Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[TityBoi]

Jeg tror jeg skal holde meg hjemme de neste helgene. Det blir hardt men det er rett og slett ikke verdt det ettersom alle de andre jeg går ut med har kjæreste så blir det liksom så treg stemning

[00005]

Jeg tror jeg skal holde meg hjemme de neste helgene. Det blir hardt men det er rett og slett ikke verdt det ettersom alle de andre jeg går ut med har kjæreste så blir det liksom så treg stemning

 

Hvorfor ellers går folk ut hvis de ikke er litt blue.

Endret 23. januar 2014 av 00005

[heblilla]

 

Føler meg som en magnet som blir sugd til bunns hele tiden. Er kanskje bare vinterdepresjon, men det er bare dritt likevel. Eier ikke noe livslyst, føler stygg, dum, ubrukelig. Jeg ser ikke helt hva jeg har å gjøre videre her på jorden. Formere meg? Jeg prøver desperat å komme på noe jeg må gjøre før jeg dør, men jeg vil ingenting. Jeg er bare en sjel som vandrer rundt og venter på at livet skal blir ferdig. Det er ikke noe liv likevel. Jobbe, spise, trene, henge med venner, de vanlige tingene. Har kjæreste og har det fint med h*n. Jeg går bare rundt og venter på noe hele tiden. At noe skal skje. Noe som gjør at jeg kjenner at jeg lever.

 

Anonymous poster hash: 94772...078

 

Du har alt dette og likevel føles alt meningsløst?

Wow, da er det ikke rart jeg føler det jeg gjør, jeg som mangler både kjæreste og som har veldig få venner..

Men alvorlig talt. Du burde spørre legen. Kanskje lider du av vitamin/mineral-mangel. Eller har for lite serotonininnhold i hjernen. Eller annet. Kanskje du er en såkalt spenningsnarkoman. Som må kaste seg ut fra høye fjell i fallskjerm, for å føle at de lever.

Eller at du har et eller annet talent som du ikke bruker, og at du derfor ikke kjenner at du "mestrer" noe i livet.

 

Kjedsomhet er en del av livet. Det er når man kjeder seg, at ideene om hva som kunne ha vært gøy/interessant/spennende/nyttig/ hyggelig/lærerikt osv, kommer til en.

Du kommer forhåpentlig på en metode for å kjenne at du lever.

Endret 23. januar 2014 av hebbelilla

[Laserbeam]

Skal på datatreff (LAN) til hælja. Veldig angstfylt nå, får ikke sove.. Har tatt en angstdempende og en beroligende medisin (som skal hjelpe meg med å få sove). Angsten har roa seg litt. Men får fortsatt ikke sove. Jeg takler å ta tog aleine og være hos en kamerat en hælj. Så hvorfor skulle jeg ikke klare dette datatreffet med den samme kameraten og et par ekstra, som jeg kjenner litt. Alle er klar over hva jeg sliter med, og tar veldig hensyn til det. Men alltid så skal de negative tankene "ta over styringa". Og jeg som trodde at jeg var inne i en god periode.. Jeg nekter å droppe det, da jeg kommer til å angre veldig i ettertid. Hva så om jeg kommer til å være utslitt en uke!? Bah! Jeg får bare prøve å stå i det. Men på en annen side, så har jeg heller ikke lyst på et nytt sammenbrudd. Jeg håper tankekjøret og angsten roer seg til hælja, hvis ikke så får jeg bare ta noen ekstra angstdempende, forebyggende.

En dag igjen til jeg drar. Tankekjøret har roet seg litt nå. Men fortsatt veldig nervøs og litt skjelven..

[AnonymDiskusjon]

 

 

Jeg er så lei av å være kjedelig og uattraktiv, spesielt når jeg er ute på byen med kompiser. Jeg har det som regel det veldig gøy på vors når jeg er med dem, men så fort vi kommer oss på byen blir vi alltid splitta fordi de andre absolutt må på damejakt uansett hva. Så da blir jeg som regel "forlatt" på utestedet mens de andre jakter. Skulle ønske jeg hadde den evnen selv, men det har jeg ikke, jeg er rett og slett en dritkjedelig person. Har i noen tilfeller selv blitt sjekket opp av jenter, men fasiten er at alle plutselig finner en unnskyldning på at de må gå, mest sannsynlig fordi jeg er så kjedelig å prate med.

