Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Kea]

Jeg lurer veldig på hvordan din mor og min far hadde kommet overens. Kommer håpløse folk overens fordi de har en felles forståelse for hverandres umulige væremåte, eller går de bare enda mer i tottene på hverandre fordi ingen av dem har evne til å moderere seg?

 

Her i huset skal det ihvertfall ikke mer til enn en diskusjon om hvem som har vikeplikt når man kommer inn på en motorvei, før det kan oppstå en høylytt krangel. Gjelder å bare la papsen ta feil og late som man selv ikke er 100% sikker på reglene, enda jeg VET han tar feil Tonefallet man bruker er også veldig viktig. Jeg klarte å bevare husfreden i siste liten mot at han fortsatt tror at det bare er de som skal inn på motorveien som har vikeplikt.

 

Orker ikke mer, gleder meg til å flytte og slippe å ha disse idiotiske små diskusjonene i hverdagen som alle potensielt kan starte en krangel. Hadde det bare vært enkle ting som husorden vi hadde kranglet om så hadde det i hvertfall vært litt mer forutsigbart når kranglene oppstår, men det er altså ikke slike ting vi krangler om.

Tror jeg har snakket med deg før om det? Jeg har en venninne som har en mor som også er ganske lik min, bare at hennes faktisk bryr seg.

 

Det jeg har bestemt meg for nå er at jeg ikke godtar tullet hennes og at jeg ikke tar kontakt før hun sier unnskyld. Altfor mange ganger har jeg krøpet til korset enda det ikke var jeg som forårsaket en krangel. Det tror jeg var dumt av meg, for det kan ha underbygget hennes illusjoner om at hun aldri tar feil, alle andre gjør. Men det er det slutt på nå. Det hun gjorde i dag var helt og holdent uakseptabelt og det må hun forstå.

Endret 10. februar 2014 av Therawyn

[Zakke]

Tror jeg har snakket med deg før om det

 

Det stemmer det ja, derfor jeg spøker litt om det.

 

Jeg har også begynt å sette foten ned når han blir urimelig og kjefter på meg uten god grunn, og har begynt å nekte å stille opp for ham rundt ting som typisk trigger kranglene for å se om det er mulig å få ham til å endre seg og bli mer medgjørlig. Men jeg har vel egentlig gitt helt opp der etterhvert, og tenker at han bare får være den samme vanskelige surpompen som han er nå ut livet, for det nytter ikke å prøve å fortelle ham at han er urimelig heller Han tror nok kort og greit at hannes væremåte er akseptabel og normal, og at det bare er sånn ting er ment å være. Han kommer aldri til å endre seg et hakk.

 

Bursdager, farsdager, julaften, nyttårsaften, påske og 17. mai er også dager der det med 100% garanti blir krangler over ubetydelige ting.

 

Min stakkars mor har i alle år blitt undertrykket av ham, og han er dermed vant til at andre folk legger seg flat med en gang han blir sint og krever av oss andre. Etter det ble slutt mellom dem, er det meg han hakker på i stedet, og det er først nå jeg forstår hvor vanskelig han faktisk er, og hvorfor min mor har det så vondt som hun har det etter 26+ år sammen med ham.

 

Men han møter litt veggen når han prøver å rakke ned på meg, for jeg har litt mer bein i nesen enn min mor når det kommer til slikt, og har evne til å ta diskusjonene istedenfor å bli undertrykt og gi etter for hannes urimelige væremåte. Når han da møter motstand, mener han selvfølgelig at det er jeg som er den vanskelige, og at det er han som er offeret oppi det hele, fordi han ikke er vant til å krangle med folk som faktisk argumenterer tilbake.

 

Da blir svarene hannes alltid sånn "ja for du tar jo aldri feil du", eller så blir det å ikke høre etter og å overdøve min stemme, eller å avspore hele diskusjonen (sikkert ubevisst fra hannes side) rett og slett fordi han ikke klarer å argumentere imot. Mentalt tror jeg også at min far er som en 10 år gammel unge som reagerer ved å skrike og bli sint når han havner oppi situasjoner der han ikke får viljen sin. Tror heller ikke han tenker over hva han sier når han diskuterer, for det plomper ut argumenter i hytt og pine, ofte argumenter som bare styrker min sak for den der. Han bare skriker ut og er sint, og det kommer ingenting konstruktivt ut av en diskusjon.

