Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Fittemos]

<---- sosialt ubrukelig.. fjern i skallen..

[Gjest :(]

<---- sosialt ubrukelig.. fjern i skallen..

samme her... vet hvordan du føler deg

 

Men det verste for meg er å vite at jeg aldri kommer til å oppnå noen av drømmene mine... Det at hele livet mitt er en eneste stor vits som ikke fører noe som helst sted. Sinnsykt deprimerende.

[Demonfudge]

*sniip*

 

 

Det skjønner jeg godt.

I år er det 10 år siden fattern daua, og jeg tenker på det som skjedde ganske ofte. Sånn, i ettertid så har jeg bestemt meg for at jeg vil tenke på de positive tingene.

Selvfølgelig så kommer de vanlige tankene frem innimellom, men jeg ser helt ikke hvorfor jeg skal forbinde han med sinne, når han tross alt betydde så mye for meg og gav meg så mye.

 

Kjæresten til faren min forbinder han nå egentlig bare med sinne, og det merkes godt. Det er synd, men det er også hennes valg.

 

Samtidig så tror jeg det er sunt at man får mange forskjellige tanker rundt slike ting, men det er viktig at man får det ut og får snakket om det. Det tok meg 8 år før jeg klarte det, og utifra hva jeg har lest av innleggene dine i denne tråden, så klarer du å komme deg ut selv om det er vanskelig. Det er bra!

 

Håper dette innlegget er forståelig, hvis ikke så skylder jeg på lite søvn og lange arbeidsdager.

[Gjest Gjest]

Har nå sendt melding til bestekameraten min som kan redde eller breake vennskapet. Selvfølgelig er det en dame som er grunnen. Han har oppført seg nedvergende mot meg i hennes nærver, samt flørtet åpenlyst med henne til tross for at han vet jeg er jævlig svak for henne, og har vært forelsket i alt for mange år. Kjenner jeg blir så jævlig sint når en du stoler mest på, backstabber deg, og ødelegger alle sjanser for meg og henne. Føler meg virkelig helt jævlig nå.

[Gjest forvirret]

må skrive litt jeg nå... våkner opp, tenker "faen" og vil egentlig bare sove hele dagen, men drar meg på jobb. har det helt fint helt til plutselig når det skjedde noe litt kjipt og masse folk kom for å se og da merket jeg at angsten kom, og jeg gikk vekk. så ble alt fint igjen etterpå, men jeg kommer hjem og nå er jeg bare sinnsykt urolig, får en ekkel følelse i hele kroppen, føler meg syk, innbiller meg at jeg har feber osv og det stikker i bakhodet. klarer ikke slappe av, orker ikke gjøre en dritt, tenker masse kjipe ting om livet og fremtiden... tror jeg holder på å bli gal og tenker at ting må bli bedre ellers kommer det til å klikke for meg. det har jeg tenkt i flere ganger før, men ting ordner seg ofte en stund før alt krasjer igjen. går ikke til psykolog lenger for klarer ikke snakke, vet ikke hva jeg skal si for jeg har jo ikke peiling på hva jeg kan gjøre for å bli "frisk" igjen. alle ser ut til å kunne sette fingeren på de kjipe tingene men jeg klarer det bare ikke. medisiner funker tydeligvis ikke heller, bare alkohol til et visst punkt for da klarer jeg å få fram ting. men det er vel best å holde seg unna flasken, for det er vel mest sannsynlig en dårlig løsning på sikt. de siste 2 ukene har vært totalt drit med unntak av noen korte stunder der jeg har enten vært "normal" eller hyper og ledd av alt. håper det skjer noe bra snart takler ikke mer drit nå.

[InToRv]

Har nå sendt melding til bestekameraten min som kan redde eller breake vennskapet. Selvfølgelig er det en dame som er grunnen. Han har oppført seg nedvergende mot meg i hennes nærver, samt flørtet åpenlyst med henne til tross for at han vet jeg er jævlig svak for henne, og har vært forelsket i alt for mange år. Kjenner jeg blir så jævlig sint når en du stoler mest på, backstabber deg, og ødelegger alle sjanser for meg og henne. Føler meg virkelig helt jævlig nå.