 

 

Det var nøyaktig det som skjedde på lørdag. Lette lenge etter kameratene mine som forsvant, ga etterhvert opp og gikk rundt alene som en tulling, fant jo ut at det eneste jeg kunne gjøre var bare å peise på med drikke i baren før krana stengte. Etter stengetid ble jeg oppringt av den ene kameraten min som ba meg komme opp på nash. Hvorfor ikke, tenkte nå jeg. Kom inn i stua og der satt de med hver sin jente i armkroken, pluss et par andre som satt og fiklet med mobilen og som så ut som om de bare ville stikke hjem.

 

 

Spurte om jeg kunne sitte ved siden av hun ene, hvor jeg da bare fikk et iskaldt nei. Satt meg så i en stol på andre siden og prøvde å få kontakt med de to kameratene mine, men de var jo helt umulige å få kontakt med... Så stakk de andre, og jeg ble sittende kanskje et kvarter og stirre i lufta og drikke mens de klinte i sofaen, og så stakk jeg.

Og selvfølgelig tikker det inn meldinger på face dagen etterpå hvor digg det var å pule de jentene osv. Er det normalt av meg og ikke bli glad på vegne av kameraten min? Jeg vil ikke si jeg er misunnelig, men jeg klarer liksom ikke å gi den "brofisten" og si "jævlig bra" hvor jeg virkelig mener det. Det er nesten sånn at jeg blir litt lei meg fordi jeg ikke får oppleve sånt selv. Jeg satt bare og nikket, og nikket mens jeg blir fortalt i detaljer hva som skjedde.

 

Dette er sikkert ikke noe stor grunn å deppe for, men det gjør jeg altså. Livet er hardt.

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

 

 

 

 

Ok, la oss fokusere på de positive sidene. Du har venner som inviterer deg på "vors" og "nash". Men la oss også stoppe opp et lite sekund der.. Du som er så kjedelig og lite attraktiv; hvordan har det seg at du har venner i det heletatt, enda mindre venner som bruker energi på å invitere deg, ikke bare på festen før festen og selve festen, men festen etter festen også?

 

Jeg skal la deg eventuelt få svare på det selv før vi går videre i prosessen.

 

Jeg sitter jo bare der som en nikkedukke uansett og hører på andres historier, mens jeg selv har ingen. Om jeg har venner som inviterer meg på fest har ikke så veldig mye med saken å gjøre. Det handler mer om at jeg både er, og oppfattes som kjedelig og uattraktiv for det motsatte kjønn. Han inderen fra The big bang theory har da gode kamerater han og, men han er fortsatt uattraktiv for damer.

 

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

[Chocolate-Monster]

In utero første setning.

[Laserbeam]

 

Bare noen timer igjen til jeg drar.. Jeg har bestemt meg for å prøve, ihvertfall til Lørdag. Så får jeg se an formen når jeg våkner da. Jeg har prøvd å distrahere meg selv mest mulig, ha tankene andre steder. Det har funket hittil, ikke så veldig mye tankekjør nå, men litt. Jeg kjenner ikke han jeg skal sitte på med så veldig godt, men har sitti på med han til datatreff før. Og vi har spilt litt sammen også. På juleaften, da han leverte en gave fra bestekameraten min, så spurte han meg om jeg hadde lyst til å spille litt World of Warcraft på nyåret. Jeg takket ja. Vi har spilt én gang, og jeg prøvde da å fortelle at det går bedre med meg, angstmessig. Han ble veldig stille, så jeg tok det som et signal på at han ikke brydde seg noe om det. Jeg ble egentlig alt for angstfylt og skjelven når jeg spilte med han, da jeg ikke er helt trygg på han, og fordi jeg fikk da enda en person å forholde meg til. Jeg liker ikke å forholde meg til for mange mennesker på en gang, det ble rett og slett for mye for meg. Jeg skal forklare etterpå at det er derfor jeg ikke har tatt noe videre kontakt angående mer spilling, da jeg føler meg tryggest hvis bestekameraten min er med. Da jeg som oftest snakker via han, hvis det er folk jeg ikke kjenner helt er sammen med oss. Det høres sikkert veldig merkelig ut at jeg ikke klarer å forholde meg til fremmede på en "skikkelig / voksen" måte. Jeg kan ikke noe får at når angsten tar styringa, så "snakker" jeg til fremmede gjennom folk jeg er trygg på.