 

Jeg har flere ganger prøvd å legge godviljen til og tenke at kanskje det er jeg som er litt vanskelig, og at kanskje det til tider er meg det feiler noe, men etter mye analysering både i og etter kranglene, har jeg konkludert med at det ikke kan være det. Det er han som hisser seg opp, og han som sporer av temaet og ikke hører etter slik at ingen konfliker blir løst. Kranglene oppstår dessuten ofte over ting jeg overhodet ikke har kontroll over, og når jeg forteller et faktum at "sånn og sånn ER situasjonen", så tolker han det som at jeg MENER at ting skal/bør være sånn og sånn, og bruker gjerne dette mot meg senere i en annen sammenheng

 

Jeg vet ikke hva det er som feiler ham jeg. Det er ingenting vondt i ham, han er bare stein stokk dum, og alle rundt ham er fortvilet over hvor vanskelig han er.

[Laserbeam]

Jeg har måttet søke om økonomisk stønad, fått angst for å åpne post (har får bistand til dette nå). Jeg har begynt å fått småproblemer å komme meg ut av leiligheta på egenhånd. Får heldigivs hjelp til dette av personalet der jeg bor, jeg bor i en døgnbemannet kommunal bolig (en del av psykiatrihelsetjenesten i kommunen). Jeg klarer ikke å tenke klart, da jeg har mange vonde tanker som tar vekk konsentrasjonen.

Jeg skal til NAV denne uka, for å starte prosessen for å gå over til uførepensjon (fra arbeidsavklaringspenger), er så veldig irriterende og deprimerende å tenke på at jeg ikke er stand til å jobbe pga angstproblematikk, blir veldig stresset og angstfylt i jobbsituasjoner (selv når jeg jobber med personlige prosjekter (spill, programvare m.m)). Jeg klarer ikke å fokusere lenge på verken spill, musikk, tv, matlaging, rydding, vaske klær (nesten alt egentlig), det eneste jeg klarer å fokusere 100% på, er å ligge i senga med lyset av, dyna over hodet og gruble.

Skal prøve å lage en enkel matrett etterpå, får se om jeg klarer å oppretteholde fokuset og konsentrasjonen. Jeg MÅ spise mat, selv om jeg ikke har lyst på, da jeg blir bare enda mer angstfylt og depressiv av å ikke spise.

 

Én ting er ihvertfall positivt; Jeg får veldig god oppfølging av personalet der jeg bor, og foreldrene, broren og vennene mine er veldig forståelsesfulle. Jeg er veldig heldig som har så mange rundt meg som er villig til hjelpe meg. Men likevel sliter jeg, er ikke det rart?

[Tåkesaft]

Kjenner at jeg veldig gjerne kunne tenke meg å dø i dag egentlig.

[Rescue me]

Prøvde tankefeltterapi i dag. Fikk tips av en kollega.

 

Det var rimelig fantastisk. Deilig å få løst opp i minner, og se litt hvorfor jeg frykter så mye (min far er jævlig forsiktig av seg).

[heblilla]

 

Hørte på radioen i dag, Tommy Sørbø snakka om hvorfor Munch sitt "skrik" har blitt så populært. Jo fordi "angst" er folkesykdommen nummer 1, i den siviliserte verden. (det var cirka det han sa)

Hvorfor er det så mye angst? Ja hvem kan svare på det..

Noen teorier?

 

Tja... man er jo mer alene i den "siviliserte" verden, da... man driver med selvrealisering, i stedet for at fokus er på sterkt samhold...

 

Også omgir vi oss selv med maskiner, i stedet for mennesker (og dyr)... det er upersonlig og angstfremkallende.

 

Også er vi selvsagt mer bortskjemte - endel tror at hvis man ikke har det bra hele tiden, så er det en feil ved en, som da må "fikses".

 

Så det er mange forskjeller som hver for seg kan bidra... jeg har troen på mange ting, i alle fall alle de jeg kom frem til her...

