Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Hvorfor det? Ingenting er forsent.

 

Jo, det er det.

[Flux1]

Skal endelig til en psykolog om en stund. Blir første gang jeg kommer til å være hos en psykolog. Noe spesielt jeg burde tenke på før denne timen? Noe spesielt jeg bør ta opp eller snakke om, eller er det bare "hva er galt?" når du kommer inn der?

Er veldig ut og inn av depresjoner for tiden og vil egentlig bare få orden på ting. Vurderer å slutte på skolen (høyskole første år, skal ikke gå ferdig bachelor uansett) og kanskje begynne å jobbe frem til høsten, virker lettere enn det jeg gjør nå. Får se hva jeg gjør fremover, må tenke mer på det.

Selv om det meste jeg går igjennom føler jeg at kan "kureres" med en "cup of man the fuck up".

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Det er vel ikke noe du trenger å si. Bare svar på de spørsmålene du får, og vær så åpen som mulig. Ikke lyv om noe.

 

Mitt forhold til psykologer er dog ganske dårlig.

[chokke]

Selv om det meste jeg går igjennom føler jeg at kan "kureres" med en "cup of man the fuck up".

Det er vel basically det jeg fikk høre av min(e) psykolog(er).

Føltes som om det gikk på "klarer du dette? [gå inn i en butikk å se på varer-type ting]" til at "ja, da må du bare." Ikke noe om jeg var fornøyd eller ikke hver dag. Føltes ikke som om jeg snakket med psykologen, men som om psykologen snakket med annen meg.

Er vel det jeg alltid har fått høre. "Du kan snakke med oss om alt", sier muttern. Men i praksis er deres svar "ta deg sammen og gjør det". Mens min søster får legitimert sine problemer, mens jeg sitter igjen med en skitten følelse av jeg ikke engang klarer noe så enkelt som "å ta meg sammen".

Hadde jeg hatt anorexi hadde vel svaret vært "å bare spise".

[AnonymDiskusjon]

Snart fire uker siden jeg har pratet med folk, utenom noen angstfylte turer på butikken og høyskolen. Sitter stort sett låst inne isolert fra omverdenen og gleder meg til å dra hjem. Burde egentlig ikke kalle det hjem lenger nå som jeg er over 20, men det er det eneste stedet jeg føler meg tilpass. I morgen slipper jeg hvert fall å gå ut, slike små gleder er store gleder i en tapers liv. Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Og da tar jeg en liten pause fra dette forumet. Tror jeg.

[AnonymDiskusjon]

"Selvmedisinere"

Det er et corny uttrykk. Det skal jeg innrømme.

Men når tankekjøret tar kontrollen, når man ikke har noen ting som hjelper, når angsten har deg som en hummer i en teine. Ingen vei ut. Ingen nåde,

Da... Da, nettopp da, er frelsen en øl eller en dram. Men man klarer ikke stoppe ved en. Man må ha en til. Og to. Og tre.

Patetisk. Anonym poster: f96c18e34a8420399098c98d08503a34

[Lysalv]

Rart å se hvordan andre også kan tenke (nøyaktig de samme) ting man ikke ville unne sin værste fiende å tenke på, men så vet jeg at det ikke går ann å hjelpe andre, og uansett hva jeg uttrykker, så kan ikke andre hjelpe meg. The Wall.

[omnomnomnivore]

Jeg har ikke den luksusen at jeg kan sove med TV eller PC på. Har en samboer jeg må ta hensyn til, som sliter med å få sove dersom det er lyd i rommet. Lyd på øret er forsøkt, og det fungerer. Haken der er at jeg våkner med ømme og såre øreganger av pluggene, og alt av headset blir for stort å sove med.

 

Bare ikke sett pluggen helt inn... jeg har den liggende litt utenpå. Prøv en annen type plugg

 

Så valget/-ene er da å drikke alene på rommet, og kanskje komme meg ut på egenhånd og være "that guy" som ikke har venner, eller å bare bli hjemme som vanlig.

 

Det slår meg at veldig mange har det på samme måte. Jeg synes det er rart om det ikke finnes støttegrupper for disse tingene. Eventuelt skulle det gå ann å lage en "kompisgruppe" i storbyene. Man har jo ting som aktivitetsvenner.no i det minste. Der kan du være helt ærlig om hvordan du har det og forhåpentligvis finne andre som forstår.

 

Skal endelig til en psykolog om en stund. Blir første gang jeg kommer til å være hos en psykolog. Noe spesielt jeg burde tenke på før denne timen? Noe spesielt jeg bør ta opp eller snakke om, eller er det bare "hva er galt?" når du kommer inn der?

