Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Klossmajoren]

Tror du virkelig at det er så enkelt? Å bare "ta seg sammen"?

 

Jeg bare syns at folk som driver med det er helt på jordet... men det er min mening... Ikke angrip meg, orker ikke diskusjon om det.. JA MEN hvorfor tok du det opp da??? ahh, fuck it, glem meg.... jeg har bare teite meninger... move along... lat som om jeg ikke skrev det inlegget please...

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Smålig å fjerne innlegget sitt og ikke stå for meningen sin. Bedre å la det stå og si at man angrer. Men nok om det.

[Roger Roger]

Jeg har sliti med dette i en god stund. Jeg hadde draget på ungdomsskolen, men på videregående gikk det til helvete.

 

Jeg vil så gjerne få meg noe på min egen alder, fordi jeg vet at det ikke er noe feil med utseendet mitt. Jeg blir deprimert at jeg bare har 18 likes på profilbildet mitt.

 

Unnskyld meg men "bare" 18 likes? Rekorden min er 10 for øyeblikket.

[Realzi]

Jeg bare syns at folk som driver med det er helt på jordet... men det er min mening... Ikke angrip meg, orker ikke diskusjon om det.. JA MEN hvorfor tok du det opp da??? ahh, fuck it, glem meg.... jeg har bare teite meninger... move along... lat som om jeg ikke skrev det inlegget please...

Virker som du selv er deppa over noe på måten du skriver.

[Realzi]

Unnskyld meg men "bare" 18 likes? Rekorden min er 10 for øyeblikket.

Du må ikke snakke om likes, jo eldre man blir jo mindre blir kjente intressert i Online chatte sider.

 

Thus ender du opp med 0 likes etter årene.

 

Men dette har ikke med likes og gjøre dette handler mere om selvtilliten deres, og mene at FB likes rangeres hvor fin man er bare helt idiotisk.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Men dette har ikke med likes og gjøre dette handler mere om selvtilliten deres, og mene at FB likes rangeres hvor fin man er bare helt idiotisk.

 

Nei, det er faktisk en veldig god indikasjon.

[Realzi]

Nei, det er faktisk en veldig god indikasjon.

Latterlig holding..

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Latterlig holding..

 

Holdning? Det er et faktum. I alle fall for min målgruppe.

[Realzi]

Holdning? Det er et faktum. I alle fall for min målgruppe.

Wtf er du bare 11 år?

 

Vel da kan jeg se hva du mener, men du skriver som om du er eldre?

Endret 18. juni 2013 av Realzi

[meg0709]

Nå vil ikke jeg kalle meg selv gammel, men jeg er sånn passe over 20, men jeg går ikke rundt å trykker "like" på alle bilder jeg finner, eneste jeg eventuelt trykker "like" på er om noen poster en artig meme eller bilde.

Likes har da ingenting å si sånn sett, selv om en fyr eller jente er pen eller populær så trykker jeg ikke mer "like" for den grunn, men det er nå bare meg, jeg er sær og gretten.

[NiJoh]

Unnskyld meg men "bare" 18 likes? Rekorden min er 10 for øyeblikket.

 

Jeg har 40 likes på et annet profilbilde, det er kanskje derfor jeg blir deprimert. Jeg føler jeg ser ganske bra ut, og hvis noen vil ha det bildet jeg har 18 likes på kan dere få det Tror problemet ligger mye i hvordan sosial status man har. Jeg har ikke så bra sosial status som jeg hadde før. Mye pga jeg ble utsatt for et usant rykte...

[Realzi]

Jeg har 40 likes på et annet profilbilde, det er kanskje derfor jeg blir deprimert. Jeg føler jeg ser ganske bra ut, og hvis noen vil ha det bildet jeg har 18 likes på kan dere få det Tror problemet ligger mye i hvordan sosial status man har. Jeg har ikke så bra sosial status som jeg hadde før. Mye pga jeg ble utsatt for et usant rykte...

Forstår ikke hvor dette kommer ifra.

 

Det er jo populært og gi faen i FB siden 2008.

[Dunsay]

NAV er vanskelig, men NAV er vanskelig fordi jeg er en vanskelig sak for dem, og jeg er en vanskelig sak delvis fordi NAV er vanskelig... "Og slik går nu dagan."

