Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Klossmajoren]

tja, si det.

prøver å si ja til det meste sosialt jeg kan, og hva ellers skal man finne på?

skal jeg ha mulighet til å komme meg litt ut av huset og treffe nye folk må man jo bli med på sånne ting, uavhengig av om man trives med det eller ikke.

kjedelig å ikke finne på noe i lengden også.

 

og trenger en evt. opptur om det blir bra, selvtilitten, spesiellt ovenfor damer er ikke-eksisterende. Sjansene er der, men tar de ikke. Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

 

 

Du velger å trosse frykten din, jeg velger å sitte inne på rommet mitt Det er meget trist, men det kommer nok til å forbli sånn en god stund til, før jeg tør å komme meg ut og møte mennesker. I mellomtiden øver jeg meg på div ting, som musikkproduskjon, tegne, kaste kniver osv..... Så jeg får noe godt ut av det å være lonely Jeg tenker POSITIVT!

[AnonymDiskusjon]

Du kan jo si nei, men da er man jo ofte utelatt fra resten av gjenen. Det er dessverre slik her til lands, tenårene og tjueårene er går for det meste i festing, drikking, dataspill og grandiosa. Spesielt om vinteren, unntatt når vi drar på fjellet for å stå på ski og drikke enda mer. Det er ikke så annet å ta seg til. Der jeg vokste opp var det svært få idrettslag eller andre fasiliteter for ungdom. Hva skal man ta seg til? Noen flyttet ut, noen dopet seg, noen festet, noen satt foran PC skjermen. Det er svært tragisk at det å drikke seg full hver helg er den vanligste måten å bli kjent med folk på og det mange gleder seg mest til i uken ellers. Og det å dokumentere det på facebook senere er også prioritert, spesielt hvis det er noen som man føler er høyere oppe i den sosiale rangstigen, drit i vennene, de er ikke så viktige. Så blir man eldre, 30-40 år og har barn og fester mindre. Da er det hvilke andre giftede par som er viktig, spesielt de som har mye penger.

Kan så klart si nei, ingen som tvinger meg, men som jeg nevnte over, hva skal man ellers gjøre?

Er oftest mer eller mindre tilfeldige folk jeg fester med, har ingen gjeng jeg fester med, er oftest "+1" på festene jeg er på og er glad om jeg kjenner halvparten av folka der. I natt kjente jeg 1, neste helg er det også bare 1 jeg kjenner, men ble utrolig nok invitert av på festetur de jeg festet hos i natt.

Gjenstår bare å se om det var tom-prat eller om jeg faktisk blir med. Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[Maxiraze]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte denne posten , men jeg vil prøve å skrive noe likevell , bare for å prøve å få litt ut . Jeg er en 24 år gammel gutt , bor for øyeblikket hjemme hos foreldrenne mine noe jeg egnetlig skjemmest litt over , men det for så være . Grunnen til jeg i det heletatt skriver her er at jeg føler jeg har falt lavere en jeg noensinne har gjort . Jeg har alltid tenkt mye over ting , generelt sett tenkt veldig mye uansett sitvasjon , livredd for å ta feil valg , livredd for å dumme meg ut og livredd for alle sitvasjoner som setter meg utenfor min egen komfort sone . Din typiske lokale loaner som aldri kommer seg noen vei med noe . Min store lidenskap her i livet er data/spill og bil , som i en viss grad klarer å holde meg noenlunde opptatt å sinnet fritt fra tanker som jeg har hatt i kveld før jeg nå sitter her å skriver. Det var jo litt om meg , nå for å skrive om hva som plager meg

 

