Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Kea]

Det ser ut til at forholdet mellom meg og min mor er brutt. Jeg vet at det er det beste for meg, men likevel føler jeg at det er synd. Selv om hun kan være veldig ødeleggende for psyken min, så er jeg jo glad i henne. Jeg fant selskap i henne når jeg ikke hadde noen andre. Det er liksom greit å vite at jeg ikke er helt alene, og i går når jeg kranglet med min fulle far i tillegg, så følte jeg meg virkelig forlatt.

 

Jeg får vel bare begynne prosessen med å gi slipp på henne. Kanskje det vil føles bedre når jeg har gjort det.

[heblilla]

Du virker veldig klok og snill, Hebbelilla. Og ganske balansert/selvtilstrekkelig. Synes du skulle hatt noen venner.

Takk det var pent sagt:-)

Jo, jeg har vel vært snill ofte, men noen ganger er man snill bare for at andre skal like en. Vanskelig å si hvor grensen går mellom snill og sympatisøkende snill.

[heblilla]

 

Fy fillern, føler meg så dum. Her har jeg gått i flere tiår og sagt til meg sjøl, jeg er jo deprimert, det er derfor alt går til helvete, det er derfor jeg lider og mangler venner/partner/penger/ambisjoner/energi/livsglede, derfor jeg syns at livet er kjedelig og uinteressant, derfor jeg mangler motivasjon til å stå opp og møte dagen.

Men egentlig har det vært min mangel på evne til å knytte meg til andre mennesker som har vært problemet/lidelsen/forbannelsen i mitt liv. Ensomheten min har vært kronisk, men jeg trodde alltid at det enten var noe galt med meg, eller de andre, at det var mangel på kjemi, eller at jeg ikke var god nok for de jeg likte. Men nå ser jeg jo at det var noe galt med meg hele tiden, at jeg ikke klarte å oppnå en god kontakt med noen basert på tillit, fordi jeg ikke klarte å stole på noen, jeg tenkte at de ville ikke like meg hvis de kjente meg, så det var best å prøve å være på en måte som de kunne like, men dumme meg, jeg er ingen god skuespiller dessverre,

I bunn og grunn ser jeg nå at grunnen til at jeg er aleine, er at jeg vil være aleine, for da slipper jeg å bli sett på som en taper. For som han sa i en kronikk i Aftenposten en gang, den godeste Lars Svendsen (filosof) Er man ensom, er man en taper, og ingen vil være venn med en taper.

Er det så håpløst? Da er det ikke rart at kronisk ensomme dør tidlig. Ikke lett å leve et helt liv med en så hard dom hengende over seg.

Det som er så tragisk er at også de kronisk ensomme (tenker ikke her på de såkalt "situasjonsbestemte ensomme" (de som har mistet en pårørende, eller har flytta til en ny by etc) tenker om seg selv at de er en taper. Og at ingen vil være venner med de av den grunn. Ikke mye å glede seg over for den ensomme gitt.

Hvorfor ikke innvilge assistert selvmord i hvert fall for de kronisk ensomme som er dømt til å vandre som zombier gjennom livet? For ingen skjebne er vel verre enn å være utstøtt av flokken? Jeg bare spør.

Tar gjerne tilbakemeldinger,:-)

Kjenner meg litt igjen, selv om jeg har et par gode venner (som ikke bor her jeg bor nå).

 

Men, en litt artig greie, er at siden jeg også har sett på meg selv som en taper, så har jeg sett på "alle" som har tatt initiativ ovenfor meg, som tapere, fordi hvem andre enn tapere vil være med en taper.

 

Nei, føler jeg til tider har vært litt falsk, men å innse at man er tidenes taper, om du virkelig greier det, er egentlig ganske deilig, for da må du gjøre noe. Og da er man heller ikke redd for å bli oppfattet som en taper, som igjen gir den paradoksale effekten av at folk heller ikke ser på deg som en taper.

