Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Klossmajoren]

For det som går opp må alltid komme ned igjen

[Kea]

neida det går alltid litt opp igjen

Nei, men det går fint, jeg har én trofast venn som alltid vil være der og gi trøst når det står på som verst: mat. Mat gir trøst og trygghet for meg, fordi når jeg spiser slipper jeg å konfronteres med følelsene mine. Endret 12. september 2013 av Therawyn

[Reconzile]

 

Nei, men det går fint, jeg har én trofast venn som alltid vil være der og gi trøst når det står på som verst: mat. Jeg er trygg så lenge jeg bare spiser mat.

Auda, den er sur. Som ein trøstevenn kan mat ha dårlig påvirkning.

Men ja det er surt til tider, blei selv mobbet til det punktet eg hadde knuttet tau og stirret ut vinduet. Men skal eg seie ein ting, er det det at uansett kor langt ned ein går så kan det gå opp igjenn. Og korleis kan ein virkelig oppleve gleder uten å ha følt stor sorg?

 

Uansett. Snakk med nokon, bli med på opplevelser, og prøv å nyte alt. Eg prøver ikkje å seie det er lett som berre det, men om ein prøver hardt å sette pris på noko kvardagslig, så kan det lette på litt.

 

Edit: Trening eller diverse mosjon skal visst også hjelpe mot depressjon, også får ein så greie resultater frå det også :=)

Endret 12. september 2013 av Reconzile

[AnonymDiskusjon]

http://smaaprat.tumblr.com

 

et sted der jeg lufter tankene mine.

Anonymous poster hash: 1e383...537

[AnonymDiskusjon]

http://smaaplukk.tumblr.com

 

et sted der jeg lufter tankene mine.

Anonymous poster hash: 1e383...537

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Sur.

[medlem-156941]

Sur.

Kvifor?

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Kvifor?

 

Denne dagen har gått til helvete.

[medlem-156941]

 

Denne dagen har gått til helvete.

Korleis då?

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Det skal jeg ikke ta opp her.

[medlem-156941]

Uansett kva det er, så ordner det seg nok!

[Rescue me]

Jeg tror folk er avhengig av å være deprimert. Det er noe familiært over det hele, og man er ofte redd for det man ikke kjenner til.

 

Mye er også en nedgående sirkel:

Dårlig motivasjon fører til dårlig resultat, som igjen fører til dårligere motivasjon, som igjen fører til dårligere resultat, osv.

 

Vil forsåvidt si mat og rusmidler har mye å si for hvor glad man er. Sunn mat som grønnsaker og rene råvarer er supert for å føle seg bra. Mens slikt som sukker og rusmidler fucker opp med nevrotransmittererne (link Wikipedia) i kroppen vår, som igjen går utover hvordan vi føler oss. Også slikt som D-vitamin er viktig for å unngå depresjoner, og viktigste kilde for D-vitamin er sola. Kanskje ikke så rart da at det er så vanlig med "mørketidsdepresjoner".

 

Vil runde av med noe jeg ser på som et av de beste sitatene noen gang, da jeg kjenner meg så sykt igjen:

 

"I am an old man and have known a great many troubles, but most of them never happened."

- Mark Twain

Endret 12. september 2013 av Kun10kr

[Laserbeam]

Tung dag. Det har dukka opp noe som har trøkt meg nedi gropa, igjen. Jeg skal få hjelp med å få det ordna, hvis ikke så kommer jeg til å sitte skikkelig i det. Og da er det ingen vei opp. Jeg bare håper at gropa ikke blir noe dypere. Foreløpig så har jeg en stige å holde meg fast i. Men den kan fort forsvinne, og gropa plutselig mye dypere.

 

Edit: Problemet som skal fikses har ikke noe med min mentale helse, foreløpig. Bare en lei, forhåpentligvis, økonomisk misforståelse. (Går ikke inn på detaljer på et åpent fora, alt for personlig, måtte bare blåse ut litt tanker).

