Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Harley Quinn]

Og hvis du har så fritids at du gadd å lese igjennom alt, så takk skal du ha.

 

Tydeligvis har jeg fritids for jeg leste gjennom hele. Og jeg er alltid utilpass i slike situasjoner, selv om jeg nettopp har mistet noen. Men jeg nekter å si kondolerer, hater det ordet. Vil heller si beklager tapet ditt.

 

Og med tanke på sykdommer o.l. så tror jeg en del av de eldre (og yngre for den saks skyld) har det bedre dit de kommer enn å være her og slite. Til tross for at dem de elsker er her.

[Cortinarius rubellus]

Døden er bare en tilstand...liker og tro det ihvertfall

 

Kondolerer Chris9

Var meget bra skrevet:)

Endret 6. juni 2010 av Amanita Muscaria

[Christiαno]

Og hvis du har så fritids at du gadd å lese igjennom alt, så takk skal du ha.

Og med tanke på sykdommer o.l. så tror jeg en del av de eldre (og yngre for den saks skyld) har det bedre dit de kommer enn å være her og slite. Til tross for at dem de elsker er her.

 

Det er ganske sant. I mormor sitt tilfelle var det vel ingen grunn å leve de to siste ukene. Hun lå bare der uten at noen kunne forstå henne.

 

Hele sykdommen er egentlig ganske urettferdig. Hun var en så god og varm person, tenkte på alt og alle og ville ikke være til bry for noen. Hun har også hatt bra helse, og det er faktisk første gang i livet sitt at hun har vært innlagt som pasient på et sykehus, bortsett fra fødselen. Ganske utrolig at en så frisk person kan bli så sjuk på så kort tid. Det var trist å se på hvor fort det gikk.

[bruno99]

Kondolerer Chris, mistet nylig min mormor... Vanskelig å fatte...

[Jann - Ove]

 

 

Slike historier får meg til å lure på om det er noe galt med meg. Jeg tror nesten jeg mangler noe av normal empati. Jeg leser gjennom, det går inn, men det gjør ingenting med meg.

 

 

[Christiαno]

 

 

Slike historier får meg til å lure på om det er noe galt med meg. Jeg tror nesten jeg mangler noe av normal empati. Jeg leser gjennom, det går inn, men det gjør ingenting med meg.

 

 

 

 

Når jeg har lest i denne tråden tidligere og andre sine historie har jeg egentlig følt det samme. Men når det skjer med meg selv er det nesten ikke til å holde ut. Kanskje det hjelper litt for min emapti mot andre.

 

[Cortinarius rubellus]

Er det som skjer når man leser for mye av "sånt", hvis man skal ta innpå seg alt man leser så blir man bare lei seg og sliten.

Og hvis man i tilegg sliter selv....gjør ikke saken bedre.

Endret 6. juni 2010 av Amanita Muscaria

[Dunsay]

Er det som skjer når man leser for mye av "sånt", hvis man skal ta innpå seg alt man leser så blir man bare lei seg og sliten.

Og hvis man i tilegg sliter selv....gjør ikke saken bedre.

Dersom jeg bare leser det varierer reaksjonene mine veldig. Alt fra noe apati-relatert til slik du beskriver at du reagerer, til dels avhengig av dagsformen.

 

Dersom jeg ser for meg at vedkommende forteller meg historien 'face to face' blir det straks mye verre, og én historie kan fort trigge en 'grubledag'.

 

 

 

Slike historier får meg til å lure på om det er noe galt med meg. Jeg tror nesten jeg mangler noe av normal empati. Jeg leser gjennom, det går inn, men det gjør ingenting med meg.

 

 

 

 

Kjenner meg litt igjen der, men hva med dersom vedkommende skulle fortalt deg en slik historie 'face to face' med tydelige følelser (snakker sakte, tar tenkepauser, stirrer tomt, blanke øyne/tårer, osv)?

