Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Realzi]

Jeg hater disse situasjonene.

Jeg ønsker å være sosial, men vet ikke hvordan så da vil jeg dra på noe sosialt, med drikking, men jeg har sånn på følelsen av at de jeg kunne muligens gjort noe med gjør noe uten meg - og hvorfor? Må være fordi jeg er jævlig teit.

Så valget/-ene er da å drikke alene på rommet, og kanskje komme meg ut på egenhånd og være "that guy" som ikke har venner, eller å bare bli hjemme som vanlig.

 

*Sukk*, hjelper ikke å måtte gå via skammens kanal som er de gjestene han ene jeg deler kjøkken med har.

Gå på sånner pub/barer hvor det er mere relaxed, ta deg en drink og kommuniser med Bartendere ,

før du vet ordet av det så snakker du med 3 folk som nettop har kommet inn og bestilt drinker.

 

Pluss at folk bruker og vere alene der, visst du går på plasser med havy musikk kan du ende opp og gå rundt hele kvelden og ikke vite hvor du skal gjøre av deg.

 

Men det er lettere og få seg ligg på uteplasser, men det er sånner ting som man ikke kan gjøre noe med, man vet aldri når det blir og skje, så ikke gi opp første gangen hahaha

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

.slettet.

 

Hvorfor?

[Årolilja]

Hvorfor?

 

jeg skulle endre på det andre innlegget mitt men greide å sitere det istedet, derfor kom hele mitt forrige innlegg opp på ny.

[chokke]

Gå på sånner pub/barer hvor det er mere relaxed, ta deg en drink og kommuniser med Bartendere ,

før du vet ordet av det så snakker du med 3 folk som nettop har kommet inn og bestilt drinker.

 

Pluss at folk bruker og vere alene der, visst du går på plasser med havy musikk kan du ende opp og gå rundt hele kvelden og ikke vite hvor du skal gjøre av deg.

 

Men det er lettere og få seg ligg på uteplasser, men det er sånner ting som man ikke kan gjøre noe med, man vet aldri når det blir og skje, så ikke gi opp første gangen hahaha

Begrensa med valg her.

Uansett, jeg endte opp med å dra, og som vanlig ble det altfor mye alkohol og sitter igjen med en halvskitten følelse. Tror alt gikk bra, og håper også det. Men var sikkert en tosk som vanlig.

Var ikke veldig artig, men kom meg nå ut døra, og forhåpentligvis ikke var altfor patetisk.

 

Blir vel et legebesøk om ikke lenge, så kanskje ting kan endres..

[Kinu]

17 år, går 2. året på vgs. Anonym poster: 7c22ca1ece4d499f1089f57e4d9ede21

 

jeg går 1 året på vgs. men tro meg, føler akkurat det samme. ser ikke poenget med skole så mye (selv om jeg skjønner vi trenger utdanning til jobb osv). men jeg får venner gjennom skolen og lurer litt på hva som skjer når jeg ikke går på skolen lenger og ikke egentlig har så mange steder å finne venner.

 

men det er vel en del av å være ung i guess?

[Kinu]

Er ensom som f... Har noen venner, hund, jobb og familie. Men er 30, og savner den ene spesielle, kanskje. Forhold for min del kan summeres opp enkelt og greit: Hadde en jeg holdt på med i 2mnd for 6-7 år siden... Thats it.

 

Er så forpu... pinlig sjenert ang jenter at det burde ikke være mulig. En kollega som inviterte meg ut på date-konsert for ett år siden, sier hun mistet interessen pga likegyldigheten min. Noe jeg forstår veldig godt. Nå er hun i ett forhold og vi er gode kolleger, og NÅ er jeg utadvent som bare pokker mot henne. Ikke når vi var interessert i hverandre, neeeeida.

 

Ikke at det hjelper, bare hun jeg klarer å være sånn mot. Treffer jeg en jente jeg syntes er søt, stopper hodet mitt opp, armene går i kryss og jeg finner på en unnskyldning for å snakke i tlf eller gå på do e.l. Litt sånn panick`y, kanskje?

