Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Kea]

 

Penger + venner + hobbyer er en god ting. Når noen sier at man ikke kan kjøpe lykke er det fordi man ikke kan kjøpe de to siste. Penger i seg selv gir ingenting uten å ha noe å bruke det på/noen å bruke de med. Har mer enn nok penger, men er kjedelig å tra på kafe, kino osv. alene. Stirrer også en del i veggen gjemme, ikke fordi jeg ikke har råd til noe annet, men fordi jeg verken har mulighet eller ork til noe annet...

 

Anonymous poster hash: e4b55...702

Venner kan kjøpes. Om de er ekte venner kan diskuteres, men enkelte er fornøyd med overfladiske, materialistiske og egoistiske venner.

 

Edit: Hobbyer kan i hvertfall kjøpes.

Endret 21. september 2013 av Therawyn

[AnonymDiskusjon]

Venner kan kjøpes. Om de er ekte venner kan diskuteres, men enkelte er fornøyd med overfladiske, materialistiske og egoistiske venner.

 

Edit: Hobbyer kan i hvertfall kjøpes.

Venner kan kjøpes, kom akkurat fra en fest der de fleste som var der enten var kjøpt, eller kjøper. Man ser enkelt forskjell på de. F.eks prøver de å slikke så mange rumper som mulig, kjøpere ser om de skal slikke eller ikke. Jeg regnes oftest i sosiale sammenheng som "kjøper", altså, får jeg masse nye "venner" på fester, som kun møter opp på fester, og som ikke har noe betenkligheter med å snylte på andre. Vil jeg på byen drar jeg glatt meg med over halve festen, selv om jeg bare stikker hjem etterpå, fordi jeg "kjøper" "venner" selv om jeg egentlig er ganske bevsist på at jeg ikke vil gjøre det. Har gjort dette bevist en del ganger, når jeg vil tidlig hjem og ikke vil gå glipp av noe. Ødelegger festen for andre da, men bryr meg egentlig ikke så lenge jeg får det som jeg vil

Broren min er den eneste ekte "vennen" jeg kan dra med på byen, han nyter så klart godt av det, men krever ingenting og gir tilbake når han kan. Prøv å bestill 4 flasker sjampanje på ett bord, så kan man se hvor fort det fyller seg opp med "venner" man aldri før har møtt.

Materialistiske og overfladiske venner holder så lenge man mater de, derfor pleier jeg være veldig sparsomlig ovenfor alle jeg ikke kjenner fra før på fest. Har de siste årene latet som om jeg ikke har råd til ting, men drar ikke noe venner av den grunn heller.

 

Hobbyer kan ikke kjøpes, joda, utstyret kan, men ikke interessen. Har sikkert hobby-utstyr for over 50 000 på loftet, men interessen uteblir.

Ekte venner og ekte hobbyer/interesser kan ikke kjøpes, men falskt kan så klart alltid kjøpes men det fungerer aldri i lengden.

 

Anonymous poster hash: e4b55...702

[emwa]

Jeg får lyst til å bare skrike. Er hypersensitiv. Bare går rundt og spiser hele tiden. Klarer ikke slutte med det.

[AnonymDiskusjon]

I går skrev jeg dette man fant ingen gode steder å legge det ut. Vet ikke helt hvorfor jeg har lyst til at andre skal se det, men det får være det samme. Tvilsomt at jeg kommer til å svare på evt kommentarer så dere kan trygt ignorere.

 

Who am I?

 

A question I assume has been asked by sentient beings for a long time. Probably not as common as “What am I?” but soundly beaten by “Why am I?” and “What to do?”

 

In my case it is a strange question. The answer I give varies as I get older and how philosophical I’m feeling. In the bluntest sense the answer would be “me”, but that is a rather unhelpful answer. It is perhaps the only true answer as the question could hold no more meaning than that answer.

 

Right at this moment I’m a man that is spiraling down in the hopes that rock bottom will break my descent but fearing that the abyss is endless. A single tear is too much to shed in response to that last sentence. I am a man that is haunted by his duality. The seemingly endless bog of apathy and inaction strongly conflicting with the brilliance glimpsed. As I grow older the unrealized potential rots away accelerating the bog. The regrets of not acting then like I now know I should have filling space that could be used to use what I know now, now. A future vision of next the bend on the spiral more dark and lifeless then the one I’m on now. The only thing keeping me from jumping of the spiral is the same thing causing me to fall further down. It would take action to do so, and my default mode is inaction. My curse is my blessing.

 

So, who am I?

 

Ask anyone but me and you will get a picture of a person a bit quirky, smart, helpful, knowledgeable, kind, easygoing and able to connect to vastly different people. A confident man that knows what he is doing and is a benefit to the people around him. A man you could point to and say “if more people were like him the world would be a better place”.