Er veldig ut og inn av depresjoner for tiden og vil egentlig bare få orden på ting. Vurderer å slutte på skolen (høyskole første år, skal ikke gå ferdig bachelor uansett) og kanskje begynne å jobbe frem til høsten, virker lettere enn det jeg gjør nå. Får se hva jeg gjør fremover, må tenke mer på det.

Selv om det meste jeg går igjennom føler jeg at kan "kureres" med en "cup of man the fuck up".

 

Jobb er hardere enn skole. Og skole er for resten av livet. Ikke verd det å hoppe av. Det viktigste mtp. psykolog er å være HELT dønn ærlig. Ikke legg fingre eller filter imellom.

 

Det er vel basically det jeg fikk høre av min(e) psykolog(er).

Føltes som om det gikk på "klarer du dette? [gå inn i en butikk å se på varer-type ting]" til at "ja, da må du bare." Ikke noe om jeg var fornøyd eller ikke hver dag. Føltes ikke som om jeg snakket med psykologen, men som om psykologen snakket med annen meg.

 

Det er jo litt sannhet i det da. Er vel det som kalles eksposeringsterapi, for å bryte ned disse veggene.

 

Snart fire uker siden jeg har pratet med folk, utenom noen angstfylte turer på butikken og høyskolen. Sitter stort sett låst inne isolert fra omverdenen og gleder meg til å dra hjem. Burde egentlig ikke kalle det hjem lenger nå som jeg er over 20, men det er det eneste stedet jeg føler meg tilpass. I morgen slipper jeg hvert fall å gå ut, slike små gleder er store gleder i en tapers liv. Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

 

Gratulerer, du er ifred med å utvikle agorafobi... en dyp klinisk depresjon (og ekstrem ensomhet) som kan vedvare i mange år om du ikke får hjelp nå.

 

Og da tar jeg en liten pause fra dette forumet. Tror jeg.

 

Blir litt mye å lese om alle andre som sliter, eller? Jeg har alltid hatt dårlig selvbilde så jeg har en slags terapi i å forsøke å hjelpe andre og forstår samtidig at jeg kanskje ikke er fullt så fucked up som jeg selv tror...

 

Rart å se hvordan andre også kan tenke (nøyaktig de samme) ting man ikke ville unne sin værste fiende å tenke på, men så vet jeg at det ikke går ann å hjelpe andre, og uansett hva jeg uttrykker, så kan ikke andre hjelpe meg. The Wall.

 

Nja, jeg tror ikke det er helt sant... selv om det ofte føles slik så kan ting bli bedre bare ved å lufte de negative tankene og få tilbakemelding på at disse er urealistiske.

[Laserbeam]

Gå til legen og få noe å sove på. Hvertfall i en kort periode.

Tok en Imovane i natt, sov i hvertfall bedre, til jeg våknet opp av enda et mareritt. Men søvnen var ihvertfall sammenhengende til jeg våkna.

 

Drøm/marreritt:

Startet som et angstanfall, det kom masse folk for å hjelpe meg, plutselig så utviklet drømmen seg til noe mer surreailstisk; rømme fra noe, har mange folk i leiligheta jeg ikke kjenner, de har søkt tilflukt her, av en grunn. Militæret vil ha tak i dem og meg, jeg har fått et skjema jeg skal fylle ut, husker ikke hva, fra hvor eller hvem. Det er krig og massive kamper. Redd for å bli skutt. Vi bestemmer oss for å rømme, før vi blir funnet, de andre i leiligheta pakker all mat og medisinene mine, de er greie og hjelpsomme, selv om jeg ikke kjenner dem.<br><br>Notat: Utviklingen av drømmen kan ha skjedd mens det har vært folk inne i leiligheta mi, for å prøve å vekke meg. Det har vært et annet personale på jobb, enn jeg er vandt med. Dette kan ha påvirket underbesttheten min, og blitt overdrevet i drømmen. Det med massiv krig kan ha bli påvirket med inntrykk fra media, Syria, Lybia, Nord Koreas prøvesprenging av atomvåpen, Algerie, Mali og flere. At jeg er redd for å bli skutt, kan være en god ting, da det er et tegn på at jeg er redd for å dø. Det å rømme å ta med seg alt tyder på at angstanfallet ikke er over, og at jeg bare vil vekk fra alle de som prøver å hjelpe. Det med massiv krig kan også tolkes på en annen måte; jeg er redd for å dra tilbake på jobb, redd for å komme meg ut for å ta tog buss, redd for å møte for mange folk, derav 'massive kriger' og 'rømme fra militæret'. Det skjemaet jeg skal fylle ut kan være et tegn på at jeg er redd for å miste plassen på Aspergerbedriftene, på grunn av at jeg har vært syk for lenge, selv om sjefen min sier at jeg skal ta den tida jeg trenger, og bli friskere igjen. Og at jeg har plassen når jeg kommer tilbake.