Kanskje jeg kan bruke bilturen til å bli mer trygg han jeg ikke kjenner så godt?

 

Beklager for rotete innlegg, måtte bare få ut noen tanker. Kom gjerne med forslag til hva jeg kan gjøre. :-)

[Yuruf JapJap]

 

 

Bare noen timer igjen til jeg drar.. Jeg har bestemt meg for å prøve, ihvertfall til Lørdag. Så får jeg se an formen når jeg våkner da. Jeg har prøvd å distrahere meg selv mest mulig, ha tankene andre steder. Det har funket hittil, ikke så veldig mye tankekjør nå, men litt. Jeg kjenner ikke han jeg skal sitte på med så veldig godt, men har sitti på med han til datatreff før. Og vi har spilt litt sammen også. På juleaften, da han leverte en gave fra bestekameraten min, så spurte han meg om jeg hadde lyst til å spille litt World of Warcraft på nyåret. Jeg takket ja. Vi har spilt én gang, og jeg prøvde da å fortelle at det går bedre med meg, angstmessig. Han ble veldig stille, så jeg tok det som et signal på at han ikke brydde seg noe om det. Jeg ble egentlig alt for angstfylt og skjelven når jeg spilte med han, da jeg ikke er helt trygg på han, og fordi jeg fikk da enda en person å forholde meg til. Jeg liker ikke å forholde meg til for mange mennesker på en gang, det ble rett og slett for mye for meg. Jeg skal forklare etterpå at det er derfor jeg ikke har tatt noe videre kontakt angående mer spilling, da jeg føler meg tryggest hvis bestekameraten min er med. Da jeg som oftest snakker via han, hvis det er folk jeg ikke kjenner helt er sammen med oss. Det høres sikkert veldig merkelig ut at jeg ikke klarer å forholde meg til fremmede på en "skikkelig / voksen" måte. Jeg kan ikke noe får at når angsten tar styringa, så "snakker" jeg til fremmede gjennom folk jeg er trygg på.

Kanskje jeg kan bruke bilturen til å bli mer trygg han jeg ikke kjenner så godt?

 

Beklager for rotete innlegg, måtte bare få ut noen tanker. Kom gjerne med forslag til hva jeg kan gjøre. :-)

 

 

Bare en liten ting angående det med WoW og at du fortalte om angsten. Det trenger absolutt ikke være et tegn på at han ikke brydde seg, men er ikke så lett å ha noe å si kanskje over WoW-chatten om angst? Så da tok han kanskje likesågodt å holdt kjeft. Bare et innspill. Håper det går bra i bilen

[Enceladus]

Det som funker mot angst er å konfrontere den. Mitt prosjekt har vært å stadig bevege meg rundt i nye miljøer og møte nye mennesker, gå på foredrag, debatter og alt mulig annet jeg vet ofte trigger ubehag hos meg. Det funker, ihvertfall for meg.

 

Hvis man alltid dropper å gå og heller velger å ligge under dyna hjemme så skaper man bare mer negativitet om hvor dårlig, dum og teit man tror man er.

 

I forrige veke var jeg på en debatt som var svært ubehagelig for meg (tilsynelatende ikke for de andre i salen). Jeg gikk og jeg daua ikke av det, tvertimot så er jeg ganske fornøyd med at jeg ikke fikk total panikk og var utslitt med tankekjør i dagevis etterpå. Jeg var fornøyd over at jeg gikk og ble ut hele debatten tiltross for ubehaget. Jeg fikk ikke med meg særlig mye av selve debatten, det var mer enn nok for meg å bare være tilstede. Det viktigste var uansett at jeg fikk noe positivt ut av det allikevel, fikk sett og følt at det jo ikke var noe farlig.

