Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Min bestevenn ignorerer meg. Jeg aner ikke hva jeg har gjort :/ Ikke hørt fra henne på mange dager. Hun tar ikke telefonen, har til å med lagt på. Blir jeg erstattet??.....

 

Det gjør så sinnsykt vondt. Jeg klarer ikke å tenke på annet.....

Anonymous poster hash: 05ebd...ffb

[TityBoi]

Sov nesten ikke i natt, fikk akutt tannverk i to tenner. Tar toget til oslo for å finne tannlege snart

[heblilla]

 

Hvorfor ringer aldri vennene mine meg? Jeg ringer dem og da er de med på ting, men de ringer aldri meg? Om de ringer så er det aldri kun meg, noen andre må alltid være med. Hvorfor har jeg ikke, i midten av tyveårsalderen, aldri opplevd en eneste gang ei jente har vist noen form for interesse? Omså kun et hei.

 

Hvorfor er jenta jeg er interessert i så vanskelig? Kan ikke være alene med meg, vennene hennes må alltid være med. Er det andre der prater hun livlig, blir det kun oss så blir det stille. Hvorfor blir det alltid stille rundt meg? Hvorfor må jeg bære alle samtaler?

 

Anonymous poster hash: 2d5a4...8a1

 

Er redd du har feil venner.. Ikke finn deg i å bli behandla som en spedalsk. Du fortjener å bli behandla med respekt. Ignorer de folka der, og prøv å finne nye venner som får fram det beste i deg, og motsatt.

 

Den beste måten å få kontakt med jenter på er å si hei sjøl (ikke vente på at de skal si hei), og deretter er det opptil inspirasjonen hva du gjør. Men bare et hei er vel hyggelig det også, selv om det ikke fører til noe.

 

Den jenta (som du tror) ikke vil være aleine med deg.. Kanskje hun er sjenert, nervøs, usikker, kanskje føler hun seg tryggere og mer avslappet med vennene sine rundt seg. Kanskje er hun ikke klar for et tosomhetsforhold.

Endret 22. februar 2014 av hebbelilla

[heblilla]

 

Min bestevenn ignorerer meg. Jeg aner ikke hva jeg har gjort :/ Ikke hørt fra henne på mange dager. Hun tar ikke telefonen, har til å med lagt på. Blir jeg erstattet??.....

 

Det gjør så sinnsykt vondt. Jeg klarer ikke å tenke på annet.....

 

Anonymous poster hash: 05ebd...ffb

 

Å ha en bestevenn kan være helt himmelsk. Å miste sin bestevenn er forferdelig trist og vondt.

Men jeg tror ikke du skal tro det verste. Hvis ikke du har sagt eller gjort noe som har såret eller krenket henne, har hun ingen grunn til å disse deg uten forvarsel, hvis hun ikke er helt psycho da..

Det ordner seg nok skal du se:-)

[heblilla]

 

Jeg er så ensom. Jeg lever et isolert liv pga. at jeg er redd for negativ vurdering og har dårlig selvbilde. Men jeg er også veldig anderledes enn folk flest, så uansett hadde jeg ikke kommet overens med mange...

 

Men med tanke på resten av verden har jeg jo veldig lite å klage over igrunn...

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

 

Jeg er også ensom. Men ensomhet trenger ikke være så negativt som folk vil ha det til. Man venner seg til den. Lærer å glede seg over andre ting enn romantisk kjærlighet og vennskap.

 

I følge en undersøkelse fra USA, har kronisk ensomme 45% større sjanse til å dø for tidlig.

Men det er greit for meg, hadde ikke planer om et langt liv jeg da.

 

Så du har helt rett, det finnes større problemer i verden enn ensomhet.

Endret 22. februar 2014 av hebbelilla

[Kea]

Min bestevenn ignorerer meg. Jeg aner ikke hva jeg har gjort :/ Ikke hørt fra henne på mange dager. Hun tar ikke telefonen, har til å med lagt på. Blir jeg erstattet??.....

 

Det gjør så sinnsykt vondt. Jeg klarer ikke å tenke på annet.....

 

Anonymous poster hash: 05ebd...ffb

Det der skjer stadig med meg også. Jeg ser at hun går ut og har det koselig med andre og svarer sjeldent på meldingene mine. Når jeg har fått tak i henne, har hun sagt at hun ikke har svart fordi hun ikke har sittet stille. Altså hatt det travelt. Det forklarer ikke helt hvordan alle andre får tak i henne for å lage avtaler, men jaja.

