Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Saft Suse]

Det er jo derfor jeg sier "de som ikke er så deprimerte". Underforstått "vi som har vært der, men nå har det bedre i en eller annen grad".

 

Beklager, den detaljen gikk meg hus forbi.

Endret 23. juni 2013 av Saft Suse

[AnonymDiskusjon]

Jeg kan fint leve uten venner, slik som nå. Jeg kan akseptere at folk syns jeg er såpass uvanlig at de ler sammen bak ryggen på meg for å føle seg bedre, men hvorfor kan ingen fra det motsatte kjønn ha interesse for meg? Aldri er det noen som viser noen interesse. Eneste er prepubertale jenter på 13-14, noe som er mindre kult når man er over 20. Til og med for 15-16 åringer er jeg uinteressant. Ting hadde vært så mye lettere om jeg hvert fall hadde noe. Men jeg mangler hele pakka. Anonym poster: 5bab32d4e26cb20576699f08303c9c84

[€uropa]

Tøff dag.. :-( Er på ferie og skulle ut på restaurant. Selvom jeg var utslitt, så bestemte jeg meg for å bli med. Har pleid å tatt en angstdempende medisin før vi har dratt, denne gangen glemte jeg det; det var veldig, veldig dumt. Det har pleid å gått greit å bestille selv, men ikke i dag. Jeg klarte å tvinge meg, men ble fort utslitt bare pga det. Matlysten ble borte. Jeg skulle ikke ha lata som at jeg heller ville ha annet, men fikk bytta måltid med faren min. Mamma så mer og mer bekymra ut; så jeg bestemte meg for å tvinge i meg maten, slik at hun ikke skulle bli enda mer bekymra.

Tidligere på dagen;

Det har vært ganske varmt i dag, mellom 28-32c. Vi gikk en lang tur, gikk innom et par butikker, og til en barberer, så jeg fikk kløpt meg. Det gikk greit, men jeg ble mer og mer skjelven der jeg satt. Men tørte ikke å si noe. Da jeg ikke ville forstyrre barbereren i jobben sin, og heller ikke gjøre foreldrene mine bekymra. Etter turen var ferdig, så spillte jeg litt på laptopen, for å slappe av. La meg nedpå etter en stund for å sove / samle krefter til restaurantbesøk seinere på kvelden. Sto opp noen timer seinere, var fortsatt utslitt, så jeg drakk en energidrikk for å kompensere. (Jeg har en stor uvane med å drikke endel energi drikker og brus, for å holde meg oppegående. Men etter å ha lest det innlegget at kroppen kan produsere mindre dopamin og serotonin, hvis jeg drikker slikt for mye, så har jeg tatt angstdempende og beroligende medisin de siste dagene istedenfor. Jeg har også faste medisiner som er både angstdempende og antidepressiva (effexor) og beroligende (risperidon, den aller laveste dosen, kan få utagerende angstanfall).

 

Har nå tatt noe angstdempende, beroligende og noe som hjelper meg å sove. Har skrivd lapp til foreldrene mine om å ikke bli bekymra, hvis jeg ikke våkner før etter 14:00.

 

Jeg kjenner meg igjen. Jeg har ikke angst, men jeg blir også helt utslitt av å omgås andre mennesker og spesielt mennesker jeg ikke kjenner godt. Det mest slitsomme er å åpne munnen og si de riktige ordene og generelt ta hensyn til at det er andre mennesker i nærheten når man får et plutselig behov for å bevege seg eller gå og gjøre noe.

 

Jeg bor i en studentbolig og har slitt litt med det dette skoleåret. Det går greit å omgås dem jeg deler kjøkkenet med, for de ble jeg jo tidlig kjent med og de er forutsigbare. Men det er verre når de inviterer andre folk. Spesielt en utvekslingsstudent liker å invitere syklubben sin, det vil si tre-fire andre utvekslingsstudenter, så lager de mat og sitter gjerne på kjøkkenet og prater i flere timer. Jeg kan jo ikke nekte henne å ha besøk, for det er jo like mye hennes kjøkken som mitt og mitt irrasjonelle ubehag er jo mitt problem. Men jeg blir så sliten av det, selv om de bare sitter og snakker med hverandre og ikke sie noe til meg, så sitter jeg av og til på rommet mitt og venter et par timer med å lage mat hvis jeg ve at de skal gå snart, slik at jeg kan gjøre det helt alene.

 

Det er annerledes når jeg er på jobb. Da gir jeg jo bare informasjon og svarer på spørsmål i forbindelse med jobben, som jeg har svart på hundrevis av ganger før. Men det er jo så klart vanskeligere de få gangene kundene vil småprate.

