Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[TityBoi]

Det går bra Gnalern

[Zakke]

Dette med Jul og nyttår er bare et helvetes styr. Nå er det lenge siden jeg har hatt fri, og har derfor vært ganske utslitt og stresset, og jeg hadde lenge gledet meg til å endelig skulle ta meg litt velfortjent fri for å slappe av i romjulen og få unnagjort noen ting som burde ha vært fikset.

 

Men nå føler jeg meg likevel like stresset og utslitt som jeg var, og jeg er enda ikke i mål med alt som skulle vært gjort. Det er så mye man blir tvunget til å være med på, som gavekjøp, besøk og feiring, og ikke minst dobbeltfeiring pga. skilte foreldre som ikke kommer overens. Bedre blir det ikke når man må ta valget av hvem man skal feire med, samt dikte opp en forståelig unnskyldning for å ikke feire med den andre. I alt dette julekaoset har jeg enda ikke fått den freden jeg trengte til å slappe av. Nå er ferien snart over, og jeg orker ikke tanken på å jobbe helt frem til påsken hvor jeg tenker å ta min neste ferieperiode. Faen og altså, er det egentlig meningen at julen skal være trivelig? Jeg ser ingen glede ved julen lengre, men jeg håper at andre har hatt det kjekt ihvertfall.

[Laserbeam]

Det går bra Gnalern

Det gikk greit etterhvert. Fikk snakka ut med nattevakta, der jeg bor. Vi avtalte at jeg bare skulle gå å legge meg, og eventuelt komme ut av leiligheta igjen, hvis tankekjøret skulle eskalere. Unngikk ihvertfall legevakt og tvangsinnleggelse denne romjula/nyttårsaften.

[TityBoi]

Det gikk greit etterhvert. Fikk snakka ut med nattevakta, der jeg bor. Vi avtalte at jeg bare skulle gå å legge meg, og eventuelt komme ut av leiligheta igjen, hvis tankekjøret skulle eskalere. Unngikk ihvertfall legevakt og tvangsinnleggelse denne romjula/nyttårsaften.

det er jo veldig bra

[Kea]

Dette med Jul og nyttår er bare et helvetes styr. Nå er det lenge siden jeg har hatt fri, og har derfor vært ganske utslitt og stresset, og jeg hadde lenge gledet meg til å endelig skulle ta meg litt velfortjent fri for å slappe av i romjulen og få unnagjort noen ting som burde ha vært fikset.

 

Men nå føler jeg meg likevel like stresset og utslitt som jeg var, og jeg er enda ikke i mål med alt som skulle vært gjort. Det er så mye man blir tvunget til å være med på, som gavekjøp, besøk og feiring, og ikke minst dobbeltfeiring pga. skilte foreldre som ikke kommer overens. Bedre blir det ikke når man må ta valget av hvem man skal feire med, samt dikte opp en forståelig unnskyldning for å ikke feire med den andre. I alt dette julekaoset har jeg enda ikke fått den freden jeg trengte til å slappe av. Nå er ferien snart over, og jeg orker ikke tanken på å jobbe helt frem til påsken hvor jeg tenker å ta min neste ferieperiode. Faen og altså, er det egentlig meningen at julen skal være trivelig? Jeg ser ingen glede ved julen lengre, men jeg håper at andre har hatt det kjekt ihvertfall.

Det er synd at du (og sikkert mange andre) føler det sånn rundt julen. Ja, det skal jo liksom være en gledelig anledning. Dessverre går det for mange mot sin hensikt, meg inkludert. Ikke at jeg kjenner meg så forferdelig utslitt i julen, men blir trist av den, noe som er slitsomt nok i seg selv på denne tiden av året.

 

Angående det med foreldrene dine - de må da forstå at når du ikke er hos den ene så er du hos den andre? Det burde da virkelig ikke være nødvendig å komme opp med unnskyldninger fordi du ikke kunne ferie med én. Dette tror jeg kanskje du skulle snakket med begge foreldrene dine om. Det skal ikke være slik.

