Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[stasomfaen]

Var veldig mye deppa før, men har hatt en lang periode hvor jeg egentlig ikke har følt noe. verken glede eller sorg. Men nå sniker det innpå igjen.

 

Har en "dødperiode" hvor jeg venter på jobb igjen og skal ikke på skole før til høsten, men tingen(e) er:

 

Var sammen med ei jente (avstandsforhold), og hu misbrukte tilliten og klarte å gjøre akkurat det som har ødelagt forholdet mitt til familien. Lyve og skyve all skyld over på meg blant annet, Vi var som knoll og tott. Det er som om jeg har mistet søstra mi, så det ble et tomrom.

 

Men... Har alltid vært tom. Har familie, men det føles ikke som om jeg har det alikevel. Den er helt ødelagt av ulike grunner, men jeg har ingen forhold til familien. Jeg hater dem alle nesten og vil bare vekk fra dem hele tiden og gidder ikke å prate med dem.

 

Har startet å tenke mye på henne igjen... Og problemene henger sammen. Det var godt å ha noen som forstod, noen å prate med og noen å bry seg om. Jeg har blitt kald og følelsesløs gjennom årene, men når jeg møter ei bra jente, så kommer mykheten fram alikevel.

 

Jeg går og er sint og bitter og prøver å skjule det for folk og snakker ikke med folk om følelser.

 

Vet bare ikke hva jeg skal gjøre... Føles som om jeg er alene i verden. Har mange venner, men det virker som om alle har det så bra, både med kjærlighet og familie. Trenger egentlig bare å prate med noen og få det ut, noe jeg sjelden gjør. Er veldig langt nede nå.

 

Det hu gjorde... Eller tingene hu gjorde... Jeg føler meg misbrukt. Kunne heller skutt meg.

[Rescue me]

Funnet ut at mine depresjoner er unnskyldninger. Fordi jeg er rett og slett lat, og mangler selvdisiplin. Mye er nok også i forbindelse med frykt.

 

Frykt og latskap er djevelen.

Endret 1. februar 2014 av Because I need change!

[heblilla]

 

Har i grunn samme problem som rett over. Null motivasjon, ikke lyst til noen ting. Jeg vil bare begrave meg under dynen og være i fred, Jeg klarer ikke se lyst på noe om dagen, vet jeg burde vært mer ute og sosialisert meg, men isteden finner jeg unnskyldninger for å la være hele tiden. Går bare på jobb og gjør ikke en dritt om dagene ellers. Jeg vet det er galt, men jeg klarer ikke gjøre en dritt med det. Det er jævlig frustrerende å gå sånn i lengden.

Jeg bare tror ikke det er vinterdepresjon, ettersom jeg blir sånn i perioder gjennom hele året. Blir veldig usosial/vil ingen ting/får angst, samtidig som en del av meg kjeder seg, føler for å gjøre alt, helst ekstreme ting, Men klarer aldri få gjort noe, og da blir jeg forbanna, og da er det en ond sirkel som man har gående. Skjønner ikke hva som er galt med meg, men det er ikke noemalt å få sånne ustabile perioder.

Er glad jeg har jobben og litt å gjøre der, holder på å bli gal når jeg får ledig tid til å tenke, så prøver å drukne meg med serier eller film når jeg kommer hjem, bare komme bort fra kjøret i hodet jmitt.

Jeg er en jævla taper. Har vært det hele livet. Jeg omringer meg med masse drittfolk, dvs. familien min, som bare gjør meg mer destruktiv. Jeg prøver å tvinge meg til å holde kontakt med noen på tlf, men kjenner at blodtrykket øker og får lyst til å kaste mobilen i veggen.

Jeg burde kanskje gått til legen med problemene mine, men hva faen skal han gjøre? Hva faen skal noen gjøre, ingen kan gjøre noe godt for meg, når jeg ikke kan hjelpe meg selv. Jeg vet det står bare på meg, om jeg ikke vil, så kan ikke de tvinge meg. Og jeg vil egentlig ikke hjelpe meg selv. Har bare lyst til å skade meg. Det er flere år siden sist, men nå har angsten og alt kommet tilbake.

 

Anonymous poster hash: 94772...078

 

Tror du må se din uvilje mot å få hjelp som et symptom på at du faktisk trenger hjelp. Ingen skal behøve å si om seg sjøl; "jeg er en jævla taper" etc. Å si sånt om seg sjøl, bidrar bare til at man blir enda mere nedslått.

Tror en del av deg sier at du ikke VIL ha hjelp, fordi en del av deg føler at du ikke fortjener det. Ambivalens er typisk ved depresjonstilstander. Ikke la de destruktive impulsene ta overhånd!!!

[Kea]

Jeg har ikke vært til så mye nytte i denne tråden, men i dag vil jeg komme med noe jeg håper andre kan ta lærdom av og tenke over før de svarer folk som "burde" være glad fordi de har ditten og datten som andre ikke har.

