Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Føles som om jeg ikke har utvikla meg de siste åra.

Ting har bare stått stille og det har ikke gått opp for megh vor gammel jeg egentlig er.

Er noen-og-tyve, men skulle tro jeg var nærmere 18 når jeg ser hvor selvstendige og sånn alle rundt meg er. Holder konferanser, bygger hus, får barn og generelt er "voksne". Jeg har aldri jobbet og tør søren ikke søke siden hvem vil vel ha en på min alder uten erfaring når en 18-åring kan gjøre like bra eller bedre jobb.

 

æsj altså. Anonym poster: d3720156a1b04e2147abb5f4a81ba9b3

[AnonymDiskusjon]

Hater hvor jævlig mislykka jeg er. Jeg sitter alt for mye hjemme, ingen hobbyer annet enn å lese litt, lurke på nettet og tv. Jeg har lever et så ensomt og kjedelig liv at jeg ikke fatter hvorfor jeg gidder til tider. Det finnes ingen ting jeg er god til, ingenting jeg brenner for, ingenting jeg kan identifisere meg med. Selv jeg kan ikke respektere meg. Jeg har tatt alle de riktige valgene i livet og allikevel føler jeg at jeg pisser bort livet. Jeg har middelmådige karakterer på studiene, jeg er relativt økonomisk fornuftig og har ingen problemer. Heller svart-hvitt enn evig grå. Det aller jævligste er at alt er min skyld, det finnes ikke en kjeft jeg kan skylde på. Jeg sitter med all makt i mine hender, men klarer faen ikke å bruke den. Anonym poster: 5160e39486896452f3467ebab614fe23

[AnonymDiskusjon]

Hvorfor eksisterer det kun "umulig" kjærlighet for meg? Første jeg "holdt" på meg bodde i Trondheim, så ble jeg forelsket (skikkelig forelskelse) i en jente, men da måtte hun flytte tilbake ti Australia. Så fikk jeg en god tone med en i Frankrike, og nå en ungarer/Magyarer. Hvorfor må det alltid være avstadsforelskeleser fra min side? Det tærer på meg.. Anonym poster: d46c47a5dd5485446ccfd96eb60439cf

[AnonymDiskusjon]

19 år og begynner allerede å se hvite hårstrå på toppen, fy flate så deprimerendes. Som om ikke utseendet mitt var stygt nok fra før skal jeg bli straffet enda mer. Ser virkelig frem til de "glade" 20-årene med fullstendig grått hår. Håper noen påkjører og dreper meg i morgen. Anonym poster: 77f4b52d826ae2d53ce8e51427d177f8

[rockworld]

Kan hun ikke komme hjem snart.. Faen.. Flere måneder. Og kan tiden slutte å gå så jævlig fort så jævlig sakte. Føles ut som jeg kjeder meg hurtig... Og kan jeg snart møte noen kule mennesker som er litt spontane og ikke må være så sykt blodseriøse... (Mangler et sett med kule venner)...

[AnonymDiskusjon]

Når jeg har en god tone med folk rundt meg og føler meg generelt på topp, så begynner jeg å tenke at dette ikke varer evig, at jeg er så ustabil og humøret vil svinge og jeg vil bli asosial og usikker på meg selv igjen om noen dager.

Dermed ødelegger jeg bare for meg selv.

 

Det svinger sånn at jeg ikke klarer å nyte de gode studenene.

 

Og når jeg har en liten "buzz" i hverdagen så kan jeg fort tenke på noe dumt jeg har gjort som gjør at jeg ikke fortjener å føle meg bra.

 

Anonym poster: cfdeeebe415f2c662fd2c619b73b3bee

[koosepus]