Jeg håper det løser seg fort. Hvis ikke; så er jeg redd for at jeg graver meg såpass dypt, at det er ingen vei tilbake. Jeg graver meg ned, kommer til slutt såpass dypt, at jeg blir knust av gravitasjonskreftene, og er borte, for alltid. Jeg håper ikke at det utvikler seg såpass langt, nå er det bare å vente og se, vente og se.

Endret 12. september 2013 av Gnålern

[Rescue me]

Tung dag. Det har dukka opp noe som har trøkt meg nedi gropa, igjen. Jeg skal få hjelp med å få det ordna, hvis ikke så kommer jeg til å sitte skikkelig i det. Og da er det ingen vei opp. Jeg bare håper at gropa ikke blir noe dypere. Foreløpig så har jeg en stige å holde meg fast i. Men den kan fort forsvinne, og gropa plutselig mye dypere.

Hva om du tar en tur ned i denne gropa for å se hva som er der? Kanskje det viser seg at det ikke var så veldig mye å være redd for. Det vil selvfølgelig være veldig vanskelig å akseptere da det innebærer at du har tatt feil i en lang tid, men jo lengre det går før du velger å møte frykten, jo verre blr det å møte den.

 

Å tro meg, å ikke ha noe å tape, er den mest fantastiske følelsen som finnes. Selv om alle som kjenner deg, og allerede har definert deg som "den du er", vil synes du har "forandret" deg, blitt "gal" eller noe sånt, selv om du egentlig aldri har vært "mer deg selv", da dine frykter ikke holder deg tilbake.

Endret 12. september 2013 av Kun10kr

[Rescue me]

 

 

Edit: Problemet som skal fikses har ikke noe med min mentale helse, foreløpig. Bare en lei, forhåpentligvis, økonomisk misforståelse. (Går ikke inn på detaljer på et åpent fora, alt for personlig, måtte bare blåse ut litt tanker).
Jeg håper det løser seg fort. Hvis ikke; så er jeg redd for at jeg graver meg såpass dypt, at det er ingen vei tilbake. Jeg graver meg ned, kommer til slutt såpass dypt, at jeg blir knust av gravitasjonskreftene, og er borte, for alltid. Jeg håper ikke at det utvikler seg såpass langt, nå er det bare å vente og se, vente og se.

 

Økonomiske problemer er ikke bra, da det fører til stress, som igjen fører til dårligere livskvalitet og helse. Sånn som vi er designet fra naturens side, er stress responsen en overlevelsesmekanisme, som skal holde oss i livet om vi kommer over en truende situasjon. I dagens samfunn er problemet at det er så mye som kan sees på som truende, og kan aktivere denne stress responsen, så vi går på mange måter rundt med et konstant lavt nivå av stress. For å bli avslappet igjen, kan vi aktivere noe som heter; vagus nerven (link Wikipedia), gjennom blant annet å ta dype pust. En enkel øvelse som kan tas for å få kroppen til å slappe av, er å ta dype pust (gjennom nesen), som man holder inn et par sekunder.

[Kea]

Kun10kr, du har nok rett i at depresjon er noe man kan bli avhengig av om det pågår over lengre tid. Jo lenger man er deprimert, desto vanskeligere er det å komme seg ut av det. Det blir en del av den man er og man føler seg ukomplett uten den. Dessverre, selv med denne viten, så er det ikke bare å kaste den over skulderen og komme seg videre. Men selvfølgelig, selv om dette er tilfelle, trenger det ikke å bety at den som er deprimert ikke har noen grunner til det. For min del er det andre ting enn "avhengigheten" som gjør at jeg er deprimert.

[YAAS]

Tenker ofte at jeg angrer på mye av det jeg har gjort de siste årene, og gjennom tenårene. Jeg kommer meg liksom ikke videre, av alle sjangsene jeg har ødelagt og alle sjangsene jeg bare har latt fly vekk. Har skyldfølelse for alle jeg har såret, alle skuffelsene folk har fått på grunn av meg.