 

Godt å høre at jeg ikke er aleine om å ha tenkt sånn:-)

Det siste avsnittet ditt syns jeg var tankevekkende, og det gjorde godt å lese.

Takk for tilbakemelding.

[AnonymDiskusjon]

Jeg klarer ikke å åpne meg for andre. Men jeg vet at jeg må gjøre det for at noen skal kunne hjelpe meg.. Jeg har aldri snakket med noen om problemene mine. Føler at jeg på en måte er svak om jeg gjør det.. Det har vel blitt en slags forsvarsmekanisme, å bare late som om alt er bra selv om det er totalt kaos inni meg. Jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor det er naturlig å snakke om slike ting. Og hvis jeg klarer å åpne meg til for eksempel en psykolog, så er jeg redd for at de ikke skal synes at problemene mine er alvorlige nok. Jeg kvier meg også for å snakke med noen fordi jeg ikke er sikker på om problemene min faktisk er alvorlige nok, jeg føler på en måte at jeg ikke er syk nok. At de bare kommer til å le av meg, og si at jeg overdriver. Jeg er redd, fordi jeg vil ikke innrømme nederlaget ovenfor andre, og vise at jeg faktisk sliter. Tenk hvis jeg har noen alvorlige psykiske lidelser. Tenk hvis det virkelig er noe galt med meg.. Jeg føler at psykiske sykdommer fortsatt er tabu, og er redd for hvordan andre reagerer hvis de finner ut hvordan jeg er. Har så mange tanker og det er så mye rot i hodet, men jeg har ingen å fortelle det til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne dele det, slik at noen kunne trøste meg og si at alt kommer til å gå bra.. Men samtidig så tør jeg ikke å fortelle det til noen. Ofte dagdrømmer jeg og tenker på at jeg blir skadet og sånn, slik at andre kan synes synd på meg og kanskje bry seg. Fordi jeg føler at det ikke er noen som bryr seg nå. Jeg har jo venner, men de er ikke så nære at jeg kan fortelle dem alt. Føler meg så mislykket.. Huff nei, dette ble bare rot egentlig. Poenget er i hvert fall at jeg er livredd for å åpne meg. Og det blir ikke akkurat noe bedre av at da jeg spør om hjelp her på forumet, så blir jeg avfeid og ikke tatt seriøst. Det er ingen som tar meg på alvor..

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

[heblilla]

Jeg klarer ikke å åpne meg for andre. Men jeg vet at jeg må gjøre det for at noen skal kunne hjelpe meg.. Jeg har aldri snakket med noen om problemene mine. Føler at jeg på en måte er svak om jeg gjør det.. Det har vel blitt en slags forsvarsmekanisme, å bare late som om alt er bra selv om det er totalt kaos inni meg. Jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor det er naturlig å snakke om slike ting. Og hvis jeg klarer å åpne meg til for eksempel en psykolog, så er jeg redd for at de ikke skal synes at problemene mine er alvorlige nok. Jeg kvier meg også for å snakke med noen fordi jeg ikke er sikker på om problemene min faktisk er alvorlige nok, jeg føler på en måte at jeg ikke er syk nok. At de bare kommer til å le av meg, og si at jeg overdriver. Jeg er redd, fordi jeg vil ikke innrømme nederlaget ovenfor andre, og vise at jeg faktisk sliter. Tenk hvis jeg har noen alvorlige psykiske lidelser. Tenk hvis det virkelig er noe galt med meg.. Jeg føler at psykiske sykdommer fortsatt er tabu, og er redd for hvordan andre reagerer hvis de finner ut hvordan jeg er. Har så mange tanker og det er så mye rot i hodet, men jeg har ingen å fortelle det til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne dele det, slik at noen kunne trøste meg og si at alt kommer til å gå bra.. Men samtidig så tør jeg ikke å fortelle det til noen. Ofte dagdrømmer jeg og tenker på at jeg blir skadet og sånn, slik at andre kan synes synd på meg og kanskje bry seg. Fordi jeg føler at det ikke er noen som bryr seg nå. Jeg har jo venner, men de er ikke så nære at jeg kan fortelle dem alt. Føler meg så mislykket.. Huff nei, dette ble bare rot egentlig. Poenget er i hvert fall at jeg er livredd for å åpne meg. Og det blir ikke akkurat noe bedre av at da jeg spør om hjelp her på forumet, så blir jeg avfeid og ikke tatt seriøst. Det er ingen som tar meg på alvor..

