Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[IcedInsanity]

Bah, kondolerer. Vet hvordan du har det. Eg mistet pappa for ikke mange årene siden, altfor altfor tidligt.

 

Livet er urettferdig...

[TityBoi]

Jeg føler med deg Zarac. Min tante døde i bilulykke. Det beste jeg kan er å love deg at det blir bedre med tiden

[heblilla]

Mamma ringte for noen timer siden. Besteforeldrene mine har ikke fått tak i tante på et par dager, så de ba mamma om å kjøre bort. Og tante lå død på kjøkkengulvet, 53 år gammel.

 

Hun røyket og drakk mye, spiste mye dårlig mat og hadde en slitsom jobb. Hun levde et usunt liv, så jeg så vel aldri for meg at hun skulle bli veldig gammel. Og selv om besteforeldrene mine ikke røyker, har de heller ikke levd et fromt liv og de er blitt 85 år gamle. Så det var ikke hennes tur. Jeg vet at hun hadde sett for seg et lengre liv. Hun har jobbet mye og satt av penger til en behagelig pensjonisttilværelse.

 

Det hjelper heller ikke at hun sikkert døde redd og ensom og med mange ubesvarte tanker i hodet og mye ugjort. Hun har alltid bodd alene i huset sitt. Jeg skulle ønske jeg hadde besøkt henne da jeg var hjemme i juleferien. Det siste vi sa til hverandre var "ses igjen om ikke lenge" før jeg hoppet på en buss fra Bryggen i september. Hun ville komme tilbake til Bergen og besøke meg igjen. Hun hadde mange år på seg, trodde vi. Jeg vet at jeg var flinkere til å besøke henne og holde kontakt enn mange andre i familien, men jeg kunne likevel vært der oftere.

 

Det er vondt for meg, men dette kommer til å ta livet av bestemor, som allerede var full av angst og nerver.

Kondolerer. Hun var heldig som hadde en nevø (eller niese ev.) som brydde seg om henne. Jeg er sikker på at det var en trøst for henne i et ellers antagelig noe vanskelig liv. Du må ikke bebreide deg at du ikke fikk besøkt henne i juleferien. Heller se det positive i at du var så glad i henne at du faktisk gir henne en hyllest her på forumet. Det er flott:-) Take care

Endret 27. januar 2014 av hebbelilla

[€uropa]

Takk for støtten. Jeg klarte å roe meg ned og var på forelesning og trening i dag uten å være i kjelleren. Jeg har vendt meg noe til tanken på at hun er død og at det er ting hun aldri vil oppleve eller få vite om. Og så kommer jeg på noe jeg ikke har tenkt på ennå og er nede igjen. For ikke lenge siden husket jeg at Dexter var favorittserien hennes og at hun kanskje ikke fikk sett slutten. Det er vondt.

[AnonymDiskusjon]

Etter å ha klart å isolere meg store deler av januar måtte jeg i dag ordne diverse saker og ting. Angstfylt gikk jeg gjennom butikken, det gikk i og for seg fint inntil jeg gikk til kassen og en dame sto og nærmest gliste da hun så meg. Jeg vet ikke hva det var, jeg kan ikke noe for at jeg ser tåpelig ut og selv om jeg ønsket å bare ignorere henne merket jeg at jeg ble ukomfortabel, svett og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Den vanlige angstsituasjonen altså. Dermed var dagen ødelagt før dagen hadde begynt, det resulterte i at jeg ikke klarte å konsentrere meg da jeg skulle lese. Så fant jeg ut at jeg må ha en individuell presentasjon senere i vår, så jeg fikk fullstendig panikk og ble kvalm, så nå orker jeg ingenting. Antagelig ikke vits å prøve å sove heller da hodet mitt ikke klarer å slappe av selv om jeg klarer å tenke på noe annet i noen sekunder før det er tilbake til angstfylte tanker om hvordan morgendagen skal gå, hvordan jeg kommer til å oppleve nye angstfylte situasjoner i morgen, som igjen vil ødelegge den dagen osv.

 

Hvorfor ble jeg sånn som dette?