 

Jeg leste noe som ga veldig stor mening i dag. Og jeg skjønte plutselig hvorfor disse menneskene som har så mye og derfor burde være glade og fornøyde ikke alltid er det. Depresjon er en sykdom som stjeler all glede man vanligvis burde hatt. Den fungerer sånn at når du først har den, blir alt positivt utesperret, mens alt negativt får VIP-pass til hjernen vår. Vi kan se på positive ting og logisk klassifisere dem som Gode Ting som skal få oss til å føle oss bra. Men når man har depresjon blir det Gode på utsiden. Det når ikke inn, så det kan ikke påvirke oss på en positiv måte. Det er som om hjernen har på seg rustning og alt Godt preller av. Kun de dårlige hendelsene trenger inn. Som for eksempel å få tilsnakk av sjefen, bli avvist av en jente, få negative kommentarer og klaging slengt i fjeset. Disse tingene får enorm makt i et deprimert sinn, mens de Gode Tingene blir ubetydelige. Det kjenner jeg meg veldig igjen i, og det hjalp meg til å forstå hvorfor mennesker som har alt de kunne ønske noen ganger er dypt ulykkelige.

[IcedInsanity]

Skjønner godt hva du sier her. Har det slik eg også, eg er nok ikke kjempe deprimert og eg har nok mye eg burde vært glad over at eg har, men det blir som du sier at ting som andre kanskje ikke reagerer på eller slike ting som negative kommentarer og slikt tar eg veldig til meg og tenker nok altfor mye over det.

 

Ting som folk sier til meg, som de kanskje ikke mener noe vondt med har eg en forferdelig tendens til å overtenke/overanalysere og somregel feiltolke. Det sliter både på meg selv og de som eg feiltolker.

[AnonymDiskusjon]

Søvn. Det eneste som er verdt å leve for.

Anonymous poster hash: 8a893...c33

[aklla]

 

Søvn. Det eneste som er verdt å leve for.

 

Anonymous poster hash: 8a893...c33

 

Hadde man bare fått sove så,

Alt for ofte jeg bare sover 3-4 timer om natta, gjerne 2-4 dager på rad

[AnonymDiskusjon]

Skulle ønske jeg kunne slippe å ha så mye skam. Jeg skammer meg for flere ting, men spesielt det at jeg får penger fra NAV. Jeg blir så isolert av dette, og den sosiale avstanden mellom meg og mine jevnaldrende er stor, og fortsetter å øke. Jeg har fått ny terapeut nå, og hun er mye mer ivrig og engasjert enn andre jeg har hatt - så det kan jo komme noe ut av det. Men det føles jo litt håpløst når man ofte (men ikke alltid) tenker at man bør skamme seg, og at det ikke er noe man fortjener å bli kvitt. Det er i alle fall sånn de "automatiske" tankene mine er. Men nå har jeg fått papirarbeid i forbindelse med kognitiv terapi, og jeg føler egentlig at det hjelper litt, så jeg skal skrive litt på det nå.

Anonymous poster hash: 7116f...56f

[FrihetensRegn]

Det er ingen skam å motta penger fra noen, enten det er fra individer eller samfunnet. Det er bare menneskets natur. Om det er noen løsning på lang sikt for deg personlig eller samfunnet, er jeg derimot tvilende til. Men poenget er at det ikke er noen logikk i å skamme seg over å ta imot noe som finnes.

[AnonymDiskusjon]

Det er ingen skam å motta penger fra noen, enten det er fra individer eller samfunnet. Det er bare menneskets natur. Om det er noen løsning på lang sikt for deg personlig eller samfunnet, er jeg derimot tvilende til. Men poenget er at det ikke er noen logikk i å skamme seg over å ta imot noe som finnes.

 

Det er ingen god løsning for noen, nei. Enig der. Det jeg vil er å få meg en skikkelig utdannelse og jobbe med det jeg er god på. Eller engasjert i, det er vel et bedre ord.

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

[Laserbeam]

Nettopp det jeg trengte, et jævla angstanfall. Da veit jeg at tilbakefall kommer uansett. Angsten blir tydeligvis bare bedre i perioder. Jeg VILLE IKKE ha et tilbakefall.

 

Jeg gir opp. Nå gidder jeg ikke å prøve mer.

[Laserbeam]

Er litt lettere til sinns i dag. Fått pratet litt med en av primærkontaktene mine. Men ting føles fortsatt litt håpløst ut. Jeg har fått levert noen regninger til forvalter, så slipper jeg å tenke på de(m?). Jeg skal prøve å ikke gruble for mye, men det er vanskelig når jeg sitter aleine. Skal prøve å distrahere meg fra de vonde tankene.

