Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[€uropa]

Sånn tenkte/tenker jeg også. Jeg prøver bare å gjøre det beste ut av det. Kjøpe frukt, eller noe annet godt å kose seg med i solen samtidig mens jeg leser. Tenn stearinlys, finn fram snacks du liker og ha seriemaraton. Rett og slett bare prøve å kose seg alene.

Har en jobb som tilsier at jeg kan se det jeg vil av filmer og serier på jobb, blir fort over 20 timer film/serie titting i uka, så seriemaraton frister ikke. Heller ikke lesingen sola, har ikke lest en bok siden ungdomsskolen og trives med det

Men finner veien ut på terrassen uten boka.

Å kose seg alene klarer jeg, men 4 uker er i overkant mye uten noe mer fornuftig å gjøre.

 

Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

 

Kanskje dere skal ta dere en tur ut i sola sammen? Da vil dere begge være mindre alene.

[Klossmajoren]

La meg bli med da!

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

Kanskje dere skal ta dere en tur ut i sola sammen? Da vil dere begge være mindre alene.

Sånn ca 0 sjanse for at vi bor i nærheten av hverandre, bor på ett relativt lite sted.

 

Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[medlem-306067]

Sånn ca 0 sjanse for at vi bor i nærheten av hverandre, bor på ett relativt lite sted.

 

Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

 

I Buskerud?

[AnonymDiskusjon]

I Buskerud?

langt unna buskerud Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[Evilposelos]

Kjæresten gjorde det slutt for akkurat snart et år siden og med han forsvant det sosiale. Var bare på fester med vennene hans. Ikke har jeg facebook for det er ikke vits å være inne der når jeg ikke har noen å prate med og mobilen har vært avslått i flere uker nå siden det er ferie. Hurra.

Kjenner jeg begynner å savne eksen litt. Gruer meg til bursdagen min gjør jeg også.

*klem* Kan lage bursdagskake og komme på besøk jeg Når har du bursdag?

[medlem-306067]

*klem* Kan lage bursdagskake og komme på besøk jeg Når har du bursdag?

 

Søte deg. Mellom 1-5. Vil ikke si eksakt.

[AnonymDiskusjon]

Kunne ønske familien hatet meg, så hadde jeg ikke hatt noen uvilje mot å la min livstråd bli avskåret. Venner går det alltids an å kvitte seg med, så de går fri for skade.

 

Hvor henter man næring til følelsen av mening?

 

Anonym poster: 8c4ada8e3cbe9211f4367d470fd598dd

[Sexylubb1]

Hvor henter man næring til følelsen av mening?

 

Anonym poster: 8c4ada8e3cbe9211f4367d470fd598dd

 

Noen henter den i seg selv/sine egne drømmer. Noen finner det i venner og familie. Noen finner det i jobb og studier og noen finner det i religion eller veldedighetsarbeid. Og så er det de som aldri finner det, de som later som de har funnet det og de som ikke bryr seg.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er usynlig, jeg er latterlig, jeg er verdiløs, jeg er ikke noe som helst. Hva i helvete venter jeg på? Anonym poster: 5bab32d4e26cb20576699f08303c9c84

[AnonymDiskusjon]

Sliter med å glemme en person jeg holdt på med og delte mange sterke opplevelser med. Klarer ikke snakke med noen om det heller. Gjør det jeg kan for å holde meg opptatt med ting og det funker i perioder, men med en gang jeg ikke har noe å ta meg til, når jeg ikke får sove om nettene, så dukker det opp masse opplevelser med h*n om går på repeat. Hadde aldri funket å fortsette det heller, men det gjør fortsatt vondt. Hvordan glemme? Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[Kea]

Jeg kaster bort tiden min på å drømme meg vekk i andres liv istedenfor å leve mitt eget. Jeg syns ikke livet mitt har noe verdi. Siden jeg var liten har jeg hatt lyst å bli skuespiller. I det siste har jeg lent mer mot sanger, men jeg eier ikke sangstemme, så det er ikke en mulighet.

