Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Kea]

Fikk sparken.

Blakk Desember.

Livet suger.

[emwa]

Fikk sparken.

Blakk Desember.

Livet suger.

Hva skjedde? Og hvorfor?

 

<3

[Muggkaare]

Avsluttet en fet langhelg i Oslo ved å bli innlagt på Ullevål natt til i dag. Tatt CT, og jeg har tydeligvis en sjelden type brokk, så nå må jeg opereres. Fuck yeah!

[AnonymDiskusjon]

Fikk sparken.

Blakk Desember.

Livet suger.

Opplevde det samme en tid tilbake. Slike ting er så ødeleggende. Tok en god stund og mye alkohol og valium til før livet normaliserte seg igjen.

 

Anonymous poster hash: 3c0a9...3e8

[Rescue me]

Har fått sparken en gang, og sett i ettertid var det fantastisk.

[Kea]

Hva skjedde? Og hvorfor?

 

<3

Det tar jeg gjerne på PM, men ikke her.

[Muggkaare]

Ble operert i går. Faen så drit.

[Laserbeam]

 

Huff, føler med deg, har et familiemedlem som også sliter med angst, så jeg kan til en viss grad si jeg skjønner hvordan du har det. Kanskje det hjelper å skrive ned hva du vil snakke med den som ringer om? Prøv å forbered deg mentalt på at det blir en helt vanlig samtale. Den som ringer kommer ikke til å vite hvem du er, og snakker med utrolig mange i løpet av en dag, så uansett om du roter det til, så har vedkommende glemt det i løpet av dagen! Det går sikkert helt fint!

Telefonsamtalen gikk fint. Har fått tilbud om studieplass, men jeg blir veldig angstfylt og stresset over å bare tenke på det. Kanskje jeg ikke klar? Kanskje jeg burde vente til jeg er helt 100% sikker på meg selv? Jeg har "hoppet inn" i ting alt for fort før, og gått på en smell noen måneder seinere.

Kanskje jeg heller skal fokusere på spillkonseptene mine? Og utvikle med til fullverdige spill, og prøve å selge de store prosjektene (når de er ferdig), de småprosjektene legger jeg mest sannsynlig ut gratis uansett. Dette er noe jeg klarer å slappe av med, så lenge jeg ikke kun har fokuset på det, men at jeg gjør også andre ting i tillegg.

Jeg har avtalt med primærkontakten min at jeg skal ta en ukes fri fra spullutvikling og selvstudie, så jeg får senket skuldrene mine skikkelig.

Jeg klarer å fokusere på prosjektene mine ganske lenge, men alt for ofte så har det blitt til at jeg har sittet 12-16 timer med fokuset kun på det. Har en avtale med fastlegen at jeg ikke skal jobbe med prosjektene mine i mer enn 2 timer om dagen, så jeg ikke blir utbrent, som jeg ofte blir. Jeg blir fort stressa og angstfylt hvis jeg har jobbet for mye. Og hvis jeg har mye tankekjør (som jeg har nå), så klarer jeg bare å holde fokuset i 30-40 min. Og må da slappe av i et par timer.

Jeg kan ikke få et tilbakefall, bli utmattet, miste fokuset eller få et sammenbrudd, når jeg skal ta opp fag.

Bjørknes hadde ikke noe mulighet for tilpasset opplæring. Og det er 5 timer i uka (for Naturfag) fordelt på 2 dager. Én dag med to timer (dobbeltime) og én dag med tre timer (trippeltime).

Jeg aksepterer plassen ved å betale fakturaen jeg har fått. skal avtale et møte med forvalter til uka, hvis den ikke blir betalt så går studieplassen til noen andre.

 

Beklager for rotete skriving, bare skreiv ned fortløpende.

 

Burde jeg akseptere studieplassen, selv om jeg blir veldig stresset og angstfylt bare ved tanken?

[Laserbeam]

Burde jeg akseptere studieplassen, selv om jeg blir veldig stresset og angstfylt bare ved tanken?