Endret 24. januar 2014 av Enceladus

[€uropa]

Det som funker mot angst er å konfrontere den. Mitt prosjekt har vært å stadig bevege meg rundt i nye miljøer og møte nye mennesker, gå på foredrag, debatter og alt mulig annet jeg vet ofte trigger ubehag hos meg. Det funker, ihvertfall for meg.

 

Det har fungert for meg også. Forrige helg var jeg på et arrangement der jeg ikke kjente noen fra før av og visste at jeg ville bli nødt til å eksponere meg selv og være synlig. Da jeg satt på bussen, var jeg så rolig at jeg ble overrasket over meg selv. Jeg vet jo at det ikke er farlig, men jeg tenkte tilbake på hvordan det var for 4 år siden, da jeg ville hatt hjertet i halsen hele dagen og sterkt vurdert å bli hjemme og unngå ubehaget.

[Laserbeam]

Det som funker mot angst er å konfrontere den. Mitt prosjekt har vært å stadig bevege meg rundt i nye miljøer og møte nye mennesker, gå på foredrag, debatter og alt mulig annet jeg vet ofte trigger ubehag hos meg. Det funker, ihvertfall for meg.

 

Hvis man alltid dropper å gå og heller velger å ligge under dyna hjemme så skaper man bare mer negativitet om hvor dårlig, dum og teit man tror man er.

 

I forrige veke var jeg på en debatt som var svært ubehagelig for meg (tilsynelatende ikke for de andre i salen). Jeg gikk og jeg daua ikke av det, tvertimot så er jeg ganske fornøyd med at jeg ikke fikk total panikk og var utslitt med tankekjør i dagevis etterpå. Jeg var fornøyd over at jeg gikk og ble ut hele debatten tiltross for ubehaget. Jeg fikk ikke med meg særlig mye av selve debatten, det var mer enn nok for meg å bare være tilstede. Det viktigste var uansett at jeg fikk noe positivt ut av det allikevel, fikk sett og følt at det jo ikke var noe farlig.

 

Jeg eksponerer meg for angsttriggende situasjoner hver eneste dag, det hjelper litt hver gang. Men det tar lang tid. Hvis jeg hadde blitt hjemme "for sikkerhetsskyld" så hadde jeg bare angret etterpå, og jeg hadde ikke fått eksponert meg for en situasjon jeg frykter. Jeg er på det datatreffet nå, lever fortsatt. Måtte dog ta en angstdempende ganske tidlig, da det viste seg at bestekameraten min (han er jeg 100% trygg på) kommer seinere. Så jeg ble med han jeg satt på med, ned på gjesteparkeringa i bilen, da jeg ikke tørte å være der aleine med fremmede. Jeg trakk meg ihvertfall ut da det ble for vanskelig.

 

MEN NÅ kom bestekameraten min, så da ble alt lettere.

[00005]

 

 

 

Jeg er så lei av å være kjedelig og uattraktiv, spesielt når jeg er ute på byen med kompiser. Jeg har det som regel det veldig gøy på vors når jeg er med dem, men så fort vi kommer oss på byen blir vi alltid splitta fordi de andre absolutt må på damejakt uansett hva. Så da blir jeg som regel "forlatt" på utestedet mens de andre jakter. Skulle ønske jeg hadde den evnen selv, men det har jeg ikke, jeg er rett og slett en dritkjedelig person. Har i noen tilfeller selv blitt sjekket opp av jenter, men fasiten er at alle plutselig finner en unnskyldning på at de må gå, mest sannsynlig fordi jeg er så kjedelig å prate med.

 

 

Det var nøyaktig det som skjedde på lørdag. Lette lenge etter kameratene mine som forsvant, ga etterhvert opp og gikk rundt alene som en tulling, fant jo ut at det eneste jeg kunne gjøre var bare å peise på med drikke i baren før krana stengte. Etter stengetid ble jeg oppringt av den ene kameraten min som ba meg komme opp på nash. Hvorfor ikke, tenkte nå jeg. Kom inn i stua og der satt de med hver sin jente i armkroken, pluss et par andre som satt og fiklet med mobilen og som så ut som om de bare ville stikke hjem.