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

 

Kanskje flere skulle leve sånn som de to søsknene i filmen; søsken til evig tid. Å være omringet av natur og dyr, ha gjøremål fra soloppgang til solnedgang, bli skikkelig fysisk sliten, og sikkert sove veldig godt. Hva kan man føle angst for når man lever på den måten? At ei ku skal bli syk kanskje, men det blir vel mer som bekymringer. Likevel er det utrolig hvordan noen mennesker klarer å tilpasse seg fremmedgjørende omgivelser. Vi er nok født med forskjellige grader av indre smerteterskler. Tragisk med alle japanerne som ikke fikser presset forresten,( over 30 000 selvmord på år) men det beviser jo teorien om at mennesket i den moderne verden er mer alene, omgitt av maskiner, og at konkurransen om å klare seg bra er skrudd opp noen hakk. Japan er vel verdens mest moderne land, og Munch er jo over gjennomsnittet populær akkurat der. Jeg tror mange med angst kunne hatt hjelp av å forandre livsstil, men det er bare en generell antagelse...

[AnonymDiskusjon]

Blir så lei meg når en av de jeg bryr meg mest om driter i meg. Fikk beskjed om å ringe og vedkommende tar ikke tlf. Dette er ikke første gang det skjer. Har ringt mange ganger. .. Føler meg helt jævlig...

 

Ikke nok med dette så er jeg redd for at ting skal forandre seg til det verre. Jeg mener selv at en god venn skal støtte å gi omsorg, men hva er poenget når jeg ikke får det tilbake? Hva er poenget når jeg stadig blir irritert over at jeg blir dolket i ryggen og valgt bort. Allikevel står jeg fortsatt der med armene åpne. Selv om jeg føler at jeg fortjener en bedre venn enn dette. .. Samtidig så klarer jeg ikke å slippe. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Det gjør så vondt. .

 

Anonymous poster hash: 05ebd...ffb

[aklla]

5 natta på rad jeg ikke får sove nå

Blir ikke trøtt før sånn 6-7 tiden, selv da sliter jeg med å sove.

 

Stod opp 12 i dag, etter en rundt 5 timer søvn i håp om å få sove i natt, men neida, jon blund er forsinket som alltid

[Kea]

Hvem skulle trodd at en masse penger ikke kurerte depresjon på flekken? Fikk en god slump inn på konto og føler meg akkurat like jævlig som før. Jeg har alltid trodd at roten til depresjonen min lå i min dårlige økonomi, men tydeligvis tok jeg feil.

[Gjest Bruker-182691]

5 natta på rad jeg ikke får sove nå

Blir ikke trøtt før sånn 6-7 tiden, selv da sliter jeg med å sove.

 

Stod opp 12 i dag, etter en rundt 5 timer søvn i håp om å få sove i natt, men neida, jon blund er forsinket som alltid

 

Hva med å gjøre noe med det? Sovemedisin og viljestyrke kan få deg på rett spor igjen etter 2-4 uke!

[aklla]

Hva med å gjøre noe med det? Sovemedisin og viljestyrke kan få deg på rett spor igjen etter 2-4 uke!

Enkelt å si, vanskelig når man skal på jobb 8 i morgen...

[Gjest Bruker-182691]

 

Hva med å gjøre noe med det? Sovemedisin og viljestyrke kan få deg på rett spor igjen etter 2-4 uke!

Enkelt å si, vanskelig når man skal på jobb 8 i morgen...

 

 

Sovetabletter gjør jo at du sovner uavhengig av hvor trøtt du er, viljestyrken kommer inn i bildet ved at du må klare å legge deg til riktig tid når du har riktig døgnrytme igjen.

[aklla]

Har ikke så kraftige sovetabletter, uansett blir søvnen funka igjen etter noen dager...

[Gjest Bruker-182691]

Har ikke så kraftige sovetabletter, uansett blir søvnen funka igjen etter noen dager...

 

Du får de hos legen, det er en "kur" du skal gå på i 2-4 uker alt etter hva legen anbefaller. Som du kanskje vet tar det 30 repetisjoner før kroppen venner seg til noe, altså etter 30 dager med god søvn (som du får av sovetabletter) vil kroppen føle det naturlig å legge seg tidlig. Hvis du da etter den perioden ikke har viljestyrke til å høre på kroppen, så fortjener du vel bare å deppe

[ragge_jz]

til aklla:

ville heller ha tatt den "harde" veien uten sovetabletter.