 

Tre kompiser(hver for seg, uten at de kjenner hverandre) som prøver å få meg "ut på livet" for å kose meg med piker, vin og sang. En hyttetur med 4 jenter, ett vorspiel med 5 jenter, og ett der han ikke sa helt hvor vi skulle før rett i forkant. Bare det siste jeg gikk på, rakk vel ikke få panikk og finne en unnskyldning Kom ikke no bra ut av det siste uansett, da.

 

Faen, liker jenter, klarer bare ikke.. Hadde jeg vært 10% så utadvent mot fremmede jenter som jeg nå er mot kollegaen min, så hadde livet mitt vært bedre.

 

Nå er jeg invitert på vors hos en av de kompisene mine på fredag. Damen hans hadde en venninne hun vil jeg skal møte. Jeg ringer vel og avlyser etter jobb på fredag og sier jeg er syk, tom for penger, ingen hundepass osv...

 

Hah, dette ble en lang klagepost om dametrøbbel ja. Har ett helt ok liv egentlig, men ensom og kanskje redd for alltid å forbli enslig ensom. Føler alle andre enten finner nye jenter hele tiden, eller slår seg til ro med samboer og får unger. Jeg sitter på siden, og føler meg misunnelig og har lyst på en klem(enkelt, men beskrivende sagt)

 

Første steget ut av dette, er jo å ikke avlyse fredagen da, skal prøve for min egen del!

 

Føles alltid litt bedre etter å ha skrevet her som anonym, får tanken ned på arket. Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86

 

Jeg er bare 16 (snart 17) og til og med jeg er redd for å ende opp aleine. men problemet mitt er ikke panikk osv. det er mer at jeg ikke greier å få den "jeg liker deg ekstremt godt" følelsen. vet ikke om det er helt relevant, men bare vet at du ikke er aleine

[Kinu]

jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. jeg er ikke nødvendigvis så flink til å få venner, og når jeg får det så er jeg ikke så flink til å holde på dem. når det har gått en stund er jeg mye flinkere til å slutte å henge med dem. jeg vet ikke hvorfor men jeg går fra å ville være med dem hver dag til å heller sitte hjemme med pcen og skype.

Det er vel ikke sånn det bør være?

 

jeg er vandt til å miste venner, enten om de backstabber meg eller bare bryter kontakten. så om noen har opplevd noe liknende eller skjønner hva som kan skje i hodet mitt, do tell!

[Mord-Sith]

Tilbake fra innleggelsen nå. Det var godt å ta pause i helga. Takk til helsevesenet som bryr seg og hører på meg. Jeg tror jeg har vært veldig heldig sånn.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Tilbake fra innleggelsen nå. Det var godt å ta pause i helga. Takk til helsevesenet som bryr seg og hører på meg. Jeg tror jeg har vært veldig heldig sånn.

 

Hvordan ble du lagt inn?

[Mord-Sith]

Hvordan ble du lagt inn?

Jeg sendte melding til poliklinikken, jeg fikk time på dagen, dro dit, snakka, fikk innkomstsamtale.

[omnomnomnivore]

I dag er det visst min tur til å deppe. Alt føles meningsløst. Livet er mer smertefullt enn noe annet, og jeg ser lite poeng i å fortsette å stresse bare for å fortsette å føle det slik jeg nå har gjort i lengre tid. Jeg er mer redd for å leve enn for å dø. Orker ikke tanken på å være alene resten av livet. Har en liter vodka og 54 zopiclone liggende som reserveløsning.

[AnonymDiskusjon]

I dag er det visst min tur til å deppe. Alt føles meningsløst. Livet er mer smertefullt enn noe annet, og jeg ser lite poeng i å fortsette å stresse bare for å fortsette å føle det slik jeg nå har gjort i lengre tid. Jeg er mer redd for å leve enn for å dø. Orker ikke tanken på å være alene resten av livet. Har en liter vodka og 54 zopiclone liggende som reserveløsning.

 

Det er verdt å leve for de få øyeblikkene som er lyse, selv om jeg selv ikke tror det iblant. Det er absolutt verdt det. Anonym poster: 7c22ca1ece4d499f1089f57e4d9ede21

[Misamisa]

.

