Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Harley Quinn]

Blæh, skal prøøøve å være sosial i helgen og få et liv.. Ei vennine skal vist på vors oppe ved meg før de skal på puben i morra, jeg får kanskje prøve å være med der kanskje.. Problemet er jo at jeg er såklart dritsosial når jeg er full, der er det ikke noe problem i heletatt, men edru, jo da, sosial da og, men gjør grusomt vondt inni meg da ja..

[Gjest Cuddle]

I en ubehagelig fjernhet nærmer jeg meg sakte men sikkert en mulig psykose.. en heftig depresjon blanda med ubehagelige følelser.. en ubrukelig lege.. jeg ser lyst på det for helvee.. JEG PRØVER.. jeg sier, DET BLIR BEDRE GUTT FOR FAAN BARE VENT DU FÅR HJELP DET GÅR.. jeg liker mange ting og ser på livet med et smil og på alt det har og fuckings tilby.. men FAENSKAPET STOPPER MEG I Å LEVE.. jeg er vanligvis en cocky person men nå vil jeg ha KOOOOOOOOOOS, jeg vil ha kos av en god jente.. det er det jeg trenger nå.. jeg vil ikke se halilusinasjoner og slite med depresjoner i en blanding av at jeg føler at jeg forsvinner mer og mer fra denne verden.. FOOOOOR HELVETE NÅ ER JEG LEI.. ja capslock hjelper ikke i situasjonen MEN JEG TRENGER OG SKRIIIIIIIIIKE HØØØØØØØØØØØØØØØYT. WLLLLLLLLLLEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEHHHHHHHHHHHHHHHHH

[Gjest fml]

We are so young, our lives have just begun, but already we're considering escape from this world.

[b-real]

Tenkte kanskje noen kunne ha godt av å se denne serien her:

 

 

Stephen Fry - Manisk deppresiv

 

En skulle ikke tro det utfra det man har sett av fyren tidligere på tv. Virkelig verdt å få med seg.

[MegGriffin]

skulle ønske du ble til den du var i fjor. missu baby.

[Cortinarius rubellus]

Breal: Den "serien" der er helt utrolig bra og samtidig veldig vond og se på.

Ihvertfall hvis man klarer og se seg selv utenfra.

Er en serie alle burde se, og tror flere her inne kommer til og kjenne seg igjen hvis de er voksne og tenker tilbake.

[Gjest NS]

Jeg er svak. Jeg er udugelig. Dette kan ikke fortsette! Jeg må bare ta meg sammen, rett og slett. Jeg kommer aldri til å nå målet mitt hvis jeg holder på sånn som dette her. Seier smaker best. Vær så snill, ikke fortell meg at jeg er tynn eller slank. Vi vet alle at det ikke er sant. Det gjelder ikke meg. Hvis jeg ikke klarer dette engang, hva skal jeg kunne klare da? Jeg kan ikke gå rundt og vente på at ting skal utvikle seg. Jeg må stå for utviklingen selv.

[Gjest lukket]

Har slitt et år nå snart, men har de siste månedene eskalert seg.

 

Føler meg veldig depressiv, føler jeg ikke fortjener dette. Merker at jeg nå kjenner tårer bare av å tenke på hele greia. Ingen vet hvor mye jeg sliter, ikke en gang kjæresten. Klarer ikke snakke om det til andre, fordi jeg vet at alt er over når jeg blir kvitt sykdommen min. Vil ikke si mye pga å bli kjent igjen, men har hatt den i et par år, og den kan gå bort om altifra en mnd til et år. Folk vet om sykdommmen, men ikke hvor mye den tærer på meg. Føler jeg har mistet all frihet. *puste*

 

Jeg tenker negative tanker når jeg er alene. Tenker hvor deilig det hadde vært å bare slippe alt, men kunne aldri i livet gått så langt som selvmord. Thou det å reise spontant vekk fra alt og alle har frista, men hadde ikke gjort noe bedre. Tolker alt negativt over telefon/msn/sms etc. Først når jeg er sammen med folk, feks kjæresten, ser jeg hvor håpløse tankene mine er.

 

Hele poenget mitt er at jeg ikke ser hva hjelp jeg kan få. Lykkepiller eller noe ville ikke endret situasjonen, hadde fortsatt måtte holde på sånn som jeg gjør til jeg blir frisk. Ville kanskje hjulpet snakke med noen om det, men er lei av å bli syntes "synd" på pga sykdommen. Vil ikke at folk skal tenke på at jeg sliter.