[AnonymDiskusjon]

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Til-deg-som-er-psykisk-syk-7223381.html#.UsVrC7Sn6cc

Anonymous poster hash: 8ad14...efa

[Zakke]

Angående det med foreldrene dine - de må da forstå at når du ikke er hos den ene så er du hos den andre? Det burde da virkelig ikke være nødvendig å komme opp med unnskyldninger fordi du ikke kunne ferie med én. Dette tror jeg kanskje du skulle snakket med begge foreldrene dine om. Det skal ikke være slik.

 

Joda, men nå har det seg slik at jeg har en far som tar så forbanna synd på seg selv i alle sammenhenger, selv om det egentlig ikke er så synd i ham. Han har ingen selvinnsikt, og tar ikke hensyn til noen rundt ham. Han er en håpløs mann å ha med å gjøre, og det er også grunnen til at min mor har gått fra ham, min bror har flyttet inn til damen, og at jeg sparer for harde livet og antar å flytte ut innen maks 3 måneder.

 

Jeg kranglet med ham her nå nettopp også. Han drev og ommøblerte stuen mens jeg var på rommet. Da han hadde funnet en løsning han mente kunne være bra, spurte han meg om jeg kunne komme opp for å se hva jeg mente om møbleringen. Det han hadde gjort var jo forsåvidt "brukbart", men ting sto fortsatt litt uheldig til med tanke på plasseringen av TVen (han hadde satt 3-seteren slik at den som sitter nærmest TVen vil sitte i veien for de to andre i samme sofa), men ut fra det han allerede hadde gjort, fikk jeg plutselig en ide om en relativt enkel vri på løsningen hannes som kanskje var enda bedre, og som ingen av oss har tenkt på før. Han mente fortsatt at hannes var best, og mente det ville gå bra å ha det slik fordi det var lite sannsynlig at så mange folk ville sitte der på en gang. (ikke rart, fordi det er jo ingen som gidder å besøke ham)

 

Jeg spurte "vi skal ikke bare teste hvordan det blir da? Det tar oss bare 2 minutter å snu det for å se hvordan det blir, og så kan vi snu det tilbake igjen etterpå" (vi hadde ikke den TV-benken jeg så for meg at kunne passet inn, så det var bare ment for å teste), men da bryter han ut i en høylytt krangel og sier "Ja, du kan jo til helvete ta og snu det du da, hvis du synes denne måten var så elendig!". Jeg svarer tilbake og sier "Hei hør her du, du spurte meg om å komme opp for å vurdere hva jeg synes, og her kommer jeg med mine forslag", men han fortsetter og sier bare "alltid skal du kverulere og motsette deg ting, og alt jeg gjør er jo feil". Igjen svarte jeg at jeg ble bedt om å gi mine synspunkter, og at jeg følte at han bare begynte å krangle med meg helt uten grunn over en bagatell.

 

Mens jeg fortsatt prøver å snakke fornuftig og konstruktivt, bare avbryter han og sier "du har jo alltid rett du... alltid rett... ta ta ta ta, alltid rett, ta ta ta, ja ja ja" slik at han samtidig overdøver det jeg sier og ikke hører etter. Jeg bare skriker tilbake "Ja men hvorfor i helvete ba du meg om å komme opp i det hele tatt hvis du allerede hadde bestemt deg da!? Du spurte jo til helvete hva jeg mente om det, jeg kommer med mine forslag og så bare begynner du å kjefte på meg HELT uten grunn". Da bare går jeg ned igjen, fordi jeg vet at han ikke hører etter uansett. Når han først har tatt initiativ til å starte en krangel, noe som skjer ihvertfall en gang annenhver uke i en "god" periode, så hører han aldri etter uansett.

 

Selvfølgelig skriker han etter meg at jeg er "feig" som bare "stikker" fra diskusjonen, mens jeg er på vei ned trappene. Jeg føler ikke at jeg er feig, og jeg stiller gjerne til en høylytt krangel eller heit diskusjon, og blir som regel værende igjen i en slik diskusjon, men det forutsetter at alle de involverte hører etter og tar tar til seg det som blir sagt, og ikke bare skriker uten å høre.

