Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Rescue me]

Jeg sliter med akkurat de samme problemene folk flest her i tråden. Så jeg føler jeg hovedsaklig hjelper meg selv. Jeg føler det å svare folk i tråden er en god måte for meg å gi meg selv tips i hvordan jeg kan takle de samme problemene. Men ja, sånn sett så er jo ikke min intensjon nødvendigvis bare å hjelpe, og dermed blir vel det hele litt fake.

 

Shit! Kom på løsningen på min depresjon: Jeg må bare akseptere at jeg for alltids av kommer til å være alene. Da trenger jeg heller ikke et behov som andre må fylle, og dermed vil jeg få bedre kontroll over mine egne følelser :

 

Endret 23. november 2013 av Malvado

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Du må ha et veldig spesielt syn på livet og en eksepsjonell egenskap til å bearbeide og overkomme alle problemer som dukker opp. Vil egentlig kalle det å være litt følelsesløs. Litt likegyldig til tingenes tilstand.

[Rescue me]

Likegyldighet er nok et bra ord for å beskrive meg.

 

Jeg vet ikke selv hvordan jeg skal beskrive meg selv.

 

_______________________________________________

 

Hva om alt er en bevissthet? Da vil jeg jo egentlig aldri være alene heller. Kanskje det er egoet mitt som skaper mitt behov for selskap?

Endret 22. november 2013 av Because I need change!

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Likegyldighet er nok et bra ord for å beskrive meg.

 

 

Derfor synes jeg det er så merkelig at du kan oppleve å være veldig glad/lykkelig. Jeg klarer ikke det om jeg skal forholde meg likegyldig til livet. Du snakker om at man må være deppa og komme seg gjennom nedturene for å oppleve oppturene, men for deg er jo nedturene akkurat som en opptur? Det gir ingen mening, og jeg synes det du sier er helt ulogisk.

[Rescue me]

Derfor synes jeg det er så merkelig at du kan oppleve å være veldig glad/lykkelig. Jeg klarer ikke det om jeg skal forholde meg likegyldig til livet. Du snakker om at man må være deppa og komme seg gjennom nedturene for å oppleve oppturene, men for deg er jo nedturene akkurat som en opptur? Det gir ingen mening, og jeg synes det du sier er helt ulogisk.

Jepp. Jeg er nok litt lite empatisk, da jeg egentlig har hatt en lett oppvekst. Jeg har ofte ikke alltids opplevd det andre opplever av kjipe opplevelser, og dermed vet jeg aldri hvor vanskelig det de har gjennomgått faktisk er. For eksmpel en mor som mister alle sine barn i tyfonen på Filippinene. Har jeg noen som helst anelse på hvordan hun føler seg? Hell no!

 

Misforstå meg rett, min oppvekst har vært lett fra et "materielskt perspektiv", i form av at jeg har hatt det lett å for å gjøre det ganske godt på skolen, og har jobbet fra jeg var 14, og dermed egentlig alltids hatt penger. Har verken blitt slått hjemme eller mistet noen som er meg veldig kjær (utenom besteforeldre, men det er jo nesten forventet).

 

Min oppvekst har egentlig vært god, og min mor ga meg en god oppvekst.

 

Men, jeg kjeder meg fort. Det er problemet, og det gjør meg helt gal i hodet.

 

______________________________

 

In the end så skal jeg ikke se bort fra at alt jeg skriver her er et rop om oppmerksomhet. Så you better look out .

Endret 22. november 2013 av Because I need change!

[Malvado]

Utifra noen tilbakemeldinger her i denne tråden tror jeg vi skal innføre følgende regler i en periode :

 

Ikke svar på det noen skriver her med mindre vedkommende spør om det, det er mange som poster her for å bare lufte litt og ikke nødvendigvis ønsker å få råd uavhengig av om de er velmente eller ikke.

Innfører også en liten ekstra regel som får vare noen dager : Begrens postingen i tråden her til 1 innlegg per dag med mindre du virkelig må lufte noe ( det er jo tross alt trådens hensikt ) denne regelen vil fordufte etter hvert som det blir litt ro i tråden og de som poster her føler seg ivaretatt.

Om noen har et innspill eller to ta det med meg på PM.

[TityBoi]

Off snart eksamener på rekke og rad. Hvis jeg stryker så et alt håp ute. Bare jeg får E på alle så kan jeg fortsette til våren og alt blir bra. Hvis jeg stryker så flytter jeg til USA. Uten utdannelse er jeg dømt til ett dårlig liv, det orker jeg ikke.