 

Å ødelegge et vennskap for en jente, er utrolig dumt

Endret 2. juni 2010 av PaperWalls

[bruno99]

Edit: blææ, feil tråd...

Endret 2. juni 2010 av bruno99

[chokke]

Burde vært en seksjon i førstepost med vanlige forkortelser.

Men faen. Her har jeg prøvd å være tålmodig, men helse-norge har mista blodprøven min eller noe?! Har venta i lang tid på å få svar, men nå viser det seg at jeg aldri tok blodprøven?? Må jeg virkelig gå og bkymre meg i lengre tid? Hadde jo gleda meg til å få dette ut av verden, men nå skal sommeren påvirkes?

Puh. Var bare tabbe fra legekontorets side. Fjernet en relativt stor byrde .

 

Uansett. Jeg misliker det sosiale jeget mitt, eller hvordan jeg kan formulere det. Altså min sosiale oppførsel rundt folk. Jeg har vel kanskje nådd det punktet at jeg (mis)bruker alkohol for å manne meg opp til å kunne hilse på noen, men det viser seg at jeg er en av disse utrolig irriterende personene under påvirkelse av alkohol. Uten alkohol er jeg folkesky og ikke særlig innbydende for nye folk. Spesielt første 5-10 minuttene er no hærk. Når en kommer over den ti tusen meter høye murveggen så går det bedre. Hvorfor kan jeg ikke skjønne at jeg bare kan gå rundt veggen?

[Gjest Gjest]

må skrive litt jeg nå... våkner opp, tenker "faen" og vil egentlig bare sove hele dagen, men drar meg på jobb. har det helt fint helt til plutselig når det skjedde noe litt kjipt og masse folk kom for å se og da merket jeg at angsten kom, og jeg gikk vekk. så ble alt fint igjen etterpå, men jeg kommer hjem og nå er jeg bare sinnsykt urolig, får en ekkel følelse i hele kroppen, føler meg syk, innbiller meg at jeg har feber osv og det stikker i bakhodet. klarer ikke slappe av, orker ikke gjøre en dritt, tenker masse kjipe ting om livet og fremtiden... tror jeg holder på å bli gal og tenker at ting må bli bedre ellers kommer det til å klikke for meg. det har jeg tenkt i flere ganger før, men ting ordner seg ofte en stund før alt krasjer igjen. går ikke til psykolog lenger for klarer ikke snakke, vet ikke hva jeg skal si for jeg har jo ikke peiling på hva jeg kan gjøre for å bli "frisk" igjen. alle ser ut til å kunne sette fingeren på de kjipe tingene men jeg klarer det bare ikke. medisiner funker tydeligvis ikke heller, bare alkohol til et visst punkt for da klarer jeg å få fram ting. men det er vel best å holde seg unna flasken, for det er vel mest sannsynlig en dårlig løsning på sikt. de siste 2 ukene har vært totalt drit med unntak av noen korte stunder der jeg har enten vært "normal" eller hyper og ledd av alt. håper det skjer noe bra snart takler ikke mer drit nå.

Gud hjelpes, jeg føler meg helt lik.. men kjenner at anti dep fungerer for øyeblikket og jeg klarer å føle meg bra uten å bruke alkohol.. negative tanker kommer og jager meg men jeg prøver å jage jævlene bort.. hver dag er en kamp mot det.. angsten er der også, må av og til løpe bort fra store folkemengder men ting ser lysere ut,, bare hold deg positiv for driten vil forsvinne..

[Gjest Harley Quinn]

Sitter og leser gjennom msn loggen mellom meg og kjæresten.. Jo da, tilstanden hos begge er ganske dyster pga humør o.l. men begge ser på det som et lyspunkt at jeg skulle flytte nordover til han og kose oss, og det går igjen gang på gang. Og det passer ikke overens med at han var unnvikende når faren spurte om han hadde bare latt blodsukkeret blitt høyt fordi han kanskje ikke var i så godt humør. Det stemmer absolutt ikke overens. Jeg nekter å tro at han kan ha hatt noe som helst skyld i dette. Pratet jo med han seneste to dager før han døde og da gledet jo vi oss begge kjempe stort til at han skulle komme ned hit en tur, før jeg ble med han opp og flyttet inn til han.