 

Helt mutters alene som alltid. Jeg har ikke kontakt med andre mennesker utover høflighetsfraser til daglig. Jeg er redd, hvor er det jeg er på vei? Jeg studerer, men hva så om jeg fullfører studiene, får meg jobb og hus? Jeg vil antagelig fremdeles være mutters alene, redd og deprimert.

Anonymous poster hash: 8a893...c33

[Marinius]

Kjenner meg igjen i hvordan du har det.

Send meg en melding, tar meg gjerne tiden til å prate

Viktig å begynne en plass

[L4r5]

Bah. Drittdag. Vurderer å dra en tur inn på polet og kjøpe noen gode øl og kose meg med.

[BuffyAnneSummers]

Bah. Drittdag. Vurderer å dra en tur inn på polet og kjøpe noen gode øl og kose meg med.

Det syns jeg du burde gjøre..

[Ssnerk]

Jeg har mistet all motivasjon til å gjøre noe som helst. Det eneste jeg vil er å sove, sove og atter sove. Det er nok bare vinterdepresjon, men det er så slitsomt at det skjer det samme hvert år rundt denne tiden.

[Zakke]

Jeg har mistet all motivasjon til å gjøre noe som helst. Det eneste jeg vil er å sove, sove og atter sove. Det er nok bare vinterdepresjon, men det er så slitsomt at det skjer det samme hvert år rundt denne tiden.

 

Hihi, jeg skal love deg jeg var deprimert etter juleferien. Etter jeg kom tilbake på jobb gikk det heldigvis kjapt over. Det er veldig viktig å få med seg litt dagslys og å prøve å passe døgnrytmen så man ikke sover bort de få timene man har lys har jeg funnet ut. Ellers finnes det lamper (med spesielt lys?) som skal hjelpe ved å få kroppen til å føle at det er dag, men jeg vet ikke om de hjelper.

[AnonymDiskusjon]

Har i grunn samme problem som rett over. Null motivasjon, ikke lyst til noen ting. Jeg vil bare begrave meg under dynen og være i fred, Jeg klarer ikke se lyst på noe om dagen, vet jeg burde vært mer ute og sosialisert meg, men isteden finner jeg unnskyldninger for å la være hele tiden. Går bare på jobb og gjør ikke en dritt om dagene ellers. Jeg vet det er galt, men jeg klarer ikke gjøre en dritt med det. Det er jævlig frustrerende å gå sånn i lengden.

Jeg bare tror ikke det er vinterdepresjon, ettersom jeg blir sånn i perioder gjennom hele året. Blir veldig usosial/vil ingen ting/får angst, samtidig som en del av meg kjeder seg, føler for å gjøre alt, helst ekstreme ting, Men klarer aldri få gjort noe, og da blir jeg forbanna, og da er det en ond sirkel som man har gående. Skjønner ikke hva som er galt med meg, men det er ikke noemalt å få sånne ustabile perioder.

Er glad jeg har jobben og litt å gjøre der, holder på å bli gal når jeg får ledig tid til å tenke, så prøver å drukne meg med serier eller film når jeg kommer hjem, bare komme bort fra kjøret i hodet jmitt.

Jeg er en jævla taper. Har vært det hele livet. Jeg omringer meg med masse drittfolk, dvs. familien min, som bare gjør meg mer destruktiv. Jeg prøver å tvinge meg til å holde kontakt med noen på tlf, men kjenner at blodtrykket øker og får lyst til å kaste mobilen i veggen.

Jeg burde kanskje gått til legen med problemene mine, men hva faen skal han gjøre? Hva faen skal noen gjøre, ingen kan gjøre noe godt for meg, når jeg ikke kan hjelpe meg selv. Jeg vet det står bare på meg, om jeg ikke vil, så kan ikke de tvinge meg. Og jeg vil egentlig ikke hjelpe meg selv. Har bare lyst til å skade meg. Det er flere år siden sist, men nå har angsten og alt kommet tilbake.

Anonymous poster hash: 94772...078

[IcedInsanity]

Er vanskelig å tro at andre kan hjelpe når en er kommet inn i en slk destruktiv tankegang som du er i. Lege, en psykolog i dette tilfellet kan hjelpe deg mer enn eg tror du skjønner akuratt nå.