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

Du må absolutt gå til legen og få en henvisning til psykolog.

 

Hvis du har råd til å gå til privatpraktiserende og bor i Oslo, anbefaler jeg Psykososialt Ressurssenter, et felleskap av psykologer (pr time ca 7-800) og de har fleksible åpningstider. Jeg gikk der i flere år, og følte meg vel ivaretatt, selv om mitt hovedproblem nok var ensomhet..

 

Så lenge du har den redselen (for å åpne deg, eller for å ha en alvorlig psykisk sykdom, eller for å innrømme "nederlaget"), vil ingen behandler le av deg, eller si du overdriver. De behandler alle med den samme respekten.(skulle bare mangle) At personkjemi kan stikke kjepper i hjulene en sjelden gang, er bare noe man får ta i betraktning.

 

 

Men i alle fall, du skal ikke være redd for å oppsøke hjelpeapparatet. Det at du får snakket med noen profesjonelle hjelpere kan kanskje gjøre det lettere for deg og etter hvert åpne deg for dine venner også.

 

Nei, kom deg av gårde, ikke noe å vente med, livet er kort vet du.

 

Lykke til:-)

Endret 27. februar 2014 av hebbelilla

[AnonymDiskusjon]

 

 

Jeg klarer ikke å åpne meg for andre. Men jeg vet at jeg må gjøre det for at noen skal kunne hjelpe meg.. Jeg har aldri snakket med noen om problemene mine. Føler at jeg på en måte er svak om jeg gjør det.. Det har vel blitt en slags forsvarsmekanisme, å bare late som om alt er bra selv om det er totalt kaos inni meg. Jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor det er naturlig å snakke om slike ting. Og hvis jeg klarer å åpne meg til for eksempel en psykolog, så er jeg redd for at de ikke skal synes at problemene mine er alvorlige nok. Jeg kvier meg også for å snakke med noen fordi jeg ikke er sikker på om problemene min faktisk er alvorlige nok, jeg føler på en måte at jeg ikke er syk nok. At de bare kommer til å le av meg, og si at jeg overdriver. Jeg er redd, fordi jeg vil ikke innrømme nederlaget ovenfor andre, og vise at jeg faktisk sliter. Tenk hvis jeg har noen alvorlige psykiske lidelser. Tenk hvis det virkelig er noe galt med meg.. Jeg føler at psykiske sykdommer fortsatt er tabu, og er redd for hvordan andre reagerer hvis de finner ut hvordan jeg er. Har så mange tanker og det er så mye rot i hodet, men jeg har ingen å fortelle det til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne dele det, slik at noen kunne trøste meg og si at alt kommer til å gå bra.. Men samtidig så tør jeg ikke å fortelle det til noen. Ofte dagdrømmer jeg og tenker på at jeg blir skadet og sånn, slik at andre kan synes synd på meg og kanskje bry seg. Fordi jeg føler at det ikke er noen som bryr seg nå. Jeg har jo venner, men de er ikke så nære at jeg kan fortelle dem alt. Føler meg så mislykket.. Huff nei, dette ble bare rot egentlig. Poenget er i hvert fall at jeg er livredd for å åpne meg. Og det blir ikke akkurat noe bedre av at da jeg spør om hjelp her på forumet, så blir jeg avfeid og ikke tatt seriøst. Det er ingen som tar meg på alvor..Anonymous poster hash: d1579...9b6

 

Du må absolutt gå til legen og få en henvisning til psykolog.