 

Finner jeg ut at det var av egen skyld vet jeg ikke hva jeg gjør. Jeg fikk alltid kjeft og ble snakket godt til hvis jeg så mye nevnte selvmord, så jeg skjønner ikke at han evt kan ha gjort noe slikt selv. Og vi vet jo ikke noe heller ettersom obduksjonsrapporten ikke er kommet enda. Over to måneder, de kan da ikke bruke så lang tid. Vet ikke hva jeg skal ta meg til om dagen lengre, hvert eneste ledige sekund går til tanker rundt dette og det er ikke bra.. Ikke bra i heletatt..

[Gjest forvirret]

Sitter og leser gjennom msn loggen mellom meg og kjæresten.. Jo da, tilstanden hos begge er ganske dyster pga humør o.l. men begge ser på det som et lyspunkt at jeg skulle flytte nordover til han og kose oss, og det går igjen gang på gang. Og det passer ikke overens med at han var unnvikende når faren spurte om han hadde bare latt blodsukkeret blitt høyt fordi han kanskje ikke var i så godt humør. Det stemmer absolutt ikke overens. Jeg nekter å tro at han kan ha hatt noe som helst skyld i dette. Pratet jo med han seneste to dager før han døde og da gledet jo vi oss begge kjempe stort til at han skulle komme ned hit en tur, før jeg ble med han opp og flyttet inn til han.

 

Finner jeg ut at det var av egen skyld vet jeg ikke hva jeg gjør. Jeg fikk alltid kjeft og ble snakket godt til hvis jeg så mye nevnte selvmord, så jeg skjønner ikke at han evt kan ha gjort noe slikt selv. Og vi vet jo ikke noe heller ettersom obduksjonsrapporten ikke er kommet enda. Over to måneder, de kan da ikke bruke så lang tid. Vet ikke hva jeg skal ta meg til om dagen lengre, hvert eneste ledige sekund går til tanker rundt dette og det er ikke bra.. Ikke bra i heletatt..

 

Jeg faller ofte inn på tanker om liv og død også, men jeg ville gjort hva som helst i hele verden for å stoppe en jeg er glad i fra å gjøre det. Det blir kanskje sånn at det kanskje går enda mer inn på meg, enn det vil være for noen som ikke sliter med samme problemene, fordi det er lettere å se ting i andre enn i seg selv, og at hele tanken vil være helt absurd for noen som er lykkelig og glad. Hadde vært fint å stå utenfor å se på seg selv en gang. Jeg håper tiden gjør at du får det bedre. Dette har jo nettop skjedd så det er jo helt naturlig at du føler sorg og sitter med mange spørsmål nå.

[Cortinarius rubellus]

Ann: Kan bare si at jeg håper du får det bedre, gikk lenge slik selv etter jeg mistet bestekompisen min som var som en storebror for meg. Kan bare si at jeg forstår at du vil ha svar.

[Gjest idiot]

Jeg klarer ikke få hodet på riktig plass. Jeg klarer ikke stille meg inn riktig mentalt. Jeg har akkurat begynt, men jeg er redd for at jeg ikke klarer få ting på plass i tide. Jeg er redd for at det blir for mye rot. Jeg er redd for at det ikke går. At jeg ikke klarer det. At han ikke klarer det. Jeg er redd for at han kommer til å glemme meg. Jeg har aldri hatt det så bra før, jeg er livredd for å miste det.

[Zt]

På onsdag dro kjæresten på tur til England og vi var ikke akkurat bestevenner når hun dro... jeg fulgte henne ikke ned til båten en gang.

