Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[stasomfaen]

Om dagen så vet jeg nesten ikke hvem jeg er selv. Føler meg fortapt. Problemer med famile som aldri går vekk. Er som om hele familien har dødd, bare at den eksisterer. Jeg prater knapt med dem etter alt som har skjedd, og det er bare ville tilstander. Føler meg ikke hjemme hvor enn jeg går, og lengter bare etter å ha familie jeg har LYST til å komme tilbake til, prate til, tilbringe tid med. Dessverre så er det ikke slik. Føler jeg bare vil dø av og til, fordi det gjør så vondt. Kan heller ikke drikke lenger omtrent. Blir så fortapt av det. Blir skikkelig sint og urolig/stressa og venter på å bli edru. Klarer heller ikke å forklare alt ordentlig. Føler bare at jeg eksisterer og er et tomt skall. Har vært sånn i mange år... Med perioder av glede, men det forsvinner fort.

 

Jeg kan være med kompiser og ha det gøy og få latterkrampe, men så dukker minner opp eller tanker om hvordan jeg egentlig har det, så bråstopper jeg å le og blir helt stille, kanskje med et tomt blikk.

 

Føles så surrealistisk.

[AnonymDiskusjon]

Faen faen faen.

Jeg vil bare føle no annet enn ensomheten og ududeligheten.

Problemet er at jeg ikke har noen jeg kan ta kontakt med som ønsker det samme. Alt blir bare tilbake til her og sitte stille.

Trist, og håper at større enn legens anbefaler av cipralex kan gi meg en annen rus ller noe sånt

Anonymous poster hash: c2125...191

[AnonymDiskusjon]

Lurer egentlig på om jeg virkelig har psykiske problemer, jeg. Finnes psykisk sykdom? Kunne jeg oppfyllt mine drømmer om jeg bare ville det? Er jeg bare en svak faen?

 

Syns det er så mye råttenhet blant menneskene. Ingen vil egentlig noen andre noe godt...

 

Så jeg er redd.

Anonymous poster hash: 7116f...56f

[Chocolate-Monster]

 

Lurer egentlig på om jeg virkelig har psykiske problemer, jeg. Finnes psykisk sykdom? Kunne jeg oppfyllt mine drømmer om jeg bare ville det? Er jeg bare en svak faen?

 

Syns det er så mye råttenhet blant menneskene. Ingen vil egentlig noen andre noe godt...

 

Så jeg er redd.

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

 

Det er ikke sannt, mange vil andre noe godt, men dem vet ikke hvordan.

 

Jeg tror ikke du er en svak faen. Siden om du har problemer og sliter litt eller noe og du klarer snakke her eller fremdeles takle en grei verdag er du en ganske sterk faen som faktisk klarer hondtere slike problemer

 

Om du kan oppfylle dine drømmer kommer ann på drømmene dine, men de fleste kan oppfylles om bare viljen er der.

 

Jeg vet ikke om det finnes, men mange lager seg store problemer med å ikke tørre gjøre eller snakke eller være den man vil og er eller det man vil gjøre osv. Så det er bare å satse, sannsynligheten er stor for at du klarer det. Og om du ikke klarer det så faller du ikke langt, du henter bare mere fart og prøver igjen! Siden du kan klare måla dine om du bare tørr å prøve og virkelig vil det!

[heblilla]

Funnet ut at mine depresjoner er unnskyldninger. Fordi jeg er rett og slett lat, og mangler selvdisiplin. Mye er nok også i forbindelse med frykt.

 

Frykt og latskap er djevelen.

Vet ikke jeg, men er ikke selvbebreidelser et typisk tegn ved depresjoner? Det blir jo en evig runddans hvis man ikke får hjelp til å tenke på en måte som er konstruktiv for eget liv.

Hvis du sier til deg selv at du er lat, da blir du lat, hvis du sier til deg sjøl at du er åpen for å bli den du innerst inne har lyst til å bli, da blir du det kanskje lettere?