 

Jeg konkluderer med det at jeg ikke er god nok til å vie oppmerksomheten til. Selv om jeg har vært der når alle andre har sviktet. Men sånn er det bare med meg. Jeg er bare en som sitter på benken og venter til de andre spillerne er skadet og det er midlertidig plass til meg på laget.

Endret 22. februar 2014 av Therawyn

[AnonymDiskusjon]

Vær glad dere har venner i det hele tatt. Jeg har ingen venner og kommer antagelig aldri til å få det igjen. Jeg vet ikke hva det er, men jeg merker at folk skyr meg og blir ukomfortable i mitt nærvær. Jeg har riktignok sosial angst, men det er slettes ikke alltid jeg får noe ubehag når jeg er i mindre grupper, men selv da merker jeg at folk vil bort fra meg. Senest i butikken i går merket jeg hvordan mannen i kassen harket mens jeg var kunden slik man gjør når man er ukomfortabel og bruker hark som en distraksjon. På kundene som kom etter meg gjorde han ikke det. Antagelig lyser det sosial taper av hele meg og slike mennesker skal man helst holde seg et par hundre meter borte fra i dagens samfunn.

Anonymous poster hash: 8a893...c33

[Kea]

Vær glad jeg har venner, sier du. Jeg kunne like greit ikke hatt noen. Det er flere måneder siden jeg var sosial, fordi ingen vil finne på ting med meg, noen gang. Den eneste jeg er sosial med er kjæresten. Og det er bare fordi vi bor sammen. Ikke en gang min mor vil vite av meg. Så nei, jeg er ikke glad jeg har venner. Jeg er like ensom som om jeg ikke hadde noen i livet mitt.

Endret 22. februar 2014 av Therawyn

[AnonymDiskusjon]

Ikke meningen å fnyse av problemene deres altså, men for meg høres det å hvert fall ha en venn og til med kjæreste ut som fjern drøm. Men for alt vet hadde det kanskje ikke gjort ting noe bedre.

Anonymous poster hash: 8a893...c33

[Kea]

Nei, det var ikke meningen å bli så defensiv heller. Jeg burde ikke kjenne meg så ensom siden jeg har kjæreste, men det har noe med å aldri gjøre ting som jeg har lyst til. Det skaper behovet for venner, som jeg har, men som aldri vil ha kontakt med meg.

 

I tillegg trives jeg absolutt ikke i mitt eget selskap. Jeg MÅ ha noen rundt meg hele tiden, og selv om jeg har kjæresten rundt meg 24/7, føles det som jeg er alene.

Endret 22. februar 2014 av Therawyn

[heblilla]

 

Vær glad dere har venner i det hele tatt. Jeg har ingen venner og kommer antagelig aldri til å få det igjen. Jeg vet ikke hva det er, men jeg merker at folk skyr meg og blir ukomfortable i mitt nærvær. Jeg har riktignok sosial angst, men det er slettes ikke alltid jeg får noe ubehag når jeg er i mindre grupper, men selv da merker jeg at folk vil bort fra meg. Senest i butikken i går merket jeg hvordan mannen i kassen harket mens jeg var kunden slik man gjør når man er ukomfortabel og bruker hark som en distraksjon. På kundene som kom etter meg gjorde han ikke det. Antagelig lyser det sosial taper av hele meg og slike mennesker skal man helst holde seg et par hundre meter borte fra i dagens samfunn.

 

Anonymous poster hash: 8a893...c33

 

Å være ensom skaper mye stress. Det er ingen god tilstand å være i over lengre tid. Og du må være forsiktig med å trekke sånne konklusjoner som du trekker her. Antagelig er alt innbilning, men du overbeviser deg selv om at sånn er det. Etter hvert blir det en sannhet for deg. Og da blir det enda vanskeligere å komme bort fra det. Så jeg vil oppfordre deg til å være oppmerksom på hvilken makt det ligger i tankene dine. Og at du kanskje prøver å styre unna de verste framtidscenarier. Gi deg selv en sjanse. Har du drept noen liksom? Har du begått en utilgivelig handling? Hvis ikke er det håp.

