Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[€uropa]

Faen ta. Jeg sitter våken i senga med tett nese og feber. Jeg har det også veldig vondt inni meg akkurat nå. Jeg nevnte noen sider tilbake at tante døde brått. Noen dager etterpå klarte jeg å fungere helt fint selv om tanken alltid var der. Men nå har det blitt vanskelig igjen.

 

Begravelsen var nylig og jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor vondt det var å bære kista gjennom kirka og ut i bilen, vondere enn noe annet jeg har kjent i livet. Jeg var usikker på om jeg klarte det da jeg var i kirka. Jeg lurte på hva broren min og fetterne mine tenkte og følte akkurat da, da de også tok tak i kista. Hvis de hadde det like vondt som meg, var de flinke til å skjule det. Men jeg klarte ikke å se mye på dem eller på noen andre. Jeg fikk meg heller ikke til å si et ord til noen om følelsen. Jeg hadde og har lyst til å få ut all verden av vondskap, men det føles helt umulig. Og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal takle reaksjonen jeg får. Jeg vet ikke hvor vondt det er for resten av familien og jeg vet ikke hvor vondt det er å si det høyt for dem eller meg, så jeg orker ikke å vite det. Jeg fikk meg bare til å nikke og lavt si ja da mamma spurte på kvelden etter begravelsen om det var vanskelig og om det gikk litt bedre da. Jeg har prøvd flere ganger både før og etter begravelsen å bare si "jeg har det tungt nå" til et familiemedlem eller en venn, men jeg klarer bare ikke. Det som om taket skal rase over meg og gjøre det umulig for meg å bevege meg, se, høre eller si noe.

 

Under minnestunden etter seremonien i kirka, klarte jeg å ha det hyggelig mens jeg snakket med kusina mi. Det føltes bra å fortelle om den siste gangen jeg så tante og om de siste tekstmeldingene vi sendte. Og det var godt å høre at det ikke er så lenge siden hun traff tante og spiste på en restaurant som jeg også har vært på sammen med henne. Etter planen skulle jeg, tante og besteforeldrene mine dra dit igjen i løpet av året. Og det var godt å fortelle at Dexter var den klare favorittserien til tante, for jeg vet ikke om kusina mi visste det. Det er litt viktig for meg at familien ser den serien, for jeg vet at tante ville anbefalt den, men det sa jeg ikke.

 

Det er vondt å vite at jeg bare hadde tante de første 20 årene av livet mitt og at jeg skal være her i 60 - 80 år til uten. Jeg er redd for hvilke andre kister jeg kanskje må bære i løpet av de årene. Jeg vet jo at sorgen går over med tida, men tante er den nærmeste jeg har mistet og det føles ikke slik nå. Før hun døde, klarte jeg ikke å forestille meg følelser som er så vonde at det er vanskelig å røre seg eller bare være fysisk til. Det er vondt at huset hennes skal selges. Det er vondt at jeg bodde i den samme gata selv da jeg var liten og det er vondt at mamma bor like i nærheten og at jeg aldri mer kan gå forbi uten å huske tante og hva hun ville gjort på innsiden av huset hvis hun fortsatt var der. Og hvis jeg ser noen andre, fremmede i vinduet, vil det alltid føles som om de er i tante sitt hus og ikke bør være der og gjøre seg komfortable i stua eller på kjøkkenet.

 

Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men ønsker likevel at tante er på et annet sted som er mye bedre og at hun ikke er lei seg for at hun døde. Jeg vil så veldig gjerne se henne og snakke med henne. Men jeg vil gjøre det nå. Selv om det er et liv etter døden og vi ses igjen på den andre siden, er resten av livet for lenge å vente. Allerede da hun døde, hadde jeg nye ting jeg ville fortelle henne om. Men dem vil hun sikkert aldri få vite om og hun vil aldri få vite om de viktigste tingene som vil skje i livet mitt eller hvordan det går til slutt. Det gjelder også de andre tantebarna.

 

Dette ble litt lengre enn jeg trodde, men hjertet lettet litt mens jeg skrev det. Nå håper jeg at denne lange og vonde natta snart er over. Jeg vil bare sove og glemme.