 

Endret 24. februar 2013 av Gnålern

[omnomnomnivore]

Tok en Imovane i natt, sov i hvertfall bedre, til jeg våknet opp av enda et mareritt. Men søvnen var ihvertfall sammenhengende til jeg våkna.

 

Drøm/marreritt:

Startet som et angstanfall, det kom masse folk for å hjelpe meg, plutselig så utviklet drømmen seg til noe mer surreailstisk; rømme fra noe, har mange folk i leiligheta jeg ikke kjenner, de har søkt tilflukt her, av en grunn. Militæret vil ha tak i dem og meg, jeg har fått et skjema jeg skal fylle ut, husker ikke hva, fra hvor eller hvem. Det er krig og massive kamper. Redd for å bli skutt. Vi bestemmer oss for å rømme, før vi blir funnet, de andre i leiligheta pakker all mat og medisinene mine, de er greie og hjelpsomme, selv om jeg ikke kjenner dem.<br><br>Notat: Utviklingen av drømmen kan ha skjedd mens det har vært folk inne i leiligheta mi, for å prøve å vekke meg. Det har vært et annet personale på jobb, enn jeg er vandt med. Dette kan ha påvirket underbesttheten min, og blitt overdrevet i drømmen. Det med massiv krig kan ha bli påvirket med inntrykk fra media, Syria, Lybia, Nord Koreas prøvesprenging av atomvåpen, Algerie, Mali og flere. At jeg er redd for å bli skutt, kan være en god ting, da det er et tegn på at jeg er redd for å dø. Det å rømme å ta med seg alt tyder på at angstanfallet ikke er over, og at jeg bare vil vekk fra alle de som prøver å hjelpe. Det med massiv krig kan også tolkes på en annen måte; jeg er redd for å dra tilbake på jobb, redd for å komme meg ut for å ta tog buss, redd for å møte for mange folk, derav 'massive kriger' og 'rømme fra militæret'. Det skjemaet jeg skal fylle ut kan være et tegn på at jeg er redd for å miste plassen på Aspergerbedriftene, på grunn av at jeg har vært syk for lenge, selv om sjefen min sier at jeg skal ta den tida jeg trenger, og bli friskere igjen. Og at jeg har plassen når jeg kommer tilbake.

 

 

Inneholdet i drømmen er egentlig ikke så viktigutover følelsene du føler i forbindelse med den, som at du må rømme. Klassisk fight or flight, som igjen er veldig typisk for angst. Det trenger egentlig ikke bety så mye utover det at du sover urolig.

 

Glad du fikk litt effekt av Imovane. Jeg har samme erfaring som deg, altså at den gir meg mer sammenhengende søvn. Eneste problemet er at man kan slappe av litt vel mye. Er ikke bra om du f.eks har ubehandlet søvnapné fordi du kan få flere pustepauser i muskulaturen. Når det gjelder angstbiten så har du nok også bygget opp en viss toleranse om det er noe du har brukt over lang tid. Jeg forsøker å bruke den så sjelden som mulig når jeg absolutt MÅ sove til riktig tid og ikke kan la ting falle ut mer enn de allerede har gjort.

[Everket]

Jeg var i syden nylig, og da plukket jeg opp Melatomatine, noe de desverre ikke selger i norge.

 

Melatonin is a substance in the body's pineal gland in the brains, will be created. Melatonin is important in sleep and wake and plays a leading role in controlling the biorhythm of humans. Once it gets dark, the production of melatonin in motion. For the body, this is the signal to stop daily activities and to prepare for the night. As we get older, the body's production of melatonin change.

 

Sammen med en valergan(som er\var en allergi medisin som gjør deg veldig trøtt) har jeg ikke såvet så bra på kanskje 10 år. Valerganen gjør meg trøtt om kvelden, og melantonin gjør at jeg får ganske sammenhengende søvn.

 

Eneste minuset er at valergan gir av og til en liten "hangover" når du står opp, men ellers kan man ta det hver dag uten problemer.

[L4r5]

Jeg var i syden nylig, og da plukket jeg opp Melatomatine, noe de desverre ikke selger i norge.

http://www.felleskatalogen.no/medisin/circadin-neurim-547516

Joda.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Blir litt mye å lese om alle andre som sliter, eller? Jeg har alltid hatt dårlig selvbilde så jeg har en slags terapi i å forsøke å hjelpe andre og forstår samtidig at jeg kanskje ikke er fullt så fucked up som jeg selv tror...

