Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Egentlig har jeg det fint, men klarer aldri være fornøyd i lengden. Holder på å klikke og begynner å føle at gresset er grønnere på de andre siden, at jeg kunne klart å finne noe bedre, på flere måter. Vet det ikke er sunt å tenke sånn men klarer ikke la vær. Ser bare alt som er feil om dagen, med meg selv og alle rundt. Minimalt med tålmodighet, rastløs. Lengter etter å forbedre meg, men vet at det samtidig ikke betyr en dritt. Alt er bare meningsløst.

Anonymous poster hash: 94772...078

[Rescue me]

Egentlig har jeg det fint, men klarer aldri være fornøyd i lengden. Holder på å klikke og begynner å føle at gresset er grønnere på de andre siden, at jeg kunne klart å finne noe bedre, på flere måter. Vet det ikke er sunt å tenke sånn men klarer ikke la vær. Ser bare alt som er feil om dagen, med meg selv og alle rundt. Minimalt med tålmodighet, rastløs. Lengter etter å forbedre meg, men vet at det samtidig ikke betyr en dritt. Alt er bare meningsløst.

 

 

Anonymous poster hash: 94772...078

Hvorfor ikke forbedre deg? Men man må fortsatt være fornøyd med det man er. Liker denne videoen av Owen Cook (aka Tyler) som tar for seg paradokset om det å "akseptere seg selv" og "forbedre seg selv".

 

http://www.youtube.com/watch?v=KC1hLhtk3KA

[VyCanisMajoris]

Tror jeg endelig kom litt nedpå igjen.

 

"Suffering burns away the weaknesses."

also keeps away the good.

[AnonymDiskusjon]

Er ensom... Hatt mye gøy de siste månedene, spesielt ett par flørter..

 

Nå er det desverre ferdig, sitter her litt skuffet over at ting ikke fungerte med hun siste, og da kom ensom-følelsen tilbake. Venner har jeg, så er ikke derfor. Er i slutten av tjueårene, og har vel i praksis alltid vært singel. Savner en kjæreste. Ganske mye til tider.En armkrok, turvenn,noen å spise middag med, en å være glad i...

 

Det gjør at tankene mine kommer inn i en negativ spiral, så gjør at jeg trekker frem masse negative ting igjen fra gammelt av, som igjen baller på seg.. Woop!

 

Er lærling, og sitter på leilighetslån, og to deltidsjobber utenom for å ha råd, så mye tid til hobbyer blir det ikke.. Stort sett jobb, studere, jobb, bikkje, sove og spise når jeg har tid.

 

Er bare ensom som faen for tiden. Det går over denne gang og, bare gi det litt tid

 

Anonymous poster hash: dd1bc...ae5

[Kea]

Drittdag. Drittliv. Dritt opp og i mente.

 

Murphy's law i hodet mitt i dag. Hadde jeg kunne slått av følelsene mine, hadde livet mitt vært så mye enklere enn det er. Men nei, jeg må jo henge meg sånn opp i følelser og komplisere alt så jeg får lyst å grave et hull og forsvinne ned i det.

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg føler meg helt død følelsesmessig. Jeg prøver ikke å virke melodramatisk, jeg er helt seriøs, følelsesregisteret mitt mangler det meste. Jeg kan smile eller være deppa, men jeg blir aldri ordentlig glad, lei meg, nervøs, kåt, stressa, alvorstynget, redd, motivert, ingenting. Selv ikke store ting som å komme inn på drømmestudiet, ha sex for første gang, ha en kjempekrangel med en god venn eller henge så langt bak med pensum at det er en vits, trigger noen følelsesmessig respons hos meg. Jeg forholder meg apatisk til alt, høyst ufrivillig, det er ingenting jeg har mer lyst til enn å bare reagere på ting som et normalt menneske.

 

Noen som har kjenner seg igjen, og/eller har noen tips til noe jeg kan gjøre for å kickstarte følelsene mine?