Husker da jeg hadde prestasjonsangst ovenfor damer og sex, da vurderte jeg viagra. Men så gav det seg da jeg møtte en dame med forståelse.

Man bør prøve å unngå å "støtte" seg på menneskelige oppfinnelser som viagra og sovemedisin i ung alder....

Hvis man kjemper seg igjennom selv de hardeste dager og tider, så kommer man ut av det så JÆVLIG mye sterkere!!!

For et halvt år siden mistet jeg dama og sønnen min i brudd, og våknet alltid midt på natten av angst.

Men jeg sa til meg selv: "Jeg vet det går over en dag, og det holder for meg"

Og det gjorde det også, nå sover jeg normalt og har gjort det en stund. Trengte hverken psykolog eller tabletter for å sove, men å bli "glad" mentalt, er noe annet. Det krever mer arbeid.

Søvn er viktig; har du søvnproblemer, så press deg gjennom en treningsøkt på ettermiddagen.

Fysisk belastning frigjør lykkestoffer i hjernen, OG du sovner lettere. Har du prøvd det?

Endret 12. februar 2014 av ragge_jz

[Rescue me]

Tenkt litt på at disse lykkestoffene kanskje utløses etter behov. Kanskje depresjon er noe man på en måte vil (og dette kommer fra en som har hatt mange, og nok kommer til å ha mange depresjoner).

 

Litt fucked skrevet, og virker egentlig ikke sånn veldig troverdig ovenfor meg selv heller .

 

Men, tror depresjon stammer fra frykt, og egentlig kan jeg se alt negativt ende i frykt på en eller annen måte.

 

Men, et lite paradoks jeg "oppdaget" i går.

 

Frykter jeg å dø, frykter jeg også å leve (livet fullt ut). Frykter jeg å leve (livet fullt ut) har jeg mistet det jeg fryktet å miste. (Det jeg frykter å miste ved å dø er livet).

[ragge_jz]

får si som jeg leste ett annet sted på forumet her: Tenke er oppskrytt.

Prøv å slutt å tenke, gi faen i ting og ha det gøy.

Lett å si, vanskelig å gjøre. Tenker for mye jeg også, men de feteste tinga jeg ser tilbake på er de tinga hvor jeg har gitt litt blanke i "grubling" og turt å våge. MAn må ut av komfor sonen.

Selv vurderer jeg å stikke en tur i tingretten, som tilskuer. Det er jo åpne rettsaker i norge, så hvorfor ikke bruke en dag av livet på det? Oppleve noe nytt, få inspirasjon. Det er så uendelig mye mer livet har å by på enn å sitte på Facebook (eller her)

[Rescue me]

får si som jeg leste ett annet sted på forumet her: Tenke er oppskrytt.

Prøv å slutt å tenke, gi faen i ting og ha det gøy.

Lett å si, vanskelig å gjøre. Tenker for mye jeg også, men de feteste tinga jeg ser tilbake på er de tinga hvor jeg har gitt litt blanke i "grubling" og turt å våge. MAn må ut av komfor sonen.

Selv vurderer jeg å stikke en tur i tingretten, som tilskuer. Det er jo åpne rettsaker i norge, så hvorfor ikke bruke en dag av livet på det? Oppleve noe nytt, få inspirasjon. Det er så uendelig mye mer livet har å by på enn å sitte på Facebook (eller her)

Hadde en gang et par dager uten tenking, tankene rett og slett stoppet opp (i hvert fall 98% av dem). De beste dagene i mitt liv, selv om jeg var ganske weird .

 

 

 

 

Min siste depresjon, vil jeg si kommer av at jeg rett og slett ikke har hatt lyst til å se at jeg må jobbe hardt for å lykkes. For jeg har på en måte sittet å ventet litt på en åpenbaring, og det har ikke kommet (slik jeg forestilte meg i hvert fall).

[Gjest Slettet+5132]

Tenkte jeg skulle dele denne, i tilfelle den kan hjelpe noen.

 

21 tips to keep your shit together when you're depressed.

[AnonymDiskusjon]

Jippi. Jeg har havnet i den gode gamle isolasjonsfasen. Jeg blir sliten av å være sammen med andre, og blir sint og irritert på andre uten grunn.

Anonymous poster hash: d10d7...ac4