 

Det har virket sånn de siste 10 årene av mitt liv. Det er greit å være med dem, men ingen ordentlige venner som en kan stole på.

 

Det er langt mellom dem. Selv har jeg bare en venn som jeg stoler fullstendig på og ham traff jeg tilfeldig da vi var 12 og 11 år gamle. Mora hans bodde sammen med faren til en fyr som gikk i parallellklassen min på barneskolen, så etter hvert ble det til at vi to hang sammen, også etter at kjæresten til mora hans og sønnen hans flyttet og ingen av oss har hatt kontakt med ham etterpå. Jeg hadde vel et par sånne gode venner tidligere, men vi vokste fra hverandre i løpet av ungdomsskolen og de viste seg å ikke være så greie lenger.

Endret 24. juni 2013 av Zarac

[Laserbeam]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg har ikke angst, men jeg blir også helt utslitt av å omgås andre mennesker og spesielt mennesker jeg ikke kjenner godt. Det mest slitsomme er å åpne munnen og si de riktige ordene og generelt ta hensyn til at det er andre mennesker i nærheten når man får et plutselig behov for å bevege seg eller gå og gjøre noe.

 

Jeg bor i en studentbolig og har slitt litt med det dette skoleåret. Det går greit å omgås dem jeg deler kjøkkenet med, for de ble jeg jo tidlig kjent med og de er forutsigbare. Men det er verre når de inviterer andre folk. Spesielt en utvekslingsstudent liker å invitere syklubben sin, det vil si tre-fire andre utvekslingsstudenter, så lager de mat og sitter gjerne på kjøkkenet og prater i flere timer. Jeg kan jo ikke nekte henne å ha besøk, for det er jo like mye hennes kjøkken som mitt og mitt irrasjonelle ubehag er jo mitt problem. Men jeg blir så sliten av det, selv om de bare sitter og snakker med hverandre og ikke sie noe til meg, så sitter jeg av og til på rommet mitt og venter et par timer med å lage mat hvis jeg ve at de skal gå snart, slik at jeg kan gjøre det helt alene.

 

Det er annerledes når jeg er på jobb. Da gir jeg jo bare informasjon og svarer på spørsmål i forbindelse med jobben, som jeg har svart på hundrevis av ganger før. Men det er jo så klart vanskeligere de få gangene kundene vil småprate.

Det er en fellesstue der jeg bor, som beboerne kan bruke, endel er der jevnlig. Jeg veit jeg burde være der, for å få eksponert meg for en slik situasjon. Men jeg orker ikke, så jeg velger heller å sitte inne i min egen leilighet, aleine, og det er heller ingen av de andre beboerne jeg kjenner heller. Kameraten min bruker mesteparten av kvelden med sin forlovede, men han velger da å spille / snakke med meg noen timer på natta, slik at jeg ihvertfall har noe sosial kontakt, han ofrer noen timer søvn pga meg, og det setter jeg selvsagt pris på.

Hvis jeg hadde tørt å ta tog og buss aleine så kunne jeg ha kommet meg mer ut. Jeg prøver å sykle litt, men jeg ender som oftest hjemme i leiligheta igjen, etter 15-20 min.

Jeg har hatt en god periode nå, men den varte ikke så lenge (rundt 1 uke), de gode periodene pleier som regel å vare lenger enn det. Grunnen er mest sannsynlig at jeg var på campingtur (campingvogn) i hælja som var, jeg var sosial hele tiden, trakk meg ikke tilbake en eneste gang, og tok heller ikke noen angstdempende. Ulempen var at når vi skulle dra hjem, så ville jeg egentlig bare være for meg sjøl og sove lenger. Jeg måtte tvinge meg med å stå opp, noe jeg egentlig ikke hadde lyst til. I bilen hjem, så satt jeg kun å så på YouTube filmer på laptopen, som jeg hadde lastet ned. Jeg prata ikke med foreldrene mine, og heller ikke med broren min, noe jeg pleier. Jeg var sliten, og ville bare hjem, ville ikke prate med noen. Men når jeg hadde kommet hjem, og vært hjemme aleine i noen timer, så angra jeg fælt på at jeg ikke ble hjem til mamma og pappa for å spise middag, hadde ihvertfall maskert ensomhetsfølelsen et par/tre timer til. Jeg sendte en melding til kameraten min og spurte om vi skulle spille den kvelden, han visste ikke, da han skulle få besøk. Han måtte se om hvor seint det ble. Jeg sendte han en melding seinere på kvelden, og spurte om han kunne sende meg en melding hvis han ikke kom på seinere. Over et kvarter gikk, og ikke noe svar. "Han er vel opptatt", tenkte jeg. Sendte han så en melding at jeg gikk meg en tur, at jeg var sliten etter campingturen, at jeg ikke hadde lyst til å sove, og at jeg vurderte å ikke dra på støttegruppa dagen etter. Han pleier å svare fort når jeg sender slike bekymringsfulle meldinger. Jeg var kanskje litt utålmodig, men etter fem minutter så sendte jeg han en ny melding; forklarte at jeg ville ha selskap, men at jeg ikke skulle forstyrre han mer, hvis han var opptatt. Jeg var ferdig med å lufte med, for å samle tankene etter cirka tre kvarter. Det hjalp å komme seg litt ut å samle tankene! Sendte han da en melding at jeg har det litt bedre nå, men at jeg fortsatt ville ha selskap (men at det ikke var like viktig da). Etter tjue minutter, så fikk jeg en melding om at han kommer på snart! "Yay!", tenkte jeg. "Endelig litt selskap". Vi prata litt sammen, og kan forklarte meg at grunnen til at han ikke hadde svart på meldingene, var at det er dårlig dekning der han bor. Så han fikk alle meldingene samtidig, og det ganske seint. (Jeg kan bekrefte det, da jeg opplevde det samme, da jeg var på besøk hos han). Da vi var ferdig med å spille, så lovte kameraten min at vi skulle spille sammen i kveld.