Sliter skikkelig med å komme meg igjennom dagene da jeg bare går å savner henne. Vet ikke helt hvorfor, men jeg driver å kommer på grunner til at hun skal gjøre det slutt for å så tenke på det hele dagen. Har en skikkelig ekkel følelse i magen fra jeg står opp til jeg legger meg. Bare 9 dager til hun kommer tilbake igjen nå.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter veldig med det at kjæresten min blir mobbet på grunnlag av hvordan jeg ser ut. Jeg er veldig glad i kjæresten min, og han sier at han elsker meg, men jeg vil ikke at han skal ha det vondt. Jeg vil ikke være grunnen, for jeg har alltid vist at jeg var stygg, men ikke jeg var så… På toppen av den allerede eksisterende depresjonen og dårlige selvtilliten vet jeg ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg er veldig klar over at det bare er noen uker igjen til han er ferdig der, men det verste er egentlig at han driver og forteller meg om hva de sier. Det er slike hendelser som at en i klassen hans var på fest her i bygden og møtte på min søster, og kommentarene som fulgte var om det var hun han egentlig var ute etter. Det sårer veldig, og jeg klarer ikke se hva han ser i meg hvis jeg er så stygg…

[Hansoen]

Jeg sliter veldig med det at kjæresten min blir mobbet på grunnlag av hvordan jeg ser ut. Jeg er veldig glad i kjæresten min, og han sier at han elsker meg, men jeg vil ikke at han skal ha det vondt. Jeg vil ikke være grunnen, for jeg har alltid vist at jeg var stygg, men ikke jeg var så… På toppen av den allerede eksisterende depresjonen og dårlige selvtilliten vet jeg ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg er veldig klar over at det bare er noen uker igjen til han er ferdig der, men det verste er egentlig at han driver og forteller meg om hva de sier. Det er slike hendelser som at en i klassen hans var på fest her i bygden og møtte på min søster, og kommentarene som fulgte var om det var hun han egentlig var ute etter. Det sårer veldig, og jeg klarer ikke se hva han ser i meg hvis jeg er så stygg…

Bare fordi andre synes du er stygg betyr ikke det at du er det, eller at han synes at du er det. Skjønnhet er høyst objektivt, og skjønnhet er ikke alltid det som er på utsiden heller.

[Gjest Gjest]

Har hørt den mange ganger, men opp gjennom årene har jeg blitt plaget av alle av enhver. Og nå når jeg endelig hadde noe, og var faktisk glad. Mobbingen hadde avtatt, og alt… så oppdager jeg at jeg er klassens spøk, og dette er en klasse jeg aldri har møtt før. Jeg vil ikke folk skal hate meg, særlig når de ikke kjenner meg.

[Hansoen]

Har hørt den mange ganger, men opp gjennom årene har jeg blitt plaget av alle av enhver. Og nå når jeg endelig hadde noe, og var faktisk glad. Mobbingen hadde avtatt, og alt… så oppdager jeg at jeg er klassens spøk, og dette er en klasse jeg aldri har møtt før. Jeg vil ikke folk skal hate meg, særlig når de ikke kjenner meg.

Så lenge han synes du er pen og vil være sammen med deg er det alt som betyr noe. Hvis jeg hadde blitt mobbet pga kjæresten min hadde jeg trolig gitt idioten en rett i trynet, for så å ignorere idioten(e). Hvem trenger sånne folk uansett.

[Christiαno]

Trenger bare å fortelle denne historien til noen, tenkte dette var det idéelle stedet å gjøre det på. Har ikke lest igjennom alt, beklager hvis det er skrivefeil eller rar setningsoppbygning.

 

Ja...6. juni 2010 er en dag jeg aldri kommer til å glemme.

 

Mormora mi var som et andre hjem på en måte, og hjemmet hennes et sted man alltid var velkommen. Hun var ganske sprek, spiste sunt, gikk turer hver dag og holdt formen rett og slett. Men så begynte hun å vise noen alderdomstegn, som vi så på som naturlig i og med at hun nettopp hadde fylt 80 år. Hun hadde begynt å bli litt svakere, lettere sliten og så videre.

 

Men i januar/februar begynte ting å bli litt verre. Hun hadde klart å gå seg bort etter å ha tatt bussen og klarte ikke å finne graven til sin ektemann for eksempel. Synet hadde også begynt å bli verre, og hjemme hadde hun kommet borti vaser som falt på gulvet, og klarte ikke å gå ordentlig. Så derfor tok vi mormor med til legen, de konstaterte at hun hadde fått hjerneslag eller noe sånt, det virket som om det kunne ha vært det, men ikke alle symptomene stemte med sykdommen.

