Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[emwa]

emwa: Får du noe hjelp? Hvis ikke ville jeg rådet deg til å vurdere å ta en tur til legen, som kan hjelpe deg med henvisning til psykolog. Du skylder deg selv å prøve det, høres ut som du kunne hatt godt av det. Har selv hatt god hjelp av det, til tider har det føltes helt meningsløst (gikk flere år og byttet noen ganger), men det hjalp meg faktisk etter noen år med behandling.

 

Og selv om det går dårlig på skolen så betyr ikke det at livet er ødelagt, du kan alltids forbedre på karakterer senere, konsentrer deg om å få det bedre med deg selv først, så kan du evt. jobbe og ta et friår. Uansett så er du ikke fucked. Har selv følt at jeg var helt fucked pga. innleggelse og veldig mye fravær på vgs, men har klart å få meg en utdannelse og jobb likvel. Lykke til Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

 

Okei Takker for svar!

 

Jeg var hos legen i januar for en rutinesjekk, og da så henne arrene på armene mine. Så fikk jeg gråteanfall hos legen, og deretter fortalte jeg det meste. Nå har hun sendt inn en søknad til DPS, men jeg har ikke fått noe svar. Lurer på hvor lang tid det tar. Noen ganger holder jeg ikke ut, mens andre ganger går det greit. Jeg har som sagt et veldig dårlig forhold til foreldrene mine.Jeg vet at dersom de ser brevet, så åpner de det opp og konfronterer meg med det. Så hver dag løper jeg hjem fra skolen for å komme først til postkassen. Men brevet kommer jo aldri.. Er skikkelig redd for at det skal komme en dag jeg slutter sent på skolen.. Jeg vet egentlig ikke helt hva DPS er heller. Om det er innleggelse eller psykolog?

 

Så jeg har på en måte fått hjelp ved at legen min sendte inn den søknaden. Men utover det er jeg ganske alene.

 

Og når det kommer til skolen, så vet jeg jo at det går an å ta opp fag senere. Men jeg synes det er utrolig tungt å tenke på, at jeg selvfølgelig det siste halvåret måtte ødelegge alt. Jeg var ikke den personen som skulle ta opp fag. Jeg trenger på en måte ikke et nytt nederlag. Jeg har ikke så mye annet bra i livet mitt, er sikkert derfor jeg overreagerer på det skolegreiene : ) . Men takk for at du svarte meg, jeg setter veldig stor pris på at noen hører/leser det jeg skriver.

[emwa]

Verden er grusom noen ganger, virkelig. Men om du tar deg et år på folkehøgskole for å komme deg litt, er du ikke noen taper av den grunn. Et år på folkehøgskole vil både gjøre at du kommer deg vekk fra dine foreldre og ditt hjemsted, at du kan få et pusterom, og jeg tror det er litt lettere å få seg venner på en folkehøgskole enn det er på andre skoler.

 

Tror det er svært viktig for deg å flytte bort fra dine foreldre og ditt hjemsted også på lengre sikt. Men hvordan kan du som føler deg som et offer, greie å etablere deg på et nytt sted? Du kan begynne å gå i en frikirke på stedet, da folk der vil være nokså åpne for dem som sliter med noe. Hva er ditt worst case scenario? Ofte hjelper det å tenke seg hva som i verste fall kan skje, og forsone seg med det.

For eksempel kan det være at du ikke får etablert deg på boligmarkedet, og du får ingen flott jobb. Men om du leier en liten leilighet i noen år og tar vaskejobber eller servitørjobber i noen år, vil du alltids ha muligheten til noe bedre seinere. Mulighetene vil ikke være tapt. Mange mennesker forsørger seg ved å være stuepiker, eller ha andre "enkle" yrker.

Jeg har tenkt på folkehøgskole ja Det hadde kanskje vært fint å komme seg til et nytt sted, og kanskje få noen venner og sosialisere litt. Men det er jo så dyrt, og jeg skjønner ikke hvor jeg skal få de pengene fra : ( Det med å flytte hjemmefra er nok lurt, men det er jo også ganske dyrt. Jeg har hatt en sommerjobb de siste årene, hvor jeg har jobbet meg nesten ihjel, og jeg har gått på jobb hver eneste dag selv om angsten har fulgt meg i nakken. Skal prøve å søke på en ny jobb så snart som mulig. Men jeg er så utrolig tiltaksløs , så det å skrive en halv side er et stort ork . Sikkert derfor jeg ikke tenker sånn ''worst case scenario''. For det kunne vært motiverende ift til skolearbeidet. Men så tenker jeg ofte at.. tja nå er egentlig livet ganske over uansett, så spiller ikke noen rolle.