 

Jeg blir så nedbrutt at jeg vet faen ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Han har allerede ødelagt min mor med denne typen krangling i alle år, og jeg VET at det er han som er den umulige. Problemet er ikke hva det krangles om, for noen ganger har han kanskje en rimelig grunn til å bli sint, men problemet er måten det krangles på, og at en konflikt aldri løses. Det blir alltid høylytt skriking, og han tar aldri til seg noen form for kritikk. Om vi bare lar ham skrike ferdig, for så å prøve å ta opp igjen temaet senere fordi vi følte vi ikke fikk sagt "vårt", så kan han bare skrike tilbake "ja men var vi ikke ferdig med det der isted da? Nå er det du som krangler her, du begynner å rippe opp igjen i ting vi var ferdige med"

 

Og ja, dette var faktisk den korte versjonen av historien. Jeg skal slippe å la dere høre den lange.

[Kea]

Hadde det ikke vært for at min mor er NØYAKTIG slik - vel, nesten - så hadde jeg spurt hvorfor i alle dager du gidder å ha kontakt med ham.

 

Men dessverre vet jeg av erfaring at man kan være glad i foreldre selv om det ikke finnes noen grunn for det. Og jeg kutter ikke folk jeg er glad i ut av livet mitt, selv om det er skadelig for alt som heter godt humørå være rundt dem. Til tross for at jeg har samme erfaring med en av mine foreldre, kan jeg dessverre ikke komme med råd. Det er som du sier, sånne folk er håpløse. Det eneste jeg kan råde deg til er at du tilbringer så lite tid i samme rom som din far som mulig. Men så klart, når man bor sammen er det vanskelig å unngå dem. Uff, føler virkelig med deg. Håper du finner deg noe eget snart, så du slipper mer tull.

 

Men hva med moren din? Kan du ikke bo med henne?

[Zakke]

Niks, forholdet deres røk for ca. et år siden, og hun bor fortsatt på en liten hybel hun leier inntil videre, og det ville blitt for trangt, så da måtte jeg ha leid mitt eget. Jeg vurderer å overnatte litt hos min mormor og morfar, da de har et større hus og har sagt at gjesterommet er ledig. ... Eller det var ihvertfall det den forrige perioden min far var helt umulig, så jeg regner med at det er det fortsatt.

 

Når det kommer til min far så er det ikke sånn at jeg kommer til å bryte kontakten med ham når jeg flytter ut akkurat, for vi er ikke "uvenner" i den forstand. Jeg bare klarer ikke å bo i samme husstand som ham, fordi han er så hensynsløs og dum. Han er ingen "ond" person, han er bare en ufattelig stor tosk som ikke skjønner seg på hva som er akseptabel adferd og ikke, og som ikke har evne til å se hvordan han ødelegger stemningen alle steder han setter sine føtter. Han ser ikke andre folk sine behov, og tar bare hensyn til sine egne. Han mener ingenting vondt med det, han bare forstår ikke at det han gjør er feil, og tror at det er alle andre det feiler noe. Han har visst en historie med en litt tung oppvekst, og har nå i det siste brukt argumentet at han oppfører seg slik fordi det ble slutt mellom ham og min mor (i et forsøk på å få folk til å ta synd i ham).

 

Han har konflikter med alle i slekten sin, og forteller bare negative historier om andre folk. Det er svært sjelden at han faktisk kommer med en positiv historie om noen som har fått til noe bra. Her skal det bare rakkes ned på folk som har tabbet seg ut, gjerne med noen innskudd av at "han advarte dem på forhånd" eller "visste på forhånd at det kom til å gå slik", fordi han alltid skal prøve å fremstille seg selv som en altvitende superhelt. Det oser negativitet av hele mannen fra morgen til kveld, og det er aldri noen komplementer å få. Han bryter ned alle rundt seg, samtidig som han forventer at alle rundt ham skal stille opp for ham.

 

Den siste tiden har jeg for det meste prøvd å unngå ham, men vi har jo bare ett kjøkken og én dass, så da krasjer vi i korridorene likevel. Jeg har funnet ut at det beste er å passe på hvert eneste ord jeg sier for at det ikke skal oppfattes som et angrep mot ham. Han har nemlig ikke evne til å skille mellom angrep, konstruktiv kritikk, og forslag til forbedringer. Det jeg skulle ha gjort i den møbleringssammenhengen var å bare si at det var flott, selv om det ikke var det, men siden han spurte meg rett ut om mine meninger, trodde jeg at det skulle gå bra. I andre sammenhenger har jeg sluttet å kommentere slike ting. Det kan være at vi har vært ute etter en kjøretur, og jeg ser at han skal parkere bilen på en litt dum måte slik at en annen bil som skal brukes senere blir inneparkert, men jeg lar det bare være for å unngå diskusjonen. Han vil ikke ta til seg noe likevel.