 

Hvis du har råd til å gå til privatpraktiserende og bor i Oslo, anbefaler jeg Psykososialt Ressurssenter, et felleskap av psykologer (pr time ca 7-800) og de har fleksible åpningstider. Jeg gikk der i flere år, og følte meg vel ivaretatt, selv om mitt hovedproblem nok var ensomhet..

 

Så lenge du har den redselen (for å åpne deg, eller for å ha en alvorlig psykisk sykdom, eller for å innrømme "nederlaget"), vil ingen behandler le av deg, eller si du overdriver. De behandler alle med den samme respekten.(skulle bare mangle) At personkjemi kan stikke kjepper i hjulene en sjelden gang, er bare noe man får ta i betraktning.

 

 

Men i alle fall, du skal ikke være redd for å oppsøke hjelpeapparatet. Det at du får snakket med noen profesjonelle hjelpere kan kanskje gjøre det lettere for deg og etter hvert åpne deg for dine venner også.

 

Nei, kom deg av gårde, ikke noe å vente med, livet er kort vet du.

 

Lykke til:-)

Jeg bor verken i Oslo eller har råd til privat psykolog. Jeg er en lusefattig student som ikke en gang har råd til å gå til fastlegen, for da har jeg ikke råd til mat resten av måneden..

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

[AnonymDiskusjon]

Jeg bor verken i Oslo eller har råd til privat psykolog. Jeg er en lusefattig student som ikke en gang har råd til å gå til fastlegen, for da har jeg ikke råd til mat resten av måneden..

Anonymous poster hash: d1579...9b6

 

 

Nå skriver du ikke hvor du bor, men her i Bergen har i alle fall studentsamskipnaden tilbud om både lege og psykolog.

 

Anonymous poster hash: a67da...569

[heblilla]

 

 

Jeg klarer ikke å åpne meg for andre. Men jeg vet at jeg må gjøre det for at noen skal kunne hjelpe meg.. Jeg har aldri snakket med noen om problemene mine. Føler at jeg på en måte er svak om jeg gjør det.. Det har vel blitt en slags forsvarsmekanisme, å bare late som om alt er bra selv om det er totalt kaos inni meg. Jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor det er naturlig å snakke om slike ting. Og hvis jeg klarer å åpne meg til for eksempel en psykolog, så er jeg redd for at de ikke skal synes at problemene mine er alvorlige nok. Jeg kvier meg også for å snakke med noen fordi jeg ikke er sikker på om problemene min faktisk er alvorlige nok, jeg føler på en måte at jeg ikke er syk nok. At de bare kommer til å le av meg, og si at jeg overdriver. Jeg er redd, fordi jeg vil ikke innrømme nederlaget ovenfor andre, og vise at jeg faktisk sliter. Tenk hvis jeg har noen alvorlige psykiske lidelser. Tenk hvis det virkelig er noe galt med meg.. Jeg føler at psykiske sykdommer fortsatt er tabu, og er redd for hvordan andre reagerer hvis de finner ut hvordan jeg er. Har så mange tanker og det er så mye rot i hodet, men jeg har ingen å fortelle det til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne dele det, slik at noen kunne trøste meg og si at alt kommer til å gå bra.. Men samtidig så tør jeg ikke å fortelle det til noen. Ofte dagdrømmer jeg og tenker på at jeg blir skadet og sånn, slik at andre kan synes synd på meg og kanskje bry seg. Fordi jeg føler at det ikke er noen som bryr seg nå. Jeg har jo venner, men de er ikke så nære at jeg kan fortelle dem alt. Føler meg så mislykket.. Huff nei, dette ble bare rot egentlig. Poenget er i hvert fall at jeg er livredd for å åpne meg. Og det blir ikke akkurat noe bedre av at da jeg spør om hjelp her på forumet, så blir jeg avfeid og ikke tatt seriøst. Det er ingen som tar meg på alvor..Anonymous poster hash: d1579...9b6

Du må absolutt gå til legen og få en henvisning til psykolog.