I dag så ha jeg bare ignorert alt og alle, orka ikke å stå opp da det ringte på døra, var egentlig fast bestemt på at jeg ikke skulle dra på støttegruppa. Men fem minutter før støttegruppa starta, så tenkte jeg; "Det er bare en liten gåtur, jeg har godt av å komme meg litt ut, det er tross alt det støttegruppa er til." Det var godt, fikk litt andre inntrykk en bare vegga i leiligheta.

Jeg bare håper de 2 siste dagene med mye angst og vonde tanker, bare er et resultat av utmattelse etter campingturen. Jeg har lovt at jeg skal bli med på campingen til hælja som kommer også, men nå er jeg veldig usikker, jeg ville ikke oppleve det samme igjen. Men så dum som jeg er, så utsetter jeg meg for situasjoner jeg egentlig ikke takler, og blir bare utmattet, angstfylt og deprimert av det, når jeg ikke takler det.

[KatrinaS]

Jeg har vært i gjennom mye rart oppigjennom tidene, og veldig få ting går i min vei. Slik har det vært så lenge jeg kan huske og jeg har ingenting å se tilbake til. Ingen glede å se fram til heller.

 

Men nå i den siste måneden har jeg bygget opp et slags savn over noe jeg ikke har. Noe jeg ikke vet hva er, rett og slett. Det er som om jeg lengter etter noe. Vanskelig å forklare, men forstår noen noe av det?

[chokke]

Det er vel ensomhet.

Å vite [for min del]at alle ting jeg må gjøre eller ikke gjøre, må jeg alltid gjøre alene. Ikke ha noen å falle tilbake på og ikke føle en angst for å prestere til enhver tid.

For jeg har jo veldig lite å være fornøyd med, veldig lite å se tilbake til, og veldig lite å se frem til.

 

Kan jo 'bare' ta meg sammen og bli normal.. I wish.

 

Føles som jeg henger såpass langt etter sosialt, at det å begynne igjen ikke er mulig uten å legge alt på bordet for alle og vise alt som er galt.

Endret 24. juni 2013 av chokke

[Kea]

Uff, nå begynner den velkjente lysten til å gi opp å komme sigende. Jeg må bekjempe den, men det er så vanskelig! Ikke har jeg noen å snakke med heller for øyeblikket. Jeg vil ikke bli deprimert i kveld, da klarer jeg ikke komme meg ut av det og jeg kommer ikke til å orke å dra på jobb. Hjelp.

[Sexylubb1]

Siste månedene har jeg ikke orket gjøre noen ting. Kommer hjem fra jobb. Synker ned i stolen. Visner bort fordi jeg er trøtt/slapp/tiltaksløs. Baah.

[IcedInsanity]

Folk som har jobb har i det minste NOE.

[Kea]

Ja, men det er ikke alltid så lett, det heller. Det kommer helt an på personen, jobben, miljøet, osv. De sier at det er sunt å komme seg ut på jobb og være blant folk, men det stemmer ikke alltid, dessverre. Jeg sier ikke at det er sunt å sitte hjemme hele dagen heller, men ikke alle som er hjemmeværende gjør det. Det er enkelte jobber som kan knekke en både fysisk og psykisk, og slike er det ikke alle som har godt av.

[Sexylubb1]

Folk som har jobb har i det minste NOE.

 

Takk. Det får meg til å føle meg mye bedre. La meg hjelpe deg: Klipp deg og skaff deg en jobb.