Kjærlighet ? hva skal man si jeg tror jeg hadde noe pågang for mange herrens år siden med en fantastisk jente , jeg elsket henne , personligheten hennes , hun var den vakreste skapningen på denne jord , hun var et lys i hverdagen min rett og slett en stor romatisk Klisjé ! men det går jo som det går , hun ble sammen med bestekompisen min , slo opp med ham og ble sammen med en utrolig grei kar som jeg etterhvert ble godt kjent me da jeg var "bestekompisen" til denne jenta som han var sammen med , de har nå vært sammen i 3 år . En hver normal ikke gal person hadde nok komt over denne jenta og komt seg videre etter 5 år , men ikke meg . Jeg tenker på henne hver bidige dag , hver gang jeg ser henne får jeg en varm følelse i hele kroppen , et ukontrolert smil om munnen samtidig som jeg får lyst å kollapse sammen. Jeg har prøvd i mange mange år å komme over henne , men får det ikke til uansett hva jeg prøver , å det river meg litt opp innvendi .Jeg har nok delvis skyld i dette selv da jeg nærmest hver helg sitter timesvis å hører på sanger som vi delt med hverandre på den tiden , bilder der vi er sammen til og med gamle facebook inlegg , så patetisk er jeg... Men på sett å vis finner jeg en form for trøst i det så jeg klarer ikke stoppe. Det som gjør det hele så vondt er det faktum at hun på et eller annet tidspunkt faktisk var forelsket i meg , men da jeg ikke tok initiativ vart det aldri noe forhold , hver kveld jeg ligger i sengen skulle jeg ønske jeg kunne gå tilbake å endre på valgene jeg tok den tiden der , hver bidige kveld !

 

Hjemme : Jeg har en mye eldre bror som og bor hjemme , han har ikke pratet til meg på snart 2 år , ikke et singla ord med untak av den gangen vi fløy i hverandre å slo hverandre til blods . Grunnen til at vi plutselig ble fiender er en så filleting at jeg ikke engang vil nevne det , men kan føye til at det hele startet med at han nektet å snakke til meg , selv om jeg prøvde gang på gang å be om unskyldning for denne "filletingen" . Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal få forklare det , men å bo under samme tak med din egen bror der det konstant er fiendtlig spenning mellom deg og han er rett og slett helt grusomt . Ganske ungårli så møter jeg jo ham i tider og utider inne i huset . vi ser vanligivis ikke på hverandre og holder kjeft . Selv så kjenner jeg på spenningen og det ekstreme hatet han har mot meg som veldig sårende og dette tærer på meg . Det som tærer på meg enda mer er at foreldrenne våres ikke bryr seg , eller de bryr seg helt sikkert men de later som ingenting er gærnt uansett , og ja jeg har tatt det opp med dem flere ganger hvor jeg får slengt i trynet at dette er noe vi må ordne opp i selv da vi er voksne mennesker . Hvordan i helsikke skal jeg få ordnet opp i det når han nekter å prate til meg !!!... AAAAH !! det er ikke noe jeg skulle ønske mer en å ordne opp i det hele å late som ingenting hadde skjedd , men i dette tilfelle er det brodern som er problemet da han nekter å prate med meg .

 

Sosialt liv ? Hvilket sosialt liv ? jeg har ikke mange venner lenger , jeg har kollegaer som jeg spøker mye med på jobb og slikt , men har ingen venner på privaten , så annet en firma fester og slikt så har jeg ikke mye kontakt med "venner" på fritiden min . Før var jeg i en stor krets , men ting går jo som det går , de får seg damer , flytter overalt i landet , kommer seg videre i livet og lander gode jobber . Jeg derimot sitter fast uten å komme meg noen vei . Nok engang en ganske vanlig historie som dere sikkert har hørt en million ganger i denne tråden .

 

Så her står jeg igjen , kastet bort alle sjangser jeg har hatt i livet . Sjangser har jeg hatt , jeg har faktisk blitt norgesmester 2 ganger i noe når jeg var 15 og 16 år , jeg velger å ikke nevne hva det gjelder da det blir for enkelt å finne ut hvem jeg er da. Men denne tingen som jeg ble norgesmester i kunne jeg blitt stor på om jeg hadde satset videre på , kunne faktisk blitt kjendis . Men som alt annet så ga jeg opp dette i tiden jeg ble 18 , det er lite jeg angrer mer på , men nå er det for sent . Det eneste jeg står igjen med som jeg er virkelig stolt over er bilen min , den har jeg lagt utallige timer i over flere år å er for øyeblikket det aller viktigeste i livet mitt , hvor patetisk er vel egentli ikke det ? Bilen min er det viktigeste jeg har i livet mitt? uff...