Det går greit med meg nå (foreløpelig). Får se hvordan resten av dagen og uka blir.

[TityBoi]

Det blir sikkert bra

[medlem-156941]

Funnet ut at mine depresjoner er unnskyldninger. Fordi jeg er rett og slett lat, og mangler selvdisiplin. Mye er nok også i forbindelse med frykt.

 

Frykt og latskap er djevelen.

 

Jeg har ikke vært til så mye nytte i denne tråden, men i dag vil jeg komme med noe jeg håper andre kan ta lærdom av og tenke over før de svarer folk som "burde" være glad fordi de har ditten og datten som andre ikke har.

 

Jeg leste noe som ga veldig stor mening i dag. Og jeg skjønte plutselig hvorfor disse menneskene som har så mye og derfor burde være glade og fornøyde ikke alltid er det. Depresjon er en sykdom som stjeler all glede man vanligvis burde hatt. Den fungerer sånn at når du først har den, blir alt positivt utesperret, mens alt negativt får VIP-pass til hjernen vår. Vi kan se på positive ting og logisk klassifisere dem som Gode Ting som skal få oss til å føle oss bra. Men når man har depresjon blir det Gode på utsiden. Det når ikke inn, så det kan ikke påvirke oss på en positiv måte. Det er som om hjernen har på seg rustning og alt Godt preller av. Kun de dårlige hendelsene trenger inn. Som for eksempel å få tilsnakk av sjefen, bli avvist av en jente, få negative kommentarer og klaging slengt i fjeset. Disse tingene får enorm makt i et deprimert sinn, mens de Gode Tingene blir ubetydelige. Det kjenner jeg meg veldig igjen i, og det hjalp meg til å forstå hvorfor mennesker som har alt de kunne ønske noen ganger er dypt ulykkelige.

 

Har merka det litt sjølv og. Er lat av natur, men samtidig er eg veldig folkesky, og treng ein del tid aleine. Når eg brenn for noko, eller jobbar med noko som interesserer meg meir enn snittet, har eg meir eller mindre alltid fått "oi, så bra"-reaksjonar på det arbeidet eg har gjort. Men eg begynner å kjede meg altfor fort. Rutinearbeid ødelegg meg, det blir for kjedelig og monotont. Det går veldig fort utover konsentrasjonen og folk rundt meg. Eg får kort lunte, blir latare, gidder ingenting, tar alt eg har for gitt. På papiret har eg alt kjempebra. God støtte frå foreldre/familie, eg er ikkje uintelligent (viss det stemmer det nokre har sagt, er eg ikkje spesielt stygg heller), eg har stabil økonomi, og fleire materielle ting enn eg klarer å bruke, og eg har ein gjeng "kjernevennar" som eg kan prate med alt om.

 

Likevel kjenner eg igjen det som blir sagt om ei slags "boble". For meg er det mykje slik at inne i bobla, der eg er, er alle dei negative tinga. Gode ting er på utsida, men dei kjem seg gjennom den, før dei løyser seg opp, eller forsvinn i løpet av kort tid, mens dei negative tinga er der konstant. Latskap, sosial angst og introvertisme er ein skremmande kombinasjon.

[Kea]

Ufølsomme, egiostiske mennesker drar virkelig en god dag ned i gjørma. Faen altså.

[Kea]

Binge time!

[IcedInsanity]

Eneste som hjelper meg med å få tankene bort fra håpløse ting, håpløst liv, vonde ting og sårende ting er trening..styrketrening. Hjelper voldsomt der og da, men er bare så synd at effekten gå bort så altfor fort.

[Kea]

Jeg får ikke samme gleden av å spise som jeg pleide.

[Rescue me]

Eneste som hjelper meg med å få tankene bort fra håpløse ting, håpløst liv, vonde ting og sårende ting er trening..styrketrening. Hjelper voldsomt der og da, men er bare så synd at effekten gå bort så altfor fort.

Cannabis fungerer dessverre altfor bra for meg. Røyker ikke så mye, så det er derfor jeg føler meg dritt. Bestemte meg egentlig for 2 uker siden for å slutte, fordi det egentlig ikke bringer noe bra ved seg, men tviler på at jeg kommer til å gjøre det (forsåvidt 3 uker siden sist nå).

 

Har fått tvangstanker av typen "Jeg vil dø", som går på repeat dagen lang. Eller, ikke hele tiden, men sikkert 100+ ganger.

Endret 7. februar 2014 av Because I need change!

[Mord-Sith]

Holder på å trappe ned på medisin pga skal bytte, og herregud for en berg-og dalbane det er. Humøret skifter fra det ene ytterpunktet til det andre, jeg blir sint (er egentlig aldri sint!) og ja. I det ene øyeblikket sitter jeg å hulker, det neste er ting greit, så vil jeg dø, så gråter jeg igjen.

Liker ikke følelser.