 

Jeg vil bare bli noe. Noe stort. Jeg vil drive med noe jeg liker. Jeg vil omgås andre som er noe. Så da lever jeg meg heller inn i filmer enn å innse hvor kjedelig og ubetydelig mitt eget liv er. Sukk.

[AnonymDiskusjon]

Har storkost meg i det siste.. Hatt to flørter gående, småbetatt i en som jeg har holdt på med litt frem og tibake(som nå har endt opp med ett familiemedlem av meg istedet), flørtet med en annen som jeg gjentatte ganger har sabotert av frykt for å faktisk finne meg en å dele livet med... Hun har nå hooket opp med broren til hun andre...

 

Da satt jeg igjen.. alene.. enda en gang... 5th wheel and such.. det er noe som gjentar seg med altfor gjevne mellomrom i livet mitt.. Jeg saboterer så mye for meg selv at det nesten skremmer meg. Har ett utrolig godt venneforhold til hun første, men innerst inne vil jeg gjerne noe mer. Ikke noe problem, bare å gjemme følelser vekk det. De forsvinner tilslutt. Med tiden.. Tiden leger de fleste sår sies det. Det som gjøre mest med meg nå, er ikke jentene eller hvem de hooker opp med.. Det er det at livet mitt repeterer seg atter en gang...

 

Har lyst å knuse noe nå.. Men da hører alle fire meg, er tre soverom vegg i vegg her vi bor... Kjenner jeg meg selv rett, så er jeg tilsynelatende ok imorgen. Da har jeg enda ett lass følelser liggende under ett lag med dritt. Hvis jeg ikke snakker med hun gode venninnen min, og sier jeg innerst inne vil noe mer... Da ødelegger jeg for henne og familiemedlemmet mitt. Ender opp med at jeg trekker meg unna og later som fuckings ingenting. tenker jeg...

 

Faen i helvete, er det rart jeg skubber de fleste vekk fra meg?? Jeeeeezez hater dette følelsedritet, er oppturer, men fanken de nedturene er pokker meg ikke verdt det ass..

 

Sorry for rotete skrevet, er full og ikke helt zen-tankegang på meg... Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Norge, hvor er du?

[AnonymDiskusjon]

Usikker på om jeg klarer å holde ut lenger. Motivasjonen og pågangsmotet begynner å ta slutt.

 

Akkurat når alt har vært bra i en stund, og alt ser normalt ut. Så faller alt sammen igjen. Det håpet jeg hadde for at det faktisk kunne bli bedre, går sakte men sikkert bort. Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d

[FrøkenTrist]

Etter et år stabil, har jeg nå møtt veggen igjen. Jeg har det helt for jævlig i dag. Alt er tungt og slitsomt, hjernen er superrask og utrolig negativ og ingenting stemmer. Jeg er stygg og tjukk og slem og ingen vil ha meg.

 

Jeg vet jo at alt dette er feil, men hjernen min gir seg fader ikke... Jeg vet av erfaring at hvis hjernen holder på sånn for lenge blir det den sier sant, og jeg blir faktisk stygg, tjukk og slem... I mine øyne iallfall.

 

Jeg kjemper med nebb og klør for at hjernen ikke skal vinne denne kampen, men føler at jeg ikke klarer kjempe så veldig mye lenger nå. Vina i kjøleskapet er fryktelig fristende, det samme er sjokolade, potetgull, menn og alt annet jeg kan bruke selvdestruktivt. Trenger å få sortert tankene og følelsene, men klarer det ikke alene...

Men det hjalp å skrive litt.

[IcedInsanity]

Etter et år stabil, har jeg nå møtt veggen igjen. Jeg har det helt for jævlig i dag. Alt er tungt og slitsomt, hjernen er superrask og utrolig negativ og ingenting stemmer. Jeg er stygg og tjukk og slem og ingen vil ha meg.

 

Jeg vet jo at alt dette er feil, men hjernen min gir seg fader ikke... Jeg vet av erfaring at hvis hjernen holder på sånn for lenge blir det den sier sant, og jeg blir faktisk stygg, tjukk og slem... I mine øyne iallfall.