[aklla]

Du får de hos legen, det er en "kur" du skal gå på i 2-4 uker alt etter hva legen anbefaller. Som du kanskje vet tar det 30 repetisjoner før kroppen venner seg til noe, altså etter 30 dager med god søvn (som du får av sovetabletter) vil kroppen føle det naturlig å legge seg tidlig. Hvis du da etter den perioden ikke har viljestyrke til å høre på kroppen, så fortjener du vel bare å deppe

 

Nærmere 8 timer siden jeg tok sovetablett nå, ca 1,5 time til jeg skal stå opp. funker heller dårlig...

Sovna riktignok litt en stund etter jeg tok tabletten, men var langt under en time...

[heblilla]

 

Selv var jeg iferd med å få livet på kjør igjen, gjennom å utforde meg selv slik dere beskriver ovenfor. Så kom en kronisk skade tilbake, som ikke har vært å se noe til på over et år. Hadde endelig bestemt meg for å slutte med å sitte inne og se på serier hele dagen, og var faktisk meldt meg inn i noen dugnadsgrupper, men nå må jeg kanskje melde meg av før jeg engang fikk begynt. Bli-kjent fest måtte droppes, så nå er jeg sikkert igjen utenfor på mye av det sosiale. Hadde håpet veldig å kunne finne noen venner eller kanskje en jente. Trening, som normalt er min måte å holde tunge følelser i sjakk, kan jeg ikke drive med på kanskje flere måneder. Kanskje må jeg tilbake på krykker, kanskje blir jeg gående i store smerter de neste par månedene. Kommer til å falle helt utenfor sosialt og få vansker med å prioritere skolen.

 

Har ikke vært utenfor huset hele helgen nå, merkelig hvordan livet blir snudd på hodet på bare et par dager.

 

Anonymous poster hash: 597ec...196

 

Du kan ikke trene sier du, så dumt. Vet hvor viktig det er å få rørt på seg, vet hvordan det kan holde følelsene i sjakk som du sier. Hva med svømmehall da?

Det er typisk, livet blir aldri som planlagt, men kanskje det er noe du kan lære av dette også? Å ikke legge så mye planer, men leve litt mere i nuet, ta det som det kommer? Kanskje treffer du ei jente selv om du går med krykker fx? Du skal ikke se bort i fra det:-)

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så ensom. Jeg lever et isolert liv pga. at jeg er redd for negativ vurdering og har dårlig selvbilde. Men jeg er også veldig anderledes enn folk flest, så uansett hadde jeg ikke kommet overens med mange...

 

Men med tanke på resten av verden har jeg jo veldig lite å klage over igrunn...

Anonymous poster hash: 7116f...56f

[heblilla]

Faen ta. Jeg sitter våken i senga med tett nese og feber. Jeg har det også veldig vondt inni meg akkurat nå. Jeg nevnte noen sider tilbake at tante døde brått. Noen dager etterpå klarte jeg å fungere helt fint selv om tanken alltid var der. Men nå har det blitt vanskelig igjen.

 

Begravelsen var nylig og jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor vondt det var å bære kista gjennom kirka og ut i bilen, vondere enn noe annet jeg har kjent i livet. Jeg var usikker på om jeg klarte det da jeg var i kirka. Jeg lurte på hva broren min og fetterne mine tenkte og følte akkurat da, da de også tok tak i kista. Hvis de hadde det like vondt som meg, var de flinke til å skjule det. Men jeg klarte ikke å se mye på dem eller på noen andre. Jeg fikk meg heller ikke til å si et ord til noen om følelsen. Jeg hadde og har lyst til å få ut all verden av vondskap, men det føles helt umulig. Og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal takle reaksjonen jeg får. Jeg vet ikke hvor vondt det er for resten av familien og jeg vet ikke hvor vondt det er å si det høyt for dem eller meg, så jeg orker ikke å vite det. Jeg fikk meg bare til å nikke og lavt si ja da mamma spurte på kvelden etter begravelsen om det var vanskelig og om det gikk litt bedre da. Jeg har prøvd flere ganger både før og etter begravelsen å bare si "jeg har det tungt nå" til et familiemedlem eller en venn, men jeg klarer bare ikke. Det som om taket skal rase over meg og gjøre det umulig for meg å bevege meg, se, høre eller si noe.