 

Livet ditt er IKKE over. Skolen er viktig, men det er ikke det viktigste i livet. Med selvmordstanker, bulimi og depresjon av det kaliberet du har MÅ du gå til fastlegen din og få hjelp for. Det skulle være null problem for deg å få en sykemelding!

Ja huff Er bare vanskelig å gå til lege og psykolog når man har foreldre som åpner opp alle brevene dine,som man ikke kan snakke med i det hele tatt. Som kommer med nedsettende ord hver dag, og i tillegg til dette har vært voldelige mot meg siden jeg var liten. Sist gang var ved nyttår. Tror jeg hadde glemt å rydde rommet mitt, pluss at jeg hadde spist opp en kjekspakke. Da lå jeg på gulvet mens de stod og sparket meg.. Når vi er ute blant folk, er de såå hyggelige. Det er nesten helt utrolig tenker jeg noen ganger. Så ting koster penger, og jeg får jo ikke penger. Så jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette jeg. Har hørt om kommunale leiligheter, men jeg er vel ikke kvalifisert for noe sånt... Men ja. Takk for at du leste innlegget mitt, og svarte

[omnomnomnivore]

Ja huff Er bare vanskelig å gå til lege og psykolog når man har foreldre som åpner opp alle brevene dine,som man ikke kan snakke med i det hele tatt. Som kommer med nedsettende ord hver dag, og i tillegg til dette har vært voldelige mot meg siden jeg var liten. Sist gang var ved nyttår. Tror jeg hadde glemt å rydde rommet mitt, pluss at jeg hadde spist opp en kjekspakke. Da lå jeg på gulvet mens de stod og sparket meg.. Når vi er ute blant folk, er de såå hyggelige. Det er nesten helt utrolig tenker jeg noen ganger. Så ting koster penger, og jeg får jo ikke penger. Så jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette jeg. Har hørt om kommunale leiligheter, men jeg er vel ikke kvalifisert for noe sånt... Men ja. Takk for at du leste innlegget mitt, og svarte

 

Du kan gå til både lege og psykolog anonymt om du er under 18. Er du over 18 er det ulovlig for foreldrene dine å lese posten din. Det er faktisk straffbart med fengsel.

 

Hvis de fysisk mishandler deg og du har psykiske problemer på grunn av dem kvalifiserer du helt klart til kommunal leilighet, og jeg vil tro du vil være meget høyt prioritert.

 

Det der er jo helt sykt! Jeg har fint lyst til å sparke til dem begge to! Hvilket fylke, eventuelt kommune bor du i? Vi kan sjekke hva slags tilbud som eksisterer der.

[Misamisa]

 

Jeg har tenkt på folkehøgskole ja Det hadde kanskje vært fint å komme seg til et nytt sted, og kanskje få noen venner og sosialisere litt. Men det er jo så dyrt, og jeg skjønner ikke hvor jeg skal få de pengene fra : ( Det med å flytte hjemmefra er nok lurt, men det er jo også ganske dyrt. Jeg har hatt en sommerjobb de siste årene, hvor jeg har jobbet meg nesten ihjel, og jeg har gått på jobb hver eneste dag selv om angsten har fulgt meg i nakken. Skal prøve å søke på en ny jobb så snart som mulig. Men jeg er så utrolig tiltaksløs , så det å skrive en halv side er et stort ork . Sikkert derfor jeg ikke tenker sånn ''worst case scenario''. For det kunne vært motiverende ift til skolearbeidet. Men så tenker jeg ofte at.. tja nå er egentlig livet ganske over uansett, så spiller ikke noen rolle.