Men sånt er ikke så enkelt som det høres ut. Det vet jeg godt. :-)

Endret 9. februar 2014 av hebbelilla

[heblilla]

 

Lurer egentlig på om jeg virkelig har psykiske problemer, jeg. Finnes psykisk sykdom? Kunne jeg oppfyllt mine drømmer om jeg bare ville det? Er jeg bare en svak faen?

 

Syns det er så mye råttenhet blant menneskene. Ingen vil egentlig noen andre noe godt...

 

Så jeg er redd.

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

 

Hørte på radioen i dag, Tommy Sørbø snakka om hvorfor Munch sitt "skrik" har blitt så populært. Jo fordi "angst" er folkesykdommen nummer 1, i den siviliserte verden. (det var cirka det han sa)

Hvorfor er det så mye angst? Ja hvem kan svare på det..

Noen teorier?

[heblilla]

 

Eneste som hjelper meg med å få tankene bort fra håpløse ting, håpløst liv, vonde ting og sårende ting er trening..styrketrening. Hjelper voldsomt der og da, men er bare så synd at effekten gå bort så altfor fort.

Cannabis fungerer dessverre altfor bra for meg. Røyker ikke så mye, så det er derfor jeg føler meg dritt. Bestemte meg egentlig for 2 uker siden for å slutte, fordi det egentlig ikke bringer noe bra ved seg, men tviler på at jeg kommer til å gjøre det (forsåvidt 3 uker siden sist nå).

 

Har fått tvangstanker av typen "Jeg vil dø", som går på repeat dagen lang. Eller, ikke hele tiden, men sikkert 100+ ganger.

 

Huff da:-/ Det hørtes ikke godt ut. Håper det snur til det bedre for deg...

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke sannt, mange vil andre noe godt, men dem vet ikke hvordan.

Jeg tror ikke du er en svak faen. Siden om du har problemer og sliter litt eller noe og du klarer snakke her eller fremdeles takle en grei verdag er du en ganske sterk faen som faktisk klarer hondtere slike problemer

 

Om du kan oppfylle dine drømmer kommer ann på drømmene dine, men de fleste kan oppfylles om bare viljen er der.

 

Jeg vet ikke om det finnes, men mange lager seg store problemer med å ikke tørre gjøre eller snakke eller være den man vil og er eller det man vil gjøre osv. Så det er bare å satse, sannsynligheten er stor for at du klarer det. Og om du ikke klarer det så faller du ikke langt, du henter bare mere fart og prøver igjen! Siden du kan klare måla dine om du bare tørr å prøve og virkelig vil det!

 

Takk for fint svar...

 

Ja jeg vil prøve! Har prøvd litt tidligere og, uten å lykkes, men da er det jo bare å forsøke hardere...

 

Men man må ut av denne "komfortsonen", det er sikkert og visst... eller i alle fall være villig til å oppleve mindre trygghet. Det oppleves jo ikke tryggere å utfordre sine problemer, så mange, inkludert meg selv, føler kanskje at man da får mer problemer... men det er jo feil, det eneste man kan gjøre for å bli kvitt problemer er egentlig å utfordre seg selv...

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

[AnonymDiskusjon]

Hørte på radioen i dag, Tommy Sørbø snakka om hvorfor Munch sitt "skrik" har blitt så populært. Jo fordi "angst" er folkesykdommen nummer 1, i den siviliserte verden. (det var cirka det han sa)

Hvorfor er det så mye angst? Ja hvem kan svare på det..

Noen teorier?

 

Tja... man er jo mer alene i den "siviliserte" verden, da... man driver med selvrealisering, i stedet for at fokus er på sterkt samhold...

 

Også omgir vi oss selv med maskiner, i stedet for mennesker (og dyr)... det er upersonlig og angstfremkallende.

 

Også er vi selvsagt mer bortskjemte - endel tror at hvis man ikke har det bra hele tiden, så er det en feil ved en, som da må "fikses".

