir slitt ut etter et par timer. Og etter et par måneder med jobbing, så er jeg såpass utslitt (og angstfylt) at jeg blir sykmeldt i over 6 måneder.

 

Edit: Får å si det på en annen måte; jeg er ikke i stand til å jobbe pga angstproblematikk (sosial angst, angst for offentlig transport (ikke så mye akkurat det lenger)).

 

Jeg hadde innvilget taxi transport til å fra jobb, men så ble angsten forverret og jeg ble sykemeldt (igjen). Jeg har vært på to forskjellige arbeidsplasser hvor den samme problematikken oppsto (forverret angst, sykmelding osv).

 

Ok, da kan jeg forstå det at du ikke kan jobbe. Det blir for komplisert. Hadde du hatt en arbeidsgiver som var fleksibel og forståelsesfull kanskje, men slike finnes vel ikke.

Men du kan jo ha et godt liv likevel. Venner er kanskje viktigere enn jobb. Håper du har noen og kan få noen.

Jobb er ikke alltid positivt. Det finnes andre måter å være aktiv på.

Er sikker på at du har mye å bidra med i samfunnet, bare ved å være til. Fortsett med det :-)

[Enceladus]

Jeg har

 

 

 

Har ikke glede av programmering, spillutvikling, lese bøker (og mer) lenger. Må prøve å finne noe nytt, som jeg kan glede meg over. Noe jeg kan slappe av med å klare å fokusere på. Jeg ligger i senga 80% av dagen, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke har glede av ting lenger. Jeg spiser ikke middag hver dag lenger, spiser bare et par ganger om dagen, og da bare 2-4 brødskiver, uten pålegg.

Jeg har prøvd å finne nye spill, men har ikke økonomi til å kjøpe nye. Har spilt litt Guild Wars 2, men har kun glede av spill når jeg spiller med brodern. Aleine så starter bare tankekjøret og grublinga igjen. Jeg blir så frustrert når jeg ikke får til ting, så jeg ender opp med å utagere (for å få ut følelser og frustrasjon); rive ned hyller, knuse tallerkener, glass, skrape opp huden på fingrene mine med neglene.

Jeg er tydeligvis ikke stand til å gjøre noe fornuftig eller produktivt, blir ufør om ca en måned, og går da over til ung ufør fra arbeidsavklaringspenger.

Jeg kan egentlig bare legge meg ned, og vente på at jeg sakte dør (det kommer til å ta 40-50 år, men jeg har god tid).

Hva er diagnosen din? (hvis det er lov å spørre)
Syns du er modig som skriver innlegg med bilde av deg selv, det skal du ha ros for. Hadde aldri turt det selv. Så du er frimodig, det skal du ha.

Er det lurt av deg å gå over i ung uføretrygd? Hva gjør det med framtidshåpet ditt liksom. Hva skal du bruke livet ditt på da, bare spill og grubling? Er det ikke noen form for arbeid du kan utføre tross alt? Deltid eventuelt? Unnskyld hvis jeg virker moraliserende, det er ikke meningen, syns bare det er meningsløst når unge folk blir uføre, i hvert fall hvis det er pga psykiske forhold. En frisk kropp trenger å bli brukt.

Jeg er diagnostisert med Aspergers Syndrom, men sliter også med angst og (lettere) depresjon i perioder (udiagnostisert).

Det er det som er problemet jeg har vært i arbeid, men problemet er at jeg blir veldig angstfylt og stresset når jeg jobber, og det ender opp med hyppige angstanfall eller med en sykemelding, da jeg blir slitt ut etter et par timer. Og etter et par måneder med jobbing, så er jeg såpass utslitt (og angstfylt) at jeg blir sykmeldt i over 6 måneder.

Edit: Får å si det på en annen måte; jeg er ikke i stand til å jobbe pga angstproblematikk (sosial angst, angst for offentlig transport (ikke så mye akkurat det lenger)).

Jeg hadde innvilget taxi transport til å fra jobb, men så ble angsten forverret og jeg ble sykemeldt (igjen). Jeg har vært på to forskjellige arbeidsplasser hvor den samme problematikken oppsto (forverret angst, sykmelding osv).