 

 

Spurte om jeg kunne sitte ved siden av hun ene, hvor jeg da bare fikk et iskaldt nei. Satt meg så i en stol på andre siden og prøvde å få kontakt med de to kameratene mine, men de var jo helt umulige å få kontakt med... Så stakk de andre, og jeg ble sittende kanskje et kvarter og stirre i lufta og drikke mens de klinte i sofaen, og så stakk jeg.

Og selvfølgelig tikker det inn meldinger på face dagen etterpå hvor digg det var å pule de jentene osv. Er det normalt av meg og ikke bli glad på vegne av kameraten min? Jeg vil ikke si jeg er misunnelig, men jeg klarer liksom ikke å gi den "brofisten" og si "jævlig bra" hvor jeg virkelig mener det. Det er nesten sånn at jeg blir litt lei meg fordi jeg ikke får oppleve sånt selv. Jeg satt bare og nikket, og nikket mens jeg blir fortalt i detaljer hva som skjedde.

 

Dette er sikkert ikke noe stor grunn å deppe for, men det gjør jeg altså. Livet er hardt.

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

 

 

 

 

Ok, la oss fokusere på de positive sidene. Du har venner som inviterer deg på "vors" og "nash". Men la oss også stoppe opp et lite sekund der.. Du som er så kjedelig og lite attraktiv; hvordan har det seg at du har venner i det heletatt, enda mindre venner som bruker energi på å invitere deg, ikke bare på festen før festen og selve festen, men festen etter festen også?

 

Jeg skal la deg eventuelt få svare på det selv før vi går videre i prosessen.

 

Jeg sitter jo bare der som en nikkedukke uansett og hører på andres historier, mens jeg selv har ingen. Om jeg har venner som inviterer meg på fest har ikke så veldig mye med saken å gjøre. Det handler mer om at jeg både er, og oppfattes som kjedelig og uattraktiv for det motsatte kjønn. Han inderen fra The big bang theory har da gode kamerater han og, men han er fortsatt uattraktiv for damer.

 

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

 

 

"Han inderen fra The Big Bang Theory" er bare en karakter i et skuespill. Hans relasjoner er oppdiktede. Kanskje ut i fra en stereotypisk oppfatning sett fra produsentenes side.

 

Poenget mitt er at hvis du oppfattes som kjedelig og uattraktiv, hvorfor inviterer vennene dine deg, da? Ut av dårlig samvittighet? For hva isåfall? Hva har de gjort galt ved å ikke invitere deg?

 

Greit nok at du ikke har så mye å si, men som med alt annet, det er kvalitet og ikke kvantitet som teller. Det du skal gjøre nå, er å ta en kulepenn(ikke på PC'en, dette skal du ha håndfast), og så deler du et ark i to med den. På den venstre siden skriver du alt du hater med deg selv, og på den høyre siden skriver du alt du beundrer ved den personen du ser mest opp til av alle..

 

Og så vil jeg gjerne ha dine tanker rundt det etterpå. Hvis du faktisk gjør det jeg sier du skal gjøre, så vil det skape et "aha" moment senere. Jeg bygger opp, jeg river ikke ned.

Endret 25. januar 2014 av 00005

[Laserbeam]

 

 

Oppdatering for de som er interessert: Tok en angstdempende medisin da angsten begynte å stige. Jeg drakk også litt cider i tillegg (da dette er siste helga i måneden). Kom meg igjennom halve boksen da jeg merket at angsten ble kraftig forverret, jeg har blitt advart før av fastlegen om å drikke alkohol sammen med medisinene. Men jeg trodde at det skulle gå bra, hvis jeg drakk den sakte (noe jeg gjorde), brukte rundt 1 time på halve. Det endte med at jeg måtte legge meg nedpå, for å roe ned angsten som var på vei til utvikle seg til et angstanfall. Det roa seg heldigvis etter en halvtime. Og jeg kunne forsette å spille igjen. Avtalte med de andre at jeg ikke skulle drikke noe mer cider, så jeg ikke ødelegger helga for meg selv.