 

Jeg kjemper med nebb og klør for at hjernen ikke skal vinne denne kampen, men føler at jeg ikke klarer kjempe så veldig mye lenger nå. Vina i kjøleskapet er fryktelig fristende, det samme er sjokolade, potetgull, menn og alt annet jeg kan bruke selvdestruktivt. Trenger å få sortert tankene og følelsene, men klarer det ikke alene...

Men det hjalp å skrive litt.

 

Her er det åpent 24/7 så det er bare å lufte alt det en vil!

[AnonymDiskusjon]

Lørdag kveld, drikke på fest der jeg kjenner 1 person, ut på byen, drikke med flere jeg ikke kjenner eller. Trives ikke på byen engang.

Drikker sikker alt for mye som vanlig, husker ingenting i morgen, så kvelden er egentlig bortkastet, men bedre å deppe på byen enn å deppe hjemme alene sikkert...

 

Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[AnonymDiskusjon]

Om jeg ikke forandrer tankemønstrene jeg er fastlåst i, ser framtiden dyster ut. Jeg er lei av å konstruere problemer, være negativ og pessimistisk. Fremst av alt er jeg lei av hvordan det har gått automatikk i valgene jeg tar. Mitt syn på verden og meg selv gjenspeiles i valgene jeg tar og følgelig ender jeg alltid opp der jeg begynte. Isolasjon som eneste utvei. Jeg må rive opp fundamentet jeg har bygget mitt liv på. Frigjøre meg fra dette fengslet jeg har bygget i mitt eget hode. Verden er der og jeg her.

 

Gi meg styrke. Anonym poster: 5160e39486896452f3467ebab614fe23

[AnonymDiskusjon]

Sikkert en piss-sak sammenlignet med hva mange andre som har skrevet her har opplevd/opplever.

 

Har gått og vært mye om ikke deprimert så i det minste langt nede i det siste halve året.

Er vanvittig forelska i ett menneske som jeg har holdt på med i 7 mnd uten at det ser ut til at det kommer til å bli noe mer seriøst.

 

Jeg tenker konstant på denne personen og til tider føler jeg meg besatt. Kanskje vil jeg ha dette mennesket bare fordi jeg ikke kan få det...

 

Gjerne går det dagevis mellom hver gang det er noe livstegn fra personen og jeg føler at jeg lider meg igjennom dagene. Går bare å venter og har mobilen for hånden hele tiden. Dette kombinert med at jeg føler meg noe utbrent pga jobb gjør at det eneste jeg klarer å gjøre når jeg kommer hjem fra jobb om dagen er å legge meg i senga og døse av å drømme om ett liv sammen med dette andre mennesket.

Jeg ser konstant etter tegn på gjensidige følelser og har brent meg på at jeg ser og hører det jeg vil høre flere ganger og tolker dette stakkars andre mennesket feil.

 

Humøret går utrolig opp og ned i løpet av en dag. Ett minutt kan jeg tenke at jeg skal glemme å svare neste gang jeg får melding, og stoppe opplegget vi har. Så 10 minutter senere tenker jeg at jeg skal spille hard to get en periode. Så kan det gå to minutter igjen og det eneste jeg tenker på er at om jeg kjemper lenge nok så vil vedkommede falle for meg til slutt! Noen ganger tenker jeg at "Dette mennesket kommer aldri til å bli "mitt"" deretter kan jeg plutselig tenke at "Jeg kommer til å klare det til slutt!" Føler meg nesten schizofren.

 

Jeg er utslitt av å være så forelsket/besatt. Jeg er sint og trist på meg selv og vil bare at følelsene skal stoppe fordi jeg føler at det sliter meg ut og at denne personen kanskje ikke fortjener meg.

Jeg er en ung voksen, og har vært forelsket før, men denne gangen har det tatt helt av. Det nekter å slippe. Det føles anderledes enn andre forelskelser. Det føles virkelig riktig. Og jeg er livredd for å skyve vekk det andre mennesket. For jeg kommer aldri til å møte en lignende person noen gang igjen hvis det skjer. Anonym poster: 2b1a3344a0b823bc6f759e775b83a68d