 

Men dersom du ikke VIL ha hjelp da er jo saken en annen...

[AnonymDiskusjon]

Det blir vel håpløst å prøver å forklare det til noen som ikke har vært der selv. Jeg hater det jeg ser i speilet, jeg vil mest kutte det opp, samtidig som en del av meg ser at varsellampene blinker og jeg ikke kommer noen vei om jeg fortsetter å tenke sånn. Men nå har jeg ikke energi, motivasjon eller lyst til å stå imot.

Jeg har vært borti psykolog tidligere, ellers hadde jeg kanskje ikke vært her enda. Men jeg gidder ikke det igjen, det er et helvete å finne noen man faktisk kan prate med, da må man gjerne vente mange mnd. først, så skal man bruke enda flere mnd. på å opparbeide en tillit til det ekle mennesket som sitter og hører på, som skal se meg sitte og gråte og synes synd på meg selv, jeg orker ikke tanken på det. Det funket en gang, men jeg kommer ikke til å åpne meg til noen, jeg klarer ikke.

Når jeg var innlagt for flere år siden satte jeg meg et mål, og det har jeg nå nådd, og jeg har ikke mål eller ambisjoner lengre. Jeg er sliten. Jeg har ikke noe behov for å reise rundt. Det som er galt med meg er at selv om jeg opplever nye ting, reiser nye steder, så klarer jeg ikke nyte noe likevel. Det er ikke noe igjen å hente.

Jeg har hatt mange runder med meg selv etter jeg var innlagt, og har vært jævlig sta med meg selv, klart å slutte helt å skade meg selv, Jeg har klart å holde meg gående på forskjellige måter tidligere, men nå kjenner jeg at jeg blir oppslukt av alt som er mørkt. Ingen kan, eller får, hjelpe meg.

Det som er mest patetisk er at det jeg er mest redd for er at noen på jobb eller noen skal finne ut at jeg sliter. Jeg kan ikke bli innlagt igjen, jeg orker ikke vise meg igjen for noen om det skjer igjen. Og selvskading er bare en mager trøst, jeg hater meg selv enda mer når jeg er full i arr som jeg må gjemme hele tiden.

Jeg måtte bare spy ut litt gørr her, ellers går jeg på veggen.

Anonymous poster hash: 94772...078

[Ssnerk]

Hihi, jeg skal love deg jeg var deprimert etter juleferien. Etter jeg kom tilbake på jobb gikk det heldigvis kjapt over. Det er veldig viktig å få med seg litt dagslys og å prøve å passe døgnrytmen så man ikke sover bort de få timene man har lys har jeg funnet ut. Ellers finnes det lamper (med spesielt lys?) som skal hjelpe ved å få kroppen til å føle at det er dag, men jeg vet ikke om de hjelper.

Jeg nyter den tiden jeg ser dagslys til det fulle. Har aldri hørt om disse lampene, men jeg skal definitivt sjekke det ut om det fortsetter som det her. Den vonde følelsen kommer ikke før det nærmer seg kvelden, så det ødelegger heldigvis ikke hele dagen.

[heblilla]

 

Det blir vel håpløst å prøver å forklare det til noen som ikke har vært der selv. Jeg hater det jeg ser i speilet, jeg vil mest kutte det opp, samtidig som en del av meg ser at varsellampene blinker og jeg ikke kommer noen vei om jeg fortsetter å tenke sånn. Men nå har jeg ikke energi, motivasjon eller lyst til å stå imot.

Jeg har vært borti psykolog tidligere, ellers hadde jeg kanskje ikke vært her enda. Men jeg gidder ikke det igjen, det er et helvete å finne noen man faktisk kan prate med, da må man gjerne vente mange mnd. først, så skal man bruke enda flere mnd. på å opparbeide en tillit til det ekle mennesket som sitter og hører på, som skal se meg sitte og gråte og synes synd på meg selv, jeg orker ikke tanken på det. Det funket en gang, men jeg kommer ikke til å åpne meg til noen, jeg klarer ikke.