 

Så det er mange forskjeller som hver for seg kan bidra... jeg har troen på mange ting, i alle fall alle de jeg kom frem til her...

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

[TityBoi]

Min beste venn neste hele livet føles veldig annerledes. Han har blitt veldig flink til å rakke ned på meg, han sier at han bare tuller men jeg syns ikke det er noe gøy. Vi har noen felles interresser som holder oss sammen men han er ikke på samme mentale nivå som meg. Det er trist å innse dette

[Chocolate-Monster]

Takk for fint svar...

 

Ja jeg vil prøve! Har prøvd litt tidligere og, uten å lykkes, men da er det jo bare å forsøke hardere...

 

Men man må ut av denne "komfortsonen", det er sikkert og visst... eller i alle fall være villig til å oppleve mindre trygghet. Det oppleves jo ikke tryggere å utfordre sine problemer, så mange, inkludert meg selv, føler kanskje at man da får mer problemer... men det er jo feil, det eneste man kan gjøre for å bli kvitt problemer er egentlig å utfordre seg selv...

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

 

Ja du er på riktig spor og har riktig instilling! Kjempeflott!

Ja det er bare å prøve. Vis dem at du er der, at du er interessert og villig til å jobbe for måla dine. Du vil helt sikkert få noen sjangser. Når du får dem må du gripe tak i sjangsene og om da viljen og motivasjonen er stor nok klarer du det med 0 problem. Så bare hold motivasjonen oppe og ALDRI gi opp.

 

Du viser at du er en ganske sterk faen som faktisk har skjønnt det og det virker som om du kan klare måla dine. Det eneste du trenger er å fokusere på et konkret mål og arbeide mot dette. Skape kontaker som gir deg fordeler, vise at du er der og er interessert. Aldir gi opp, men stå på så skal du se du mestrer det lett som bare det. Det vil hjelpe deg mye i etterkant som kan gi deg motivasjon til å satse videre. Så nå må du bare finne mulighetene som er der ute, gripe tak i dem og opnnå målet ditt!

 

Lykke til med å mestre situasjonene og oppnå målet ditt!

Stay strong, I know you can make it!

[AnonymDiskusjon]

Selv var jeg iferd med å få livet på kjør igjen, gjennom å utforde meg selv slik dere beskriver ovenfor. Så kom en kronisk skade tilbake, som ikke har vært å se noe til på over et år. Hadde endelig bestemt meg for å slutte med å sitte inne og se på serier hele dagen, og var faktisk meldt meg inn i noen dugnadsgrupper, men nå må jeg kanskje melde meg av før jeg engang fikk begynt. Bli-kjent fest måtte droppes, så nå er jeg sikkert igjen utenfor på mye av det sosiale. Hadde håpet veldig å kunne finne noen venner eller kanskje en jente. Trening, som normalt er min måte å holde tunge følelser i sjakk, kan jeg ikke drive med på kanskje flere måneder. Kanskje må jeg tilbake på krykker, kanskje blir jeg gående i store smerter de neste par månedene. Kommer til å falle helt utenfor sosialt og få vansker med å prioritere skolen.

 

Har ikke vært utenfor huset hele helgen nå, merkelig hvordan livet blir snudd på hodet på bare et par dager.

Anonymous poster hash: 597ec...196

[VyCanisMajoris]

Min beste venn neste hele livet føles veldig annerledes. Han har blitt veldig flink til å rakke ned på meg, han sier at han bare tuller men jeg syns ikke det er noe gøy. Vi har noen felles interresser som holder oss sammen men han er ikke på samme mentale nivå som meg. Det er trist å innse dette

 

Har også en venn som gjør dette så har bare kutta han ut i det siste. Han ser folk i vennegjengen gjennom meg så han ringer støtt og stadig. Fuq om jeg gidder å la han spy ut sin egen usikkerhet på meg når jeg selv prøver å komme meg ut av negative mønstre. Folk du henger med har SÅ mye og si, du blir påvirket uansett hvor ^individuel^ du er.