 

Jeg også har en Asperger Syndrom diagnose (Men jeg er skeptisk til om den er riktig, selv om jeg på enkelte dager også føler den stemmer) Jeg har også diagnosen sosial fobi. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver her inne. Men jeg ser også at noe er forskjellig. Dine beskrivelser minner meg mye om min egen situasjon for 3-4 år siden. Men dette har gradvis endret seg. Hovedgrunnen til endringen er at jeg har søkt ut i miljøer hvor jeg møter andre mennesker med ulike utfordringer i livet. Og nettopp dette tror jeg er det som skal til for å få en bedring i situasjonen. Det er ikke til å komme fra at andre mennesker er veldig viktig her i livet.

 

Her er noen tilbud jeg benytter meg av i Bergen:

 

https://www.bergen.kommune.no/omkommunen/avdelinger/fredheim-kurs-og-aktivitetshus/9489/article-105812

Asperger gruppe

 

http://www.fontenehuset-bergen.no/

Arbeidsfelleskap

 

https://www.facebook.com/MentalHelseUngdomBergen

Treffsted

 

Bare å sende meg en pm så kan vi avtale å møtes (hvis du bor i nærheten) så kan jeg vise deg rundt. Jeg begynner å få en god erfaring på slikt nå, egentlig ganske utrolig siden jeg har sosial fobi

 

 

 

[Kea]

I kveld kan hele verden dra til helvete. Hvis menneskeheten skal ende, kan det mer enn gjerne skje i natt, for min del.

[Laserbeam]

Jeg også har en Asperger Syndrom diagnose (Men jeg er skeptisk til om den er riktig, selv om jeg på enkelte dager også føler den stemmer) Jeg har også diagnosen sosial fobi. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver her inne. Men jeg ser også at noe er forskjellig. Dine beskrivelser minner meg mye om min egen situasjon for 3-4 år siden. Men dette har gradvis endret seg. Hovedgrunnen til endringen er at jeg har søkt ut i miljøer hvor jeg møter andre mennesker med ulike utfordringer i livet. Og nettopp dette tror jeg er det som skal til for å få en bedring i situasjonen. Det er ikke til å komme fra at andre mennesker er veldig viktig her i livet.

 

Her er noen tilbud jeg benytter meg av i Bergen:

 

https://www.bergen.kommune.no/omkommunen/avdelinger/fredheim-kurs-og-aktivitetshus/9489/article-105812

Asperger gruppe

 

http://www.fontenehuset-bergen.no/

Arbeidsfelleskap

 

https://www.facebook.com/MentalHelseUngdomBergen

Treffsted

 

Bare å sende meg en pm så kan vi avtale å møtes (hvis du bor i nærheten) så kan jeg vise deg rundt. Jeg begynner å få en god erfaring på slikt nå, egentlig ganske utrolig siden jeg har sosial fobi

 

 

 

Takk for tilbudet, men jeg bor dessverre helt i andre enden av Norge (Buskerud). Vi har også et treffsted gjennom Mental Helse der jeg bor, men jeg kjenner ingen der, og det kan bli veldig folksomt og overfylt til tider, da det er mange som er bruker av det tilbudet.

 

Jeg har begynt å lese litt om diverse fobier og lidelser, fordi jeg føler at Aspergers kanskje er feildiagnostisert. Da jeg er helt annerledes nå, enn da jeg ble diagnostisert (i 2009). Jeg har kommet fram til at jeg kan lide av en blanding av sosial angst, generalisert angst, panikkanfall og agorafobi. Men ikke alle symptomene passer helt inn.

 

Det jeg tror at jeg istedenfor kan lide av, er noe som kalles engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse. Der kjenner jeg meg igjen i nesten alle symptomene (ca 99%). Og har mer til felles med den lidelsen, enn de jeg har skrevet over og med Aspergers.

 

Jeg har time med fastlegen om noen uker, og skal da ta opp med han at jeg kan være feildiagnostisert. Men jeg er ingen lege. Jeg ble kun testet for Aspergers fordi jeg mistenkte at jeg kunne lide av det, og jeg ble da seinere diagnostisert.

 

I de seinere årene, så har jeg endret meg, og Aspergers-trekkene har blitt mindre og mindre framtredende. Jeg har lært meg sosiale koder, lært meg medfølelse og empati, noe jeg og den forrige psykologen min kom fram at jeg har alltid hatt, men at jeg bare hadde fortrengt det, pga mobbing og utfrysning på videregående.