 

EDIT: Hadde bare kjøpt inn 2 halv litere med cider (4.7%) som skulle vare hele helga.

Endret 25. januar 2014 av Gnalern

[00005]

 

 

 

Oppdatering for de som er interessert: Tok en angstdempende medisin da angsten begynte å stige. Jeg drakk også litt cider i tillegg (da dette er siste helga i måneden). Kom meg igjennom halve boksen da jeg merket at angsten ble kraftig forverret, jeg har blitt advart før av fastlegen om å drikke alkohol sammen med medisinene. Men jeg trodde at det skulle gå bra, hvis jeg drakk den sakte (noe jeg gjorde), brukte rundt 1 time på halve. Det endte med at jeg måtte legge meg nedpå, for å roe ned angsten som var på vei til utvikle seg til et angstanfall. Det roa seg heldigvis etter en halvtime. Og jeg kunne forsette å spille igjen. Avtalte med de andre at jeg ikke skulle drikke noe mer cider, så jeg ikke ødelegger helga for meg selv.

 

EDIT: Hadde bare kjøpt inn 2 halv litere med cider (4.7%) som skulle vare hele helga.

 

 

Grunnen til at din fastlege advarte deg mot det er snarere fordi alkoholpåvirkningen forsterkes ved inntak av valium, fremfor at angstlidelsene forsterkes.

 

Jeg har slitt med nøyaktig det samme som deg. Og jeg kan garantere deg, her og nå, at eksterne virkemidler ikke "virker". Du burde oppsøke din fastlege og kreve tilgang til kognitiv behandling. Det er desverre det eneste som fungerer, eller kan fungere. Og det er vel det langsiktige mål vi er ute etter?

 

http://www.youtube.com/watch?v=743jML8yQZg

Endret 25. januar 2014 av 00005

[heblilla]

 

Jeg er så lei av å være kjedelig og uattraktiv, spesielt når jeg er ute på byen med kompiser. Jeg har det som regel det veldig gøy på vors når jeg er med dem, men så fort vi kommer oss på byen blir vi alltid splitta fordi de andre absolutt må på damejakt uansett hva. Så da blir jeg som regel "forlatt" på utestedet mens de andre jakter. Skulle ønske jeg hadde den evnen selv, men det har jeg ikke, jeg er rett og slett en dritkjedelig person. Har i noen tilfeller selv blitt sjekket opp av jenter, men fasiten er at alle plutselig finner en unnskyldning på at de må gå, mest sannsynlig fordi jeg er så kjedelig å prate med.

 

 

Det var nøyaktig det som skjedde på lørdag. Lette lenge etter kameratene mine som forsvant, ga etterhvert opp og gikk rundt alene som en tulling, fant jo ut at det eneste jeg kunne gjøre var bare å peise på med drikke i baren før krana stengte. Etter stengetid ble jeg oppringt av den ene kameraten min som ba meg komme opp på nash. Hvorfor ikke, tenkte nå jeg. Kom inn i stua og der satt de med hver sin jente i armkroken, pluss et par andre som satt og fiklet med mobilen og som så ut som om de bare ville stikke hjem.

 

 

Spurte om jeg kunne sitte ved siden av hun ene, hvor jeg da bare fikk et iskaldt nei. Satt meg så i en stol på andre siden og prøvde å få kontakt med de to kameratene mine, men de var jo helt umulige å få kontakt med... Så stakk de andre, og jeg ble sittende kanskje et kvarter og stirre i lufta og drikke mens de klinte i sofaen, og så stakk jeg.

Og selvfølgelig tikker det inn meldinger på face dagen etterpå hvor digg det var å pule de jentene osv. Er det normalt av meg og ikke bli glad på vegne av kameraten min? Jeg vil ikke si jeg er misunnelig, men jeg klarer liksom ikke å gi den "brofisten" og si "jævlig bra" hvor jeg virkelig mener det. Det er nesten sånn at jeg blir litt lei meg fordi jeg ikke får oppleve sånt selv. Jeg satt bare og nikket, og nikket mens jeg blir fortalt i detaljer hva som skjedde.