 

Only I know that I could have been so much much more. Most people follow the herd and many steer it, but I could have been one of the few that changed the landscape the herd moved in. I could truly do anything if I just invested time and effort in it. I believe this of myself even tho I know the megalomaniac sound of it. I rate my life against this belief and naturally I come up short. The longer I live the less chance I have to ever be able to get to that place. I live a better life than most, but I have nothing but utter disdain for it.

 

I am a man that knows what to do, but not how to do it, and I hate myself for it. I should get off my ass and act. I should count my blessings and be happy. I don’t know how to do that. Nothing anyone tells me will change that because nothing I’ve ever told myself has.

 

So, who am I really?

 

I am a man with a brilliant broken mind. I’m more than brilliant enough to see that my mind is broken, but my mind is broken so I can’t fix it.

Anonymous poster hash: a8725...944

[One 7]

Noe å tenke på.

 

Endret 23. september 2013 av K_7

[AnonymDiskusjon]

Jeg har ikke hatt en venn på 7 år. Kjenner en haug med mennesker som jeg hilser på når jeg går forbi dem i gangen, men har ingen venner. En venn er en man henger med, en man føler tilhørighet til, en bror, en man kan snakke om alt og ingenting med.

 

Jeg har aldri hatt kjæreste og er nå blitt 19 år. Ikke har jeg boner når jeg våkner om morgenen, og jeg har for lenge siden mistet all lyst til å onanere. Jeg blir ikke "forelsket" lengre. Jeg ser menn. Jeg ser kvinner. De kunne like så godt vært potetsekker.

 

Jeg føler at jeg sitter helt alene på en øde øy. På den andre siden av øya er det en by. Mellom oss er det et stort, bratt fjell. Jeg har all frihet i verden, men ingen å dele den med.

Anonymous poster hash: 9ac9b...432

[Rescue me]

[Enceladus]

 

Fikk reddet bildene jeg tok da jeg gikk på Molde Folkehøgskole. Så mange minner. Jeg kommer aldri til å oppleve noe lignende igjen. Hvis bare den tida hadde vart evig.

Jeg ble godt kjent med en fra Trondheim, Andreas, når jeg gikk der. Jeg burde ha vært flinkere med å opprettholde kontakten. Det var en periode, i sommer, hvor vi spilte litt diverse spill sammen. Men så ble han opptatt med andre kamerater han har, som bor i nærheten av han.

Samme året (før jeg startet på folkehøgskolen), så møtte jeg et par koselige folk da jeg var lagt inn på DPS. Jeg har prøvd å holde kontakten med dem, men det er vanskelig, da det ikke er alltid jeg får svar i løpet av noen timer. Så jeg tror da at de ikke vil ha noe med meg å gjøre. Men når vi først har avtalt å møtes, så har vi det koselig. Men det er deprimerende å tenke på at, de to har veldig god kontakt seg i mellom, men ikke med meg. :'(

Jeg har en uvane å holde folk på avstand, selv om jeg VIL ha folk nært. Jeg er vel redd for å bli deppa, hvis de ikke liker meg.

Men det er det som er rart, syns jeg; de jeg har sluppet inn i livet, liker tydeligvis å være sammen med meg. Jeg skjønner ikke hvorfor, da jeg har endel uvaner; jeg sier for personlig (endel intime ting), som jeg bare sier uten å tenke meg om, jeg kan være litt frekk til tider, og direkte. Men folk syns jeg er hyggelig å være sammen med, jeg skjønner ikke hvorfor.

Folk sier jeg er intelligent men jeg lærer ikke ting like fort som jeg gjorde før. Jeg må lære ting om igjen, selv om jeg egentlig kan det. Jeg regner ut enkle formler og algoritmer feil. Men når jeg skriver algoritmer og formler uten å tenke, eller regne de ut på forhånd, så blir de som regel riktig på første eller andre forsøk.

Etter å ha sett på bildene jeg hadde klart å redde, så kjente jeg at tårene presset på. Jeg klarte ikke å stenge følelsene inne (som jeg har en uvane å gjøre noen ganger), jeg startet å gråte, ikke så lenge siden sist. Men jeg liker ikke når jeg ikke klarer å holde følelsene for meg selv.

Det ble alt for overveldene, så jeg gikk meg en tur. Satt meg på en benk i en park. Folk er egoistiske! Alle som gikk forbi, bare ignorerte han som satt på benken, frustert og full av tårer. Etterhvert så begynte det å bli kaldt, jeg bestemte meg for å se hvor lenge jeg holder ut i kulda før jeg besvimer eller fryser i hjel. Litt etter litt begynte jeg å miste følelsene i ledda, musklene begynte å stivne. Pulsen sank, og ble etthvert rolig. Jeg veit ikke om det var på grunn av kulda, eller fordi tankekjøret hadde roet seg litt.