Sitter her på skolen og forstår ikke hvorfor jeg egentlig sitter her, eller hvorfor jeg befinner med akkurat der jeg er, om jeg kanskje burde vært et annet sted. Jeg er forvirret, og det føles som om alt bare blir tyndre for hver dag. Det er umulig å beskrive den følelsen av tynde over hodet, skulderene, brystet, lårene. Tyngden som trykker beina så hardt ned mot bakken at det er vanskelig å løfte dem, det er tungt å reise seg og snu seg i senga. Det er nok noe mye "tyngre" enn tyngdekraften. Men hva det er vet jeg ikke, den forsvinner enkelte ganger, men svært få. Jeg vil ikke mer av det. Jeg er sliten og lei av all tyngden. Av tankekaoset som gjør alt surrete i hodet og av all gråtingen. For en dag siden så jeg gjennom bilder av meg selv gjennom et helt år, og på hver enkelt av dem kan jeg huske hvordan jeg egentlig har hatt det. Forferdelig. Alt jeg klarer å se av meg selv i bildene er et eller annet håp om at det noen gang kom til å bli bedre. Jeg satte stadig nye frister for meg selv og når tiden var inne, var alt likevel som før. Gang på gang. Jeg har egentlig gitt opp, men ennå ikke turt å innrømme det for meg selv. Jeg har ingen nye frister å kjempe meg mot, for jeg vet at tyngden ikke vil lette uansett.

 

Jeg husker siste dagen på skolen på Vg1 ifjor, når jeg ventet på at mamma skulle komme og hente meg fra skolen. Jeg husker hvor vondt det var å bare sitte og jeg kjente tyndgen og en vag smerte over hele kroppen, hvor forferdelig tungt det kjentes i beina å reise seg, selv om det var siste skoledag, det var sol ute og kun var 10 skritt ut til mammas bil hvor jeg kunne sette meg ned igjen. Det kjentes som om jeg måtte klatre opp ett fjell.

 

Det jeg ser etter er en enkel utvei, eller bare en eller annen utvei utfra et sted jeg ikke vet for er. Hvor lett er det å finne en sånn vei? "Du tenker for mye", vil noen som gidder å pløye seg gjennom denne teksten kanskje kommentere. Mens hjernen min virker vil jeg alltid tenke, slik er det bare. Jeg fortrenger, uten å anstrenge meg lenger, jeg fortrenger hverdagen. Fra jeg våkner til jeg skal legge meg er tiden jeg fortrenger. Når jeg våkner dagen etter er det ikke alltid jeg kan si hva jeg gjorde dagen før eller dagen før der igjen eller en uke tilbake i tid. Jeg har mistet dagene og ukene i hodet mitt. Likevel ligger minnene der, og de kan lett vekkes til live igjen fordi de er ikke glemt, bare fortrengt. Det sies at fortrengning er en forsvarsmekanisme som hjernen tar i bruk når den blir utsatt for påkjenninger den ikke vil takle. Vel, det er kanskje litt sånn, selv om jeg rasjonelt sett ikke ser noe tydelig å fortrenge, så skjer det likevel. Vonde følelser, forestilliger? Jeg vet ikke. Det er ingenting annet jeg vet enn at jeg hvert eneste sekund ønsker jeg fikk en slutt på alt.

 

Meningen med denne teksten? Ingen.

Takk til deg som leste, selv om jeg tviler det kan være noen til hjelp.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Jeg vet ikke hvorvidt du har gitt opp tilværelsen helt, og om du er så bestemt på å ta livet ditt. Det gjelder meg i ganske stor grad, og en psykolog vil dermed ha ekstrem liten innflytelse på meg uavhengig av hvor lang tid det går. Jeg har prøvd, så jeg har også rett til å uttale meg om det. For deg kan det være annerledes. Du kan sette deg på venteliste, eventuelt kontakte BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) gjennom skolen. De kan muligens hjelpe deg med å endre tankegang og få litt mer tro på det selv.

 

Har du angst? Du skriver at du fortrenger hverdagen, altså at du unngår den så godt det lar seg gjøre. Det kan minne mye om apati. Uten at jeg har noe som helst peiling på psykiatri, så kjennetegner apati ofte at man befinner seg i en slags stillstand. Når den likegyldigheten inntreffer, at man føler at man har gitt opp å få det bedre, rammes man ofte av en psykologisk refleks som ønsker å vedvare denne apatien. Det er derfor man trenger ekstern hjelp, fordi man ikke har tro på det lenger selv. Du virker rett og slett litt resignert til livet. Det minner mye om meg selv. Jeg har riktignok ikke problemer med å bygge relasjoner til andre, og jeg er ikke særlig sjenert. Årsaken er jo at jeg i utgangspunktet ikke vil. Er ikke interessert i det, så jeg isolerer meg og trekker meg unna.

 

Men jeg anbefaler deg å gi en psykolog et forsøk.