 

Nå er det i ferd med å koke over for meg her, for utenom all denne kranglingen, så er det også mange små irritasjonsmomenter i hverdagen som jeg ikke orker å ta opp med ham, men som øker trykket i hodeskallen for å si det mildt.

[AnonymDiskusjon]

Skal blir godt å sove og komme meg bort fra den angstfylte virkeligheten i noen timer igjen. På den igjen i morgen.

Anonymous poster hash: 8a893...c33

[Venelite]

Har bursdag idag og fyller 22 år. Klarer ikke glede meg over det. Fortsatt full av angst og selvhat.

[Rescue me]

Har bursdag idag og fyller 22 år. Klarer ikke glede meg over det. Fortsatt full av angst og selvhat.

Å fylle 22 er sånn sett ikke så mye å glede seg over. Det er ikke akkurat som om det blir så store endringer, men kanskje det får deg til å gjøre noe med angsten.

 

Selv slitt med angst tidligere.

 

Den ene gangen gikk det så langt at alt plutselig forsvant, så kanskje å utsette seg for det du er redd for vil hjelpe på?

 

Den andre gangen så innså jeg vel at "alle" har angst.

[Venelite]

Å fylle 22 er sånn sett ikke så mye å glede seg over. Det er ikke akkurat som om det blir så store endringer, men kanskje det får deg til å gjøre noe med angsten.

 

Selv slitt med angst tidligere.

 

Den ene gangen gikk det så langt at alt plutselig forsvant, så kanskje å utsette seg for det du er redd for vil hjelpe på?

 

Den andre gangen så innså jeg vel at "alle" har angst.

skal prøve det, men kun hvis jeg får spesialtilpasset det jeg har angst for, nemlig skoler.

[Rescue me]

skal prøve det, men kun hvis jeg får spesialtilpasset det jeg har angst for, nemlig skoler.

Du har angst for å gå på skolen? Går du på skole nå?

[Venelite]

Du har angst for å gå på skolen? Går du på skole nå?

nei, sist jeg gikk på skolen var jeg 16 år og ikke ferdig med 10 klasse. Fikk hjemmeundervisning de 2 siste månedene. Har ikke vært på skolen siden.

[Rescue me]

nei, sist jeg gikk på skolen var jeg 16 år og ikke ferdig med 10 klasse. Fikk hjemmeundervisning de 2 siste månedene. Har ikke vært på skolen siden.

Hmm.... Noe spesielt som skjedde siden det ble slik?

[Venelite]

Hmm.... Noe spesielt som skjedde siden det ble slik?

mobbing og lærevansker som gjorde at jeg slet med å få til skoleoppgavene. Angst har jeg hatt siden 1 klasse så var livredd for andre mennesker. Har vært i psykiatrien siden barneskolen men det hjalp aldri.

[Rescue me]

mobbing og lærevansker som gjorde at jeg slet med å få til skoleoppgavene. Angst har jeg hatt siden 1 klasse så var livredd for andre mennesker. Har vært i psykiatrien siden barneskolen men det hjalp aldri.

Hmmm......

 

Da er vel den sosiale angsten noe du burde jobbe med. Selv hatt litt sosial angst, men ikke noe særlig mer enn folk flest. I dag er jeg kommet langt på vei for å bli kvitt dette, men jobber fortsatt med å bli bedre .

[Venelite]

Hmmm......

 

Da er vel den sosiale angsten noe du burde jobbe med. Selv hatt litt sosial angst, men ikke noe særlig mer enn folk flest. I dag er jeg kommet langt på vei for å bli kvitt dette, men jobber fortsatt med å bli bedre .

så fint for deg.

[Rescue me]

så fint for deg.

Ja, jeg er veldig takknemlig.