 

Angående likes på Facebook: jeg er midt i målgruppen, er av de mer populære i min omgangskrets, er godt likt og har mange gode, nære og kjære venner. Jeg har videre vært heldig med både kropp, ansikt og utseende ellers. Min rekord på profilbilde-likes er to - 2 - likes, på mitt nåværende. Forsidebildet mitt har fire. Ta det fra meg: antall likes på Facebook-profilbildet er fullstendig verdiløst som indikasjon på hvor pen du er.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Fin dag, på tross av forkjølelse og vondt i halsen.

 

Ta det fra meg: antall likes på Facebook-profilbildet er fullstendig verdiløst som indikasjon på hvor pen du er.

 

For din målgruppe, ja…

[Flatlus]

Hei. Antall Likes må sees i sammenheng med antall Venner man har på Facebook. Altså er LikesPerVenn en god indikator på hvor pen du er.

 

Fra spøk til virkelighet: Om du er depressiv pga. det så burde du begynne å trene, spille fotball og være hyggelig mot alle. Tidkrevende og kjipt, men slik er det. Jeg anbefaler at du heller fokuserer på viktigere ting enn utseende og kommer deg videre i livet

[Rescue me]

Må si jeg ikke er så glad i Facebook, men hadde sikkert elsket det om jeg hadde fått masse "likes" . Vil nok like å tro at jeg ikke bryr meg om "likes", men det stemmer nok ikke. Men nå vil jeg si at det heller ikke hadde vært bra om jeg hadde fått masse "likes", da det på mange måter er en "skitten" måte å føle seg bra på. Om jeg hadde fått masse "likes" hadde jeg garantert bygget et ego rundt det, og hadde nok vært lett vært vippet av pinnnen om noe hadde gått i mot mitt selvbilde som en "populær" person.

 

Det er forsåvidt ikke det eneste jeg misliker med Facebook. Blant annet får det meg til å leve mer i fortiden, legger "begrensninger" på hvem jeg ser på som venner, får meg i blant til å mislike livet jeg lever, og får meg til å bry meg for mye om hva andre tror om meg. Nå har forsåvidt Facebook også noen positive egenskaper. Og vil si jeg hadde det ganske artig med Facebook i vinter når jeg lagde en ny fucked up bruker jeg skrev det jeg alltids tenkte på, og blottla meg ganske greit for å si det sånn.

 

 

 

Må si jeg har blitt ganske oppmerksom på hvordan jeg ofte har lyst til å leve i trua, i stedet for å faktisk gå etter det jeg har lyst til. Kommer nok av at jeg ikke alltids har troa på at jeg kan oppnå det jeg ønsker meg. Tenker nå for eksempel på, at i stedet for å ta kontakt med en person, har jeg heller lyst til å leve i troa på at det kunne blitt noe mellom oss, da jeg er redd for å bli avvist, som igjen skader selvbildet mitt.

 

I stedet for å bruke masse energi på å beskytte det jeg er redd for å vise, må jeg bli mer ærlig, og tørre å risikere noe for å oppnå mine mål. Det å slippe og ha noe å skjule, er en befrielse av dimensjoner.

 

 

 

Må si jeg har ganske mye "selvhat" ovenfor meg selv, da jeg på ingen måte lever det livet jeg har lyst til, eller er den personen jeg har lyst til å være. Og har på mange måter sett negativt på det å hate seg selv, fram til for et par dager siden. Jeg innser nå på mange måter, at det at jeg "hater" meg selv og mitt liv, er en motivasjon for å forbedre livet mitt og meg selv. Men må nok slutte å si til meg selv, hvordan jeg har lyst til å dø, da jeg i perioder gjør det rimelig ofte. Hvem vet, kanskje jeg en dag hadde fått det ønsket oppfylt. Hadde faktisk en "nær-døden" opplevelse (nesten påkjørt av bil) etter en slik periode, og det skremte meg en del.