 

Jeg valgte å ikke ta imot tilbudet om studieplass, da studiene starter i Januar. Det blir ikke nok tid med eksponering og planlegging av skolegangen. Velger heller å søke på Sonans til høsten, da jeg mest sannsynlig er 100% klar da. Hadde et angstanfall i stad, som var et resultat av mye grubling og tankekjør om jeg skulle akseptere studieplassen eller ikke, og fristen er til neste uke. Ikke lang nok betenkingstid.

På Sonans så kunne jeg søke fortløpende når jeg har bestemt meg, og det passer mye bedre.

Har tatt en angstdempende og prøvd å slappe av litt, men er veldig utslitt, så jeg skal tidlig i seng.

[Rescue me]

Det er egentlig ganske lett å såre noen. Det gjør meg trist.

Endret 4. desember 2013 av Because I need change!

[AnonymDiskusjon]

Sitter her konstant urolig og klarer ikke fokusere på lesing. Jeg føler meg utnyttet, latterliggjort og svak.

 

Jeg hater å studere. Eneste grunnen til at jeg gjør det er pga. press fra familien. Jeg har egentlig mest lyst til å droppe ut og få meg jobb i kassen på rimi, kjøpe meg en campingvogn og bo i den på avsidesliggende rasteplass til jeg blir brutalt myrdet av en gjeng vinningskriminelle Litauere.

 

Men nei, jeg presser meg til å holde på, lar meg utnytte av medstudenter, blir ledd av bak ryggen på meg fordi jeg er latterlig. Jeg ser ingen vei ut. Jeg kan ikke bare gi opp og si at "nei, dette gidder jeg ikke". Da blir jeg familiens store skam, og selv om jeg ikke har et spesielt tett bånd til familien fortjener ikke min mor den belastningen, med alt annet hun har måttet tåle.

 

Om jeg bare kunne utvikle en avhengighet for angstdempende eller noe som helst som gjør at jeg kan bli innlagt for en periode. Bare NOE som gjør at jeg har en unnskyldning for å komme meg bort fra dette helvetet.

 

 

Anonymous poster hash: 8a893...c33

[Emily1]

x

Endret 5. desember 2013 av Nudelpus

[Kea]

Det er leit å høre at du har hatt det vondt, Nudelpus. Vit at du ikke er alene om det. Føler med deg. <3

 

Håper du klarer å legge fortiden din bak deg og fokusere på fremtiden etter hvert.

[Emily1]

Takk, for sympatien, Therawyn, det betyr mye.

Er altfor mange barn som opplever vonde ting gjennom oppveksten, jeg bare håper de klarer å ta lærdom av det og vokse på det til å bli et bedre menneske. Jeg prøver hardt å klare det selv. So far so good.

Jeppjepp, er som regel alltid optimistisk, og vanligvis pleier vonde følelser å gi seg etterhvert, har lært meg taktikken for å klare det og vet hva jeg selv må gjøre for å klare det. Men akkurat DETTE HER... Betent tema. Biter seg fast som flåttbitt. Skal la det gå et par dager til, så ser vi hva vi gjør.

Takk igjen, Jeanette

[KarmaZ]

Mista faren min pga. kreft, bare 24 år. Tungt å akseptere, men føler jeg også har vokst på det. Rart å si det, men det er sant.

[Kea]

Takk, for sympatien, Therawyn, det betyr mye.

 

Er altfor mange barn som opplever vonde ting gjennom oppveksten, jeg bare håper de klarer å ta lærdom av det og vokse på det til å bli et bedre menneske. Jeg prøver hardt å klare det selv. So far so good.

 

Jeppjepp, er som regel alltid optimistisk, og vanligvis pleier vonde følelser å gi seg etterhvert, har lært meg taktikken for å klare det og vet hva jeg selv må gjøre for å klare det. Men akkurat DETTE HER... Betent tema. Biter seg fast som flåttbitt. Skal la det gå et par dager til, så ser vi hva vi gjør.

 

Takk igjen, Jeanette

Nå vet ikke jeg hva slags ting du har opplevd, men jeg kjenner til den følelsen man får av vonde minner, som kommer tilbake senere i livet og forfølger en. Jeg sliter selv med å komme over dette.