Endret 26. februar 2013 av Misamisa

[Misamisa]

I dag er det visst min tur til å deppe. Alt føles meningsløst. Livet er mer smertefullt enn noe annet, og jeg ser lite poeng i å fortsette å stresse bare for å fortsette å føle det slik jeg nå har gjort i lengre tid. Jeg er mer redd for å leve enn for å dø. Orker ikke tanken på å være alene resten av livet. Har en liter vodka og 54 zopiclone liggende som reserveløsning.

 

Nei nei nei ikke ta dem! Du er verdifull du ska leve!!

[omnomnomnivore]

Det er verdt å leve for de få øyeblikkene som er lyse, selv om jeg selv ikke tror det iblant. Det er absolutt verdt det. Anonym poster: 7c22ca1ece4d499f1089f57e4d9ede21

Nei nei nei ikke ta dem! Du er verdifull du ska leve!!

 

Takk begge... det er ikke slik at dette er noe jeg ønsker eller noe jeg planlegger, men det er en reserveløsning jeg har i bakhånd. Jeg ønsker å gjøre alt for at livet mitt skal gå videre og komme på glid igjen, men noen ganger virker det som mer trøbbel enn det er verd. Jeg får vel en slags indre ro av å tenke på at det faktisk finnes en vei ut om alt skulle gå til helvete. Det skremmer meg at jeg er så avhengig av og så håpløst forelsket i min kone som jeg har vært sammen med i 12 år og som kanskje ikke er forelsket i meg lenger. De siste 12 årene har vi vært sammen i tykt og tynt og jeg har gitt henne absolutt alt, ofret alt, og nå som jeg endelig er iferd med å få tilbake livet mitt igjen, helse og utdannelse og jobb og alt, så vil hun kanskje forlate meg... jeg bare vet at jeg aldri vil finne noen andre til å elske meg på samme måte. Og uten den kjærligheten, og min beste og eneste venn, så har jeg liksom ingenting å se frem til. Ingen familie, ingen venner, ingen kjæreste, ingen barn, ingenting

[Årolilja]

Jeg angrer på at jeg kastet alle medisinene jeg hadde hamstret opp gjennom et helt år. Nå er ting så ufattelig jævlige..

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

At selvmord er en egoistisk handling er faktisk det verste jeg kan høre noen hevde. Det er så vanvittig sneversynt og politisk korrekt at jeg kaster opp.

[Staketten]

At selvmord er en egoistisk handling er faktisk det verste jeg kan høre noen hevde. Det er så vanvittig sneversynt og politisk korrekt at jeg kaster opp.

Jepp. Ein skal jaggu vera retorikar for å kunne diskutere dette med vanlege folk forutan å:

1. Ha fagleg grunnlag for dette

2. Hinte for mykje om seg sjølv.

[Staketten]

I dag hadde eg eitt snålt augneblikk då eg sat inni gravemaskina og krafsa grus. Har jamt over i dag hatt ei moderat tristheit. Men plutseleg vart tristheita så intens at eg ikkje makta å styre gravemaskina ein gong. Trur det vara i 5 til 10 minutt føre eg fekk samla meg.

[AnonymDiskusjon]

For min del er ikke selvmord aktuelt, gir ikke opp, fordi om jeg har tilbakefall av depresjoner i perioder.

 

Må bare begynne å lære meg å ikke la folk få tvilen til gode. Tvilen er der for en grunn. Når det er sagt, så tror jeg at jeg holder meg for god til å gå inn i et forhold på en lengre periode enn sist. Jeg fortjener bedre.

 

Den beste følelsen jeg har hatt, er den perioden for et par somre siden da jeg følte meg totalt uavhengig fra alt og alle. Jeg får stadig høre at jeg er en person med stort pågangsmot, og er inspirerende for andre ettersom jeg ikke gir opp. Vil gjerne leve opp til dette. Ikke gi opp. Fordi om det er trist å bli dolket i ryggen, av noen man trodde var en venn.

 

På tross av dette, har jeg mange andre venner som virkelig bryr seg om meg, og står for det de sier. Ekte venner. Som ikke lar vennskapet gå til avgrunnen, fordi om jeg ikke feste lenger.

 

De sier at det er jeg som inspirerer de til å stå på, og ikke gi opp drømmene sine. Men jeg hadde ikke vært der jeg er idag, uten støtten fra de. Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d