[Rescue me]

 

Funnet ut at mine depresjoner er unnskyldninger. Fordi jeg er rett og slett lat, og mangler selvdisiplin. Mye er nok også i forbindelse med frykt.

 

Frykt og latskap er djevelen.

Vet ikke jeg, men er ikke selvbebreidelser et typisk tegn ved depresjoner? Det blir jo en evig runddans hvis man ikke får hjelp til å tenke på en måte som er konstruktiv for eget liv.

Hvis du sier til deg selv at du er lat, da blir du lat, hvis du sier til deg sjøl at du er åpen for å bli den du innerst inne har lyst til å bli, da blir du det kanskje lettere?

Men sånt er ikke så enkelt som det høres ut. Det vet jeg godt. :-)

 

Ser jo at jeg ikke gir verdi til meg selv. Tror alle er bedre enn meg, og det er jo ikke helt bra, for da er jeg lett å vippe av pinnen, og greier aldri å akseptere det gode. For eksempel om en attraktiv jente er interessert i meg, så greier jeg ikke å tro det, fordi jeg føler meg ikke verd en dritt. Andre ting også, som når jeg gjorde et bra kjøp av bil nå i høst (fortsatt ikke tidenes kjøp), så tenkte jeg i etterkant hva jeg hadde gjort for å fortjene det, som umulig kan være bra.

 

Skal til legen på tirsdag, og skal da spørre om henvisning til psykolog.

 

Det med at jeg føler meg mindreverd og tvangstanker om død er ikke helt bra i hvert fall.

 

 

Meeeen, for å være positiv, så har jeg faktisk blitt positiv igjen. Var på besøk hos søsteren min, etter å at jeg utsatte det først veldig lenge (kjørte 14 timer for 16 timer besøk ). Startet med at jeg leste i en bok (50th Law) om hvordan det er bra å oppleve noe nytt for å få "perspektiv" (husker ikke eksakt). Så jeg heiv meg i bilen.

 

Men, i hvert fall, så på veien hjem følte jeg meg jævlig dårlig ovenfor blant annet søsteren min, siden jeg var blitt et så trist menneske, så jeg fant ut at jeg måtte trå til for å bli bedre.

 

Så, starter nå på en 100 dagers challenge (tiden for vise om jeg greier det), hvor jeg skal fokusere på positivitet, sunn mat, trening, meditasjon og ingen rusing.

Endret 9. februar 2014 av Because I need change!

[medlem-156941]

Begynner i jobb igjen, første dag i morgon. Er spent på korleis ting blir, sist gang hadde eg nok av samanbrot, så eg var sint på alt og alle, og gjorde veldig lite. Faen, er så sjukt redd for tilbakefall.

[heblilla]

 

 

Funnet ut at mine depresjoner er unnskyldninger. Fordi jeg er rett og slett lat, og mangler selvdisiplin. Mye er nok også i forbindelse med frykt.

 

Frykt og latskap er djevelen.

Vet ikke jeg, men er ikke selvbebreidelser et typisk tegn ved depresjoner? Det blir jo en evig runddans hvis man ikke får hjelp til å tenke på en måte som er konstruktiv for eget liv.

Hvis du sier til deg selv at du er lat, da blir du lat, hvis du sier til deg sjøl at du er åpen for å bli den du innerst inne har lyst til å bli, da blir du det kanskje lettere?

Men sånt er ikke så enkelt som det høres ut. Det vet jeg godt. :-)

 

Ser jo at jeg ikke gir verdi til meg selv. Tror alle er bedre enn meg, og det er jo ikke helt bra, for da er jeg lett å vippe av pinnen, og greier aldri å akseptere det gode. For eksempel om en attraktiv jente er interessert i meg, så greier jeg ikke å tro det, fordi jeg føler meg ikke verd en dritt. Andre ting også, som når jeg gjorde et bra kjøp av bil nå i høst (fortsatt ikke tidenes kjøp), så tenkte jeg i etterkant hva jeg hadde gjort for å fortjene det, som umulig kan være bra.