[Gjest Bruker-292501]

Livet er møkk/:

[Laserbeam]

Skal ta opp fag til neste år, for å få vitnemål fra videregående. Er veldig usikker på om jeg er helt klar for det. Den generelle og sosiale angsten er ganske lav, jeg har vært på SpillExpo med over 8000 mennesker, med bare moderat angst, jeg tar tog aleine, går i butikken aleine, kommer meg litt ut aleine. Men likevel så tviler jeg, til en viss grad, at jeg er klar til å gå på skole igjen. Jeg VIL vise NAV at jeg ikke er ufør, at jeg er istand til å ta en utdanning. Men hva hvis jeg får et tilbakefall, og må avslutte voksenopplæringen uten å være ferdig? Det kommer da mest sannsynlig til å ta knekken på meg. Men jeg vil ikke være ufør for alltid heller.

 

Målet mitt er jo å ta opp fag, få vitnemål, starte på høyere utdannelse, få fulltids jobb, være 100% angst og medisinfri. Jeg regner med at ting kommer til å ta tid, og jeg VIL klare det, men om jeg faktisk kommer til å takle det, det er et annet spørsmål..

[Tåkesaft]

Er så ekstremt ensom til tider. Har vel ikke hatt en eneste god venn i løpet av mine 21 år på kloden. Håpet på at ting skulle bli bedre etter at jeg begynte å studere, men ender som regel alltid med å sitte alene om kveldene. Det er åpenlyst et eller annet som feiler meg som bare ligger i naturen min som gjør at jeg på det beste ikke klarer å bli noe mer enn bare bekjent med folk.

[Saft Suse]

Tilbakefallstid for meg igjen, jippi. Middag med jobben i kveld, og jeg ble sittende midt i en gjeng på 30-40 stykk, rett ved to heite jenter av den eneste typen som skremmer meg; feminine, men med en god del maskulinitet i væremåte og personlighet. Jeg falt bare lenger og lenger ned. Omgitt av kolleger og gode venner satt jeg for det meste stille og gledet meg til kvelden var over.

 

Etterpå var det planlagt bowling som jeg lenge hadde sagt jeg var med på, men jeg så bare muligheten til å stikke av og komme meg hjem igjen. Lot være å svare på tre oppringninger, for den samtalen er jeg virkelig lei. Klarer det ikke.

 

Bare å glede seg til å måtte forklare meg på mandag...

[AnonymDiskusjon]

Ensom... Liker ikke denne årstiden.

 

Mørkt, dårlig vær om hverandre, alt tilbringes alene. Som vanlig. Er i det minste lettere å være ensom om sommeren.

Anonymous poster hash: dd1bc...ae5

[Daniboy89]

Off snart eksamener på rekke og rad. Hvis jeg stryker så et alt håp ute. Bare jeg får E på alle så kan jeg fortsette til våren og alt blir bra. Hvis jeg stryker så flytter jeg til USA. Uten utdannelse er jeg dømt til ett dårlig liv, det orker jeg ikke.

Hva studerer du?

[heblilla]

 

 

 

 

Jeg tror at det hjelper å innrømme at man er ensom.

Endret 11. mai 2020 av heblilla

[Rescue me]

Fy faen jeg er kjip person. Tror jeg bare blir en stoner eller noe.

 

Jeg har tidligere røyket daglig, og det var nice det. Og så lenge jeg finner glede i det, og det ikke går utover verken jobb eller familie så er det vel egentlig ingen problem?

 

Hadde jeg funnet samme glede i å game WOW eller noe, så hadde jeg vært verdens lykkeligste .

 

__________________________________________

 

 

Kommet fram til noe: Det er bra livet er hard mot meg. Det virker som om livet bare blir hardere mot meg, jo sterkere jeg blir. Og det er akkurat slik det bør være også. Fordi jeg vil jo trossalt vokse som person.

Endret 27. november 2013 av Because I need change!

[emwa]

Denne dagen har vært full av suicidalitet.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Denne dagen har vært full av suicidalitet.

 

Hvorfor det?