 

Under minnestunden etter seremonien i kirka, klarte jeg å ha det hyggelig mens jeg snakket med kusina mi. Det føltes bra å fortelle om den siste gangen jeg så tante og om de siste tekstmeldingene vi sendte. Og det var godt å høre at det ikke er så lenge siden hun traff tante og spiste på en restaurant som jeg også har vært på sammen med henne. Etter planen skulle jeg, tante og besteforeldrene mine dra dit igjen i løpet av året. Og det var godt å fortelle at Dexter var den klare favorittserien til tante, for jeg vet ikke om kusina mi visste det. Det er litt viktig for meg at familien ser den serien, for jeg vet at tante ville anbefalt den, men det sa jeg ikke.

 

Det er vondt å vite at jeg bare hadde tante de første 20 årene av livet mitt og at jeg skal være her i 60 - 80 år til uten. Jeg er redd for hvilke andre kister jeg kanskje må bære i løpet av de årene. Jeg vet jo at sorgen går over med tida, men tante er den nærmeste jeg har mistet og det føles ikke slik nå. Før hun døde, klarte jeg ikke å forestille meg følelser som er så vonde at det er vanskelig å røre seg eller bare være fysisk til. Det er vondt at huset hennes skal selges. Det er vondt at jeg bodde i den samme gata selv da jeg var liten og det er vondt at mamma bor like i nærheten og at jeg aldri mer kan gå forbi uten å huske tante og hva hun ville gjort på innsiden av huset hvis hun fortsatt var der. Og hvis jeg ser noen andre, fremmede i vinduet, vil det alltid føles som om de er i tante sitt hus og ikke bør være der og gjøre seg komfortable i stua eller på kjøkkenet.

 

Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men ønsker likevel at tante er på et annet sted som er mye bedre og at hun ikke er lei seg for at hun døde. Jeg vil så veldig gjerne se henne og snakke med henne. Men jeg vil gjøre det nå. Selv om det er et liv etter døden og vi ses igjen på den andre siden, er resten av livet for lenge å vente. Allerede da hun døde, hadde jeg nye ting jeg ville fortelle henne om. Men dem vil hun sikkert aldri få vite om og hun vil aldri få vite om de viktigste tingene som vil skje i livet mitt eller hvordan det går til slutt. Det gjelder også de andre tantebarna.

 

Dette ble litt lengre enn jeg trodde, men hjertet lettet litt mens jeg skrev det. Nå håper jeg at denne lange og vonde natta snart er over. Jeg vil bare sove og glemme.

Livet er ingen lek:-(

Syns det var godt skrevet:-)

[Myst]

Uff, hvorfor føler jeg meg helt dritt i dag.. Er trist, har ingen arbeidslyst selv om det ligger en haug med ting foran meg som må gjøres ila dagen. Hadde kjøpt billetter til en konsert i kveld, men tviler jeg orker å dra, så da går de pengene rett i dass.

 

I dag kommer til å bli en laaaang dag...

[TityBoi]

Valentines day var bra helt til jeg logga på facebook. Viser seg at alle jentene jeg liker nå er sammen med en eller annen slask. Plutselig ble det tungt å sitte og spille alene. Det har alltid vært sånn men jeg har forbedret meg veldig som person. Uten at dette bærer noen frukter. Begynner å miste troren på å få noe annet en ons her i livet, noe som bare er enda tyngre å innse

[darkness|]

Faen ta. Jeg sitter våken i senga med tett nese og feber. Jeg har det også veldig vondt inni meg akkurat nå. Jeg nevnte noen sider tilbake at tante døde brått. Noen dager etterpå klarte jeg å fungere helt fint selv om tanken alltid var der. Men nå har det blitt vanskelig igjen.