Jeg begynte å tenke på de vennene jeg, som jeg er redd for å miste. Jeg veit ikke hva jeg kommer til å gjøre hvis mister dem. Jeg er redd for å fortelle dem hva jeg føler, redd for å skyve dem vekk, hvis jeg forteller dem hva jeg tenker og føler.

Jeg var på kino for noen uker tilbake, sammen med den ene kameraten som jeg har mest kontakt med, og en annen jeg har mindre kontakt med. Han andre hadde jeg nesten mistet kontakten helt med, da jeg ikke vil være for påtrengende eller masete. Men det jeg syns er rart; han var bare glad for se meg igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor folk vil være sammen med meg, hvorfor de ser på meg som en grei og hyggelig "kar".

Jeg har egentlig som mål "Prøv å tenk positivt.", men så VANSKELIG det skal være. Jeg prøver og prøver, klarer det til en viss grad. Men så ender jeg opp aleine i leiligheta IGJEN. Og da starter tankekjøret og de negative tankene. De bare presser seg på, og jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Jeg klarer ikke å spise, jeg klarer ikke å sove (VIL ikke sove), vil bare være våken til jeg besvimer av utmattelse.

Jeg søkte faktisk på nettet etter en "Death Calculator". Kom fram til at jeg må drikke nesten 200 stk 250 ml RedBull, for å "dø". Plutselig så får jeg slike innfall, selv om jeg ikke kommer til å mitt eget liv. Vil ikke utsette familien min for det. De blir urolige nok når jeg ikke vil ha kontakt med dem, eller ikke vil ha kontakt med noen.

Jeg vil være sosial hele tiden, men jeg blir bare utslitt av det. Når jeg er sammen med andre, som jeg er trygg på, så glemmer jeg alt det vonde, og kan fokusere på det positive der og da. Men jeg kan ikke ha kontakt med folk 24/7. For det første, så har ikke de fleste tid til det. For det andre, så er det ikke sikkert av folk vil være sammen med meg så lenge heller.

Skrev dette for noen dager tilbake:

All can see, all can think, all can dream.

But not all can face dark days with a smile.

Dark days come, dark days vanish.

But some dark days, stays with you forever.

Those dark days, burns into your mind,

buries deep within your thoughts, masks the good days,

hides your smile, and creates a false you.

They play with your mind, even on your happiest days.

Succumbs you with dark and depressing thoughts.

Jeg har ikke spist idag, har ikke planer om det heller. Jeg har brukt opp pengene jeg egentlig skulle bruke til mat, brukte dem opp på noe annet, hva det er, er irrelevant. Jeg har pasta eller nudler som jeg kan koke opp, men hva er vitsen? Jeg har drukket kun to glass med saft, for å ihvertfall få i meg litt drikke. Jeg har uansett mye fett å tære på. Så jeg burde overleve et par uker uten å spise.

Skal ha et møte med foreldrene mine og primærkontakten min imorra. Jeg har ikke noe lyst til å ta opp disse tankene, da jeg veit ikke om de kommer til å være langtidsvarende, eller bare for noen dager. Hvis det viser at de er langtidsvarende, så tar jeg det opp med primærkontakten, så tar hun det videre derifra.

 

 

Husker jeg en gang tidligere tipset deg om treffstedet jeg er en del av. Vi møtes en gang i veken hver Torsdag. For meg er det en fin måte å holde kontakt med folk på. Husker ikke hvor i landet du bodde, treffstedet vårt er ihvertfall i Bergen. Mye greie folk og vi ønsker at flere skal dukke opp og få øynene opp for hvor fint vi har det her. Her er en oversikt over lokallagene i landet: http://www.mentalhelseungdom.no/lokallag

 

Jeg har aldri vært på noen av de andre treffstedene (ikke alle har et treffsted, noen har) og kan ikke si noe om hvordan de er i forhold til det jeg er en del av. Men her er det ihvertfall et fantastisk miljø.

 

Noen ganger finner vi på ting privat og møtes som bare venner. Idag har vi f.eks. vært på café og så tuslet vi etterhvert bort på treffstedet slik at noen av oss i styret kunne gjøre litt kontorarbeid og etterpå bare henge. Nå sitter tre stykker og spiller GTA5 mens jeg sitter skriver dette og surfer på nett godt plassert i sofaen her.

 

Det var også et tips til andre her, gi treffstedene en sjanse

[AnonymDiskusjon]

XX timer XX minutter XX sekunder igjen til jeg skal gjøre noe veldig dumt..

Anonymous poster hash: 1ad48...d38

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

 

XX timer XX minutter XX sekunder igjen til jeg skal gjøre noe veldig dumt..

 

Anonymous poster hash: 1ad48...d38

 

 

Hvorfor poster du det her da? Og hvorfor gjør du noe som er dumt? Hva er poenget med det?