 

Så etter det ble hun lagt inn på Ullevaal Universitetssykehus, der hvor legene gav sjokkbeskjeden: hun hadde fått hjernesvulst, gliobastoma multiforme, eller Grad 4 astrocytom som den også kalles. Legene var helt ærlige og sa rett og slett at hun ikke hadde mer enn et år igjen å leve. Perioden etter denne var ganske tøff, men jeg ble etterhvert vant til tanken og klarte til slutt å fordøye den. Til å begynne med var hun den som tok dette best av alle, hun var så glad og så positivt på hele greia. Men det må ha vært svulsten som presset på en av de følelsesnervene eller noe, noe rart var det ihvertfall. Det var iallefall ikke samme person lenger, på en måte. Det var mormor, men det var liksom som om noe manglet.

 

Så i slutten av mars/begynnelsen av april ble hørselen verre, og hun ble innlagt på et sykehjem. Hun ville selvfølgelig hjem, men tok det hele ganske positivt og var vennlige mot personale på sykehjemmet. Hun har alltid vært sånn at hun ikke ville være for mye til bry for andre, så derfor følte hun at personale var veldig hyggelige mot henne. Men hun tenkte jo mye på at hun nærmet seg livets slutt, og ble i grunn ganske trist av dette.

 

Men så begynte hun å bli dårligere til beins ut mot slutten av april. Fra å gå med museskritt med rulator ble hun bare sengeliggende. Nå begynte også fantasien og logikken i hodet hennes å gå i surr. Hun ville blant annet henge opp rulatoren i taket, ha borrelås til internett og mange flere ting. Det var egentlig litt sånn tragikomisk. Hun hadde jo også begynt å se verre ut, bli mye tynnere, og huden var fullt av flekker. Og så begynte hun å stamme, bruke lang tid til å lete etter ord og klarte ikke å fullføre setningen hun begynte på. På denne tiden var hun også ganske synssvak. Under hele oppholdet var hun avhengig av radioen, det var hennes eneste trøst, sa hun. Det er kanskje ikke så mye å gjøre i en seng når man ikke kan se eller bevege på seg så mye. Hun ville absolutt høre på NRK P2, ikke tale om noen andre kanaler, da ville hun heller ta en pause fra radioen enn å bytte over. Like stad som alltid.

 

Hun ble bare verre og verre utover mai. Fantasien og logikken gikk i surr, og hun klarte nesten ikke å si noe som var særlig saklig. Hun ville snakke om hester og helt tilfeldige ting som hadde festet seg i hodet hennes. Men så begynte det å bli litt tøffere. Hun begynte nemlig å glemme personer rundt henne. Hun hadde for eksempel forveksla fetteren min med meg, og ikke husket hvem naboen var osv. Men hun husket fortsatt de aller nærmeste, selvom det ble litt forvekslinger noen ganger som sagt.

 

Det var vel sånn ut slutten av mai. Men så begynte hun å få problemer med å snakke. Man skjønte egentlig bare 10 % av det hun sa, og de 10 prosentene var bare helt tilfeldige ord som ikke ga noen mening. Var ikke så lett å føre en samtale ut i fra det. Hun klarte heller ikke å snakke så mye, siden det krevde mye krefter og gjorde henne sliten. Hun mistet liksom mer og mer energi for hver dag. Men når jeg var og besøkte henne på torsdag forrige uke var ting helt forskjellig, hun ville liksom si noe hele tida, og var fullt klar over at både jeg og mamma var der. Hun spurte om ting og forventet svar, men vi skjønte jo ingenting og sa bare "ja" og "nei", men tydeligvis var det gale svar til de spørsmålene, som vi ikke skjønte. Hun ble kanskje litt irritert over det. Mamma var der også på lørdag, men da hadde hun tydeligvis begynt å få noen smerter, men ingen skjønte hva det kom av. Det var da sykepleierne bestemte seg for å gi morfin, og hun var mer eller mindre bevisstløs etter det. Men hun hadde ihvertfall ikke smerter lengre, det var vel det aller viktigste.

