Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[ClarkGable]

 

Hva i all verden snakker du om?

Endret 23. oktober 2013 av ClarkGable

[ClarkGable]

Sorry, var litt passiv aggressiv.

Endret 23. oktober 2013 av ClarkGable

[koosepus]

Skole er ikke noe for meg :(

[Laserbeam]

Fikk reddet bildene jeg tok da jeg gikk på Molde Folkehøgskole. Så mange minner. Jeg kommer aldri til å oppleve noe lignende igjen. Hvis bare den tida hadde vart evig.

Jeg ble godt kjent med en fra Trondheim, Andreas, når jeg gikk der. Jeg burde ha vært flinkere med å opprettholde kontakten. Det var en periode, i sommer, hvor vi spilte litt diverse spill sammen. Men så ble han opptatt med andre kamerater han har, som bor i nærheten av han.

Samme året (før jeg startet på folkehøgskolen), så møtte jeg et par koselige folk da jeg var lagt inn på DPS. Jeg har prøvd å holde kontakten med dem, men det er vanskelig, da det ikke er alltid jeg får svar i løpet av noen timer. Så jeg tror da at de ikke vil ha noe med meg å gjøre. Men når vi først har avtalt å møtes, så har vi det koselig. Men det er deprimerende å tenke på at, de to har veldig god kontakt seg i mellom, men ikke med meg. :'(

Jeg har en uvane å holde folk på avstand, selv om jeg VIL ha folk nært. Jeg er vel redd for å bli deppa, hvis de ikke liker meg.

Men det er det som er rart, syns jeg; de jeg har sluppet inn i livet, liker tydeligvis å være sammen med meg. Jeg skjønner ikke hvorfor, da jeg har endel uvaner; jeg sier for personlig (endel intime ting), som jeg bare sier uten å tenke meg om, jeg kan være litt frekk til tider, og direkte. Men folk syns jeg er hyggelig å være sammen med, jeg skjønner ikke hvorfor.

Folk sier jeg er intelligent men jeg lærer ikke ting like fort som jeg gjorde før. Jeg må lære ting om igjen, selv om jeg egentlig kan det. Jeg regner ut enkle formler og algoritmer feil. Men når jeg skriver algoritmer og formler uten å tenke, eller regne de ut på forhånd, så blir de som regel riktig på første eller andre forsøk.

Etter å ha sett på bildene jeg hadde klart å redde, så kjente jeg at tårene presset på. Jeg klarte ikke å stenge følelsene inne (som jeg har en uvane å gjøre noen ganger), jeg startet å gråte, ikke så lenge siden sist. Men jeg liker ikke når jeg ikke klarer å holde følelsene for meg selv.

Det ble alt for overveldene, så jeg gikk meg en tur. Satt meg på en benk i en park. Folk er egoistiske! Alle som gikk forbi, bare ignorerte han som satt på benken, frustert og full av tårer. Etterhvert så begynte det å bli kaldt, jeg bestemte meg for å se hvor lenge jeg holder ut i kulda før jeg besvimer eller fryser i hjel. Litt etter litt begynte jeg å miste følelsene i ledda, musklene begynte å stivne. Pulsen sank, og ble etthvert rolig. Jeg veit ikke om det var på grunn av kulda, eller fordi tankekjøret hadde roet seg litt.

Jeg begynte å tenke på de vennene jeg, som jeg er redd for å miste. Jeg veit ikke hva jeg kommer til å gjøre hvis mister dem. Jeg er redd for å fortelle dem hva jeg føler, redd for å skyve dem vekk, hvis jeg forteller dem hva jeg tenker og føler.

Jeg var på kino for noen uker tilbake, sammen med den ene kameraten som jeg har mest kontakt med, og en annen jeg har mindre kontakt med. Han andre hadde jeg nesten mistet kontakten helt med, da jeg ikke vil være for påtrengende eller masete. Men det jeg syns er rart; han var bare glad for se meg igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor folk vil være sammen med meg, hvorfor de ser på meg som en grei og hyggelig "kar".

Jeg har egentlig som mål "Prøv å tenk positivt.", men så VANSKELIG det skal være. Jeg prøver og prøver, klarer det til en viss grad. Men så ender jeg opp aleine i leiligheta IGJEN. Og da starter tankekjøret og de negative tankene. De bare presser seg på, og jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Jeg klarer ikke å spise, jeg klarer ikke å sove (VIL ikke sove), vil bare være våken til jeg besvimer av utmattelse.

Jeg søkte faktisk på nettet etter en "Death Calculator". Kom fram til at jeg må drikke nesten 200 stk 250 ml RedBull, for å "dø". Plutselig så får jeg slike innfall, selv om jeg ikke kommer til å mitt eget liv. Vil ikke utsette familien min for det. De blir urolige nok når jeg ikke vil ha kontakt med dem, eller ikke vil ha kontakt med noen.