Endret 27. september 2013 av Slettet-w7DZlO15

[Roger Roger]

Føler meg så dum og ubrukelig, studiene går til helvete og det føles ut som at jeg er et nivå under alle i klassen. All forbereding til studie, kjøp av leilighet, studielån, stipend, all støtte fra mor og far virker helt bortkastet. Har ikke lyst til å skuffe familien min heller. Det er vel bedre å stryke enn å "feige ut"?

 

Faen og livet mitt suger.

[Mord-Sith]

Akkurat nå er alt veldig veldig sort. I tillegg til psykdommen har jeg blitt syk, så jeg trenger antibiotika, men neida, det har jeg ikke råd til fordi nav har ikke gitt meg penger på tre mnd og jeg har prøvd å fikse det men de vil ikke gi meg det ennå.
Får de kanskje neste mnd.

Og utredning hos psykolog mtp diagnose er så slitsomt at det krever alt jeg har.

Jeg lengter etter en pause.

[Rescue me]

Akkurat nå er alt veldig veldig sort. I tillegg til psykdommen har jeg blitt syk, så jeg trenger antibiotika, men neida, det har jeg ikke råd til fordi nav har ikke gitt meg penger på tre mnd og jeg har prøvd å fikse det men de vil ikke gi meg det ennå.

Får de kanskje neste mnd.

Og utredning hos psykolog mtp diagnose er så slitsomt at det krever alt jeg har.

Jeg lengter etter en pause.

Jeg prøvde å ta en pause, men man blir bare avhengig av dem, og det blir ikke noe bedre etter pausen uansett. Akkurat som slumring av vekkerklokken på morgenen.

[TityBoi]

Helt korrekt 10kr. Pauser gjør egentlig bare vondt verre

[AnonymDiskusjon]

Føler meg så dum og ubrukelig, studiene går til helvete og det føles ut som at jeg er et nivå under alle i klassen. All forbereding til studie, kjøp av leilighet, studielån, stipend, all støtte fra mor og far virker helt bortkastet. Har ikke lyst til å skuffe familien min heller. Det er vel bedre å stryke enn å "feige ut"?

 

Faen og livet mitt suger.

Er i akkurat samme situasjon som deg. I tillegg har jeg valt et studie som ikke passer til meg i det hele tatt. Blir sliten og lei...

 

Anonymous poster hash: 434d3...073

[Kea]

Jeg prøvde å ta en pause, men man blir bare avhengig av dem, og det blir ikke noe bedre etter pausen uansett. Akkurat som slumring av vekkerklokken på morgenen.

Jeg er uenig. For meg er pauser positivt, da det gir meg muligheten til å samle energi og mot til det jeg har problemer med å takle.

[Rescue me]

Jeg er uenig. For meg er pauser positivt, da det gir meg muligheten til å samle energi og mot til det jeg har problemer med å takle.

Ja, pauser kan også være bra , da man får mulighet til å se på det "større bildet", men står fortsatt ved at mange pauser kun er for å "escape reality" og i den sammenheng vil det fungere dårlig. Endret 27. september 2013 av Kun10kr

[AnonymDiskusjon]

Nok en kveld alene da. Så blir det serie til jeg blir for trøtt eller sovner.

 

Anonymous poster hash: 434d3...073

[AnonymDiskusjon]

Er bare så sliten om dagen, og lei.. Lei alt egentlig!

 

Jeg lar småting knekke meg og reagerer på ingenting. Jeg er så lei av å ikke ha heltidsjobb, lei av å ha utbetalt 1/5 av hva typen har, lei av at han kan kjøpe seg hva han vil og gjøre det han syns er gøy mens jeg sitter her uten noe som helst. I uka klagde han over hvor sliten han var og hvor dårlig råd han hadde og siden vi pusser opp har vi lagd oss budsjett. Å komme hjem fra 8 timer på jobb og finne ut at han har kjøpt GTA er sånne dumme ting jeg blir helt ødelagt av. Om en mnd sitter vi i et hus med påbygg hvor vi verken har gulv, vegger, eller strøm i, og han sa selv han skulle kjøpe gulv så fort han fikk nok penger, ironisk nok koster gulv 640 kr.... Jeg burde jo ikke reagere på sånne teite småting og unne han det, men alikevel..

 

Anonymous poster hash: 9fbef...3ee

[Kea]

Kan jeg spør hva det er som gjør at du tjener så lite/han tjener så mye hvis begge er i fulltidsarbeid? Jobber han i Nordsjøen? Etter mine egne erfaringer å dømme er det omtrent umulig å ha fulltidsjobb og samtidig være fattig i Norge.

 

Edit: nå snakker jeg om tilfeller der man bare har seg selv å forsørge.

Endret 28. september 2013 av Therawyn