 

Begravelsen var nylig og jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor vondt det var å bære kista gjennom kirka og ut i bilen, vondere enn noe annet jeg har kjent i livet. Jeg var usikker på om jeg klarte det da jeg var i kirka. Jeg lurte på hva broren min og fetterne mine tenkte og følte akkurat da, da de også tok tak i kista. Hvis de hadde det like vondt som meg, var de flinke til å skjule det. Men jeg klarte ikke å se mye på dem eller på noen andre. Jeg fikk meg heller ikke til å si et ord til noen om følelsen. Jeg hadde og har lyst til å få ut all verden av vondskap, men det føles helt umulig. Og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal takle reaksjonen jeg får. Jeg vet ikke hvor vondt det er for resten av familien og jeg vet ikke hvor vondt det er å si det høyt for dem eller meg, så jeg orker ikke å vite det. Jeg fikk meg bare til å nikke og lavt si ja da mamma spurte på kvelden etter begravelsen om det var vanskelig og om det gikk litt bedre da. Jeg har prøvd flere ganger både før og etter begravelsen å bare si "jeg har det tungt nå" til et familiemedlem eller en venn, men jeg klarer bare ikke. Det som om taket skal rase over meg og gjøre det umulig for meg å bevege meg, se, høre eller si noe.

 

Under minnestunden etter seremonien i kirka, klarte jeg å ha det hyggelig mens jeg snakket med kusina mi. Det føltes bra å fortelle om den siste gangen jeg så tante og om de siste tekstmeldingene vi sendte. Og det var godt å høre at det ikke er så lenge siden hun traff tante og spiste på en restaurant som jeg også har vært på sammen med henne. Etter planen skulle jeg, tante og besteforeldrene mine dra dit igjen i løpet av året. Og det var godt å fortelle at Dexter var den klare favorittserien til tante, for jeg vet ikke om kusina mi visste det. Det er litt viktig for meg at familien ser den serien, for jeg vet at tante ville anbefalt den, men det sa jeg ikke.

 

Det er vondt å vite at jeg bare hadde tante de første 20 årene av livet mitt og at jeg skal være her i 60 - 80 år til uten. Jeg er redd for hvilke andre kister jeg kanskje må bære i løpet av de årene. Jeg vet jo at sorgen går over med tida, men tante er den nærmeste jeg har mistet og det føles ikke slik nå. Før hun døde, klarte jeg ikke å forestille meg følelser som er så vonde at det er vanskelig å røre seg eller bare være fysisk til. Det er vondt at huset hennes skal selges. Det er vondt at jeg bodde i den samme gata selv da jeg var liten og det er vondt at mamma bor like i nærheten og at jeg aldri mer kan gå forbi uten å huske tante og hva hun ville gjort på innsiden av huset hvis hun fortsatt var der. Og hvis jeg ser noen andre, fremmede i vinduet, vil det alltid føles som om de er i tante sitt hus og ikke bør være der og gjøre seg komfortable i stua eller på kjøkkenet.

 

Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men ønsker likevel at tante er på et annet sted som er mye bedre og at hun ikke er lei seg for at hun døde. Jeg vil så veldig gjerne se henne og snakke med henne. Men jeg vil gjøre det nå. Selv om det er et liv etter døden og vi ses igjen på den andre siden, er resten av livet for lenge å vente. Allerede da hun døde, hadde jeg nye ting jeg ville fortelle henne om. Men dem vil hun sikkert aldri få vite om og hun vil aldri få vite om de viktigste tingene som vil skje i livet mitt eller hvordan det går til slutt. Det gjelder også de andre tantebarna.

 

Dette ble litt lengre enn jeg trodde, men hjertet lettet litt mens jeg skrev det. Nå håper jeg at denne lange og vonde natta snart er over. Jeg vil bare sove og glemme.

Det er sikkert en fattig trøst, men jeg lover deg, det blir bedre! Om en stund så vil følelsene roe seg, og det vil slutte å kjennes ut som en kniv vris inni deg hver gang du tenker på henne.

 

Gråter du? Det er viktig å få ut følelsene. Det hjelper. Klem.

[AnonymDiskusjon]

Det er ganske åpenbart at jeg ikke får til å "leve" eller hva enn en gjør i denne verdenen.

Alt er dritt, og daglig opplever jeg mer eller mindre bare negative opplevelser rundt interaksjon med andre mennesker. Får ikke til dette "få seg venner" eller "være sosial". Ender bare opp med at jeg er ubehagelig å være rundt og fælø og være med.