Jeg vil være sosial hele tiden, men jeg blir bare utslitt av det. Når jeg er sammen med andre, som jeg er trygg på, så glemmer jeg alt det vonde, og kan fokusere på det positive der og da. Men jeg kan ikke ha kontakt med folk 24/7. For det første, så har ikke de fleste tid til det. For det andre, så er det ikke sikkert av folk vil være sammen med meg så lenge heller.

Skrev dette for noen dager tilbake:

All can see, all can think, all can dream.

But not all can face dark days with a smile.

Dark days come, dark days vanish.

But some dark days, stays with you forever.

Those dark days, burns into your mind,

buries deep within your thoughts, masks the good days,

hides your smile, and creates a false you.

They play with your mind, even on your happiest days.

Succumbs you with dark and depressing thoughts.

Jeg har ikke spist idag, har ikke planer om det heller. Jeg har brukt opp pengene jeg egentlig skulle bruke til mat, brukte dem opp på noe annet, hva det er, er irrelevant. Jeg har pasta eller nudler som jeg kan koke opp, men hva er vitsen? Jeg har drukket kun to glass med saft, for å ihvertfall få i meg litt drikke. Jeg har uansett mye fett å tære på. Så jeg burde overleve et par uker uten å spise.

Skal ha et møte med foreldrene mine og primærkontakten min imorra. Jeg har ikke noe lyst til å ta opp disse tankene, da jeg veit ikke om de kommer til å være langtidsvarende, eller bare for noen dager. Hvis det viser at de er langtidsvarende, så tar jeg det opp med primærkontakten, så tar hun det videre derifra.

[AnonymDiskusjon]

Det sies at penger ikke kan kjøpe lykke, men det hjelper virkelig godt på vei!

 

Hele tiden mens jeg har hatt deltidsjobben min har jeg sporadisk søkt nye jobber, men ikke noe napp, ikke noe sted! For en stund siden registrerte jeg cv'en min hos minst 6 steder, fortsatt har jeg ikke hørt noe som helst fra de. Har ringt et par av de, de tar kontakt hvis de finner meg interesang som de så pent sa.

 

I våres ble jeg vurdert som for frisk til å få AAP av NAV og ble satt på bar bakke med kun deltidslønn. 7000 kr i mnd. Jeg bor sammen med samboeren min, så jeg får heller ikke bostøtte. Har mye jeg vil starte på, mye jeg vil gjøre, men jeg har ikke penger til noe av det. Jeg vet man skal være glad på andres vegne, men jeg får nesten litt vondt av å se samboeren min fra på fritidsaktiviteter, være med kamerater og ha det gøy, mens jeg sitter hjemme og bare stirrer i veggen. Jeg får ikke dratt noe sted fordi jeg ikke har penger til bensin, hvilket har lite å si for jeg har uansett ikke penger til å dra på kino, dra på cafe, eller drive med noe som helst som koster penger, noe det meste gjør om dagen.

 

 

Man føler seg bare så lite verdt når man gang på gang får avslag på alt av søknader. Alt jeg prøver meg på får jeg negativ tilbakemelding på og all innsats fører aldri til noe! Jeg føler jeg har gjort alt etter boka, søkt, levert åpne søknad, ringt og hørt o.s.v men nei, nei, nei er alt jeg får. Er ikke sjelden jeg vurderer om alt bare hadde vært enklere om jeg bare ikke eksisterte lengre, men heldigvis er jeg også så fornuftig at slikt gjør jeg bare ikke. Man blir bare så ufattelig sliten av å tenke slik også...

Anonymous poster hash: 9fbef...3ee

[high heels]

Hvis dere vil, så har jeg nå begynt å lage en blogg, om mine depressive tanker om meg selv. Jeg skal finne ut, gjennom blogginnlegg, hvordan, hvorfor, og når jeg begynte å slite med synet på meg selv. Jeg vet ikke om det kanskje kan hjelpe andre, å lese det jeg skriver. At det kanskje kan hjelpe, og at jeg kan få tilbakemeldinger.

Bloggen heter ; Nottobeshown.blogg.no

 

Det eneste jeg vil, er å ha et friskt syn på meg selv. Hjelp meg på veien for å klare det

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Dårlig dag.

[AnonymDiskusjon]

Hvorfor ble jeg født som en lytter? Hvorfor klarer jeg aldri å fortelle noe spennende til noen, ikke engang til de jeg kjenner mest? Hvorfor er jeg en så kjedelig og ubrukelig fyr? Drep meg, noen.

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

[Malvado]

En god lytter er en person svært mange setter pris på, har fått hørt mange ganger at jeg selv er en god lytter og kommer med gode råd.

 

Mitt personlige tips der er å prøve å sette deg inn i situasjonen til den du prater med og se om du kan bidra med noe.

Å vise forståelse , et smil eller en god klem når noen har behov for det er ofte mer effektivt enn 1000 ord.