 

Glem det, jeg blir værende med redusert aktivitet.

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har rotet til livet mitt med så mange løgner de siste årene, at jeg er usikker på om jeg i det hele tatt kan si sannheten til noen lenger.

 

Jeg har slitt med å være sjenert og usikker hele livet, depresjonen startet da jeg var 16år og selvmordstankene begynte ikke lenge etter det..

Jeg er nå snart 22år og har mistet all kontakt med tidligere venner og har aldri vært i noen forhold.

Startet å smugrøyke da jeg fylte 18år og det er ingen som har oppdaget dette enda.

 

Det er ingen som ser at jeg sliter og hver gang jeg har bygd opp mot for å si hva som virkelig foregår med livet mitt, så har det oppstått ting med andre i familien som har gjort at jeg har holdt sannheten for meg selv og istedet fortalt løgner for å fortsette å holde det skjult...

 

Jeg har vært i jobb i 2,5år noe som har vært et helvettes liv...

Jobben i seg selv er grei, men det er det å være ute blandt andre å se hvor bra de har det som for meg til å føle meg som en taper...

Alle rundt meg har liksom vokst ifra meg. De vennene jeg hadde før har fått seg kjæreste, kjøpt seg hus/leilighet og har et sosialt liv, mens jeg enda føler at jeg er stuck i en alder av 13-15år med ingenting..

Festing har jeg aldri hatt noe serlig forhold til, og dette har ført til at jeg føler at jeg har mistet ungdomstiden min, og denne tiden vil jeg aldri få igjen...

 

Jeg fikk bestått fagprøven for 1 uke siden og skulle tro at jeg ville bli litt ykkelig av det, men nei...

Det ble heller ett stort press som jeg fikk bort, men så kom et nytt problem som jeg er selvskyld i.

Når andre har tidligere spurt meg hva jeg hadde planer å gjøre videre med livet mitt så har jeg løyet og sagt at jeg skal studere videre å bli ingeniør, men dette har jeg kun sagt for å skjule sannheten.

Egentlig hadde jeg ikke planlagt noe etter jeg fylte 20år, fordi jeg hadde planlagt å ta selvmord i sommerferien da jeg fylte 20år.

Men klarte ikke det den gang og startet derfor å skrive om livet mitt og laget en dagbok, slik at hvis jeg endte livet mitt senere så skulle alle få vite sannheten.

 

 

Og nå har tiden kommet, fagprøven er bestått og tidsfristen for å søke seg til skole nærmer seg og familien min vet fortsatt ingenting...

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre.

Jeg vet ikke om familien min kommer til å takle sannheten min.

Faren min har selv prøvd å tatt selvmord i ung alder, og moren min har slitt mye psykisk de siste årene.

 

Hvis jeg fortsetter å holde sannheten skjult så vet jeg ikke hvor lenge jeg kommer til takle livet selv.

Jeg har truffet bunnen så mange ganger de siste årene, men klart å skjule dette.

Men hvor lenge klarer jeg dette før jeg virkelig bryter sammen?

 

 

Hvordan hadde dere reagert hvis en som dere alltid hadde trodd levde et ok liv plutselig sa at han har hatt selvmordstanker/-planer i flere år?

Anonym poster: 54ef8901f44154c48e6ebe169295c388

[Everket]

http://www.felleskat...n-neurim-547516

Joda.

 

Dæven, I stand corrected! Herlig, da slipper jeg å stresse med å få folk til å kjøbe til meg når de er i utlandet.

[AnonymDiskusjon]

Gratulerer, du er ifred med å utvikle agorafobi... en dyp klinisk depresjon (og ekstrem ensomhet) som kan vedvare i mange år om du ikke får hjelp nå.

Hva er vitsen med å skrive graulerer? Jeg er nok kommet lenger enn at jeg er i ferd med å utvikle det. Anonym poster: 466d2e94d1b2385c74681f55ff1f0fce

[Årolilja]

Jeg hater disse overspisingsdagene mine! Pizza, en boks sjokoladetrøfler, kanelboller, en halv sjokoladekake med fyll og mer sjokolade og junk ned på høykant. Jeg hater meg selv for at jeg lar det gå så langt!

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Jeg hater disse overspisingsdagene mine! Pizza, en boks sjokoladetrøfler, kanelboller, en halv sjokoladekake med fyll og mer sjokolade og junk ned på høykant. Jeg hater meg selv for at jeg lar det gå så langt!

 

Start med trening.

[Årolilja]

Start med trening.

 

jeg trener allerede. Jogger 5 mil i uka. Desverre så stopper ikke treningen overspisingsperiodene mine og trening brenner ikke så mye kalorier.

Endret 24. februar 2013 av Årolilja