 

Ja huff Er bare vanskelig å gå til lege og psykolog når man har foreldre som åpner opp alle brevene dine,som man ikke kan snakke med i det hele tatt. Som kommer med nedsettende ord hver dag, og i tillegg til dette har vært voldelige mot meg siden jeg var liten. Sist gang var ved nyttår. Tror jeg hadde glemt å rydde rommet mitt, pluss at jeg hadde spist opp en kjekspakke. Da lå jeg på gulvet mens de stod og sparket meg.. Når vi er ute blant folk, er de såå hyggelige. Det er nesten helt utrolig tenker jeg noen ganger. Så ting koster penger, og jeg får jo ikke penger. Så jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette jeg. Har hørt om kommunale leiligheter, men jeg er vel ikke kvalifisert for noe sånt... Men ja. Takk for at du leste innlegget mitt, og svarte

Herregud.. Foreldrene dine er syke. Håper du kommer unna dem så fort som mulig.

[AnonymDiskusjon]

Skulle bare fortalt psykologen alt, hvordan det egentlig er. Så hadde hun fått seg noe å bryne seg på. Jeg er helt ødelagt i hodet, går rundt og er en falsk dritt hele tiden, på jobb, lyver til venner, familie. Eier ikke ambisjoner lengre om noe. Jeg blir kvalm av å gå på jobb, late som jeg er noe jeg ikke er, alle løgnene. Føler meg fanget. Det blir så naivt å gå og si at vi har det så flott her i landet, det er faen meg langt fra perfekt. Ja vi har alt, men det er et kaldt drittsamfunn, ingen som forstår. Ikke kan en være seg selv for da blir man i alle fall uglesett. Ha de rette meningene, gå på jobb og smil, spis den rette maten, tren, se fantastisk ut, i helgen kan du unne deg fylla og oppføre deg som en idiot som alle andre. Søndag er det bare å glede seg til en ny uke, med p3 på øret mens du går i sirkler og venter på at et fly skal lande i hodet på deg. Faens drittfolk. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[omnomnomnivore]

Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

 

Jeg er ganske så enig. Vi er et kaldt samfunn og en falsk kultur på mange måter. De aller fleste har det ganske bra, men sosialt har vi mye å lære av andre kulturer. Det går ann å ha et liberalt og indivudalistisk samfunn uten å trenge 5 meter med personlig avstand og møte alle i dagliglivet med stenansikt. Jeg synes du tar storsamfunnet veldig på kornet med beskrivelsen din, og tror det er mange som føler det slik.

 

Personlig har jeg bestemt meg for å være en positiv kraft for endring istedet for å være en av disse nikkende sauene som går rundt og smiler.

 

Det er en gammel klisjé, men "Be true to yourself", uansett hva det betyr for deg. Og vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Er du hyggelig så er folk stort sett hyggelige tilbake. Og åpner du opp, så vil folk som regel høre på, om ikke også åpne opp selv. Det er mange der ute som føler det samme deg, og som oss, men ikke tør å uttrykke det. Alikevel ser vi opp til f.eks kjendiser som er hyperindividualistister og breier ut om seg selv f.eks.

[Misamisa]

Enda en ny dag på psykriatisk.. men jeg er glad for at jeg lever. Livet mitt vil bli bedre sier jeg til meg selv. Jeg håper virkelig det.

[Misamisa]

Jeg tror seriøst de ansatte spionerer på meg. De virker så.. jeg vet ikke.. som om de vet alt. At jeg er på diskusjon.no har de funnet ut for lenge siden. Enkelt for dem. Jeg vet de vet det. Og alle andre ting.. jeg ser det på dem. De tørr bare ikke si noe. Men jeg vet de vil.. de hinter.

[ambisjon]

Eg er deppa, trist og nedslått. Eg har fått ein stor nedtur på den akademiske fronten, og eg veit ikkje kva eg skal gjere. Har dokker nokre tips til film eller musikk som har motiv som passar til sinnsstemninga mi?

[VyCanisMajoris]

Skulle bare fortalt psykologen alt, hvordan det egentlig er. Så hadde hun fått seg noe å bryne seg på. Jeg er helt ødelagt i hodet, går rundt og er en falsk dritt hele tiden, på jobb, lyver til venner, familie. Eier ikke ambisjoner lengre om noe. Jeg blir kvalm av å gå på jobb, late som jeg er noe jeg ikke er, alle løgnene. Føler meg fanget. Det blir så naivt å gå og si at vi har det så flott her i landet, det er faen meg langt fra perfekt. Ja vi har alt, men det er et kaldt drittsamfunn, ingen som forstår. Ikke kan en være seg selv for da blir man i alle fall uglesett. Ha de rette meningene, gå på jobb og smil, spis den rette maten, tren, se fantastisk ut, i helgen kan du unne deg fylla og oppføre deg som en idiot som alle andre. Søndag er det bare å glede seg til en ny uke, med p3 på øret mens du går i sirkler og venter på at et fly skal lande i hodet på deg. Faens drittfolk. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

