Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Skyggedans]

Nei, jeg smiler ikke til livet. Alle kan dra til helvete.

 

 

 

Merker ikke noe forskjell på dagene, de er like dystre alle sammen.

 

 

Får bare ønske deg lykke til i morgen.

 

Jeg anbefaler deg å sove, det skal jeg.

Endret 14. mars 2013 av Skyggedans

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Det var hyggelig gjort av deg. Er vel først og fremst jeg som kan dra til helvete. Da får jeg det sikkert mye bedre.

[Skyggedans]

Det var hyggelig gjort av deg. Er vel først og fremst jeg som kan dra til helvete. Da får jeg det sikkert mye bedre.

 

Jeg drar heller til "helvete" enn til "himmelen". Har hørt at det er en sånn dømmende Gud der oppe!

 

Dessuten, slik et helvete vi har det på jorden, så er å dra til helvete litt som en ferietur til biza-tur på 18års dagen.

 

Nattaklem til alle.

Endret 14. mars 2013 av Skyggedans

[Carlgutt]

Okei... Hadde særemnefremføring i dag. Det gikk kjempe dårlig!!! Men jeg kom meg i hvert fall gjennom og turte å fremføre. Satt oppe i hele natt og kveld for å øve, og har jobbet jevnt og trutt med dette i en måned. MER enn de fleste i klassen som begynte uken/dagen før. Men jeg gjør det ALLTID så utrolig dårlig. Jeg er helt utrolig elendig.Roter til alt sammen. Hadde ikke engang klart å lage ferdig konklusjonen, og glemte en hel masse. Herregud!!!!. Var helt depressiv nervevrak før jeg skulle begynne, og jeg stod i kanskje 5 minutter foran læreren og bare:

''Nei.. jeg vil ikke dette'', ''Dette går ikke'', ''Okei. Jeg skal prøve'' Trodde jeg skulle begynne å hylgråte. SYKT RETARD. FLAU OVER MEG SELV! NÅ! Skal gå hjem å gråte, men gråt inne på do på skolen i stad, og fikk tydelige gråtemerker, Så har måttet vente inne på doen på skolen for at merkene skulle forsvinne.

Dette var grusomt!

 

I morgen skal jeg på ekskurusjon, og har ingen å være sammen med. Angsten melder seg. Må sitte alene på bussen.

 

Flink som gjennomførte fremføringen

[Laserbeam]

Jeg vil ikke virke som en byrde ovenfor kameraten min, men jeg gjør hva som helst for å komme meg mer ut, og kanskje besøke han oftere. Jeg hadde det så hyggelig da jeg besøkte han forrige Fredag, og jeg glemte alt det vonde. Men det kommer alltid tilbake når jeg sitter aleine i ensomhet. Jeg hater å være aleine. Jeg hater å ikke tørre å ta tog eller buss. Jeg hater situasjonen jeg er i. Jeg skulle ønske at jeg var like sterk som han og forloveden. Jeg planlegger å starte på jobb igjen, men er livredd for å ikke prestere. Jeg er livredd for å miste kameraten min som venn. Jeg er livredd for å bli ufør.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Denne dagen var verre enn gårsdagen.

[Rescue me]

Denne dagen var verre enn gårsdagen.

Til slutt blir det så jævlig at forandring er nødt til å finne sted. Når smerten med å ikke forandre seg, overstiger smerten det vil ta for å forandre seg, vil forandring finne sted.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Til slutt blir det så jævlig at forandring er nødt til å finne sted. Når smerten med å ikke forandre seg, overstiger smerten det vil ta for å forandre seg, vil forandring finne sted.

 

Seriøst, hold kjeft. Dra til ******* med den ***** propagandaen din.

[Rescue me]

Jeg vil ikke virke som en byrde ovenfor kameraten min, men jeg gjør hva som helst for å komme meg mer ut, og kanskje besøke han oftere. Jeg hadde det så hyggelig da jeg besøkte han forrige Fredag, og jeg glemte alt det vonde.

Du kan ikke være redd for å bli sett på som en byrde, det vil begrense hvordan du oppfører deg, og du vil ikke lenger oppføre deg "normalt" (i normalt tenker jeg nå; oppføre seg uten å være redd for et eller annet). Du må se på det med å være med kompiser som en win-win situasjon, kompisen din synes nok det er hyggelig han også, ellers hadde han nok ikke vært din kompis i utgangspunktet.

 

 

Men det kommer alltid tilbake når jeg sitter aleine i ensomhet. Jeg hater å være aleine.

Du er ikke den eneste, har også hatt perioder hvor jeg virkelig har følt ensomheten, og det er til å bli gal av. Så føler med deg, man trenger noen å være med. Men det er nesten som om man må tenke seg at man har venner i overflod, ellers vil man oppføre seg litt "needy", som igjen "skremmer" bort potensielle venner.

 

Jeg hater å ikke tørre å ta tog eller buss.

Du er langt fra den eneste, er noen folk jeg har møtt som ikke virker til å ha noe særlig problemer, som også er redd for å ta buss eller tog. Og ja, synes selv det kan være litt dårlig stemning på offentlig transport, særlig t-bane. Men må nesten bare gi faen, for når det kommer til stykket, er det ikke noe å være redd for, det er ikke akkurat som om man risikerer livet sitt.