 

 

 

Så var det dette med venner, har en del, men ikke akkurat så mange gode venner her jeg bor nå (bodd her et år). Mye "hjemme" i helgene, men innser nå på mange måter det jeg egentlig allerede innså for ett år siden; jeg må droppe mange av vennene mine. Grunnene til dette er for det første at mange av vennene røyker cannabis daglig, noe jeg også gjorde før (nå røyker jeg rundt annenhver helg), og ikke nødvendigvis noe galt i å røyke, men man blir veldig passiv av det. Det er på en måte en "juksemetode" for å føle seg i godt humør, og dermed mister man motivasjon for å "gjøre noe" for å føle seg bra. Forsåvidt lett å få seg venner når man røyker, og det er sosialt, så går fint ann å leve et stonerliv om man ønsker det, men er ikke lenger et ønske for meg.

 

En annen grunn til at jeg innser at jeg på "droppe" mange av vennene mine, er fordi de på mange måter allerede har definert hvem jeg er. I deres øyne er jeg den samme personen som når jeg ble vennen deres i utgangspunktet. Så om jeg ska steppe opp i livet, vil jeg nok få en del resistans fra mine venner. Og må si jeg virkelig har følt denne resistansen det siste året. Hadde en periode på et par måneder forrige sommer hvor jeg virkelig følte meg på topp, og alle kompisene mine syntes jeg bare var blitt gal og likte meg dårligere enn når jeg ikke hadde det like bra. Mens nye folk jeg møtte nok likte meg bedre enn den tidligere meg. En kompis av meg sa faktisk, når jeg hadde blitt den middelmådige meg selv, at jeg hadde kommet meg etter mine gale periode.

 

 

 

 

Fin video dette (3min og 39 sek):

 

Tar for seg et tankeeksperiment hvordan, om man hadde kunne drømt hva man ville, ville endt opp med livet vi lever nå.

 

"You would dream the life you actually are living today. That would have been in the infinte multiplicity of choices you would have. Playing that you weren't God."

 

Skal sies jeg har vært veldig interessert i slikt som "the one"/at vi lever i en illusjon/andre virkeligheter, og jeg tror grunnen kommer av at det ville kunne oppløse mine frykter. Men har egentlig innsett litt at det nok er bra å fokusere på denne verden vi lever i nå, og den er på mange måter veldig magisk. I tillegg er det nok vært mye å frykte i andre "virkeligheter" også.

[Rescue me]

Nei, det er faktisk en veldig god indikasjon.

Nå er jeg en mann, og jeg tviler på at Facebook er en god indikasjon på hvor bra man ser ut. Tror slikt som hvor bra bildet er har mye mer å si. Jeg tror også, om man har mange gode venner, eller er en person som mange har lyst til å være venn med, vil få flere "likes" av den grunn (og det tror jeg fordi jeg har gjort/gjør samme greiene selv).

 

Skal sies at jeg ser på meg selv som pen, men dette har jeg egentlig kun gjort i ett år. Da jeg så på meg selv som stygg når jeg var mindre. Har det siste året fått en del tilbakemeldinger på at jeg ser bra ut, men er ikke noe jeg vil henge meg opp i, da jeg ikke tror hvordan man ser ut har noe å si. Eneste jeg tror har noe å si, er hvordan man kler seg og hvor hygienisk man er, men dette tror jeg heller ikke er en nødvendighet så lenge man faktisk ser på seg selv som jævlig attraktiv.

[Dunsay]

For din målgruppe, ja…

Jeg er i en langt større og bredere målgruppe enn jeg gidder gå inn på her, men jeg kan si såpass at jeg er i helt rett målgruppe til å potensielt kunne høste hundrevis av likes dersom det hadde vært viktig. Antallet Facebook-likes på et profilbilde er fremdeles verdiløst som målestokk for hvor pen/kjekk du er.

[€uropa]

Jeg har 40 likes på et annet profilbilde, det er kanskje derfor jeg blir deprimert. Jeg føler jeg ser ganske bra ut, og hvis noen vil ha det bildet jeg har 18 likes på kan dere få det Tror problemet ligger mye i hvordan sosial status man har. Jeg har ikke så bra sosial status som jeg hadde før. Mye pga jeg ble utsatt for et usant rykte...

 

Det er sikkert en del av depperne i tråden som klør seg i hodet nå. 18 likes er jo ikke lite. Selv har jeg to, hvorav den ene er søstera mi, så den teller egentlig ikke.