 

Anonymous poster hash: 0f695...ffc

 

 

Kjenner meg igjen. Det er som om følelsesregisteret mitt har krympet inn og alle følelser fremstår som dempet og tamme. Jeg kjenner bare ikke sterkt lenger. Sterk glede, eller glede generelt, finnes ikke. Sint er jeg aldri. Jeg har til og med sluttet å irritere meg over ting. Jeg kan bli nedstemt og nesten deppa når jeg drikker tilstrekkelig og det er det nærmeste jeg kommer sterke følelser. Kanskje også derfor jeg like å drikke. Fikk sparken fra jobben, opplever at jeg isolerer meg i stadig lengre perioder, motivasjon finnes ikke, jeg har redusert omgangskretsen min til to personer jeg ser et par ganger i uka og ellers kuttet ut kontakt med alt og alle. Jeg kan se objektivt på det og innse hva jeg gjør og hvorfor jeg gjør det og samtidig forstå at jeg burde gjøre noe for å stoppe det, men gidder ikke.

 

Jeg visner. Det verste er egentlig at jeg ikke bryr meg.

 

Anonymous poster hash: 3c0a9...3e8

[Rescue me]

En tankegang som har hjulpet meg: Mitt humør er mitt ansvar.

 

Man kan klage på ditt og datt, men når alt kommer til alt, så er det opp til deg selv hvordan du skal føle deg.

[AnonymDiskusjon]

Hadde gledet meg til å få en ny start, men alt ser ut til å gå stikk motsatt av hva jeg hadde forventet

Anonymous poster hash: 80338...095

[Rescue me]

 

Hadde gledet meg til å få en ny start, men alt ser ut til å gå stikk motsatt av hva jeg hadde forventet

 

Anonymous poster hash: 80338...095

 

Kanskje det må gå sånn, fordi du må lære hvorfor det ikke bør gå slik du håper på. Noen ganger må det til noe tilsynelatende dårlig for at man skal vokse som person.

Endret 6. oktober 2013 av Because I need change!

[AnonymDiskusjon]

Hater å være så lav og ha et babyface. Hver eneste gang jeg skal ut må jeg vise legg mens kompisene mine kan bare spasere inn som ingenting. På lørdag ble jeg også stoppet av en jente som spurte "hva gjør du her? Du ser ut som en liten unge, kom deg ut. Samtidig kom det en annen kar opp trappen, og så tok hun rundt han og sa at sånn skulle en ekte mann se ut!"

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

[AnonymDiskusjon]

Holder på å gi opp alt. Føler jeg har skreket en siste gang om støtte. Kroppen klarer rett og slett ikke mer. Prosessen går for sakte, og alt blir bare verre mens den pågår.

De siste dagene har jeg slitt med å puste ordentlig, besvimelser, hatt flere sammenbrudd og føler bare for å isolere meg fra alt og alle igjen.

Har ikke vært ordentlig deprimert, slik som det her på mange år. Føler bare for å avslutte alt. Livsgnisten er borte. Ingenting virker verdt å leve for lenger. Blir bare mer deprimert av tanken på å sove, og at for engangsskyld er drømmene bedre enn virkeligheten, til tross for det helvete jeg har vært gjennom i disse årene, har jeg ihvertfall hatt noe å se lyst på. Men når kroppen faller sa,,em, er det vanskelig å være sterk psykisk. Har jobbet sålenge nå, holdt meg motivert, tenkt at dette skal jeg komme meg gjennom. Men nå klarer jeg rett og slett ikke mer.

En liten, liten del av meg håper at prosessen går fort nok, til at jeg ikke tar en annen utvei. Men utifra erfaringene jeg har med systemet, så er det nok noe som utvilsomt kommer til å skje.

Anonymous poster hash: aee68...aec

[TityBoi]

It aint easy being tity

[Rescue me]

It aint easy being tity

It aint easy being human.

[Kea]

Nå MÅ jeg for faen ta meg sammen. At det skal være så vanskelig! Fra i dag av VIL jeg ta meg sammen. Jeg MÅ. Kan jeg? Vi får se.