 

Jeg hater situasjonen jeg er i.

Du er nok ikke den eneste . Jeg er heller ikke fornøyd med situasjonen jeg er i, og har vel mer eller mindre innsett at jeg aldri blir fornøyd, for om jeg blir det, vil jeg ikke jobbe for å forbedre situasjonen min. Derfor kan jeg like så greit være glad, selv om situasjonen min ikke er optimal. Det er egentlig bare bra at du vil leve i en bra situasjon, og ikke tar til takke med hva som helst.

 

Jeg skulle ønske at jeg var like sterk som han og forloveden.

Å ønske noe er en start . Nå må du finne motivasjonen til å få ønskene dine oppfylt.

 

Men du kan ikke tro at noen har det "perfekt", vi alle har våre problemer. Ikke at jeg tror det er bra å tenke; ja i det minste har alle andre det også jævlig. Men det kan hjelpe til å ikke se på seg selv som "den eneste som sliter".

 

Jeg planlegger å starte på jobb igjen, men er livredd for å ikke prestere.

Så lenge du er villig til å gjøre en god jobb, vil du prester så godt som du "kan". Du kan ikke forvente å prestere bra i en jobb du ikke har tidligere erfaring i, og det er nok noe også din arbeidsgiver og dine kollegaer er klar over. Tro meg, er mange som er rett og slett ikke gidder å gjøre en god jobb, kommer mye for sent, ikke gir beskjeder osv.

 

Men ja, ser det med å være redd for å prestere da jeg har slitt litt med samme greia. Jobber nå i en fabrikk som automatikerlærling, og det var helt jævlig i starten, da jeg måtte innse jeg rett og slett sugde. Jeg har alltids (utenom et halvt års tid i en tidligere jobb) jobbet hardt, så det å ikke føle seg som en ressurs på jobb var ikke spesielt artig. Man må bare innse at det tar tid for å bli god i noe, men viktig å alltids jobbe for fremgang.

 

Jeg er livredd for å miste kameraten min som venn.

Det er ikke bra å være redd for å miste sine kamerater, da det fører til at man oppfører seg litt merkelig når man er med dem. Du må bare nyte den tiden dere har sammen, og tenke at du alltids vil ha kamerater i ditt liv .

 

Jeg er livredd for å bli ufør.

Hvorfor? Redd for å skade deg?

[Rescue me]

Seriøst, hold kjeft. Dra til ******* med den ***** propagandaen din.

Jeg skal slutte å skrive noe til deg, men om jeg har lyst til å skrive noe i tråden for det vel være opp til meg?

 

Men tar sånn sett selvkritikk for å ikke ha forklart bedre.

 

Jeg hadde selv et "angstanfall" kan man vel si, når jeg var hos en bekjent av meg. Var helt jævlig å gå hjemover, fikk til og med angst av folk som gikk flere meter foran meg. Når jeg kom hjem mediterte jeg, og hadde da en helt "magisk" opplevelse hvor all angsten min "oppløste" seg. Jeg fikk så en melding om bursdagsfest, som førte til en av mine artigste kvelder i mitt liv .

Endret 16. mars 2013 av Kun10kr

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Jeg skal slutte å skrive noe til deg, men om jeg har lyst til å skrive noe i tråden for det vel være opp til meg?

 

Selvfølgelig. Beklager utbruddet mitt. Jeg er bare umåtelig lei av svar som den ovenfor.

Endret 16. mars 2013 av Slettet-w7DZlO15

[Rescue me]

Selvfølgelig. Beklager utbruddet mitt. Jeg er bare umåtelig lei av sånne svar som den ovenfor.

Ser den egentlig, var litt tåpelig av meg. For selv om den setningen gir mening for meg, er det ikke sikkert den gjør det for deg. Ord er jævlig begrenset sånn sett, da alle har sin egen oppfatning av hvert ord.

 

Men sånn sett, har jeg kommet til et punkt, hvor jeg nesten ser fram til "depresjoner", da jeg etter hver "depresjon" har hatt noen av mine beste stunder i livet mitt . Jeg ser også på "depresjoner" som "unngåelige", så det gir i hvert fall en grunn til å heller se fram til dem. Ikke at jeg tror det hjelper deg om du har vært lenge "deprimert", men har selv hatt såpass mange perioder med "depresjon" det siste året, at jeg har blitt ganske "god" på å komme meg ut av dem.

 

Fin sang:

 

http://www.youtube.com/watch?v=qesgqIpV8k4

Endret 16. mars 2013 av Kun10kr

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Du er heldig i den forstand at dine depresjoner går over. Min depresjon er her fremdeles, og det vil den være inntil jeg klarer å ta livet mitt.

[Rescue me]

Du er heldig i den forstand at dine depresjoner går over. Min depresjon er her fremdeles, og det vil den være inntil jeg klarer å ta livet mitt.

