Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Rescue me]

Igjen, uenig. I en stressende hverdag er det ingenting som er bedre for kropp og sinn enn å kunne slappe av en gang i blant. I hvertfall inntil man finner en løsning på problemene man stresser over.

 

Og med slappe av, mener jeg ikke å fysisk ta det med ro, men å få litt fred fra tankene en liten stund. Å kunne slappe av psykisk. Veldig viktig at man tar seg tid til det innimellom.

Må si jeg også er litt uenig med meg selv. Det jeg mente var at det ikke er bra å slappe av over lengre perioder, altså være slapp i lengre perioder. For da blir man rett og slett lat, og latskap blir fort en avhengighet.

 

Men å slappe av er sykt viktig, og stress er utrolig farlig for kroppen. Skrev litt om det tidligere i tråden:

 

Økonomiske problemer er ikke bra, da det fører til stress, som igjen fører til dårligere livskvalitet og helse. Sånn som vi er designet fra naturens side, er stress responsen en overlevelsesmekanisme, som skal holde oss i livet om vi kommer over en truende situasjon. I dagens samfunn er problemet at det er så mye som kan sees på som truende, og kan aktivere denne stress responsen, så vi går på mange måter rundt med et konstant lavt nivå av stress. For å bli avslappet igjen, kan vi aktivere noe som heter; vagus nerven (link Wikipedia), gjennom blant annet å ta dype pust. En enkel øvelse som kan tas for å få kroppen til å slappe av, er å ta dype pust (gjennom nesen), som man holder inn et par sekunder.

[Myst]

Føler jeg blir revet i to snart. For et slit å få dem til å leve i fred med hverandre.

 

[Dørhåndtak]

Ja, er ikke alltid så greit :\ Du får komme deg på trening som jeg skal nå, så får man koblet av litt Skal selv teste noe yoga/pilates-opplegg, satser på at det vil hjelpe(ved siden av den vanlige styrketreningen selvsagt)

Endret 2. oktober 2013 av Dørhåndtak

[AnonymDiskusjon]

Veien inn i systemet er hardt, fordi om det samtidlig er veldig bra. Fikk sammenbrudd idag, ble for mye. Alle tankene og alt kommer tilbake igjen. Psyken slites mellom to virkelighetsoppfatninger.

Samfunnet rundt - Der det som foregår hjemmet er galt. Fysisk og psykisk vold.
I hjemmet - Forteller meg at det er de rundt og meg som er problemet.

Om jeg faktisk kommer meg ut denne gangen, og at systemet fungerer som det skal. Tar jeg heller livet av meg selv, enn å faktisk bo i dette huset igjen. Ja, jeg vet godt hvor ille det høres ut. Kroppen og immunforsvaret slites uansett på bunn, om jeg blir værende her. Så hadde kommet til endt i samme spor uansett. Ihvertfall slik det føles ut nå.

Når autoristerte personer som leger, psykologer, fysioterapauter, lærere, sosiallærere, helsesøster, rådgiver, venner etc. forteller deg at det som foregår hjemme er galt. Men de i hjemmet ikke forstår det.

Håper denne prosessen går rimelig kjapt. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut med dette.

Anonymous poster hash: aee68...aec

[Kea]

I dag kræsjet jeg TOTALT. I all offentlighet. Fy faen, så flaut. Den legen jeg var til i dag gjorde at jeg best sannsynlig ikke kommer til å forlate huset på noen dager. Her sitter jeg på venterommet med hjertet i halsen og kvalme pga. nervøsitet og angst, og så blir jeg AVVIST når jeg snakker om det. Av en lege. En person man liksom skal føle seg trygg på. I morgen må jeg til en annen lege pga. det. Faen altså, gruer meg enda mer nå.

[Rescue me]

"So, first of all, let me assert my firm belief that the only thing we have to fear is fear itself - nameless, unreasoning, unjustified terror, which paralyzes needed efforts to convert retreat into advance."

- Franklin Roosvelt

 

Her er et sitat fra en bok jeg netopp startet på; The 50th Law av Robert Greene og 50 Cent.

 

Handler om frykt, og hvordan dette ikke nødvendigvis er så bra.

In the revolution of fear, a decisive moment occurred in the nineteenth century when people in advertising and journalism discovered that if they framed their stories and appeals with fear, they could capture our attention. It is an emotion we find hard to resist or control, and so they constantly shifted our focus to new possible sources of anxiety: the latest health scare, the new crime wave, a social faux pas we might be committing, and endless hazards in the environment of which we were not aware. With the increased sophistication of the media and the visceral quality of the imagery, they have been able to give us the feeling that we are fragile creatures in an environment full of danger - even though we live in a world infinitely safer and more predictable than anything our ancestors knew. With their help, our anxieties have only increased.