Jeg føler med deg. Vet hvordan det er å være lettere paranoid....Men du er sikkert bare et menneske som alle andre, det er sikkert ikke noe alvorlig galt med deg, så ikke vær så pessimistisk, please..:-)

[AnonymDiskusjon]

Det å være forelska må være noe av det verste som fins. Null matlyst, null konsentrasjon, konstant klump i magen, tanker om jenta konstant. Får håpe dritten snart går vekk. Jeg har jo et liv å leve!

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

[abyssopelagisk]

​

Endret 20. september 2014 av abyssopelagisk

[Marinius]

Sliter så med særemnet...

Norsk er det faget som ødelegger alt for meg... Jeg kan skrive side inn og side ut om fakta og meninger, men i det øyeblikket jeg må analysere og finne virkemidler, svartner alt... Jeg er faktisk helt elendig i Norskfaget

Får gjøre så godt jeg kan, og satse på ståkarakter...

[Chocolate-Monster]

 

Det å være forelska må være noe av det verste som fins. Null matlyst, null konsentrasjon, konstant klump i magen, tanker om jenta konstant. Får håpe dritten snart går vekk. Jeg har jo et liv å leve!

 

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

 

Både og. Det er det verste som finnes helt til man kommer sammen med den personen. Ikke gi opp og snu.

Har du tenkt at dette kan være en sjangse du kan gripe?! Hvorfor ikke gripe den?

Om du taper har du prøvd. Det er bedre enn å gå med tankene og usikkerheten om at det kunne kanskje ha blitt noe, eller kunne det aldri blitt noe?

Jeg har gjort den feilen.

Jeg hadde de tankene i hodet lenge. Sikkert et år. Tenkte også mens jeg var sammen med noen andre. Tenkte hvordan livet mitt hadde blitt om jeg hadde turt.

 

Hos dem jeg prøvde, men ikke ble noe av var jeg nede en uke, men så var plutselig alt over. Tankene var borte og personen var uinteresang. Så det er verdt å prøve. Du har ikke noe å tape! Alle som ikke gir opp uten å prøve er vinnere.

 

Føleslene går vekk av seg selv å, men det tar mye lengre tid. Og muligens dere kunne ha kost dere sammen i den tiden. Så det er jo ikke mere som skal til enn å skrive en mld på face eller snakke med h*n når du ser h*n. Da merker du jo fort om det er noen sjangs. Men da har du ihvertfall prøvd (:

 

Og som du sier. Du har et liv å leve. Kanskje leve det sammen med noen?!

[Rescue me]

Shit, innså en sykt ting her i går. Og det er at jeg har drevet og ønsket meg helt feil. Jeg har jo drevet og ønsket meg døden . Mye bedre å ønske seg positiviteter som motivasjon .

[heblilla]

Fy fillern, føler meg så dum. Her har jeg gått i flere tiår og sagt til meg sjøl, jeg er jo deprimert, det er derfor alt går til helvete, det er derfor jeg lider og mangler venner/partner/penger/ambisjoner/energi/livsglede, derfor jeg syns at livet er kjedelig og uinteressant, derfor jeg mangler motivasjon til å stå opp og møte dagen.

Men egentlig har det vært min mangel på evne til å knytte meg til andre mennesker som har vært problemet/lidelsen/forbannelsen i mitt liv. Ensomheten min har vært kronisk, men jeg trodde alltid at det enten var noe galt med meg, eller de andre, at det var mangel på kjemi, eller at jeg ikke var god nok for de jeg likte. Men nå ser jeg jo at det var noe galt med meg hele tiden, at jeg ikke klarte å oppnå en god kontakt med noen basert på tillit, fordi jeg ikke klarte å stole på noen, jeg tenkte at de ville ikke like meg hvis de kjente meg, så det var best å prøve å være på en måte som de kunne like, men dumme meg, jeg er ingen god skuespiller dessverre,

I bunn og grunn ser jeg nå at grunnen til at jeg er aleine, er at jeg vil være aleine, for da slipper jeg å bli sett på som en taper. For som han sa i en kronikk i Aftenposten en gang, den godeste Lars Svendsen (filosof) Er man ensom, er man en taper, og ingen vil være venn med en taper.

Er det så håpløst? Da er det ikke rart at kronisk ensomme dør tidlig. Ikke lett å leve et helt liv med en så hard dom hengende over seg.

Det som er så tragisk er at også de kronisk ensomme (tenker ikke her på de såkalt "situasjonsbestemte ensomme" (de som har mistet en pårørende, eller har flytta til en ny by etc) tenker om seg selv at de er en taper. Og at ingen vil være venner med de av den grunn. Ikke mye å glede seg over for den ensomme gitt.