 

Hvis du har råd til å gå til privatpraktiserende og bor i Oslo, anbefaler jeg Psykososialt Ressurssenter, et felleskap av psykologer (pr time ca 7-800) og de har fleksible åpningstider. Jeg gikk der i flere år, og følte meg vel ivaretatt, selv om mitt hovedproblem nok var ensomhet..

 

Så lenge du har den redselen (for å åpne deg, eller for å ha en alvorlig psykisk sykdom, eller for å innrømme "nederlaget"), vil ingen behandler le av deg, eller si du overdriver. De behandler alle med den samme respekten.(skulle bare mangle) At personkjemi kan stikke kjepper i hjulene en sjelden gang, er bare noe man får ta i betraktning.

 

 

Men i alle fall, du skal ikke være redd for å oppsøke hjelpeapparatet. Det at du får snakket med noen profesjonelle hjelpere kan kanskje gjøre det lettere for deg og etter hvert åpne deg for dine venner også.

 

Nei, kom deg av gårde, ikke noe å vente med, livet er kort vet du.

 

Lykke til:-)

Jeg bor verken i Oslo eller har råd til privat psykolog. Jeg er en lusefattig student som ikke en gang har råd til å gå til fastlegen, for da har jeg ikke råd til mat resten av måneden..

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

 

Har virkelig studenter så dårlig råd? Hva med å ta seg en ekstrajobb en periode? Det er veldig viktig at du søker hjelp, kanskje viktigere enn å studere. Hvordan skal man kunne fullføre et studium hvis man sliter psykisk? Tror du at du skal greie det?

Du må prioritere din mentale helse!

[AnonymDiskusjon]

Drep meg! Drep meg nå!

Anonymous poster hash: c69f5...ce8

[Zakke]

Jeg klarer ikke å åpne meg for andre. Men jeg vet at jeg må gjøre det for at noen skal kunne hjelpe meg.. Jeg har aldri snakket med noen om problemene mine. Føler at jeg på en måte er svak om jeg gjør det.. Det har vel blitt en slags forsvarsmekanisme, å bare late som om alt er bra selv om det er totalt kaos inni meg. Jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor det er naturlig å snakke om slike ting. Og hvis jeg klarer å åpne meg til for eksempel en psykolog, så er jeg redd for at de ikke skal synes at problemene mine er alvorlige nok. Jeg kvier meg også for å snakke med noen fordi jeg ikke er sikker på om problemene min faktisk er alvorlige nok, jeg føler på en måte at jeg ikke er syk nok. At de bare kommer til å le av meg, og si at jeg overdriver. Jeg er redd, fordi jeg vil ikke innrømme nederlaget ovenfor andre, og vise at jeg faktisk sliter. Tenk hvis jeg har noen alvorlige psykiske lidelser. Tenk hvis det virkelig er noe galt med meg.. Jeg føler at psykiske sykdommer fortsatt er tabu, og er redd for hvordan andre reagerer hvis de finner ut hvordan jeg er. Har så mange tanker og det er så mye rot i hodet, men jeg har ingen å fortelle det til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne dele det, slik at noen kunne trøste meg og si at alt kommer til å gå bra.. Men samtidig så tør jeg ikke å fortelle det til noen. Ofte dagdrømmer jeg og tenker på at jeg blir skadet og sånn, slik at andre kan synes synd på meg og kanskje bry seg. Fordi jeg føler at det ikke er noen som bryr seg nå. Jeg har jo venner, men de er ikke så nære at jeg kan fortelle dem alt. Føler meg så mislykket.. Huff nei, dette ble bare rot egentlig. Poenget er i hvert fall at jeg er livredd for å åpne meg. Og det blir ikke akkurat noe bedre av at da jeg spør om hjelp her på forumet, så blir jeg avfeid og ikke tatt seriøst. Det er ingen som tar meg på alvor..