Når jeg var innlagt for flere år siden satte jeg meg et mål, og det har jeg nå nådd, og jeg har ikke mål eller ambisjoner lengre. Jeg er sliten. Jeg har ikke noe behov for å reise rundt. Det som er galt med meg er at selv om jeg opplever nye ting, reiser nye steder, så klarer jeg ikke nyte noe likevel. Det er ikke noe igjen å hente.

Jeg har hatt mange runder med meg selv etter jeg var innlagt, og har vært jævlig sta med meg selv, klart å slutte helt å skade meg selv, Jeg har klart å holde meg gående på forskjellige måter tidligere, men nå kjenner jeg at jeg blir oppslukt av alt som er mørkt. Ingen kan, eller får, hjelpe meg.

Det som er mest patetisk er at det jeg er mest redd for er at noen på jobb eller noen skal finne ut at jeg sliter. Jeg kan ikke bli innlagt igjen, jeg orker ikke vise meg igjen for noen om det skjer igjen. Og selvskading er bare en mager trøst, jeg hater meg selv enda mer når jeg er full i arr som jeg må gjemme hele tiden.

Jeg måtte bare spy ut litt gørr her, ellers går jeg på veggen.

 

Anonymous poster hash: 94772...078

 

Hadde det ikke vært lettere hvis du slapp å skamme deg over at du sliter? Hvorfor skammer du deg over det? Du har en sykdom, og det kan du ikke noe for. Vær stolt av at du har kommet dit du er nå.

Ps. Nei, det hjelper ikke å reise, hvis man i utgangspunktet ikke har det noe bra psykisk. Da er det best å holde seg hjemme. Det er i alle fall min personlige erfaring. Ikke krev for mye av deg sjøl!!!

[ragge_jz]

 

Jeg er så lei av å være kjedelig og uattraktiv, spesielt når jeg er ute på byen med kompiser. Jeg har det som regel det veldig gøy på vors når jeg er med dem, men så fort vi kommer oss på byen blir vi alltid splitta fordi de andre absolutt må på damejakt uansett hva. Så da blir jeg som regel "forlatt" på utestedet mens de andre jakter. Skulle ønske jeg hadde den evnen selv, men det har jeg ikke, jeg er rett og slett en dritkjedelig person. Har i noen tilfeller selv blitt sjekket opp av jenter, men fasiten er at alle plutselig finner en unnskyldning på at de må gå, mest sannsynlig fordi jeg er så kjedelig å prate med.

 

 

Det var nøyaktig det som skjedde på lørdag. Lette lenge etter kameratene mine som forsvant, ga etterhvert opp og gikk rundt alene som en tulling, fant jo ut at det eneste jeg kunne gjøre var bare å peise på med drikke i baren før krana stengte. Etter stengetid ble jeg oppringt av den ene kameraten min som ba meg komme opp på nash. Hvorfor ikke, tenkte nå jeg. Kom inn i stua og der satt de med hver sin jente i armkroken, pluss et par andre som satt og fiklet med mobilen og som så ut som om de bare ville stikke hjem.

 

 

Spurte om jeg kunne sitte ved siden av hun ene, hvor jeg da bare fikk et iskaldt nei. Satt meg så i en stol på andre siden og prøvde å få kontakt med de to kameratene mine, men de var jo helt umulige å få kontakt med... Så stakk de andre, og jeg ble sittende kanskje et kvarter og stirre i lufta og drikke mens de klinte i sofaen, og så stakk jeg.

Og selvfølgelig tikker det inn meldinger på face dagen etterpå hvor digg det var å pule de jentene osv. Er det normalt av meg og ikke bli glad på vegne av kameraten min? Jeg vil ikke si jeg er misunnelig, men jeg klarer liksom ikke å gi den "brofisten" og si "jævlig bra" hvor jeg virkelig mener det. Det er nesten sånn at jeg blir litt lei meg fordi jeg ikke får oppleve sånt selv. Jeg satt bare og nikket, og nikket mens jeg blir fortalt i detaljer hva som skjedde.

 

Dette er sikkert ikke noe stor grunn å deppe for, men det gjør jeg altså. Livet er hardt.