 

Du hater egentlig deg selv ikke folket og landet. Beste form for egen kompensasjon er å hive alle dine burder over på andre så du slipper å gjøre noe med det selv. Trene å spise bra er det beste du kan gjøre for den psykiske helsa. Viss du er oppegående og positiv så driter folk i hvordan du ser ut. Byen er gøy, og du trenger ikke å drikke. Det blir bare en vond opplevelse fordi du går rundt og cryer og er bitter på folk som slår seg løs og har det gøy. Skjerp deg, fanz dritt folk? Det er du som er dritt. Masse en kan gjør på en søndag og det vet du, og får du en kul jobb så gleder du deg faktisk til en ny uke, i motsetning til deg og meg som hater jobbene våre. ouch

[meg0709]

Butthurt much?

[omnomnomnivore]

Eg er deppa, trist og nedslått. Eg har fått ein stor nedtur på den akademiske fronten, og eg veit ikkje kva eg skal gjere. Har dokker nokre tips til film eller musikk som har motiv som passar til sinnsstemninga mi?

 

Spørs hva du liker... Jeg krøller meg opp under dyna med Netflix osv. når jeg depper

[AnonymDiskusjon]

Klarer gang på gang å gjøre den samme feilen. Er fortsatt ganske naiv, som velger å tro det beste om alle. Lar tvilen komme dem til gode.

Ender alltid med at jeg blir utnyttet på ett eller annet plan. Enten for penger eller gaver, sosiale aspekt eller at jeg gir for mye av meg selv, for å hjelpe den det dreier seg om psykisk.

 

Sårer veldig mye å få servert løgn på løgn. Når du vet at uansett hva du konfronterer personen med, så kan du ikke forvente noe annet enn løgn.

 

Når man blir fortalt at personen ikke vil miste en god venn, fordi om man ikke er i et forhold lenger. Men handlingene tilsier noe annet. Bare er grei med deg for materielle goder, psykisk boost ol.

 

Håper jeg slipper å se denne personen igjen. Kjenner bare jeg er utrolig glad jeg for at jeg dumpet h*n, slik at jeg ikke kastet bort mer potensiale og tid, enn det jeg allerede har gjort. Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d

[omnomnomnivore]

Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d

 

Skjønner deg godt... og kjenner meg igjen.

[AnonymDiskusjon]

Det er jævlig. Holder inne mye sinne og frustrasjon pga dette. Vet ikke hvordan jeg skal takle det.

Når personen er en notorisk løgner, så får jeg ikke konfrontert h*n. Om jeg hadde fått konfrontert h*n, hadde det vært så mye enklere å bare lagt alt bak seg.

 

Gjør det hele mye verre at jeg sliter mye med sykdom. Alt føles verre, enn det egentlig er. Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d

[omnomnomnivore]

Er bare én måte å takle det... ikke la dem utnytte deg og ta én dag av gangen. Komme seg opp på hesten igjen. Til syvende og sist er vi alene her i verden alle sammen. Det gjelder å bli komfortabel med seg selv og det faktum. Jeg er også i den situasjonen at jeg har blitt totalt avhengig av en person som behandler meg dårlig. Tror igrunn det er stor fare for at det nettopp er en av grunnene til at hun ikke respekterer meg. Jeg er jo dørmatte.

[Misamisa]

På bare noen få dager har ting blitt anneledes. Livet er virkelig herlig (eller litt ialfall)

[omnomnomnivore]

På bare noen få dager har ting blitt anneledes. Livet er virkelig herlig (eller litt ialfall)

 

Hei Misa, det går fort unna hos deg... håper du får beholde denne følelsen en stund denne gangen. Er det medisiner som endelig kanskje hjelper deg, eller er du bipolar eller har sterke humørsvingninger av andre grunner?

[Mord-Sith]

Får jo ikke til noe for tiden. Meh. Blir bare mer og mer lei..

[omnomnomnivore]

Kjenner følelsen... ting bare faller ifra hverandre overalt.