 

Har vært ekstra tungt da jeg blir fortalt hvor bra sykdommen heles, men tålmodigheten min har nådd ei grense. Kjenner det var godt å skrive litt, letta litt på trykket i tårekanalene..

[b-real]

Er det virkelig så ille at du ikke kan dele det med kjæresten din? Tror du ikke han/hun kommer til å støtte deg? :\

[Gjest lukket]

1. Jeg føler ikke å lempe på hun noe som det, i tillegg til at jeg har sett at hun er litt selvsentrert for tida.

 

2. Hun er visst og litt deppa for tida, og prøver å virke kul ellers siden jeg kan finne på lite pga sykdommmen, vi har jo bare vært sammen snart et halvt år.

 

Og toppen av alt, nå sa hun just at hun ville snakke en times tid imorra. Om "følelser og sånn", lover jo JÆVLIG bra.. Jævla jojo humør, igår var vi på middag hos foreldrene. Der kyssa vi og koste, nå idag ser det ut som det er slutt.. Aldri krangla, alt har gått fint.

 

Vurderer bare være en bitch imorra, hater at jeg kan være så snill og god av og til, hater samvittigheten min. Må jeg slite med tanker om å glemme hu og...

 

Har kun en god venn jeg føler jeg kunne snakka med om dette, men pga en hendelse i familien hans ifjor vil jeg ikke lempe noe sånn på han..

[Gjest lukket]

Føler meg jævlig akkurat nå, har lyst å bare drikke meg full til jeg sovner.. Overanalyserer alt, tenker over alt. Det tærer. Få sove nå? Skjer ikke..

[kanin333]

Slapp av og hør på musikk du liker. Det går nok bra skal du se. Prøv å sove selv om det kan virke vanskelig, søvn er viktig så du ikke blir helt utslitt i morgen.

[Gjest NS]

Det er så trist å tenke på hvordan alt var mellom periodene. Ifølge venner strålte jeg. Skjønn, blid og glad, visstnok. Nå råtner jeg fra innsiden. Jeg er ikke lenger fornøyd med klærne jeg har på meg, kroppen min eller prestasjonen min generelt. Mitt syn på meg selv og verden er så svart som det kan få blitt, og det ser ikke ut til å endre seg. Når skal det slippe taket denne gangen? Vil det i det hele tatt gjøre det? Det har gått enda lenger denne gangen. Jeg er i ferd med å utvikle noe...eller er jeg forbi "utviklingsstadiet"? Er jeg dypt inne i det? Vasser jeg ikke lenger på grunna? Det føles ut som om jeg er vandrer rundt med en døende kropp, og en døende sjel.

[Squinty]

En av mine tidligere romkamerater fra militæret valgte den lette utveien for noen dager siden. Jeg har dessverre ikke hatt noe særlig kontakt med ham siden militæret, men i tjenestetiden var han virkelig en av dem som gjorde en forskjell i hverdagen.

 

Jeg vet ikke hvorfor han valgte denne utveien. En ung mann i starten av tyveårene, alltid blid og positiv. Han gjorde ikke mye ut av seg, men han var en humørspreder, alltid positiv, jeg hørte aldri et vondt ord fra hans munn. Jeg synes umiddelbart at dette er en egoistisk måte å søke en permanent løsning på noe som trolig har vært et midlertidig problem, men hva vet jeg? Uansett klarer jeg ikke å skylde dette på ham. Det fremstår for meg som surrealistisk.

 

Tenk dere om, alle som vurderer denne løsningen. Den løser kanskje dine egne problemer kjapt og brutalt, men den skaper nye problemer for alle etterlatte. Visst har jeg tenkt tanken selv, men jeg kunne aldri, aldri ha fått meg til å gjøre noe så grusomt mot mine nærmeste. Jeg ønsker meg tre år tilbake i tid, ikke for å snakke ham ut av det, men for å gjenoppleve samholdet vi hadde i hele troppen.