[Laserbeam]

Hadde et angstanfall på Tirsdag, da jeg fant ut at OPUS i Drammen har lokaler på den Videregående skolen jeg gikk på før, jeg ble mobbet av både elever og lærere der, og fikk et sammenbrudd på slutten av VG3 som resulterte i en tvangsinnleggelse (går ikke inn på detaljer). Det brakte tilbake mange vonde minner, og jeg brøyt helt sammen. Når jeg og en kamerat er i Drammen, så tar vi alltid en kjørerute så jeg slipper å se selveste skole bygget, jeg vil verken se eller være i nærheten av bygget. Jeg sjekket addressen til OPUS på Google Maps, og var så dum at jeg valgte flyfoto, der fikk jeg se det samme bygget jeg frykter og hater.. Jeg fikk primærkontakten min til å komme inn i leiligheta mi så jeg hadde noen å være sammen med under anfallet (jeg bor i et døgnbemannet kommunal leilighetskompleks). Vi prata sammen, og jeg fikk roa meg litt. Hun sa at det var andre alternativer enn OPUS, og det fikk meg i litt bedre humør. Foreløpelig så har vi funnet Sonans og Bjørknes. Hadde en telefonkonferanse med Sonans i går, og der er det mulig å ta opp ett og ett fag. Jeg lot primærkontakten min snakke på vegne av meg, da jeg var alt for nervøs og skjelven å snakke med rådgiveren selv.

Skal også ha en telefonkonferanse med en rådgiver fra Bjørknes imorra. Jeg er veldig nervøs, og veit ikke helt hvordan jeg skal håndtere det? Noen tips?

Jeg vil ikke gi et inntrykk av at jeg er tilbakestående, hvis primærkontakten min må snakke på mine vegne. Jeg har ikke fått snakket med primærkontakten min om det idag, for å forberede meg mentalt, sp jeg er mildt sagt nervøs og veldig angstfylt.

Noen som har et par tips? Hva gjør du når du venter på en viktig telefonsamtale?

Endret 28. november 2013 av Gnalern

[emwa]

 

Hvorfor det?

Fordi jeg angrer på noe jeg gjorde i fjor.

[Kjeven]

Hadde et angstanfall på Tirsdag, da jeg fant ut at OPUS i Drammen har lokaler på den Videregående skolen jeg gikk på før, jeg ble mobbet av både elever og lærere der, og fikk et sammenbrudd på slutten av VG3 som resulterte i en tvangsinnleggelse (går ikke inn på detaljer). Det brakte tilbake mange vonde minner, og jeg brøyt helt sammen. Når jeg og en kamerat er i Drammen, så tar vi alltid en kjørerute så jeg slipper å se selveste skole bygget, jeg vil verken se eller være i nærheten av bygget. Jeg sjekket addressen til OPUS på Google Maps, og var så dum at jeg valgte flyfoto, der fikk jeg se det samme bygget jeg frykter og hater.. Jeg fikk primærkontakten min til å komme inn i leiligheta mi så jeg hadde noen å være sammen med under anfallet (jeg bor i et døgnbemannet kommunal leilighetskompleks). Vi prata sammen, og jeg fikk roa meg litt. Hun sa at det var andre alternativer enn OPUS, og det fikk meg i litt bedre humør. Foreløpelig så har vi funnet Sonans og Bjørknes. Hadde en telefonkonferanse med Sonans i går, og der er det mulig å ta opp ett og ett fag. Jeg lot primærkontakten min snakke på vegne av meg, da jeg var alt for nervøs og skjelven å snakke med rådgiveren selv.

Skal også ha en telefonkonferanse med en rådgiver fra Bjørknes imorra. Jeg er veldig nervøs, og veit ikke helt hvordan jeg skal håndtere det? Noen tips?

Jeg vil ikke gi et inntrykk av at jeg er tilbakestående, hvis primærkontakten min må snakke på mine vegne. Jeg har ikke fått snakket med primærkontakten min om det idag, for å forberede meg mentalt, sp jeg er mildt sagt nervøs og veldig angstfylt.

Noen som har et par tips? Hva gjør du når du venter på en viktig telefonsamtale?

 

Huff, føler med deg, har et familiemedlem som også sliter med angst, så jeg kan til en viss grad si jeg skjønner hvordan du har det. Kanskje det hjelper å skrive ned hva du vil snakke med den som ringer om? Prøv å forbered deg mentalt på at det blir en helt vanlig samtale. Den som ringer kommer ikke til å vite hvem du er, og snakker med utrolig mange i løpet av en dag, så uansett om du roter det til, så har vedkommende glemt det i løpet av dagen! Det går sikkert helt fint!