 

Det er vel alt jeg kommer på å skrive om nå , det har lettet litt på skuldrene bare å få skrive det ned kjenner jeg , så det er vel noe. I norsk på skolen var jeg såvidt over stryk nivå , så skrivefeil er det nok plenti av ! Hallflasken med whisky som jeg drakk like før jeg skrev dette har nok og påvirket skriveferdighetene noe . Om du har lest så langt må jeg uansett få takke for at du tok deg tid til å lese gjennom sytingen til en tilfeldig person som du ikke kjenner og nok aldri kommer til å kjenne noengang i livet dit , men uansett så er jeg takknemmelig. Anonym poster: c61fa0b5988309b67542a09ecf726171 Anonym poster: c61fa0b5988309b67542a09ecf726171

 

Vet ikke hva du har gjort som du var så flink i men vil anbefale på det sterkeste og starte opp med det igjenn.

Bare det å få tankene bort på noe annet hjlper mye, spesielt det å kunne prestere i noe. Du trenger jo ikke nødvendigvis å satse så mye igjenn at du må bli hel proff, men bare det at du gjør noe som du presterer i er kjempebra og gir en god selvfølelse! Også er det ofte letter å få flere kompiser igjennom ting man driver på med, spesielt at man finner noe med samme interesser!

[Klossmajoren]

Kan så klart si nei, ingen som tvinger meg, men som jeg nevnte over, hva skal man ellers gjøre?

Er oftest mer eller mindre tilfeldige folk jeg fester med, har ingen gjeng jeg fester med, er oftest "+1" på festene jeg er på og er glad om jeg kjenner halvparten av folka der. I natt kjente jeg 1, neste helg er det også bare 1 jeg kjenner, men ble utrolig nok invitert av på festetur de jeg festet hos i natt.

Gjenstår bare å se om det var tom-prat eller om jeg faktisk blir med. Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

 

Hva kan man ellers gjøre? Wow dude, just wow.... jeg må virkelig gå ut en tur og få meg litt luft, det der var virkelig.... haha... shit man..... ja nei, si det, hva skal man gjøre?

[AnonymDiskusjon]

Du velger å trosse frykten din, jeg velger å sitte inne på rommet mitt Det er meget trist, men det kommer nok til å forbli sånn en god stund til, før jeg tør å komme meg ut og møte mennesker. I mellomtiden øver jeg meg på div ting, som musikkproduskjon, tegne, kaste kniver osv..... Så jeg får noe godt ut av det å være lonely Jeg tenker POSITIVT!

Er ikke noe frykt, er STOR forskjell på å ikke være glad i noe og å ha frykt for.

Sitter stort sett hjemme ellers, fordi jeg ikke har noen å gjøre noe med, ikke fordi jeg ikke vil.

 

Uansett, bra du ser det positive, jeg ser stort sett det negative. Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[AnonymDiskusjon]

Hva kan man ellers gjøre? Wow dude, just wow.... jeg må virkelig gå ut en tur og få meg litt luft, det der var virkelig.... haha... shit man..... ja nei, si det, hva skal man gjøre?

Du mente med det egentlig? Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[Klossmajoren]

Du mente med det egentlig? Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

 

Det bare viker som om du ikke vet om noe annet å gjøre, enn å feste i helgene.

[AnonymDiskusjon]

Det bare viker som om du ikke vet om noe annet å gjøre, enn å feste i helgene.