 

Avdøde var en fantastisk fin ungdom. I motsetning til de fleste andre jeg kjenner, husker jeg nøyaktig hvor, når og hvordan jeg møtte ham aller første gang, han var markør fra en annen tropp på rekruttskolen på en sanitetsøvelse. Jeg husker at jeg senere reddet skinnet hans en gang han hadde glemt å låse inn våpenet sitt før han forlot rommet, noe han ville ha fått dugelig tyn for om det hadde blitt oppdaget. Og jeg husker aller siste gang jeg møtte ham, da han presterte å gjengjelde denne tjenesten ved å geleide meg bort fra forbudt område da jeg hadde kjørt meg vill inne på militærbasen hvor han var stasjonert i slutten av førstegangstjenesten.

 

Han vil bli savnet.

Endret 26. mai 2010 av Squinty

[Gjest innestengt]

Jeg klarer ikke vise eller fortelle noen hvor glad jeg er i dem. Om de tar initiativet og forteller det først er jeg såklart glad for å svare tilbake, men ellers blir jeg stoppet av meg selv lenge før jeg prøver. Det tynger meg så unødvendig mye ned.

 

År har jeg brukt på å finne ut hvorfor jeg sliter med å finne venner, og jeg har bare fortalt meg selv at fortiden tar meg igjen i form av sosial angst. Jeg vil tro dette har mer å si. Jeg har jo ingen særlige problemer med å snakke med folk, men når det går over til vennskap blir det verre. Jeg klarer ikke engang gi komplementer. Presser jeg ut et på trass høres det bare falskt ut.

 

 

Bør jeg prøve psykolog? Ærlig talt tror jeg ikke noe på det de gjør. Problemet mitt virker mer som noe jeg må helbrede på egen hånd ved å bare møte frykten gang på gang, og det er vel det en psykolog ville bedt meg gjøre òg.

[Niqābninja]

Jeg kjenner igjen problemet. Jeg er latterlig dårlig på å fortelle folk hva de betyr for meg, fortelle de at jeg er glad i de og også på å gi komplimenter. Innbiller meg at jeg kan bli sett på som ei kald, jævla drittkjærring innimellom.

Men det er jo ikke så forbanna lett.

[Gjest Cirby]

Ouch kjenner meg igjenn der ass.. kankje jeg klarer og si at jeg bryr meg om noen, men da må det ha vært et forhold med ei jente som jeg bryr meg veldig om.. klarer heller ikke å gi komplimenter.. men jeg er generelt fucka i hodet så det er nok grunnen, hoho

[Gjest ZZzz?!]

De siste dagene har vært jævlig. Jeg skrev tidligere om at jeg var nedfor, men nå er det bare blitt så mye verre. Jeg mistet nylig en i familien (utenom tragiske hendelse). Det var selvsagt trist, men ikke før lenge etter, etter dager med tenkning begynte jeg virkelig å kjenne det, tankene om døden, om den dagen jeg mister noen av mine nærmeste. Uten venner er jeg redd jeg er for knyttet til mine nærmeste og jeg blir knust bare av tanken. Jeg håper for guds skyld dette er en fase og at fremtidig familie og barn vil gjøre meg i stand til å akseptere alles sjebne.

 

Har aldri vurdert det en gang, men nå begynner jeg å tenke på muligheten for psykolog. Jeg er skeptisk, ikke først og fremst fordi jeg vil være i stand til å snakke med noen, men om det virkelig vil hjelpe meg....

[Catkin]

Jeg kan ikke beskrive hvor jævlig dette er. Ingen ord noen sinne kan beskrive det. Jeg klarer så vidt å skrive dette her. Lily, den lille valpen vi hadde, hadde masse hull i hjertet. Det er et under at hun har levd så lenge, og hun har hatt det vondt. De visste at hun hadde hjerteproblemer, men trodde ikke det sto så ille til. De trodde de kunne fikse det. Jeg trodde hun skulle være hos oss til hun ble frisk. Jeg passet på henne, ga henne mer omsorg enn resten av valpene. Tok henne opp og koste med henne når de andre valpene ble for røffe med henne. Klødde henne på magen og lot henne tygge på hendene mine. Hun var så skjør og myk. Likevel var hun veldig tøff til å være så liten. Jeg fikk ikke engang sett henne en siste gang. Jeg trodde hun kom tilbake....

 

Jeg driter langt i hvor latterlig det høres ut. Den valpen var alt for meg. Jeg ville så gjerne passe på henne og sørge for at hun hadde det bra.

[Cortinarius rubellus]

Høres ikke latterlig ut, høres ut som du sørger over og ha mistet en du er veldig glad i.

Dyr kan skape like mye følelser hos oss som mennesker

 

Kondolerer