 

Så i dag da, skulle jeg og mamma besøke henne. Hun lå i senga med munnen åpen og pusta ganske høyt. Det virka som om hun sov, mulig hun merka at vi kom men vi fikk iallefall ingen respons. Så vi satt vel der i tre kvarter og så på henne. Hun rørte på øyenbrynene et par ganger men det var vel alt. Når vi skulle gå ga mamma henne en klem og sa at hun var glad i henne. Det var da hun plutselig våkna opp og prøvde å se på henne, selvom hun nesten var helt blind. Jeg ble helt skremt, men det er mulig at det var da hun innså at vi var der. Etter det sovna hun igjen ganske raskt, og vi dro derfra til onkelen og tanta mi for å diskutere eventuelle gravsteder, arv og andre praktiske ting, siden hun åpenbart var døden nær. Men etter en halvtime eller noe ringte de fra sykehjemmet og sa at nesa var kald, og at hun hadde blitt mye verre. Vi dro selvsagt hele gjengen tilbake til sykehjemmet og fikk se henne. Det kan ikke ha vært mer enn 2 timer siden vi var der sist, og tilstanden hadde blitt mye verre. Hun pusta annerledes og var kaldere nesten over hele kroppen. Fetteren min ble ringt og var på vei. Vi satt der ganske lenge og så på at hun pusta inn og ut, men nå var det på en måte litt roligere pusting. Når vi kom inn tror jeg hun prøvde å si noe, det kom en slags lyd som jeg ikke helt klarte å tolke. Kan være gurgling eller forsøk på å gurgle vekk slim.

 

Vi satt vel der i to timer eller noe, og pusterytmen forandret seg støtt. Når klokka nærmet seg 7 på kvelden begynte hun å puste helt stille, det kom ikke en lyd i det hele tatt, men man kunne tydelig se at halsen bevegde på seg. Tidligere måtte hun bruke hele kroppen for å få luft, men nå var det bare halsen og øvre del av overkroppen som bevegde på seg. Hun ble stadig påminnet om at alle var der med henne, men ingen vet om hun registrerte det. Øynene hennes lå helt stille og stirra i lufta, og man kunne se at hun ble hvitere og hvitere i ansiktet. Vi var vel 6 personer som satt rundt henne da. Mamma holdt den kalde hånda hennes. Vi kunne se at hun pusta mindre og mindre nedover i halsen, og nå var det vel bare halsen som bevegde på seg. Det ble roligere og roligere helt til det slutt stoppa opp helt. Men så bevegde halsen på seg igjen, før den stoppa igjen. Og så kom det noe som hørtes ut som et slags veldig svakt gisp. Vi tilkalte legene og sjekka etter puls. De konkluderte med at det var over. Klokka var da 19:24. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men måtte kjempe hardt for å holde tilbake tårene og gråten. Vi satt der i en halvtime og prata om forskjellige ting rundt mormor. Rett før vi skulle gå ga jeg henne en siste klem og tok på hånda hennes. Det var da det gikk opp for meg at mormor var borte for alltid, og jeg fikk den store klumpen i halsen og tårene brøt seg fram.

 

Når vi var ute av sykehjemmet følte jeg en slags lettelse, nå var hun fri fra hjernesvulsten og alle dens plager. Jeg var også i grunn ganske glad, fordi jeg var der og fikk være med henne i hennes siste stund. Håper hun har det bedre nå, hvis hun fortsatt eksisterer i en eller annen slags form.

 

Men uansett: hvil i fred mormor. Det var en lettelse å få dette skrevet ned.

 

Og hvis du har så fritids at du gadd å lese igjennom alt, så takk skal du ha.

Endret 6. juni 2010 av Chris9

[Coa]

Det var veldig bra skrevet. Jeg gråt til og med litt på slutten. Hater egentlig å lese slike ting, det er først da jeg tenker over at jeg ikke er udødelig og at vi alle kommer til å dø en dag.