 

 

Endret 6. juni 2010 av Dunsay

[Inaktivbruker_101125]

Veldig godt skrevet Chris. Det ser ut som du takler det fint. Det er bra dere hadde et slikt godt forhold med hverandre.

 

 

 

Slike historier får meg til å lure på om det er noe galt med meg. Jeg tror nesten jeg mangler noe av normal empati. Jeg leser gjennom, det går inn, men det gjør ingenting med meg.

 

 

 

Jeg forstår hva du mener, det er nok vanlig å ikke «føle» det direkte på kroppen. Jeg føler null komma niks jeg også, men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg. Det er vel strengt tatt minst like vanlig som å føle med en annen person – spesielt over Internett. Det går uansett fint å resonnere seg frem til svar og tilbakemeldinger man kan gi.

 

Endret 6. juni 2010 av Enzyme X

[Raudridder]

Internett har i alle fall gjort meg desensitized.

Eventuelt har jeg aldri hatt empati.

[Cortinarius rubellus]

Så du klarer ikke og føle med noen?

Nå tenker jeg på i det virklige liv.

Endret 7. juni 2010 av Amanita Muscaria

[Raudridder]

Jeg føler _ingenting_. Hverken for deg, denne trådens deltakere eller sultrammede i Etiopia.

Endret 7. juni 2010 av Raudridder

[Niqābninja]

Det var ikke det/de han spurte om. Folk du kjenner i det virkelige liv?

[Raudridder]

Dude, tror du jeg kjenner folk i det virkelige liv?

 

Klarer meg fint alene. Alle er i utgangspunket alene uansett.

[Gjest Harley Quinn]

Det er ganske sant. I mormor sitt tilfelle var det vel ingen grunn å leve de to siste ukene. Hun lå bare der uten at noen kunne forstå henne.

 

Hele sykdommen er egentlig ganske urettferdig. Hun var en så god og varm person, tenkte på alt og alle og ville ikke være til bry for noen. Hun har også hatt bra helse, og det er faktisk første gang i livet sitt at hun har vært innlagt som pasient på et sykehus, bortsett fra fødselen. Ganske utrolig at en så frisk person kan bli så sjuk på så kort tid. Det var trist å se på hvor fort det gikk.

 

Sykdom, død og uhell virker som om rammer de som fortjener det minste. Jeg har mistet 5 personer under 30 de siste 2 årene. Alle disse menneskene er det ikke et eneste vondt ord og si om. Såklart, de hadde sine feil som alle andre, men de var varme mennesker, mennesker som brydde seg om andre, om dyr, var der for andre, var sterke personer. De hadde noe ved seg alle og enhver av de og de fortjente ikke å bli borte.

[Catkin]

Håper virkelig jeg klarer å overvinne dette her.

[Gjest gjest]

Og hvis du har så fritids at du gadd å lese igjennom alt, så takk skal du ha.

Det har jeg. Og tårene begynte å renne når jeg leste gjennom innleget ditt. Minnet meg mye om når jeg mistet en av mine besteforeldre for et par år siden. Takk for at du delte det, de tårene har satt deren stund.

[InToRv]

Dude, tror du jeg kjenner folk i det virkelige liv?

 

Klarer meg fint alene. Alle er i utgangspunket alene uansett.

 

Alle er ikke alene, jeg aner ikke hvordan du har fått den tanken inn i hodet ditt, men den er bare å legge fra seg først som sist.

[Eplefe]

Ellers kan du i det minste holde det sentrert på deg selv i stedet for å påstå at alle er alene.

[Jann - Ove]

Alle vil før eller senere oppleve å være alene. Er man ikke forberedt på det så kan det være ubehagelig.

 

Man kan stole på folk, men kun til et visst punkt - er man uheldig så må man falle tilbake til seg selv.

 

Introvert/extrovert er relevant. Ikke alle er skapt for å være supersosiale mennesker med store nettverk, ikke alle er skapt for å klare seg best alene.