 

Prøver ikke å være ekkel eller ubehagelig, det bare skjer. At med en gang jeg prøver å slappe av så renner all dritten ut.

 

Har "prøvd" lenge nok - i 6-10 år eller noe sånt å gjøre noe med det, men ganske tydelig at jeg ikke får det til. Skulle gjerne "tatt meg sammen", hadde det vært så lett.

 

Hva skal jeg gjøre? Terapi hjelper ikke, medisin hjelper ikke, får ikke til å leve, får ikke til å slappe av og alt i alt ender jeg opp alene, trist, lei og bitter.

Det er den eneste virkeligheten jeg kjenner.

 

Verste er, j eg har ingen grunn til å være sånn. Ingen knagg å henge noe på, ikke annet enn at jeg er udugelig som ikke klarer å være menneske.

 

Hater det.

Anonymous poster hash: c2125...191

[abyssopelagisk]

​

Endret 20. september 2014 av abyssopelagisk

[heblilla]

 

Det er ganske åpenbart at jeg ikke får til å "leve" eller hva enn en gjør i denne verdenen.

Alt er dritt, og daglig opplever jeg mer eller mindre bare negative opplevelser rundt interaksjon med andre mennesker. Får ikke til dette "få seg venner" eller "være sosial". Ender bare opp med at jeg er ubehagelig å være rundt og fælø og være med.

 

Prøver ikke å være ekkel eller ubehagelig, det bare skjer. At med en gang jeg prøver å slappe av så renner all dritten ut.

 

Har "prøvd" lenge nok - i 6-10 år eller noe sånt å gjøre noe med det, men ganske tydelig at jeg ikke får det til. Skulle gjerne "tatt meg sammen", hadde det vært så lett.

 

Hva skal jeg gjøre? Terapi hjelper ikke, medisin hjelper ikke, får ikke til å leve, får ikke til å slappe av og alt i alt ender jeg opp alene, trist, lei og bitter.

Det er den eneste virkeligheten jeg kjenner.

 

Verste er, j eg har ingen grunn til å være sånn. Ingen knagg å henge noe på, ikke annet enn at jeg er udugelig som ikke klarer å være menneske.

 

Hater det.

 

Anonymous poster hash: c2125...191

 

Det er fort gjort å føle selvforakt når man ikke klarer å leve opp til egne forventninger om hva det vil si å være et vel tilpassa individ i samfunnet. Alle trenger jo å vite at de betyr noe for andre og at livet deres har en hensikt. Det er tomt, trist og ensomt å føle seg avskåret fra omverdenen, og lett å tro at man er den eneste som føler det sånn. Sannheten er at mange mennesker sliter med akkurat det samme som deg, men i forskjellige grader og former. Alt fra total isolasjon, til mangel på nære vennskap utenom familien.

Du sier at du har prøvd alt i 6-10 år for å gjøre noe med det. Det er egentlig relativt kort tid, med tanke på hvor langt livet er. Syns ikke du skal gi opp så lett. Et sted der ute finnes svaret på ditt livs spørsmål. Det du må huske på er at ingen kan like deg, hvis du ikke liker deg selv. (syns det virker som at du har en negativ holdning til deg sjøl, noe som fører til at du fortsetter å gjøre de samme "feilene" om og om igjen, i forhold til andre mennesker= selvoppfyllende profeti.)

[AnonymDiskusjon]

 

Det er fort gjort å føle selvforakt når man ikke klarer å leve opp til egne forventninger om hva det vil si å være et vel tilpassa individ i samfunnet. Alle trenger jo å vite at de betyr noe for andre og at livet deres har en hensikt. Det er tomt, trist og ensomt å føle seg avskåret fra omverdenen, og lett å tro at man er den eneste som føler det sånn. Sannheten er at mange mennesker sliter med akkurat det samme som deg, men i forskjellige grader og former. Alt fra total isolasjon, til mangel på nære vennskap utenom familien.