[Kea]

Yuck, så dritlei av å være deprimert. HELE tiden. Kan ikke huske sist jeg lo. Joda, jeg ler og smiler nesten daglig, men det er for å være høflig. Nei, jeg mener virkelig genuint lo. Eller smilte. Eller i det hele tatt følte glede i noe.

 

Denne dritten jeg går gjennom påvirker alt. Arbeid, personlige forhold, appetitt, livslyst og mange andre ting. Får håpe det går over snart.

[Saft Suse]

En kollega jeg jobber daglig med går for tiden gjennom det samme som jeg har gått gjennom tidligere og nesten kommet meg ut av (dype depresjoner, sosial angst, osv.), og jeg er virkelig overrasket over hvor hjelpesløs jeg føler meg. Jeg vil så gjerne bidra og være der for henne, men det er som om jeg ufrivillig distanserer meg for å unngå dårlige minner og tilbakefall selv.

 

Redd for at jeg gjør vondt verre, for det virker som at hun stoler på meg og vil åpne seg for meg, men så står jeg bare der som en vegg og jatter med. Uff.

[Muggkaare]

Siden hun faktisk fremdeles står der og snakker med deg, har du tenkt på at det å stå der og jatte med faktisk kanskje hjelper?

[AnonymDiskusjon]

 

Det sies at penger ikke kan kjøpe lykke, men det hjelper virkelig godt på vei!

 

Hele tiden mens jeg har hatt deltidsjobben min har jeg sporadisk søkt nye jobber, men ikke noe napp, ikke noe sted! For en stund siden registrerte jeg cv'en min hos minst 6 steder, fortsatt har jeg ikke hørt noe som helst fra de. Har ringt et par av de, de tar kontakt hvis de finner meg interesang som de så pent sa.

 

I våres ble jeg vurdert som for frisk til å få AAP av NAV og ble satt på bar bakke med kun deltidslønn. 7000 kr i mnd. Jeg bor sammen med samboeren min, så jeg får heller ikke bostøtte. Har mye jeg vil starte på, mye jeg vil gjøre, men jeg har ikke penger til noe av det. Jeg vet man skal være glad på andres vegne, men jeg får nesten litt vondt av å se samboeren min fra på fritidsaktiviteter, være med kamerater og ha det gøy, mens jeg sitter hjemme og bare stirrer i veggen. Jeg får ikke dratt noe sted fordi jeg ikke har penger til bensin, hvilket har lite å si for jeg har uansett ikke penger til å dra på kino, dra på cafe, eller drive med noe som helst som koster penger, noe det meste gjør om dagen.

 

 

Man føler seg bare så lite verdt når man gang på gang får avslag på alt av søknader. Alt jeg prøver meg på får jeg negativ tilbakemelding på og all innsats fører aldri til noe! Jeg føler jeg har gjort alt etter boka, søkt, levert åpne søknad, ringt og hørt o.s.v men nei, nei, nei er alt jeg får. Er ikke sjelden jeg vurderer om alt bare hadde vært enklere om jeg bare ikke eksisterte lengre, men heldigvis er jeg også så fornuftig at slikt gjør jeg bare ikke. Man blir bare så ufattelig sliten av å tenke slik også...

 

Anonymous poster hash: 9fbef...3ee

 

 

Penger + venner + hobbyer er en god ting. Når noen sier at man ikke kan kjøpe lykke er det fordi man ikke kan kjøpe de to siste. Penger i seg selv gir ingenting uten å ha noe å bruke det på/noen å bruke de med. Har mer enn nok penger, men er kjedelig å tra på kafe, kino osv. alene. Stirrer også en del i veggen gjemme, ikke fordi jeg ikke har råd til noe annet, men fordi jeg verken har mulighet eller ork til noe annet...

 

Anonymous poster hash: e4b55...702

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Dette har vært en begredelig dag uten at jeg har fått gjort så særlig mye. Når jeg tenker over det har jeg egentlig ikke gjort noe som helst.

 

Trist.

[AnonymDiskusjon]

Dette har vært en begredelig dag uten at jeg har fått gjort så særlig mye. Når jeg tenker over det har jeg egentlig ikke gjort noe som helst.

 

Trist.

Ikke jeg heller, slik som alle andre dager, naturligvis.

 

Jeg lever i en drømmeverden. Jeg vet at jeg må skjerpe meg, få de riktig tankene prioritert, men latskapen tar overhånd. Jeg sitter i en flokk venner og føler ensomheten større enn noen gang.

 

Anonymous poster hash: 92a70...919

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Venner er fint å ha.

[AnonymDiskusjon]

Ja, men hva, når dine venner ikke kan fylle ensomhetsbehovet?

Anonymous poster hash: 92a70...919

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Heller venner enn ikke venner.

[AnonymDiskusjon]

Det har du helt rett i, og det var ikke meningen å fremstå som egoistisk.

 

Sukk.

Anonymous poster hash: 92a70...919

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Du gjør jo ikke det. Her skal du få lov til å deppe så mye du bare vil. Mener ikke å bagatellisere det at du er ensom.