Klart, kan jo tja, se film, trene, gå tur, fiske osv, men gidder/orker ikke gjøre noe av det, så da ender det med at jeg ikke gjør noe som helst Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[Klossmajoren]

Klart, kan jo tja, se film, trene, gå tur, fiske osv, men gidder/orker ikke gjøre noe av det, så da ender det med at jeg ikke gjør noe som helst Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

 

Men du sier du stort sett ser det negative i å sitte hjemme, hvorfor ikke da snu det om til noe positivt, og kanskje gidde å gjøre noe?

[AnonymDiskusjon]

Men du sier du stort sett ser det negative i å sitte hjemme, hvorfor ikke da snu det om til noe positivt, og kanskje gidde å gjøre noe?

blir ikke noe bedre av å tvinge seg selv til å gjøre noe hjemme.

har absolutt ingen interesse av ting som musikkproduskjon, tegne, kaste kniver osv. Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[Klossmajoren]

blir ikke noe bedre av å tvinge seg selv til å gjøre noe hjemme.

har absolutt ingen interesse av ting som musikkproduskjon, tegne, kaste kniver osv. Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

 

Du liker vel å se på filmer? Alle liker å se på filmer (liten spøk) men det er vel NOE du foretar deg? Du ligger vel ikke på gulvet som en hval og er trist hele dagen? Noe må jo få deg til å være happy eller noe?

[AnonymDiskusjon]

Du liker vel å se på filmer? Alle liker å se på filmer (liten spøk) men det er vel NOE du foretar deg? Du ligger vel ikke på gulvet som en hval og er trist hele dagen? Noe må jo få deg til å være happy eller noe?

har sett "alle" filmene, kan se mye på film på jobb, får mer enn nok dekket dosen min der.

ser jo på film eller tv eller spiller xbox, hovedsakelig for å få tiden til å gå.

 

skal mye til før jeg blir happy... Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

[Klossmajoren]

har sett "alle" filmene, kan se mye på film på jobb, får mer enn nok dekket dosen min der.

ser jo på film eller tv eller spiller xbox, hovedsakelig for å få tiden til å gå.

 

skal mye til før jeg blir happy... Anonym poster: b00362b2b0afeaf09ef075126906bd89

 

Du kan slå til meg i ansiktet med en laks, hvis det er det som skal til, men da er du du som må komme til meg.

 

anyways, jeg gir meg nå, setter meg for å tegne random ting.... håper du finner den store lykken i livet ditt en eller annen gang fellow anonym person... cheers...

Endret 12. mai 2013 av speedskater

[Gaarulf]

Begynner å bli småforvirra her. Kjapt oppsummert så har jeg vært alvorlig deprimert det siste året, vært innlagt og generelt vært veldig nedfor. Men nå i det siste har jeg begynt å merke tegn til bipolaritet (dog, skal ikke gå rundt å diagnosere meg selv), i alle fall etter hva jeg leser. Er det en mulig utvikling av depresjonen eller ser jeg for mye inn i det?

 

Altså, før var den generelle tilstanden min lav, men forholdsvis gjevn. I de siste månedene har det blitt mer og mer kraftige topper hvor hele driten konsentrerer seg på å ødelegge hodet mitt. Og i de siste par ukene har jeg opplevd moderate maniske episoder. Plutselig får jeg dritmye energi, lager drøssevis av planer, tegner, skriver, maler og er generelt helt i hundre. Og så blir det plutselig depressivt igjen, helt ut av det blå.

 

Skal ta det opp med psykologen ved nest anledning, men lurer på hva folk her tenker om det.

[Klossmajoren]

Begynner å bli småforvirra her. Kjapt oppsummert så har jeg vært alvorlig deprimert det siste året, vært innlagt og generelt vært veldig nedfor. Men nå i det siste har jeg begynt å merke tegn til bipolaritet (dog, skal ikke gå rundt å diagnosere meg selv), i alle fall etter hva jeg leser. Er det en mulig utvikling av depresjonen eller ser jeg for mye inn i det?