Jeg har blitt empatisk, sosial, jeg bryr meg ikke så mye endringer eller uforutsette ting lenger, jeg klarer til en viss grad å tenke meg fram til hva folk føler (utfra kroppsspråk og ansiktsuttrykk, er fortsatt litt dårlig på det, men har lært endel).

Aspergers er vel ikke noe man kan bli "frisk" av? Men jeg er faktisk på god vei til det. Ganske merkelig egentlig, det er også derfor jeg tror at jeg kan ha bli feildiagnostisert.

[Venelite]

Sitter her og er kjempelei meg. Min eneste venn ( en hund jeg fikk passe noen timer i måneden det sidte halvåret) skal flytte til andre siden av landet om ett par uker. Jeg elsker den hunden og nå vil det gå måneder for mellom hver gang jeg ser han..

[Kea]

Leit å høre. Jeg mistet min bestevenn for mange år siden. Hoftene tok henne i 12-års alderen mens jeg var bortreist. Fikk ikke engang sagt farvel. Som jeg har angret på å at jeg reiste uten å si farvel til henne. Jeg har aldri elsket en annen skapning så høyt før. Jeg gråter fremdeles når jeg tenker på det.

 

Om det er en liten trøst, så skal du i det minste være glad for at du FÅR se ham igjen.

[Venelite]

Leit å høre. Jeg mistet min bestevenn for mange år siden. Hoftene tok henne i 12-års alderen mens jeg var bortreist. Fikk ikke engang sagt farvel. Som jeg har angret på å at jeg reiste uten å si farvel til henne. Jeg har aldri elsket en annen skapning så høyt før. Jeg gråter fremdeles når jeg tenker på det.

Om det er en liten trøst, så skal du i det minste være glad for at du FÅR se ham igjen.

ja, jeg er veldig takknemlig for det. Fikk en gang passe han en hel uke og selv om det er tungt å passe enrampete valp så var det så hyggelig. Han holdt meg med selskap gjennom de lange ensome dagene mine. Har lyst på egen hund men min samboer er ikke helt enig. Dessuten vet jeg ikke om jegorker å ta vare på en hund alene når alt annet faller alene på meg ( husvask, rydde, lage mat osv)

[Kea]

Uff, ikke en bra situasjon å være i.

 

Hvis du ønsker å snakke med noen om det du går gjennom, så send meg gjerne en PM.

[Venelite]

Tilbake i pillerusens verden. Skille ønske jeg hadde tatt mer tramadol og vival fra min far sist jeg var hjemme der. Kanskje jeg kan få kjøpt noe her i oslo

[Venelite]

Funket finfint å blandemed ren sprit. Nå er jeg kjempesusete i hodet og fjern!

[The Little Lucid Moments]

Er livet verdt å leve alene?

 

Jeg fungerer ikke sosialt. Jeg får til å være rundt mennesker, som for eksempel på konsert på Valle Hovin. Det er ikke vanskelig. 30 tusen mennesker. Men det er ikke å være sosial. Når man er sosial så kommuniserer man med andre. Og, når man kommuniserer, så later man ikke som man er en annen enn den man er, fordi man har for dårlig selvbilde og føler at man må skjule den man egentlig er.

 

Jeg snakker sikkert daglig med modern. Over telefon. Av og til besøker jeg henne, og slår av en prat med hennes samboer. Hyggelig nok.

 

Men that's it... eller, jeg går til psykiatriske samtaler, da.

 

Spør ikke om livet er verdt å leve fordi jeg ønsker å avslutte det eller noe, ikke misforstå. Det er bare det at jeg ikke trives med situasjonen...

 

Man blir litt overlatt til seg selv når man slutter på VGS... så hvis jeg skal komme med et råd til elever på VGS som sliter litt med det sosiale, og snart skal over på jobb og/eller videre studier, så er det å sørge for å ha et nettverk, ha fritidsaktiviteter, og ikke isolere seg.

 

Det var da det gikk nedover for min del...

[AnonymDiskusjon]

Man blir fort vandt til å være alene, Høykonsentrert, og derifra går det bare rett frem, verken opp eller nedturer

 

story of my life, desverre

Anonymous poster hash: e4b55...702