[IcedInsanity]

Oisann! Eg sa vel ikke at EG ikke hadde jobb? Det at du ikke har tiltak nok til å gjøre noe særlig når du kommer fra jobb synes eg er en bagatell.

 

Folk sliter med mye, eg slet mye da eg gikk uten jobb. Ble veldig innesittende, og veldig a-sosial men for meg så hjalp det å begynne å trene da eg hadde det som verst, ja det var ikke særlig lett å faktisk prøve å gjøre noe når en ikke hadde verken lyst eller energi men som sagt så hjalp det mye.

 

Nå har eg jobb og ting ser lysere ut. Så du trenger ikke være nesevis. Eg prøvde å påpeke at det er ikke alle som har noe å gjøre, langt mindre har en jobb å gå til, og de som har det har i det minste noe å drive dagene sine med.

 

Håper eg gjorde meg forstått nå.

[Sexylubb1]

adkjfsdkljgs

 

Jeg driter i om du synes mine problemer er en bagatell. At andre har problemer får ikke mine problemer til å forsvinne.

[Kea]

Det at du ikke har tiltak nok til å gjøre noe særlig når du kommer fra jobb synes eg er en bagatell.

Dette er en tråd for folk som vil åpne seg om problemene sine. Det er IKKE "ting som irriterer deg grenseløst" eller "First world problems".

 

I tilfelle du ikke hadde fått det med deg, så har folk veldig varierende grader av evnen til å takle problemer. Det er ikke alle som klarer å takle alt likt, med andre ord. Det DU ser på som en bagatell kan være et stort problem for andre.

 

Du har med andre ord null rett til å bagatellisere noens problemer. Bare fordi det er andre som har det verre betyr ikke det at personer med mindre problemer har mindre rett til å poste dem her eller at de problemene er verdt mindre oppmerksomhet!

[IcedInsanity]

Nei langt ifra, men du kunne like gjerne sitert alt eg skrev så hadde gjerne det eg skrev sett mer korrekt ut.

Om du leser hva eg skriver så sier eg hvordan ting fungerte for meg, og gir faktisk ett lite råd om hvordan en kan ende den "onde" sirkelen som eg også har vært inne i (få med deg det).

 

Eg bagatelliserer ingenting, ikke sier eg at noen skal få mindre oppmerksomhet enn andre heller (er ikke en popularitetstråd dette her)

 

At en klarer å gjøre såpass stort nummer over at eg prøvde å vise at å faktisk ha en jobb kan være noe positivt, ett steg i rikitg retning, til noe negativt og en massiv tirade er for meg helt utrolig.

 

Men det har litt med hvilke holdninger en går rundt med også, som sagt eg har vært der og en KAN faktisk komme seg utav det. Selv om det kan virke på enkelte som om de bare er på jakt etter hva som er feil med alt rundt dem og ikke dem selv.

 

Slik var det hvertfall med meg

 

Prøver ikke å ta fra noen alvorligheten over problem en har, uansett problem om du faktisk trodde det.

[Sexylubb1]

Foreslår du leser førsteposten i tråden. Ha en fin kveld.

[IcedInsanity]

Takk det samme.

[Staketten]

Faen. Ei jente er medvitslaus.

[AnonymDiskusjon]

Hurra. Nylig singel, og om noen uker også arbeidsløs. Arbeidsmarkedet jeg skal inn på er håpløst, i hvert fall i landsdelen jeg bor. Trening har jeg ikke overskudd til. Det er såvidt jeg orker å ta oppvasken hver tredje dag før den blir uoverkommelig og helsefarlig. I tillegg har jeg legeutgifter på tusen kroner måneden, som ikke akkurat var budsjettert inn samtidig med at min del av husleien ble dobbelt så stor. Feriepenger og skattepenger som skulle gå til hobby for å ha noe å holde med på, går til å holde meg i live og med tak over hodet. Anonym poster: f773c558d176170c8cacea4419b2c8e6

[Laserbeam]

Hurra. Nylig singel, og om noen uker også arbeidsløs. Arbeidsmarkedet jeg skal inn på er håpløst, i hvert fall i landsdelen jeg bor. Trening har jeg ikke overskudd til. Det er såvidt jeg orker å ta oppvasken hver tredje dag før den blir uoverkommelig og helsefarlig. I tillegg har jeg legeutgifter på tusen kroner måneden, som ikke akkurat var budsjettert inn samtidig med at min del av husleien ble dobbelt så stor. Feriepenger og skattepenger som skulle gå til hobby for å ha noe å holde med på, går til å holde meg i live og med tak over hodet. Anonym poster: f773c558d176170c8cacea4419b2c8e6

Siden du har mye legeutgifter, så får du sikkert snart frikort.