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

 

 

Jeg kjenner meg selv veldig igjen i alt du sier. Jeg er også oppvokst i et hjem hvor det ikke har vært vanlig (men heller nedlatende om noe) å snakke om følelser. Jeg prøver å fremstå som en som har det bra, og de fleste vil nok tro at jeg har det helt greit. Jeg har aldri innrømmet til venner og bekjente at jeg faktisk sliter med meg selv. Av alle vennene mine så har jeg bare en venn jeg kanskje kunne ha åpnet meg litt for, for de andre er liksom ikke den "typen" venner man åpner seg for på en måte. Men jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått snakket med ham, og nå har han flyttet vekk sammen med damen og bor en 25-30 minutters kjøretur unna, så det er veldig sjelden jeg ser ham. Har et håp om at han kanskje kan hjelpe med å dra meg opp av gjørmen på en måte.

 

Jeg har lenge utsatt det å oppsøke lege fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skal bortforklare fraværet for dem på jobben, og jeg vil heller ikke at det skal komme inn brev fra f.eks legekontoret i postkassen hjemme slik at folk blir nysgjerrige på hva det er, for jeg vil ikke at noen skal finne ut at jeg innerst inne bare er en svak liten grinegutt, og ikke den sterke og oppegående karen som jeg prøver å utgi meg for å være. Det ville vært så altfor pinlig.

 

Jeg har tenkt at når dagen kommer at jeg skal flytte ut, så skal jeg ta tak i problemene, og hadde egentlig sett for meg å ha fått flyttet hjemmefra nå, men så var det noe som skar seg der slik at jeg blir hengende hjemme i noen måneder til. Ser fortsatt frem til den dagen kommer, og ser for meg at det skal bli lettere å oppsøke hjelp da når jeg står på egne ben og kan gjøre akkurat hva jeg vil uten at noen trenger å få vite om det.

 

Det jeg går rundt og er bekymret for nå er at det ikke skal finnes hjelp som er god nok til å ta tak i problemene mine, og at det skal vise seg at jeg alltid må leve som den sjenerte og tilbaketrukne gutten jeg er fordi det bare er så og så mye som kan gjøres. Sliter litt med sosial angst, og dette hemmer meg fra å gjøre mye av det jeg egentlig vil. Det finnes sikkert mye terapi og kurs mot dette, men "hvor mye hjelper det egentlig?" er det store spørsmålet jeg stiller meg selv. "Vil jeg noen gang bli den selvsikre, interessante og utadvendte personen jeg skulle ønske jeg var?" "Vil jeg noen gang få meg en kjæreste, og vil dette forholdet isåfall vare?" "Vil jeg noen gang bli en som andre folk ser opp til?"

 

Jævlig drit å føle seg låst i alle retninger, samtidig som man skal late som ingenting. Dagene går da, og nå har jeg levd gjennom en dag til, en hel dag lengre enn i går. Føler meg på en måte som en ordentlig "selvmordskandidat", men heldigvis har jeg troen på at det skal komme bedre tider, og tenker at det er så mye jeg enda ikke har opplevd at det å hente tauet er noe som aldri ville falt meg inn å gjøre.

[Rescue me]

 

Drep meg! Drep meg nå!

 

Anonymous poster hash: c69f5...ce8

 

Denne har jeg hele tiden.

 

Men prøvd å snu litt på det, og heller be om gode endringer .

 

Min vanligste, er at jeg sier til meg selv: "Jeg vil dø." Og, jeg har den faen meg ofte. Nå prøver jeg å endre den hver gang jeg begynner å utbryte det, til noe mer positivt, som "Jeg vil eie.", "Jeg vil bli best" osv.