Du sier at du har prøvd alt i 6-10 år for å gjøre noe med det. Det er egentlig relativt kort tid, med tanke på hvor langt livet er. Syns ikke du skal gi opp så lett. Et sted der ute finnes svaret på ditt livs spørsmål. Det du må huske på er at ingen kan like deg, hvis du ikke liker deg selv. (syns det virker som at du har en negativ holdning til deg sjøl, noe som fører til at du fortsetter å gjøre de samme "feilene" om og om igjen, i forhold til andre mennesker= selvoppfyllende profeti.)

 

Jeg er klar over at det har vært i "kort" tid iforhold til et gjennomsnittlig langt liv, men det har nå vært slik siden ungdomskolen en gang (dvs jeg er midt i 20-åra). Selv om jeg prøver, så ender det opp likt.

Å melde meg inn i foreninger, eller bli frivillig og litt engasjert i studentting, så blir jeg sittende utenfor. Jeg klarer bare ikke bli følelsesmessig engasjert, men havner utenfor og ser på at folk danner vennskap og sosiale sirkler jeg ikke er en del av.

 

Og løsningen er så lett som bare det. "Bare la være å være sånn" eller noe piss. Vel, jeg klarer ikke det. Hva er mine alternaltiver da? "Ta meg sammen"? Klarer ikke.

Jeg.. har vel bare gitt opp, tror jeg. De fleste andre klarer det, hvorfor klarer ikke jeg? Hvorfor har jeg ikke nok tak i meg til det?

 

FØles som "løsningen" er som å foreslå for en anorektiker at de kanskje bare ikke har funnet noe mat de liker.

 

Jeg vil bare slappe av. Ikke hele tiden være på tilt for den minste ting som kan tolkes som negativ kritikk. Å kunne gjøre noe, og engasjere meg til den tingen uten at en billiard forstyrrelser dukker opp i hodet.

Å kunne ha et avslappet forhold til en annen person uten å være redd for kritikk og utnyttelse.

 

 

Anonymous poster hash: c2125...191

[heblilla]

 

 

Det er fort gjort å føle selvforakt når man ikke klarer å leve opp til egne forventninger om hva det vil si å være et vel tilpassa individ i samfunnet. Alle trenger jo å vite at de betyr noe for andre og at livet deres har en hensikt. Det er tomt, trist og ensomt å føle seg avskåret fra omverdenen, og lett å tro at man er den eneste som føler det sånn. Sannheten er at mange mennesker sliter med akkurat det samme som deg, men i forskjellige grader og former. Alt fra total isolasjon, til mangel på nære vennskap utenom familien.

Du sier at du har prøvd alt i 6-10 år for å gjøre noe med det. Det er egentlig relativt kort tid, med tanke på hvor langt livet er. Syns ikke du skal gi opp så lett. Et sted der ute finnes svaret på ditt livs spørsmål. Det du må huske på er at ingen kan like deg, hvis du ikke liker deg selv. (syns det virker som at du har en negativ holdning til deg sjøl, noe som fører til at du fortsetter å gjøre de samme "feilene" om og om igjen, i forhold til andre mennesker= selvoppfyllende profeti.)

 

Jeg er klar over at det har vært i "kort" tid iforhold til et gjennomsnittlig langt liv, men det har nå vært slik siden ungdomskolen en gang (dvs jeg er midt i 20-åra). Selv om jeg prøver, så ender det opp likt.

Å melde meg inn i foreninger, eller bli frivillig og litt engasjert i studentting, så blir jeg sittende utenfor. Jeg klarer bare ikke bli følelsesmessig engasjert, men havner utenfor og ser på at folk danner vennskap og sosiale sirkler jeg ikke er en del av.

 

Og løsningen er så lett som bare det. "Bare la være å være sånn" eller noe piss. Vel, jeg klarer ikke det. Hva er mine alternaltiver da? "Ta meg sammen"? Klarer ikke.

Jeg.. har vel bare gitt opp, tror jeg. De fleste andre klarer det, hvorfor klarer ikke jeg? Hvorfor har jeg ikke nok tak i meg til det?

 

FØles som "løsningen" er som å foreslå for en anorektiker at de kanskje bare ikke har funnet noe mat de liker.