[AnonymDiskusjon]

Støtter forslaget om psykolog. Gi det en sjanse, kan hende det hjelper. Selv hadde jeg en dårlig erfaring med psykolog da jeg var mindre men jeg prøvde på nytt noen år senere og alt ble så mye bedre og lettere for meg. Jeg hadde gitt opp alt, var suicidal og hadde ekstrem sosial angst. Jeg fikk hjelp til å endre på alt. I dag er jeg 32 med kone og 3 barn og føler meg som den lykkeligste personen i verden.

 

Lykke til koosepus, og alle andre i denne tråden som har det på samme måte. Det er så jævlig verdt det å prøve de mulighetene man har. Anonym poster: 4699423d9156be57cdcd96c7bc566ccd

[koosepus]

Takker for støtte. Jeg har blitt henvist av legen men venter på å bli oppringt, har prøvd det Nathalie. nevnte via skolen, det virket svært dårlig for meg, så jeg var nødt til å slutte å treffe hun, psykologen. Men jeg har prøvd på nytt igjen via legen, selv om jeg egentlig på forhånd har en anelse om hva jeg kommer til å få ut av det. Det er det at jeg får ikke noe ut av å snakke med sånne folk, de er profesjonelle osv., men de stiller så mange spørsmål og dømmer meg. De vet ikke hvordan jeg har det, med mindre de har hatt det slik selv. Jeg klarer ikke å betro meg til de. Det bare nytter ikke. Jeg er veldig glad på vegne av dere som har blitt bedre. Jeg verken klarer eller vil mer, selv om jeg prøver veldig hard å ville, eller klare noe. Alt motivasjonen har blitt borte for alt egentlig. Og ja, for det å leve livet. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg er her, men tenker det er på grunn av èn person, noe som kanskje tyder på at egoismen ikke har tatt helt over for meg ennå.

[AnonymDiskusjon]

Men jeg har prøvd på nytt igjen via legen, selv om jeg egentlig på forhånd har en anelse om hva jeg kommer til å få ut av det. Det er det at jeg får ikke noe ut av å snakke med sånne folk, de er profesjonelle osv., men de stiller så mange spørsmål og dømmer meg. De vet ikke hvordan jeg har det, med mindre de har hatt det slik selv. Jeg klarer ikke å betro meg til de. Det bare nytter ikke.

Du aner ikke hvor mange som har hatt det som deg og tenkt på akkurat samme måte...bare tving deg selv til å gjøre det. Anonym poster: 4699423d9156be57cdcd96c7bc566ccd

[Mord-Sith]

Det er så rart hvor mye det skal svinge. Det er aldri bra. Men det svinger litt mellom helt forbanna svart og håpløst, og at det innimellom er ett bittelite lys i en ende.

[omnomnomnivore]

Det er så rart hvor mye det skal svinge. Det er aldri bra. Men det svinger litt mellom helt forbanna svart og håpløst, og at det innimellom er ett bittelite lys i en ende.

 

Over tid vil nok svingningene være enda større. Jeg begynte å ta SSRI igjen og da forsvant panikkangsten og mesteparten av den generelle angsten også. Merkelig at effekten kan variere så mye mellom sist gang jeg tok dem og nå.

[Mord-Sith]

Over tid vil nok svingningene være enda større. Jeg begynte å ta SSRI igjen og da forsvant panikkangsten og mesteparten av den generelle angsten også. Merkelig at effekten kan variere så mye mellom sist gang jeg tok dem og nå.

Så ufattelig bra at angsten forsvant. Hvordan føles det å være deg uten den? Virkelig rart at effeten varierer.. Er dosen annerledes? Kan jeg spørre om hvilken SSRI?

Ja, jeg tviler nok ikke på at svingningene blir større. Jeg gruer meg jo alltid til nedturen uansett. Men de dagene jeg våkner opp og føler at ting er litt lettere... de verdsetter jeg. De gjør at jeg får til å fortsette å kjempe denne harde kampen.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Kommer jeg til det punktet at jeg må ta i bruk medisiner for å overleve - det vil si at jeg unngår å ta livet mitt - da skal jeg jammen ta livet mitt allikevel.