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

Drep meg! Drep meg nå!

 

Anonymous poster hash: c69f5...ce8

 

Denne har jeg hele tiden.

 

Men prøvd å snu litt på det, og heller be om gode endringer .

 

Min vanligste, er at jeg sier til meg selv: "Jeg vil dø." Og, jeg har den faen meg ofte. Nå prøver jeg å endre den hver gang jeg begynner å utbryte det, til noe mer positivt, som "Jeg vil eie.", "Jeg vil bli best" osv.

Jeg har prøvd det. Jeg må innse at jeg ikke blir verken god eller flink i ting. Jeg var flinkere i hobbyene mine da jeg gikk på ungdomsskolen, jeg har prøvd å opprettholde kunnskapen og bli flinkere igjen. Men når jeg prøver så blir jeg bare veldig stressa og angstfylt, og frustrasjonen stiger ganske brått. Hodet mitt blir helt tomt når jeg prøver å jobbe med en av hobbyene. Jeg klarer ikke å konsentrere meg, jeg klarer ikke å tenke. Jeg vil ha livet mitt tilbake, da jeg klarte å fokusere, tenke, jobbe og kose meg med hobbyene. Men det er umulig.

 

Anonymous poster hash: c69f5...ce8

[Rivaille]

Prøvde meg på en brukbar chick i dag. Hun var i et forhold. Nå er jeg bare sååå deppa

[Ssnerk]

Forbanna drittdag. Er det noen som har mulighet til å snakke?

Endret 1. mars 2014 av Ssnerk

[Kea]

Kjæresten ser ikke alltid mine behov, og det kan være tungt og trist noen ganger.

Forbanna drittdag. Er det noen som har mulighet til å snakke?

Jeg vet ikke om jeg kan gjøre noe nyttig for deg, men om alt du ønsker er et åpent øre, så har jeg litt tid nå. Send meg en PM om du er interessert.

[Ssnerk]

Kjæresten ser ikke alltid mine behov, og det kan være tungt og trist noen ganger.

 

 

Forbanna drittdag. Er det noen som har mulighet til å snakke?

Jeg vet ikke om jeg kan gjøre noe nyttig for deg, men om alt du ønsker er et åpent øre, så har jeg litt tid nå. Send meg en PM om du er interessert.

Jeg vil veldig gjerne snakke med deg. Sender en PM nå.

[AnonymDiskusjon]

 

Nå skriver du ikke hvor du bor, men her i Bergen har i alle fall studentsamskipnaden tilbud om både lege og psykolog.

 

Anonymous poster hash: a67da...569

 

 

Bor i Trondheim. Vet at SiT også har tilbud om det, men det er fortsatt en liten egenandel og jeg er rimelig blakk..

 

 

 

Har virkelig studenter så dårlig råd? Hva med å ta seg en ekstrajobb en periode? Det er veldig viktig at du søker hjelp, kanskje viktigere enn å studere. Hvordan skal man kunne fullføre et studium hvis man sliter psykisk? Tror du at du skal greie det?

 

Du må prioritere din mentale helse!

 

 

Jeg har i hvert fall det, men det er en annen historie. Går på et ganske krevende studie, så tviler på at jeg klarer en ekstrajobb i tillegg.. Jeg vet ikke om jeg klarer meg gjennom studiet, men jeg føler ikke at jeg kan gi opp før det virkelig ikke går lenger.. Jeg vil ikke gi opp! Jeg har endelig fått meg en vennegjeng, og kan ikke risikere å miste den, det er ikke sikkert jeg er så heldig senere. Føler også at jeg kommer til å skuffe familien. Har alltid vært "flink pike" på den måten at jeg har fått gode karakterer. Jeg tenker ofte at jeg ikke er "syk nok" siden jeg klarer å holde det skjult for alle at jeg sliter. Prøvde også å spørre om noe her på forumet, men det var ingen som mente at det var noe alvorlig.. (ja, det er jeg som har ADHD-tråden)