 

Jeg vil bare slappe av. Ikke hele tiden være på tilt for den minste ting som kan tolkes som negativ kritikk. Å kunne gjøre noe, og engasjere meg til den tingen uten at en billiard forstyrrelser dukker opp i hodet.

Å kunne ha et avslappet forhold til en annen person uten å være redd for kritikk og utnyttelse.

 

 

Anonymous poster hash: c2125...191

 

Det siste avsnittet du skrev sier meg noe om hvordan du ser på deg sjøl, med uhyre kritisk blikk. Hvorfor det er sånn, finner du sikkert svaret på i bakgrunnen din. Kanskje forlanger du for mye av deg sjøl, rett og slett, noe som virker forlammende........

Og en ting til, å melde seg inn i foreninger og sånne ting, må man gjøre fordi man interesserer seg sterkt for saken/aktiviteten, ikke i terapeutisk hensikt. Det har jeg lært av egen erfaring. Det tok meg fem år å innse at alt var forgjeves. (nei ikke helt, for jeg lærte jo DET:-/)

Endret 17. februar 2014 av hebbelilla

[Bully!]

Jeg har hodepine. Men det er ikke problemet. Problemet er at jeg lever et totalt meningsløst liv. Jeg vil si jeg er en nihilist. Om enn ufrivillig, for jeg sier ikke at det er riktig. Jeg er sikkert bare deprimert. På min måte.

[Kea]

Drittliv. Hater det. Skulle ønske jeg aldri var født.

[AnonymDiskusjon]

Hvorfor ringer aldri vennene mine meg? Jeg ringer dem og da er de med på ting, men de ringer aldri meg? Om de ringer så er det aldri kun meg, noen andre må alltid være med. Hvorfor har jeg ikke, i midten av tyveårsalderen, aldri opplevd en eneste gang ei jente har vist noen form for interesse? Omså kun et hei.

 

Hvorfor er jenta jeg er interessert i så vanskelig? Kan ikke være alene med meg, vennene hennes må alltid være med. Er det andre der prater hun livlig, blir det kun oss så blir det stille. Hvorfor blir det alltid stille rundt meg? Hvorfor må jeg bære alle samtaler?

Anonymous poster hash: 2d5a4...8a1

[thirdweel]

 

Hvorfor ringer aldri vennene mine meg? Jeg ringer dem og da er de med på ting, men de ringer aldri meg? Om de ringer så er det aldri kun meg, noen andre må alltid være med. Hvorfor har jeg ikke, i midten av tyveårsalderen, aldri opplevd en eneste gang ei jente har vist noen form for interesse? Omså kun et hei.

 

Hvorfor er jenta jeg er interessert i så vanskelig? Kan ikke være alene med meg, vennene hennes må alltid være med. Er det andre der prater hun livlig, blir det kun oss så blir det stille. Hvorfor blir det alltid stille rundt meg? Hvorfor må jeg bære alle samtaler?

 

Anonymous poster hash: 2d5a4...8a1

 

Føler akkurat det samme selv, nå er jo jeg bare 17 år da, men det er utrolig irriterende

[Kea]

I dag har jeg ikke lyst å gjøre noe annet enn å ligge i sengen og spise dritt mens jeg ser på film. Hele dagen. Har lyst på chips, is, sjokolade og snop. Lurer på om jeg bare skal gi etter eller om jeg skal gjøre et forsøk på å kjempe mot følelsen av håpløshet inni meg. Sistnevnte frister virkelig ikke, for å være ærlig.

Endret 20. februar 2014 av Therawyn

[BuffyAnneSummers]

I dag har jeg ikke lyst å gjøre noe annet enn å ligge i sengen og spise dritt mens jeg ser på film. Hele dagen. Har lyst på chips, is, sjokolade og snop. Lurer på om jeg bare skal gi etter eller om jeg skal gjøre et forsøk på å kjempe mot følelsen av håpløshet inni meg. Sistnevnte frister virkelig ikke, for å være ærlig.

Syns du burde invitere noen over for å spise dritt og kose seg med film..

[TityBoi]

Livet er elendig uansett, så er bare å hive innpå. Blir kebab i dag, nydelig usunn kebab så jeg blir enda feitere og styggere(hvis det er muligk)