Ja, jeg ser på meg selv som heldig, og setter pris på alt det gode som har hendt i mitt liv . Men tro meg, når jeg har vært lengst nede har jeg på ingen måte trodd at depresjonen skal gå over. Selvmordstanker er også noe jeg har hatt mye av, men har aldri gått til det punktet hvor jeg faktisk har gått til planleggingsfasen, regner med en del av meg alltids har hatt lyst til å leve, da jeg tross alt egentlig ikke har hatt noen særlig grunn til å ta mitt eget liv. Hadde dog i høst en episode hvor jeg var langt nede, og fant ut at i stedet for å ta mitt eget liv, kunne jeg bare gi faen i alt og flytte til Oslo, noe jeg gjorde for to uker .

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Det levner ingen tvil om hva mitt genuine ønske er. Formålet mitt har i lang tid vært å få forståelse. Det er det jeg har etterlyst - ikke oppmerksomhet avløst av profesjonell hjelp for å få det bedre. Det har jeg nemlig ikke på tro. Men nå har jeg i bunn og grunn gitt opp å kontakte folk. Det er bare ensomheten min som skriker etter noen å snakke med. Jeg har riktignok ikke gått videre til en planleggingsfase ennå (som innbefatter å rydde vekk det meste livet mitt består av). For det første er jeg usikker på hvordan det skal utføres. Det må være en metode som garantert fungerer - og det skal skje resolutt. Jeg må dø momentant. Et annet aspekt er det å virkelig gå inn for å fullføre det. Da er det ingen vei tilbake.

 

Men jeg er allikevel overbevist om at jeg vil klare det i løpet av dette året. Jeg er som sagt sikker på hva jeg vil.

[Rescue me]

Det levner ingen tvil om hva mitt genuine ønske er. Formålet mitt har i lang tid vært å få forståelse. Det er det jeg har etterlyst - ikke oppmerksomhet avløst av profesjonell hjelp for å få det bedre. Det har jeg nemlig ikke på tro. Men nå har jeg i bunn og grunn gitt opp å kontakte folk. Det er bare ensomheten min som skriker etter noen å snakke med. Jeg har riktignok ikke gått videre til en planleggingsfase ennå (som innbefatter å rydde vekk det meste livet mitt består av). For det første er jeg usikker på hvordan det skal utføres. Det må være en metode som garantert fungerer - og det skal skje resolutt. Jeg må dø momentant. Et annet aspekt er det å virkelig gå inn for å fullføre det. Da er det ingen vei tilbake.

 

Men jeg er allikevel overbevist om at jeg vil klare det i løpet av dette året. Jeg er som sagt sikker på hva jeg vil.

Har du ikke noe du vil gjøre her i livet? Om du like så greit har lyst til å ta ditt liv, kan du ikke heller gjøre noe sykt du har lyst til å gjøre?

 

Liker Jeb Corliss, han er en wingsuit basehopper, som tenkte at i stedet for å ta sitt eget liv kunne han heller drive på med farlige aktiviteter som han fikk glede ut av.

 

http://www.youtube.com/watch?v=UkgJndUtUsY

 

Om du har en del penger, trenger ikke å være så altfor mye heller, men et par titalls tusen er nok nødvendig (om du selger alt du eier får du nok inn litt der). Kan du reise verden i et par måneder (om reising er noe du liker), så får du heller eventuelt ta livet ditt etter det.

Endret 16. mars 2013 av Kun10kr

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Nei. Det er ingen automatikk i at jeg vil klare det, så å la alt gå ad undas før jeg da formodentlig skal ta livet mitt er litt korttenkt.

[Rescue me]

Nei. Det er ingen automatikk i at jeg vil klare det, så å la alt gå ad undas før jeg da formodentlig skal ta livet mitt er litt korttenkt.

Sant det, men om du virkelig har bestemt deg for at å ta livet ditt er det eneste du vil, får jeg nesten bare ønske deg lykke til.

[AnonymDiskusjon]

Har egentlig mye jeg burde glede meg til i de neste dagene, men alt jeg klarer er å bekymre meg for at det skal være så mye folk der jeg skal, og jeg kjenner nesten ingen. Vil bare begrave meg ned i senga hjemme og drite i alt, selv om en del av meg vet at det egebtlig er greie folk.

Er det noen andre ting enn bipolar lidelse der det føles som man går gjennom de samme "fasene"? Kjennes ut som ting går på repeat over en lengre periode, før det begynner på nytt. Faen, lenge siden jeg har hatt et skikkelig angstanfall men nå bare strømmer alt på og det er ingen å holde rundt.

 

Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[Laserbeam]

Hvorfor? Redd for å skade deg?

Jeg er redd for å bli for deprimert og angsfylt, slik at jeg kommer utafor arbeidslivet og blir "tvunget" over på ung ufør fra arbeidsavklaringspenger.

 

Mitt emosjonelle utbrudd i går tror var blandet sammen med et angstanfall, ble plutselig alt for mye folk i Sverige og jeg ville vekk. Meg klarte meg greit, bare noe nervøsitiet og uro og hjertebank, men ikke noe angstanfall. Det har hendt før at angstanfallet har blitt forsinket og kommet kraftig seinere på dagen (natten).