Venner av meg har altfor mye å gjøre, så jeg blir helt passiv.. spesielt i helgene. Får altfor mye tid til å tenke på hvordan livet mitt til nå føles tomt og meningsløst. Mister ofte synet på fremtiden og har tildens til å tenke at alt ender katastrofalt uansett hvordan jeg gjør ting, og jeg snubler mye mer i mine egne tanker. Det er som om selvtilitten min bare forsvinner litt etter litt, jeg var ikke sånn som dette før.

Sliter å komme meg ut av kyniske tanker og karakterdrap i hodet mitt mens jeg snakker med andre. Ingenting får meg til å føle glede lenger, og ting glipper ut av hendene mine uten at jeg en gang orker å ta tak i det, Er lei, vil vekk, vil frem..

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke hva som skjer med meg....

 

Jeg har vært deprimert før, men det er visst ikke over. Jeg kritiserer meg selv stadig vekk...

Når jeg er med andre så smiler jeg hele tiden. Smiler også når jeg er hjemme alene, men er det normalt? Er det normalt å le så mye jeg gjør? Eller alltid være glad?? Er det slitsom for de andre jeg er med? Blir jeg for ernærgisk?

 

Snakket med en venninne på tlf istad. Vi måtte utsette en avtale noen timer, og jeg følte jeg kjørte over henne da vi snakket... Jeg sa ikke noe feil, men føler at jeg ble for ernærgisk i mobilen... " Den er grei, du får kose deg hos bestemoren din imens, hadet bra! " føler jeg avbrøyt henne...

Jeg vet ikke. Blir det for mye?.

I tilegg til dette er jeg for mistenksom ovenfor ting. Uff, jeg overtenker...

Anonymous poster hash: 05ebd...ffb

[Rescue me]

Drev å leste "Warrior of the Light, A Manual" av Paulo Coelho.

 

Synes det som står på den ene siden passet jævlig bra inn i denne tråden:

 

A Warrior of the Light knows that certain moments repeat themselves.

 

He often finds himself faced with the same problems and situations, and seeing these difficult situations return, he grows depressed, thinking that he is incaple of making any progress in life.

 

"I've been through all this before," he says to his heart.

 

"Yes, you have been through all this before," replies his heart. "But you have never been beyond it".

 

Then the Warrior realizes that these repeated experiences have but one aim: to teach him what he does not want to learn.

[Rescue me]

Kun10kr, du har nok rett i at depresjon er noe man kan bli avhengig av om det pågår over lengre tid. Jo lenger man er deprimert, desto vanskeligere er det å komme seg ut av det. Det blir en del av den man er og man føler seg ukomplett uten den. Dessverre, selv med denne viten, så er det ikke bare å kaste den over skulderen og komme seg videre. Men selvfølgelig, selv om dette er tilfelle, trenger det ikke å bety at den som er deprimert ikke har noen grunner til det. For min del er det andre ting enn "avhengigheten" som gjør at jeg er deprimert.

Aldri sagt det er lett. Men når alt kommer til alt, så har man "valget" om man vil være deprimert eller ikke. Jeg har vært deprimert i lange perioder tidligere, og det er ikke spesielt artig, og det er vanskelig å komme ut av. Selv om det nok er noe som utløste depresjonen, blir selve depresjonen en nedgående kurve som forsterker seg selv. Vanskelig å komme ut av, men man må bare ta valget om å komme seg ut av den, og være klar over at det er en lang prosess som ikke er gjort over dagen. Bare prøv å ta små skritt hver dag i rett retning, og ikke være så veldig hard mot seg selv.

 

Men ja, depresjoner er vanskelig å komme ut av. I min erfaring er slikt som å spise riktig, være med venner, positiv tenking, meditering, holde seg unna porno (dreper motivasjon), og prøve å få gjort ting som skal gjøres, noe som hjelper.