 

Jeg må jo prøve å grave meg ut av dette hølet her, så i dag bestemte jeg meg for å gå en tur i marka i det fine været. Det var godt å komme seg ut å få rørt seg litt, men da jeg kom inn igjen ble jeg helt utslått Fikk en skikkelig tristhetsfølelse, verre enn på lenge. Ble bare liggende på senga, orket ikke å gjøre noe annet.. Har ikke fått gjort noe ordentlig resten av dagen. Så dagen som begynte bra, endte opp med å bli dritt..

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

[AnonymDiskusjon]

Hei dere. Jeg skriver her fordi det gjelder en person jeg er glad i. Vedkommende betrodde seg til meg med at h*n tidligere har slitt med depresjoner samt selvmordstanker, og har gått til behandling for det en stund nå. Da jeg spurte vedkommende hva det gjaldt sa h*n at det ikke var noe eksistensielt. Hva mente h*n med det? Da jeg spurte om det gjaldt selvbildet så sa vedkommende nei. Er det virkelig mulig å ha selvmordstanker uten å ha dårlig selvbilde?

Mitt største spørsmål er hvordan en person med depresjoner(går på antidepressiva) vil at sine kjære skal forholde seg til dem? Hvorfor ville h*n ikke fortelle meg hva depresjonene og selvmordstankene gjaldt? Jeg er sjelevennen til vedkommende... det merkeligste er at denne personen er suksessfull i det sosiale, blir sett opp til og har mange venner. Vedkommende er et forbilde for mange. Da jeg sa til h*n at h*n fortjener det beste, sa h*n at jeg var det beste. Tror dere jeg betyr veldig mye for h*n? H*n snakker aldri om følelser ellers, og spør og graver aldri om hva jeg gjør nå eller har gjort tidligere i livet. Kan det ha sammenheng med diagnosen til vedkommende? Som sagt, jeg vil gjerne vite hvordan jeg skal forholde meg til vedkommende.

 

Anonymous poster hash: e8a8a...4fa

[darkness|]

En depresjon trenger ikke å handle om noe spesielt. Man føler seg bare dritt uansett. Selvbildet kan være helt i orden selv om man er deprimert.

 

Jeg tenker at du skal fortsette å være der for vennen din. Se h*n for personen h*n er. H*n ER ikke diagnosen sin, så ikke fokuser på dette. Bare vær der som en god venn og la h*n åpne seg hvis h*n ønsker selv. Det er rett og slett ikke sikkert at du vil være i stand til å forstå hvordan h*n har det. Ofte så forstår man det ikke selv. Hvordan skal man da forklare det til andre? Da føles det ofte bedre å la være å snakke om det. Vennen din får jo også behandling, så det er kanskje mer enn nok for h*n.

 

Jeg leser mellom linjene at du kanskje er interesser i noe mer enn vennskap. Ville ikke lagt for stort press på vennen din når det gjelder dette. Vil tippe at h*n har mer enn nok med seg selv akkurat nå. Du burde også være obs på å leve sammen med en syk person kan være veldig tungt. Ofte vil du rett og slett ikke få den responsen du ønsker. En deprimert person vil ofte prøve å ta seg sammen "ute blant folk". Du kan ikke forvente at h*n gjør det med en kjæreste. Det er jo slik at det ofte er de nærmeste som får se den stygge siden av depresjonen. Jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg blir veldig egoistisk hvis jeg er deprimert..

Endret 3. mars 2014 av darkness|

[Roger Roger]

Prøvde meg på en brukbar chick i dag. Hun var i et forhold. Nå er jeg bare sååå deppa

Typisk at det ofte er de som er de hyggeligste og mest flørtene på byen og. Men moroa er definitivt over når ordet "typen min" kommer ut av kjeften deres.

Endret 3. mars 2014 av Roger Roger