[Macklemore]

19 år og begynner allerede å se hvite hårstrå på toppen, fy flate så deprimerendes. Som om ikke utseendet mitt var stygt nok fra før skal jeg bli straffet enda mer. Ser virkelig frem til de "glade" 20-årene med fullstendig grått hår. Håper noen påkjører og dreper meg i morgen. Anonym poster: 77f4b52d826ae2d53ce8e51427d177f8

Grått hår kan se bra ut det også du kan jo evt begynne å farge det i noen år:)

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke hvorfor jeg gidder en gang. Orker ikke ta stilling til alle valgene man skal ta og så er man plutselig fucked fordi det ikke ble som man trodde likevel, Det er alltid sånn. Og så begynner jeg å få idiotiske flashbacks, innser plutselig hvordan ting egentlig har vært. Og er paranoid. Tenker at en i familien blir holdt fanget av den som h*n er sammen med, klarer ikke helt gi slipp på det. Vil slutte i jobben, gjøre slutt med kjæresten, og så kan jeg flerre meg opp med de fine barberbladene på badet. Faen som jeg lengter etter det innimellom, synd det skal lage så jævlige arr, hater enda kroppen min for de jeg har. Jeg vil ikke være sterk, fornuftig, og dra lasset alene lengre. Jeg vet ingenting om hva jeg egentlig vil videre. Alt er så forvirrende og ingen kan hjelpe. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[omnomnomnivore]

Kommer jeg til det punktet at jeg må ta i bruk medisiner for å overleve - det vil si at jeg unngår å ta livet mitt - da skal jeg jammen ta livet mitt allikevel.

 

Om en person faktisk har en kjemisk ubalanse - uavhengig årsak - og medisiner hjelper så er jo ikke det noe annerledes enn en diabetiker som tar insulin osv. Men ting stiller seg selvfølgelig annerledes om man har forsøkt alt og fremdeles ikke nyter livet, da støtter jeg den personens rett til å gjøre som de vil, og som jeg selv også vil måttet vurdere om effekten ikke varer.

 

Så ufattelig bra at angsten forsvant. Hvordan føles det å være deg uten den? Virkelig rart at effeten varierer.. Er dosen annerledes? Kan jeg spørre om hvilken SSRI?

Ja, jeg tviler nok ikke på at svingningene blir større. Jeg gruer meg jo alltid til nedturen uansett. Men de dagene jeg våkner opp og føler at ting er litt lettere... de verdsetter jeg. De gjør at jeg får til å fortsette å kjempe denne harde kampen.

 

Takk Isilme Angsten var det som plaget meg verst. Depresjon har jeg hatt under kontroll i snart ti år tror jeg, eller hvertfall av og på, og har levd et nogenlunde normalt liv i mellomtiden. Men denne forbannede angsten og særlig panikkangst, er forferdelig å leve med. Jeg går og gruer meg til eventuell nedtur jeg også, men i mellomtiden nyter jeg fraværet av den følelsen at jeg holder på å dø. Det føles som om jeg er på ferie

 

Jeg tar Paroxetine (Seroxat) og trapper opp. Skal opp til 60mg som er en høy dose, men toleransen for denne medisinen er svært høy. Det er en av de eldre SSRI'ene som kom på tidlig 1990-tallet. Den har god effekt på angst og fungerer særlig på gutter/menn av en eller annen grunn.

 

Denne gangen har jeg ikke hatt noen som helst bivirkninger av medisinen, ikke engang kvalme og svimmelhet som jeg hadde før. Den eneste bivirkningen er at jeg er blitt en sexgud, dvs. det er vanskelig å oppnå orgasme, men damene setter pris på det så langt...

 

Grått hår kan se bra ut det også du kan jo evt begynne å farge det i noen år:)

 

Jeg begynte å få høye viker når jeg var 18-19 år og begynte å miste håret foran på vikene et par år etterpå. Aldri brydd meg egentlig. Jeg klipper det bare helt ned rundt en gang i uka. Nå i en alder av 32 har jeg faen meg begynt å få grå og hvite hår i skjegget også

[djgudleif]

Føles som om jeg ikke har utvikla meg de siste åra.

Ting har bare stått stille og det har ikke gått opp for megh vor gammel jeg egentlig er.

Er noen-og-tyve, men skulle tro jeg var nærmere 18 når jeg ser hvor selvstendige og sånn alle rundt meg er. Holder konferanser, bygger hus, får barn og generelt er "voksne".

[malken]

Skal skrive ett farvelbrev til foreldrene mine og søsteren min i tilfelle NAV-møtet og alt går til helsike.

Lykke til med møte :>