[Enceladus]

Noen her som kan tipse om bra filmklipp f.eks. på youtube som handler om psykisk helse? Flimer som er inspirerende, triste, oppløftende, har en spsiell stemning.. slikt noe? Eller handler om en spesifikk diagnose- angst, depresjon ADHD, bare for å ta noen eksempler.

 

Filmene skal vises på et arrangement i sammenheng med verdensdagen for psykisk helse Torsdag 10 Oktober.

 

Noen eksempeler jeg selv vet om er:

 

To This Day Project - Shane Koyczan

I had a black dog, his name was depression

Everything will be OK

Endret 7. oktober 2013 av Enceladus

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Dette blir en lang dag.

[Malvado]

Ugh! Blir litt deppa av at jeg igjen har fått det som ser ut til å kunne utvikle seg til ørebetennelse... 4 gangen i år...

Men har i det minste fått bekreftet at jeg ikke lenger tåler å ligge rett under et åpent vindu, blir for mye trekk og jeg har litt medisin igjen fra siste behandling ( øredråper ) som faktisk fungerte så jeg tipper det ikke blir like ille...

 

Men huff!

[Gjest Bruker-292501]

Noen ganger blir ene øra mi tett i mange timer

[Rescue me]

Det jeg tenker når noe dårlig skjer; det er en del av min reise, og noen gang må det skje noe som virker tilsynelatende negativt, for at jeg skal lære noe. Nå blir nok dette vanskelig å linke til slikt som å ha vondt i øret, og dødsfall og alvorlig skader. Men hadde influensa i vinter, som var helt forjævlig, og det lærte meg å ha empati for folk som er syk, fordi jeg er veldig "no fucking bullshit unnskyldninger".

 

Skal vi se på noen av mine depresjoner og ting jeg lærte av dem:

 

Depresjon før jeg flyttet til en ny plass, hadde det rimelig jævlig i 3 måneder, og ingen venner dit hvor jeg flyttet, så var hardt. Men jeg kom meg ut av det, og jeg "måtte innse" at jeg suger. Dette fikk en veldig interessant effekt på meg, da jeg plutselig ikke hadde noe å tape. Og fikk et nytt syn på verden, og skal jeg være ærlig var jeg fortsatt fucked up, da jeg virkelig ga faen i alt.

 

Neste depresjon kom etter ca 3 måneder, etter at jeg gikk rundt som om jeg trodde jeg var gud eller noe, som ikke er stabilt (særlig om man ikke reiser). Gikk over etter noen måneder, men lærte meg at jeg ikke var den eneste som slet, da jeg gikk rundt med tanken på at alle har det så jævlig perfekt.

 

Noen måneder senere fikk jeg igjen en depresjon, som varte i hele sommer egentlig. Var veldig negativ i denne perioden, og jeg lærte hvor viktig det er å være positiv. Og hvordan man ikke kan bruke venner som "støttehjul". Alle er like jævla usikker, så man kan like så greit bare bli litt mer sikker, og ignorere alle "haters" fordi de vil alltids komme. En "hater" har ikke mer peiling på hva du skal gjøre enn deg selv. Du er svaret på dine egne spørsmål.

 

 

Føler jeg ofte kommer i depresjonslignende tilstander, men det er en naturlig greie for meg. Det må til for at jeg skal lære. Om jeg gjør noe feil, er det bare bra universet ikke oppfører seg bra mot meg, så jeg kan fikse hva jeg gjør feil.

Endret 7. oktober 2013 av Because I need change!

[medlem-156941]

Fekk akkurat vite at det er ein tidligare kollega og bekjent som omkom i ei utforkjøring i dag. Hadde ikkje noko spesielt nært forhold til vedkommande, men føler meg likevel heilt tom på en måte. En slags sjokktilstand kanskje. At ho var ca like gammal som meg, gjer det ikkje noko bedre. Er berre grusomt trist. Trist dag i dag.