 

Dette er sikkert ikke noe stor grunn å deppe for, men det gjør jeg altså. Livet er hardt.

 

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

 

Er problemet bare at alle de andre får damer, men ikke du? I så fall kan jeg kjenne meg igjen, som den veggpryden jeg er, men har ikke løsningen, annet enn "skru på sjarmen" :-)

[00005]

Neineinei. Hør på meg. Livet er hardt. Vil du vite mer?

[emwa]

Jeg går på seroquel, men det fungerer jo ikke mot angst. Vet at det skal virke mot angst, dersom man er høyt oppe angstmessig. Mens dersom jeg er hjemme i sengen, så vil konsum av den tabletten, føre til at jeg sovner. Tok den før jeg skulle inn i en angstfylt time på skolen, og det fungerte ikke.Tok den 1 time før timen begynte. Har faget i 5 timer, og kjente ingen virkning. Det var akkurat som før. Hjertebank, seig i beina, panikk innvendig, begynte nesten å gråte. Det endte med at jeg i pausen gjemte meg på toalettet, og turte ikke dra tilbake. Hadde verdisaker som mac og annet i klasserommet, men ble fortsatt værende på do. Kom meg inn etter hvert og fikk hentet tingene men. Kan forresten si at jeg ikke har angst ellers. Er fordi jeg gjennom årene har hatt mange ubehagelige opplevelser på skolen(mobbing, etc) , og mye av dette sitter igjen. Har jobb hvor det er mye trafikk, og fungerer fint der. Er også enkelte timer, der jeg føler meg mye tryggere. Er veldig desperat. Vurderer nesten å begynne med alkohol. Er på utkikk etter medisiner spesifisert mot angst. Noen tips?

[€uropa]

Mamma ringte for noen timer siden. Besteforeldrene mine har ikke fått tak i tante på et par dager, så de ba mamma om å kjøre bort. Og tante lå død på kjøkkengulvet, 53 år gammel.

 

Hun røyket og drakk mye, spiste mye dårlig mat og hadde en slitsom jobb. Hun levde et usunt liv, så jeg så vel aldri for meg at hun skulle bli veldig gammel. Og selv om besteforeldrene mine ikke røyker, har de heller ikke levd et fromt liv og de er blitt 85 år gamle. Så det var ikke hennes tur. Jeg vet at hun hadde sett for seg et lengre liv. Hun har jobbet mye og satt av penger til en behagelig pensjonisttilværelse.

 

Det hjelper heller ikke at hun sikkert døde redd og ensom og med mange ubesvarte tanker i hodet og mye ugjort. Hun har alltid bodd alene i huset sitt. Jeg skulle ønske jeg hadde besøkt henne da jeg var hjemme i juleferien. Det siste vi sa til hverandre var "ses igjen om ikke lenge" før jeg hoppet på en buss fra Bryggen i september. Hun ville komme tilbake til Bergen og besøke meg igjen. Hun hadde mange år på seg, trodde vi. Jeg vet at jeg var flinkere til å besøke henne og holde kontakt enn mange andre i familien, men jeg kunne likevel vært der oftere.

 

Det er vondt for meg, men dette kommer til å ta livet av bestemor, som allerede var full av angst og nerver.

[Zakke]

Fy flate, det var leit å høre 53 år er da ikke noe alder å dø i nei, og det å miste noen slik som det uten forvarsel må være utrolig trist.

Husk at selv om hun kanskje hadde mye ugjort og mye hun aldri fikk opplevd, så kan dere trøste dere med at hun sikkert også har hatt mange fine stunder og minner som hun kan ta med seg til den andre siden, og som dere kan se tilbake på.

Da må jeg bare kondolere til deg og dine, og si at jeg føler med dere i den tunge tiden med savn og sorg som kommer fremover.

[BuffyAnneSummers]

Kondolerer, Zarac Slenger over masse klemmer og varme tanker