 

Fear is not designed for such a purpose. Its function is to stimulate powerful physical responses, allowing an animal to retreat in time. After the event, it is supposed to go away. An anmial that cannot not let go of its fears once the threat is gone will find it hard to eat and sleep. We are the animal that cannot get rid of its fears and when so many of them lay inside of us, these fears tend to color how we view the world. We shift from feeling fear because of some threat, to having a fearful attitude towards life itself. We come to see almost every event in terms of risk. We exaggerate the dangers and our vulnerability. We instantly focus on the adversity that is always possible We are generally unaware of this phenomenon becausewe accept it as normal. In times of prsperity, we have the luxury of fretting over things. But in times of trobule, this fearful attitude becomes particularly pernicious. Such moment are when we need to solve problems, deal with reality, and move forward, but fear is a call to retreat and retrench.

Tror egentlig depresjon på mange måter er frykt. Frykt for sosiale situasjoner, frykt for å ta valg, frykt for å feile, frykt for å bli oppfatettet som en taper, osv osv.

[Rescue me]

Depresjon er egentlig et ganske diffust begrep, ikke at jeg tror det er noe lett å klarne det opp, da vi aldri vet hvordan andre føler seg (eller i hvert fall ikke utover det vi føler når vi er i deres nærvær). Dermed kan det jeg ser på som en bra følelse, være noe andre ser på som en dårlig følelse. Og vice versa.

[Rescue me]

Jeg liker å lage meg selv problemer, slik at jeg kan synes synd på meg selv.

 

 

 

Ikke helt seriøst, men fortsatt har jeg nok gjort det til tider.

 

[Rescue me]

Jeg skriver i denne tråden for å booste mitt eget ego, selv om jeg like å tro noe annet.

[Rescue me]

I dag kræsjet jeg TOTALT. I all offentlighet. Fy faen, så flaut. Den legen jeg var til i dag gjorde at jeg best sannsynlig ikke kommer til å forlate huset på noen dager. Her sitter jeg på venterommet med hjertet i halsen og kvalme pga. nervøsitet og angst, og så blir jeg AVVIST når jeg snakker om det. Av en lege. En person man liksom skal føle seg trygg på. I morgen må jeg til en annen lege pga. det. Faen altså, gruer meg enda mer nå.

Ikke ta narkotiske stoffer, selv om det engang fikk meg ut av en depresjon (MDMA).

[Roger Roger]

Jeg har bursdag i morgen...

[BuffyAnneSummers]

Jeg har bursdag i morgen...

 

Gratulerer med dagen på forskudd!

[Rescue me]

As a man thinks, he is.

 

Om man tenker man er deprimert, så er man deprimert. Tenker man at man er awesome, så er man awesome .

[Ssnerk]

As a man thinks, he is.

 

Om man tenker man er deprimert, så er man deprimert. Tenker man at man er awesome, så er man awesome .

 

Indeed. Så fort jeg gjorde noe med min egen holdning og innstilling på livet, ble alt mye bedre. Første skritt mot å bli kvitt depresjon er å forandre sin egen tankegang.

[Muggkaare]

Nå ja, ikke nødvendigvis.

 

Edit: Men selvsagt er det fint å kunne se slik på seg selv, men folk er forskjellige. Det som hjelper for deg trenger ikke å hjelpe for andre.

Endret 2. oktober 2013 av Ginecólogo Necrolamedor

[Ssnerk]

Nå ja, ikke nødvendigvis.

 

Selvfølgelig gjelder ikke det for alle, men det funket for meg.

[Rescue me]

Funket ikke for meg, men er lenge siden jeg slet med depresjon nå uansett.

Så hvordan kom du deg ut av din/e depresjon/er?

[Muggkaare]

Fikk endelig en bra psykolog som forsto at jeg sliter med å snakke om følelser, så det var hun som snakket mest, men fikk dratt ting ut av meg og kommet med tips.

Fikk en diagnose. Det å få et navn på det hjalp.

Medisiner.

Eksen hjalp meg veldig, bare ved å være seg selv.

Flytta, kom til nye omgivelser.

 

Det gikk sakte men sikkert, men det var en fin kombinasjon av dette. Har ikke falt tilbake til depresjonen slik jeg alltid gjorde før, selv ved de vanlige "triggerne".

Endret 2. oktober 2013 av Ginecólogo Necrolamedor

[Rescue me]

Tror jeg endelig kom litt nedpå igjen.

 

"Suffering burns away the weaknesses."

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler meg helt død følelsesmessig. Jeg prøver ikke å virke melodramatisk, jeg er helt seriøs, følelsesregisteret mitt mangler det meste. Jeg kan smile eller være deppa, men jeg blir aldri ordentlig glad, lei meg, nervøs, kåt, stressa, alvorstynget, redd, motivert, ingenting. Selv ikke store ting som å komme inn på drømmestudiet, ha sex for første gang, ha en kjempekrangel med en god venn eller henge så langt bak med pensum at det er en vits, trigger noen følelsesmessig respons hos meg. Jeg forholder meg apatisk til alt, høyst ufrivillig, det er ingenting jeg har mer lyst til enn å bare reagere på ting som et normalt menneske.

 

Noen som har kjenner seg igjen, og/eller har noen tips til noe jeg kan gjøre for å kickstarte følelsene mine?

Anonymous poster hash: 0f695...ffc