 

Det jeg har lært er at det hjelper i hvertfall ikke å fokusere på det. Mulig det kan hjelpe deg å snakke med en psykolog, men meg hjalp det ikke. Hvis du ønsker å snakke om det med noen som muligens har opplevd noe av det samme, så har du meg på både Skype og Facebook. Jeg ønsker ikke at noen skal gå med slike ting og la dem ødelegge for sitt eget velvære, så jeg er mer enn villig til å stille opp som støtte om du ønsker det.

[Emily1]

x

 

Ønsker alle en god dag vær sterke.

Endret 5. desember 2013 av Nudelpus

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så lei av å være patetisk nå. Jeg skammer meg over meg selv, meg likevel klarer jeg ikke å bry meg.

 

Jeg har mistet all motivasjon. IGJEN. Til alt. Huset ser ikke UT fordi jeg ikke har ryddet på flere uker. Ikke vasket på flere måneder. Klær ligger og slenger. Plastposer over alt. Bossposer jeg skulle tatt ut for lenge siden ligger i gangen. Tomflasker. Oppvask. Papirer. Det ser ikke ut. Hadde husverten kommet inn her nå hadde han sikkert fått sjokk.

 

Jeg lar alt forfalle, fordi jeg ikke bryr meg. Jeg bryr meg ikke om meg selv eller omgivelsene mine. Jeg bryr meg ikke om jeg ikke spiser eller bare spiser dritt. Jeg bryr meg ikke om katten har skittent vann. Eller kassen er full av drit. Til en viss grad, selvfølgelig, men ikke nok til at jeg skifter vann hver dag eller rengjør kassen når jeg skal. Uff, nå høres jeg fæl ut. SÅ gale er det ikke, men det er verre enn det bør være. Men jeg bare BRYR meg ikke!

 

Jeg VIL bry meg. Klarer det ikke. Aner ikke hvorfor. Hvorfor vil jeg ikke ha det ryddig rundt meg? Hvorfor vil jeg ikke spise sunt? Hvorfor? Jo. Jeg vil. Jeg vil ha det ryddig og jeg vil spise sunt og jeg vil ta vare på katten min. Sistnevnte gjør jeg jo, men bare fordi jeg bryr meg mer om henne enn meg selv. Jeg føler at dette ble veldig rotete. Men bedre med rot enn ingen ord?

 

PROBLEMET er at jeg vil slutte å være så likegyldig til meg selv. Jeg har det ikke bra sånn som ting er nå. Jeg har det ikke bra i en skitten leilighet. Jeg tar ofte en ekstra runde med bussen fordi jeg ikke vil komme hjem til rotet. Jeg har det ikke bra med kostholdet mitt. Jeg har det ikke bra, men på et nivå er jeg rivende likegyldig og selv om jeg vil ha det bra, føler jeg at jeg har møtt så mye motgang i å oppnå det at jeg har gitt opp og funnet ut at det ikke spiller noen rolle - jeg kommer til å dø en gang anyway. Men jeg VIL ikke tenke sånn. Jeg bare kan ikke noe for det! Men jeg vil at det skal slutte.

 

Har gått til psykolog, men han kan ikke gjøre noe for meg. Alt han gjør er å si ting jeg allerede vet om meg selv. Rådene hans hjelper ikke. Enten må jeg ha en ny eller bare å slutte å gå, for så langt føler jeg bare at det er penger ut vinduet. Men hvis ikke han kan hjelpe meg, hvem kan det da? For jeg trenger hjelp... jeg trenger hjelp til å begynne å bry meg om meg selv igjen, men hvordan skal jeg gjøre det? Jeg har hatt det slik før og sist jeg hadde det sånn ble utfallet katastrofalt. Det vil jeg ikke igjen. Jeg ser hvor jeg er på vei hen, men jeg vil ikke dit. Jeg vil bare være NORMAL. Andre klarer det, hvorfor klarer ikke jeg det? Hvorfor klarer jeg ikke å spise skikkelig? Hvorfor er en så enkel ting som det å spise normalt så VANSKELIG? Hvorfor er det så vanskelig å holde det ryddig rundt meg? Alle andre jeg kjenner har ikke problemer med noe av dette. Hvordan gjør de det? Hvordan kommer de i gang? Hvorfor plager det dem ikke å gjøre ting de ikke liker?

