Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[EvilSeagull]

 

Er jo det beste svare du kan få. Å lene seg mot fix problemene mine med en gang så jeg slipper å face fears piller er det dummeste du kan gjør.

Jeg vet at han mener det godt. Men når jeg knapt tør å gå på butikken så er det ikke så lett for meg

[Laserbeam]

Takk for gode og beroligende svar.

 

Må bytte fly, flyet vi skulle ta hadde en drivstofflekkasje. Gjør meg ikke mindre nervøs for å si det sånn, tok en Sobril før vi gikk inn på flyplassen, har heldigvis et par ekstra jeg kan ta, hvis ting blir for ille.

Har avtalt med foreldrene mine at vi skal gå endel turer, istedet for å bade. Men jeg regner med at dem kommer til å bade litt når jeg har behov for å trekke meg tilbake.

Er i litt bedre form i dag, er foreløpig rolig.

Endret 10. oktober 2013 av Gnalern

[Laserbeam]

Sitter på flyet nå, har klart meg greit foreløpig, bare moderat angst på starten men den har roa seg litt nå (har tatt en Truxal). Skal forhåpentligvis spise litt snart, så da roer nervene seg enda mer.

Endret 10. oktober 2013 av Gnalern

[Laserbeam]

Det gikk bedre enn forventet, mest sannsynlig fordi jeg sov igjennom hele flyturen, og noe av bussturen inn til Mahmutlar. Litt angst i butikken for å kjøpe frokost til i morra, så jeg gikk litt rundt aleine, vekk fra alle folka. Da vi satt på en av våres favoritt restauranter (Pepe's), så forsvant angsten fullstendig.

[Rescue me]

Om man blir kvitt en årelang angst, så vil spørsmålet; "Hva faen er det jeg har sløst disse årene på?" dukke opp.

[AnonymDiskusjon]

"Sløst"

Anonymous poster hash: aee68...aec

[AnonymDiskusjon]

Om man blir kvitt en årelang angst, så vil spørsmålet; "Hva faen er det jeg har sløst disse årene på?" dukke opp.

Du kan ikke tenke sånn. Jeg visst hvor irrasjonell angsten var da jeg hadde den, men den ble ikke noe mindre av den grunn. Når jeg ser tilbake på de dagene jeg ikke klarte å gå ut døra forstår jeg på mange måter hvorfor jeg valgte å "sløse bort" livet mitt, selv om jeg visste da som nå at det hele bunnet i min egen oppfatning av verden og at angsten dermed eksisterte utelukkende fordi jeg lot den eksistere. Frykten, angsten, skammen, hva du vil kalle den, var fortsatt like reel. Hva hjelper det å se tilbake å angre da?

 

Uansett angrer jeg aldri på det som har vært og blitt gjort. Man kan ikke forandre på det uansett, så jeg fatter ikke hvorfor man skal dvele på det. Det er det som foregår her og nå som gjelder uansett. Både da, nå og senere. Å dvele i fortid eller framtid skaper bare uro, angst og negativitet. Da jeg lærte å forholde meg til øyeblikket som er var også da angsten forsvant.

 

Anonymous poster hash: 3c0a9...3e8

[Rescue me]

"Sløst"

 

 

Anonymous poster hash: aee68...aec

Du har rett. Det er ikke sløsing, fordi man gjennom angsten har lært noe man ellers aldri ville ha lært.

[Rescue me]

Du kan ikke tenke sånn. Jeg visst hvor irrasjonell angsten var da jeg hadde den, men den ble ikke noe mindre av den grunn. Når jeg ser tilbake på de dagene jeg ikke klarte å gå ut døra forstår jeg på mange måter hvorfor jeg valgte å "sløse bort" livet mitt, selv om jeg visste da som nå at det hele bunnet i min egen oppfatning av verden og at angsten dermed eksisterte utelukkende fordi jeg lot den eksistere. Frykten, angsten, skammen, hva du vil kalle den, var fortsatt like reel. Hva hjelper det å se tilbake å angre da?

 

Uansett angrer jeg aldri på det som har vært og blitt gjort. Man kan ikke forandre på det uansett, så jeg fatter ikke hvorfor man skal dvele på det. Det er det som foregår her og nå som gjelder uansett. Både da, nå og senere. Å dvele i fortid eller framtid skaper bare uro, angst og negativitet. Da jeg lærte å forholde meg til øyeblikket som er var også da angsten forsvant.

 

 

Anonymous poster hash: 3c0a9...3e8

Jeg er forsåvidt enig, og har selv også slitt med angst, og da ganske ekstremt til tider (blant annet angst for trapper).

 

Og det jeg skrev, gir egentlig ikke så veldig mye mening, tanken var vel bare det at det er vanskelig å endre den man er, fordi da må man innse at man har tatt feil så altfor lenge. Har selv hatt en opplevelse hvor mitt selvbilde ble knust og jeg innså jeg var tidenes taper, det var fantastisk .

[Gjest Bruker-292501]

Er trist fordi en som jeg jobbet på samme arbeidsplass med for noen år siden har akkurat død av kreft): bare 50 år gammel, jeg kjente ikke han noe spesielt men jeg jobbet der en dag i uka fra skolen i et år så ble litt kjent, verden er så uretferdig!