Hvorfor ikke innvilge assistert selvmord i hvert fall for de kronisk ensomme som er dømt til å vandre som zombier gjennom livet? For ingen skjebne er vel verre enn å være utstøtt av flokken? Jeg bare spør.

Tar gjerne tilbakemeldinger,:-)

[Kea]

Jeg ligger her på sofaen og har absolutt ingenting å gjøre på. Det er ting jeg burde gjøre, men de tingene har jeg ikke ork til. I det hele tatt.

 

Jeg har en datamaskin og en TV foran meg. TVen er ikke særlig interessant. Datamaskinen inneholder spill, som jeg absolutt kunne tenke meg å brukt dagen i dag på. Men dessverre tør jeg ikke å begynne, for da blir jeg sugd inn i en annen verden i mangfoldige timer. Det hadde jeg vanligvis ikke hatt noe imot, men jeg har ting som må gjøres om noen få timer. I mellomtiden har jeg INGENTING å finne på. Det regner ute, så det frister ikke å dra ut. Meh. Kanskje jeg bare legger meg og sover igjen i noen timer.

[D.Selwyn]

Du virker veldig klok og snill, Hebbelilla. Og ganske balansert/selvtilstrekkelig. Synes du skulle hatt noen venner.

[Rescue me]

Fy fillern, føler meg så dum. Her har jeg gått i flere tiår og sagt til meg sjøl, jeg er jo deprimert, det er derfor alt går til helvete, det er derfor jeg lider og mangler venner/partner/penger/ambisjoner/energi/livsglede, derfor jeg syns at livet er kjedelig og uinteressant, derfor jeg mangler motivasjon til å stå opp og møte dagen.

Men egentlig har det vært min mangel på evne til å knytte meg til andre mennesker som har vært problemet/lidelsen/forbannelsen i mitt liv. Ensomheten min har vært kronisk, men jeg trodde alltid at det enten var noe galt med meg, eller de andre, at det var mangel på kjemi, eller at jeg ikke var god nok for de jeg likte. Men nå ser jeg jo at det var noe galt med meg hele tiden, at jeg ikke klarte å oppnå en god kontakt med noen basert på tillit, fordi jeg ikke klarte å stole på noen, jeg tenkte at de ville ikke like meg hvis de kjente meg, så det var best å prøve å være på en måte som de kunne like, men dumme meg, jeg er ingen god skuespiller dessverre,

I bunn og grunn ser jeg nå at grunnen til at jeg er aleine, er at jeg vil være aleine, for da slipper jeg å bli sett på som en taper. For som han sa i en kronikk i Aftenposten en gang, den godeste Lars Svendsen (filosof) Er man ensom, er man en taper, og ingen vil være venn med en taper.

Er det så håpløst? Da er det ikke rart at kronisk ensomme dør tidlig. Ikke lett å leve et helt liv med en så hard dom hengende over seg.

Det som er så tragisk er at også de kronisk ensomme (tenker ikke her på de såkalt "situasjonsbestemte ensomme" (de som har mistet en pårørende, eller har flytta til en ny by etc) tenker om seg selv at de er en taper. Og at ingen vil være venner med de av den grunn. Ikke mye å glede seg over for den ensomme gitt.

Hvorfor ikke innvilge assistert selvmord i hvert fall for de kronisk ensomme som er dømt til å vandre som zombier gjennom livet? For ingen skjebne er vel verre enn å være utstøtt av flokken? Jeg bare spør.

Tar gjerne tilbakemeldinger,:-)

Kjenner meg litt igjen, selv om jeg har et par gode venner (som ikke bor her jeg bor nå).

 

Men, en litt artig greie, er at siden jeg også har sett på meg selv som en taper, så har jeg sett på "alle" som har tatt initiativ ovenfor meg, som tapere, fordi hvem andre enn tapere vil være med en taper.

 

Nei, føler jeg til tider har vært litt falsk, men å innse at man er tidenes taper, om du virkelig greier det, er egentlig ganske deilig, for da må du gjøre noe. Og da er man heller ikke redd for å bli oppfattet som en taper, som igjen gir den paradoksale effekten av at folk heller ikke ser på deg som en taper.

Endret 26. februar 2014 av Because I need change!