 

Skal til legen på tirsdag, og skal da spørre om henvisning til psykolog.

 

Det med at jeg føler meg mindreverd og tvangstanker om død er ikke helt bra i hvert fall.

 

 

Meeeen, for å være positiv, så har jeg faktisk blitt positiv igjen. Var på besøk hos søsteren min, etter å at jeg utsatte det først veldig lenge (kjørte 14 timer for 16 timer besøk ). Startet med at jeg leste i en bok (50th Law) om hvordan det er bra å oppleve noe nytt for å få "perspektiv" (husker ikke eksakt). Så jeg heiv meg i bilen.

 

Men, i hvert fall, så på veien hjem følte jeg meg jævlig dårlig ovenfor blant annet søsteren min, siden jeg var blitt et så trist menneske, så jeg fant ut at jeg måtte trå til for å bli bedre.

 

Så, starter nå på en 100 dagers challenge (tiden for vise om jeg greier det), hvor jeg skal fokusere på positivitet, sunn mat, trening, meditasjon og ingen rusing.

 

Hørtes ut som en sinnsykt god plan! All respekt for din matter of fact-måte å gripe an problemet på. Det viser at du har viljen til å lykkes. Lykke til

[TityBoi]

 

 

Min beste venn neste hele livet føles veldig annerledes. Han har blitt veldig flink til å rakke ned på meg, han sier at han bare tuller men jeg syns ikke det er noe gøy. Vi har noen felles interresser som holder oss sammen men han er ikke på samme mentale nivå som meg. Det er trist å innse dette

Har også en venn som gjør dette så har bare kutta han ut i det siste. Han ser folk i vennegjengen gjennom meg så han ringer støtt og stadig. Fuq om jeg gidder å la han spy ut sin egen usikkerhet på meg når jeg selv prøver å komme meg ut av negative mønstre. Folk du henger med har SÅ mye og si, du blir påvirket uansett hvor ^individuel^ du er.

ja er nok best å begrense kontakten litt mer, er ikke helt på topp og da hjelper det lite med slikt dritt. Skal alltid latterliggjøre mine valg osv. Det blir for mye

[Kea]

Jeg hater min mor. Jeg angrer på den fine gaven jeg kjøpte til henne. Faen for ei drittkjerring! At det går an å oppføre seg sånn mot sin egen datter! Jeg har aldri Vært mer såret av henne i mitt liv, og det sier en del. Ringer til meg og ødelegger min allerede dårlige dag enda mer og får meg til å føle meg som en dritt bare fordi hun er så jævlig trangsynt og har følesesstyringen til en tiåring!

[Zakke]

Jeg lurer veldig på hvordan din mor og min far hadde kommet overens. Kommer håpløse folk overens fordi de har en felles forståelse for hverandres umulige væremåte, eller går de bare enda mer i tottene på hverandre fordi ingen av dem har evne til å moderere seg?

 

Her i huset skal det ihvertfall ikke mer til enn en diskusjon om hvem som har vikeplikt når man kommer inn på en motorvei, før det kan oppstå en høylytt krangel. Gjelder å bare la papsen ta feil og late som man selv ikke er 100% sikker på reglene, enda jeg VET han tar feil Tonefallet man bruker er også veldig viktig. Jeg klarte å bevare husfreden i siste liten mot at han fortsatt tror at det bare er de som skal inn på motorveien som har vikeplikt.

 

Orker ikke mer, gleder meg til å flytte og slippe å ha disse idiotiske små diskusjonene i hverdagen som alle potensielt kan starte en krangel. Hadde det bare vært enkle ting som husorden vi hadde kranglet om så hadde det i hvertfall vært litt mer forutsigbart når kranglene oppstår, men det er altså ikke slike ting vi krangler om.

Endret 10. februar 2014 av Zakke

[AnonymDiskusjon]

Fml.

 

Anonymous poster hash: 434d3...073