[lullaa]

Er så lei av de utrolige humørsvingningene mine. Så utrolig lei av at ingenting fungerer som det skal hjemme. Det er så vanskelig å se positivt på livet om dagen. Trøstespiser gjør jeg og.. Eneste lyspunktet om dagen er at jeg har en utrolig forståelsesfull og god kjærste jeg ikke kunne tenke meg å være uten, setter så enormt pris på å ha en som han som lytter og gir meg råd når ting er vanskelig.

[Kea]

Jeg føler meg bare nummen for tiden. Kjenner meg verken trist eller glad. Jeg bare... er.

 

Er vel bedre enn å være deprimert, men det kjipe med det er at jeg skyver folk vekk fordi jeg ikke ønsker kontakt med noen. Dette fordi jeg kan si ting som er sårende og ikke kjenne anger etterpå. Jeg føler ikke noen ting nå. Som om jeg har brukt opp følelsene mine.

Endret 11. oktober 2013 av Therawyn

[GabrielV]

Noen som er våken ?

[Rescue me]

Når man ikke føler noe, så er man fri til å gjøre hva man vil.

Jeg er forsåvidt våken.

Endret 12. oktober 2013 av Because I need change!

[Rescue me]

Er fortsatt våken. Har nettopp sett "The Perks of Being a Wallflower" og elsket filmen. Gråt i mange scener . I det hele tatt en bra kveld, som har inneholdt det meste, og det er bra. De gode og de dårlige stundene skaper sammen helheten.

[emwa]

Jeg gruer meg bare så utrolig mye til skoledagen i morgen! Som følge av dette, får jeg ikke sove. Men jeg har bestemt meg for å dra på skolen. Det får være dagens mål og utfordring.

Det gikk greit den dagen. Men nå er det ny skoledag i morgen. Det gruer jeg meg til! Lurer på hvor jeg skal sette meg ned. Også er det alltid det store dilemmaet før en time begynner. Jeg har ingen steder hvor jeg kan gjemme meg, og er nødt til å være en av de første som entrer klasserommet fordi da får jeg velge et sted å sitte først. Men problemet er at jeg ikke vet når læreren kommer, og jeg kan ikke vente utenfor klasserommet, for da ser alle at jeg er alene. Og det er så kleint for ingen vil snakke med meg. De ville ikke engang hilse på meg da jeg var ny første skoledag. Det trigger jo angsten min. Jeg har jo en deltidsstilling ved siden av i en kiosk, som er ganske stressende. Men det går jo helt utmerket. Har absolutt null angst angående kunder eller kolleger. Men skole har alltid vært et mareritt. Men jeg står faen meg i det.

[AnonymDiskusjon]

Men problemet er at jeg ikke vet når læreren kommer, og jeg kan ikke vente utenfor klasserommet, for da ser alle at jeg er alene.

 

Jeg gjør det hver dag…

 

Anonymous poster hash: 8848c...081

[AnonymDiskusjon]

Halla deppetråden! Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal poste dette, men deppetråden virka kanskje som rett sted!?

 

Jeg har det som man kaller et luksusproblem; jeg har det ikke fælt på noen måte, men like vel føler jeg at alt jeg gjør ikke har noe mening... la meg utdype litt:

 

Jeg kommer rett fra videregående, som jeg har bestått. Jeg starta på universitet, men droppa ut fordi det ikke var for meg. Jeg har gode venner fra både før og etter universitet, så jeg "sliter" ikke sosialt (jeg har heller ikke hatt noe hard oppvekst).

 

Greia er egentlig ikke at jeg vet hva jeg vil bli og hva jeg skal gjøre med livet mitt. Det at jeg har droppa ut ser jeg ikke på som noen krise siden jeg kan studere igjen senere, men jeg tror det ødelegger litt å ikke vite hva som passer for meg. Det er veldig frustrerende å ikke ha et mål med livet.

 

Når dette er sagt er det ikke motiverende å tenke på at når jeg finner ut hva jeg vil jobbe med, så er det litt dead end: man går på jobb, tjener penger til ferie, drar på ferie (med eller uten familie) og så tilbake på jobb resten av året. Men sånn er det for alle tror jeg.

 

Akkurat nå driver jeg å hiver inn søknader på jobber, men i mellomtiden gjør jeg ingenting, og jeg finner ikke glede i de tingene jeg vanligvis gjør på fritiden, siden jeg nå har ubegrenset med fritid... jeg har vansker med å finne en grunn til å stå opp osv.

 

For å oppsummere: Jeg har et luksusproblem; jeg sliter ikke og har ting mange andre ikke har: familie (som jeg bor hos nå), tak over hodet, god økonomi og sånn. Til tross for dette er det tungt å demotiverende å bare være hjemme å drive dank og ikke vite hva jeg skal gjøre med livet... jeg har hobbyer som musikk og data, men dette er ikke gøy lengre. Tror jeg rett og slett holder på å miste litt livsglede, og ser ikke gleden i de små tingene.

Nå tror jeg ikke dette er depresjon eller liknende, men jeg vet ikke hvor ellers jeg skulle skrive dette. Føler dette er en smule respektløst overfor de med ekte problemer som depresjon, men som sagt vet jeg ikke helt hvor jeg skal poste dette.

Anonymous poster hash: fd584...071

[emwa]

 

 

Jeg gjør det hver dag…

 

Anonymous poster hash: 8848c...081

 

Du er flink! Du står i det! Det er ubehagelig, men vi kommer oss gjennom det? Eller?

[AnonymDiskusjon]

Prøver.

Anonymous poster hash: 8848c...081