 

Altså, før var den generelle tilstanden min lav, men forholdsvis gjevn. I de siste månedene har det blitt mer og mer kraftige topper hvor hele driten konsentrerer seg på å ødelegge hodet mitt. Og i de siste par ukene har jeg opplevd moderate maniske episoder. Plutselig får jeg dritmye energi, lager drøssevis av planer, tegner, skriver, maler og er generelt helt i hundre. Og så blir det plutselig depressivt igjen, helt ut av det blå.

 

Skal ta det opp med psykologen ved nest anledning, men lurer på hva folk her tenker om det.

 

Det er slik for mange, veldig mange. Nesten alle blir deprimert over ting, men det er det å ikke la seg bli dratt med av de triste tingene som dukker opp i veien, men heller prøve å finne på ting, gå seg en tur. Mye bedre det enn å sitte inne og være depresiv. Det er kanskje litt teit å si dette, for alt er jo ikke bare bare.... Nå sier du ikke hvor depimert du blir, i hvilken grad...

Endret 12. mai 2013 av speedskater

[TityBoi]

 

 

Da er visst vi i samme båt... Har alltid vært usosial hele livet. Sitter kun hjemme og drive med hobbyene mine... Men jeg fortviler ikke alikevel, jeg prøver heller å finne de små gledene som gjør med glad. Dette kan være alt fra småting, som å sole seg, bade eller kaste en tennisball mot en vegg. Hvordan ble det bedre? Dette med angsten? Prøver å finne en løsning som kanskje funker for meg (Hvis det finnes en)

ja men jeg sliter med å finne gleden i det lenger. Prøv å se en film uten damer og sosiaøt samvær, er ikke mange. Blir overalt påminnet om at jeg har feila. Ja jeg tørr å gå inn i rom uten å kjenne folk og si hei, men kommer aldri lenger. Er flink til å presse meg men greier ikke å ta kontakt mwd villt fremmede og det er jo det jeg må. Ingen som tar kontakt med meg på egenhånd

[Gaarulf]

Det er slik for mange, veldig mange. Nesten alle blir deprimert over ting, men det er det å ikke la seg bli dratt med av de triste tingene som dukker opp i veien, men heller prøve å finne på ting, gå seg en tur. Mye bedre det enn å sitte inne og være depresiv. Det er kanskje litt teit å si dette, for alt er jo ikke bare bare.... Nå sier du ikke hvor depimert du blir, i hvilken grad...

 

Jeg er blitt diagnosert med alvorlig depressiv episode som har vart fra august i fjor til nå. Selvsagt er noen dager bedre enn andre, men i stor grad er jeg fullstendig uvirkende. Suicidalitet kommer og går, hardt tankekjør, angst. Hele regla. Og jeg har prøvd det aller meste, og så langt er det ingenting som gir meg glede. Alt jeg likte før er et slit, å være sosial er forjævlig.

 

Prøver ikke å "tøffe" opp depresjonen min, men det er langt ifra "å være litt lei seg, liksom".

[Klossmajoren]

ja men jeg sliter med å finne gleden i det lenger. Prøv å se en film uten damer og sosiaøt samvær, er ikke mange. Blir overalt påminnet om at jeg har feila. Ja jeg tørr å gå inn i rom uten å kjenne folk og si hei, men kommer aldri lenger. Er flink til å presse meg men greier ikke å ta kontakt mwd villt fremmede og det er jo det jeg må. Ingen som tar kontakt med meg på egenhånd

 

Jeg forstår, jeg er der selv, jeg klarer si vidt å si hei til fremmede, men prøver å unngå kontakt. Men jeg vil gjerne møte nye mennesker, for det er som du også sier, det er det man må. Men jeg sliter med å kontakte mennesker. Dette har bare blitt til at jeg ikke gjør noe med det i det hele tatt, sitter kun hjemme og driver med hobbyene mine uten å tenke stort over det sosiale. Jeg føler ikke jeg har feilet på noen måte, mennesker er forskjellige, og jeg er bare en stille person som holder meg for meg selv. Så jeg vil ikke si du har feilet. Livet er ikke over! Du har plenty med tid til å hente deg inn og bli meget sosial, og møte hundrevis, kanskje tusenvis av nye mennesker!