 

Vet ikke hva jeg vil med dette. På et nivå håper jeg kanskje at noen her sliter med det samme og kan gi råd... men vennligst spar dere for disse "lette" løsningene jeg har sett folk komme med. Det er nemlig ikke så lett for alle. Jeg har lest litt gjennom tråden og ser at det er mange som ikke kan begynne å forstå hva problemer som mine dreier seg om, derfor tror de det er så LETT å bare "get over it" ved å tenke positivt og blablabla. Nei, det er ikke lett, fordi om det ikke er fysisk tungt. Det er psyken som er problemet her, og har du ikke hatt psykiske problemer kan du spare deg for å prøve å hjelpe noen som har det. Da aner du ikke hva det går ut på.

 

Det siste der gjelder ikke de i tråden her som sliter, det gjelder de som ikke sliter like mye som andre og derfor tror at det er lett å sparke seg selv i gang.

 

TL;DR; GIdder ingenting, bryr meg ikke om det, men vil ikke ha det sånn.

Anonymous poster hash: 4fd47...2e1

[AnonymDiskusjon]

Har mistet det lille av motivasjon jeg hadde til å kanskje fullføre dette semesteret. Har eksamen i neste uke, men klarer ikke samle krefter til å øve nok på det. Matematikk er en bitch.

 

Har funnet ut at jeg skal finne en annen utdanning, med mindre matte, og det gjør at jeg ikke har noen grunn til å jobbe med det, utenom at jeg får noen ekstra studiepoeng. Det er så abstrakt at det gir null "drive" til å prøve å stå på eksamen. Jeg bryr meg egentlig ikke. Gjør det egentlig bare for familien og venner, og for å vise at jeg kunne fortsette, selv om jeg ville slutte halvveis i semesteret.

 

Kan virke som lite/ingenting, men faen så det tærer på selvtilliten, og humøret generelt. Føler meg udugelig, som ikke klarer å få til noen ting. Har allerede tatt et friår, og å måtte vente til høsten igjen for å kanskje finne noe som kan være aktuelt er faen meg shit og helvete.

 

Faen ta, gleder meg så jævlig til juleferien kommer, så jeg bare kan glemme alt, en liten stund. Blir godt å få se gamle venner igjen...

Anonymous poster hash: 434d3...073

[Chocolate-Monster]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller skrive.

Men har mange problemer, og det største problemet er at ingen vet om problemene siden jeg ikke trørr snakke med noen. Jeg stoler ikke på noen. Og er på nippet til å gi opp igjen. Jeg var der for en stund tilbake. Men så klarte noen bygge meg opp, men det gir etter, og jeg faller og blir plutselig tatt av en "svart bølge" igjen.
Et sp som jeg tenker veldig mye på er: Hva er det en jente vil oppnå som snakker om eksene sine hele tiden?! Er hun ikke klar for nytt forhold egentlig eller vil hun fortelle meg at jeg skal forandre meg, at jeg ikke er den rette eller at jeg ikke er som dem og er den rette?!

Jeg har også en tendens til å tolke alt veldig negativt, hvordan skal jeg få snudd på det?! Det fører til at jeg gir opp mye før jeg i det hele tatt prøver. Jeg tørr egentlig ikke skrive noe her heller, men føler jeg må få sagt noe siden jeg ikke klarer holde alt inni meg hele tiden lengre og jeg ikke klarer snakke med folk jeg kjenner. Siden ingen ser det på meg, men jeg orker virkelig ikke mere. Jeg er rett og slett lei av å være meg selv. Jeg er missfornøyd over hvem jeg er. Jeg hater meg selv. Jeg føler jeg fortjener å bli straffa for at jeg er den jeg er. Jeg vet ikke hva som er rett og galt her og er faktisk veldig forvirra. Tror ikke tørr skrive noe mere, men har noen noen tips til hvordan jeg kan klare akseptere meg selv eller snu på innstillingen min?! Føler for å gi opp, men prøver en gang her. Kanskje noen har samme problem og funnet en måte takle dette på?!