 

Selv har jeg nylig innsett at jeg nesten ikke har noen venner. Her i Bergen har jeg en del bekjentskaper gjennom studiet mitt, men det virker ikke som om det er plass til meg noe sted, så jeg ender opp med å føle meg som femte hjul hvis jeg prøver å omgås en gjeng. Jeg henger litt med en fyr som bor i den samme blokka som meg og var på faddergruppa mi da vi begynte i fjor, men det er ikke ofte. Nå skal han flytte til en annen bydel med dama si også, så terskelen for å besøke hverandre blir enda høyere. Det var eksamensfest i kveld, men jeg gadd naturligvis ikke å tusle bort alene og edru som et forever alone apetryne.

 

Jeg har prøvd å holde kontakten med vennene jeg hadde på videregående, som stort sett bor i Oslo eller hjemme i Østfold, men det virker som om jeg er de eneste som er interessert i å vedlikeholde vennskapet. For et par dager siden snakket jeg med en tysker som jeg ble kjent med på en språkreise på videregående og som jeg ikke har snakket med på over et år. Han inviterte meg på besøk til Ukraina. Det var jo hyggelig, men det får meg også til å lure på hva jeg gjør feil her da jeg nesten aldri får noen invitasjoner til noe som helst av de menneskene jeg ser og snakker med jevnlig og jeg selv tar initiativ til å bli kjent med.

 

Jeg sliter også med tanken på at folk bare vil ha noe tilbake for et vennskap. Hver eneste potensielle venn er en ulv i fåreklær. Når jeg begynner å bli kjent kjent med nye folk (eller gamle som plukker opp kontakten), så blir jeg bedt om forskjellige tjenester, som for eksempel å hjelpe med skolearbeid, være sjåfør og hjelpe til med graving eller annet fysisk arbeid. Det passer meg ikke alltid å gjøre folk tjenester, men da blir det plutselig mye mindre kontakt. Det er bare den eldste vennen min, som jeg ble kjent med for 7 år siden, og søsknene mine som aldri forventer å få noe igjen for bare å være en venn og holde hverandre med selskap.

 

Når jeg snakker om relasjoner, så kan jeg også nevne at jeg er introvert og har lite behov for sosialisering, selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer av det. Jeg brukte noen år på å lure på om det var noe feil, hvorfor det var slik og om noe eller noen hadde gjort meg slik tidlig i tenårene. Men etter å ha gått over livet mitt og alle de viktigste begivenhetene mange ganger og snakket med foreldrene mine, vet jeg at jeg har sittet mye alene og lekt og fundert i min egen verden og vært glad i mitt eget selskap helt siden jeg var veldig liten. Jeg ble bare mer bevisst på det etter barneskolen da det ikke lenger var naturlig å bli med klassekamerater hjem og leke "boksen går". Jeg aksepterer at jeg ikke behøver å være et sosialt vesen fordi det er hva andre mennesker forventer. Nå vil jeg ha kontakt for min egen del.

[Kea]

Jobben er blitt et drag. Sikkert mange som føler det slik da, men i mitt tilfelle har det med en kombinasjon av det å ha lite å gjøre på der, noe som får meg til å føle meg ubrukelig og det at jeg får latterlig dårlig betalt. Disse to faktorene er med på å skape et enda dårligere selvbilde for meg, og en slags angst for å gå på jobb. Jeg kan ikke helt forklare hvordan det henger sammen, jeg er bare rar. I dag er jeg syk da, men jeg blir nok helt sikkert bra igjen til i morgen. Så jeg får vel bruke dagen i dag til å manne meg opp til å gå i morgen... huff. Gleder meg til jeg får (hvis jeg får det da, tør ikke håpe) ny jobb snart.

 

I tillegg sliter jeg med mareritt som plager meg både om natten og om dagen. Om natten drømmer jeg, våkner og vil ikke sove igjen, for da glir jeg bare rett inn i det igjen. Om dagen går jeg og gruer meg til natten og tenker på hva slags horror som venter meg denne gang. I natt drømte jeg at det var spøkelser i huset som tok over hjernen til samboeren min og endevendte verden. Dette høres sikkert latterlig ut for andre, men det er horribelt for meg å gå gjennom. Jeg vet ikke hvorfor.

 

Jaja. Det blir vel bedre en gang, får man håpe.

Endret 20. juni 2013 av Therawyn