Det er slik jeg prøver å tenke, at det vil bli bedre over tid! Jeg må bare holde hode klart, og ikke la alt rase sammen.

Og du vil nok finne veldig mye glede i mye rart når du en dag klarer å sosialisere deg med mange nye mennesker!

[Klossmajoren]

Jeg er blitt diagnosert med alvorlig depressiv episode som har vart fra august i fjor til nå. Selvsagt er noen dager bedre enn andre, men i stor grad er jeg fullstendig uvirkende. Suicidalitet kommer og går, hardt tankekjør, angst. Hele regla. Og jeg har prøvd det aller meste, og så langt er det ingenting som gir meg glede. Alt jeg likte før er et slit, å være sosial er forjævlig.

 

Prøver ikke å "tøffe" opp depresjonen min, men det er langt ifra "å være litt lei seg, liksom".

 

Du sier alt du likte før, er nå et slit? På hvilken måte da mener du?

[Gaarulf]

Du sier alt du likte før, er nå et slit? På hvilken måte da mener du?

 

Generelt alt, men spesielt det kreative. Før kunne jeg sitte å tegne / male / animere / lage film i timesvis og storkose meg, hadde alltid prosjekter gående. Masse bandprosjekter. Var mye sosial etc. Nå bruker jeg gjerne flere dager på å psyke meg opp nok til å gidde å gjøre noe i en time, og jeg føler ikke jeg får noe ut av det. Men det har jeg blitt så vant til det siste året så all motivasjon til å gjøre noe med det er borte.

 

(Og siden du virket interessert, så fortsetter jeg å rable). Er trøtt omtrent hele tida. Det å stå opp om morgenen er et stort ork og alle småting i hverdagen blir større og større oppgaver inne i hodet mitt. Enkelte perioder gjør jeg ikke annet enn å sove / ligge i senga 18-20 timer i døgnet. Mistrives veldig med folk og, noe som er veldig kjipt da jeg egentlig er veldig glad og takknemmelig for de jeg har rundt meg. Angstperioder kommer når jeg minst venter det og da takler jeg ikke å være i samme rom som resten av familien. For litt siden ventet jeg 3 timer eller noe for å gå på toalettet, fordi kjæresten til broren min var i naborommet.

 

Slet også veldig med selvmordstanker for en tid tilbake. Jeg mener selv at jeg ikke vil dø, men når alt du kan tenke på hele dagen er hvor kjipt du har det og hvor digg det hadde vært å forlate verden, så tærer det ekstra på psyken. Ble da innlagt på DPS i tre uker (møkkopplegg) uten at det forandret noe særlig. Ting fortsatte som vanlig, alt var dritt og jeg så virkelig ikke lyset i tunnellen. Tok meg selv i å raide medesinskapet for å telle piller en natt og da ble jeg rimelig usikker på hva jeg faktisk var kapabel til. Ny tur innom DPS, uten at det gjorde noe mer enn å kvikke meg litt opp. På toppen av det ble jeg plutselig lagt inn på sykehuset og utredet med Diabetes type 1, sånn i tilfelle jeg begynte å komme meg litt psykisk.

 

Så nå har jeg gått de siste par månedene i den samme lave bunnlinja, men depresjonen har skiftet form mange ganger. Noen dager er jeg bare lei og trøtt, andre dager er jeg overemosjonell og griner og sipper, eller så har jeg tankekjør for full faen. Men det er også i denne perioden at jeg har hatt noen innskudd av "maniske tendenser", hvor alt funka, jeg hadde løsninger på alle problemer, tenkte opp drøssevis av ambisiøse prosjekter, startet på noen av dem, men det varer ikke lenge før jeg kræsjer i en depressiv slump igjen.

 

Men hei, jeg lever fortsatt!