 

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

 

 

sånt er litt drit...

Prøv å finn deg nye venner, gutten min!!

Man har flere typer venner her i livet, du har venner som bygger deg opp, også har du de som er svært ulike deg selv og "bryter" deg ned... Seriøst.

 

Synes du burde søkt etter nye miljøer jeg!

 

Kjenner meg igjen i den situasjonen du sier, lå selv i en dobbeltseng for noen år siden, hvor en kompis kom inn med en dame og la seg i andre enden av senga og jokka på, mens jeg lå der uten dame og hørte på de pule.

 

Trøsta er at jeg hørte hvor utrolig dårlig sex de hadde, 10-12 jokk og alt var over!! Faen så dårlig!

 

Ikke ble jeg deprimert av det heller.

 

Prøv å sutre litt mindre over alt det du synes er kjipt, og fokuser på det positive.

Det er ihvertfall ikke du som sitter der med kjønnsykdommer og muligheter for å risikere å betale barnebidrag livet ut hvis en av løsfittene ble gravide den kvelden!

 

Har selv snakket med kjønnsykdommer med noen av kompisene mine, og det er bare ett ligg som skal til før kølla er dekket av vorter (han ene var så uheldig), da føler du deg ikke så jævla deilig etterpå!

 

Så ikke tenk at du går glipp av så jævla mye ved å ikke få ha ett ræva one-night stand!

ETT ENESTE knull med en random dame, er ikke så godt at det er noe å gråte over å ikke få! Tro meg!

Endret 30. januar 2014 av ragge_jz

[TityBoi]

Nå var det vel ikke ons som var ønsket heller, men det kan være trist å ha det sånn at alle andre får. Ett sted må man liksom starte, etter min mening så bør han helt klart skaffe se noen nye venner. Men mtp damer så er det ett gidt triks å ikke komme på byen før ca01:30 og da ikke spesielt full, bare litt så du dår boosta selvtilliten. Damer tåler ikke alkohol noe bedre enn oss og du kan lett finne ei som er full og villig. Klart, det er som sagt ikke så stort, men å gjøre dette vertfall et par ganger i året hjelper på selvtilliten. Da får man liksom bekreftet at det er et lite håp. Peraonlig greier jeg ikke å få kjæreste og da hjelper dette veldig

[Iza_]

 

 

 

Oppdatering for de som er interessert: Tok en angstdempende medisin da angsten begynte å stige. Jeg drakk også litt cider i tillegg (da dette er siste helga i måneden). Kom meg igjennom halve boksen da jeg merket at angsten ble kraftig forverret, jeg har blitt advart før av fastlegen om å drikke alkohol sammen med medisinene. Men jeg trodde at det skulle gå bra, hvis jeg drakk den sakte (noe jeg gjorde), brukte rundt 1 time på halve. Det endte med at jeg måtte legge meg nedpå, for å roe ned angsten som var på vei til utvikle seg til et angstanfall. Det roa seg heldigvis etter en halvtime. Og jeg kunne forsette å spille igjen. Avtalte med de andre at jeg ikke skulle drikke noe mer cider, så jeg ikke ødelegger helga for meg selv.

 

EDIT: Hadde bare kjøpt inn 2 halv litere med cider (4.7%) som skulle vare hele helga.

 

 

Ville bare si at jeg synes det er ordentlig tøft av deg at du tør. Etter å ha levd med type i 7 år som hadde angst, (ikke sammen lenger nå, men han vet han kan ringe om det skulle trengs) så vet jeg hvor utrolig tøft det er å gjøre noe sånt som du gjorde nå.

Det skal du ta med deg og bygge videre på!

[emwa]

Pharell - happy er en sang som gjør ting bedre.

Endret 31. januar 2014 av emwa

[AnonymDiskusjon]

0 mening med livet, 0 energi til å i det hele tatt tenke på å gjøre noe med det.

hadde det ikke vært for at jeg må opp en gang i blandt tror jeg at jeg hadde bosatt meg i senga, frister å gå forran en bil som kjører eller noe, sånn at jeg knekker noe og blir liggende noen uker.

Anonymous poster hash: e4b55...702