Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Misamisa]

Konsekvensen av at du rømmer, blir nok rett og slett for store til at du bør vurdere det. Vinninga går opp i spinninga vil jeg tro. Hvor lenge har du vært der inne? Har de sagt noe om hvilke "veier" eller muligheter du har for å få slippe ut ?

 

Jeg vet .. å rømme gjør alt verre. har vært der en god stund nå.. noen måneder. de slipper meg ut når de mener jeg er frisk nok, men de vil ikke si når det er. Jeg mener jeg blir verre av å være her.. jeg blir jo totalt isolert fra verden bokstavelig talt, borsett fra internett noe jeg er lykkelig glad for at jeg har tilgang på.

[Christer-alexander]

Jeg tenker på fremtiden.. Jeg kan forestille meg det. De døde har fått fred. Jeg er ferdig utdannet. Jeg går ute. Jeg er fri. Jeg føler vinden, tenker på hvor fint jeg har det. Jeg har fått barn. En kjekk mann.

 

Akuratt nå føles det ut som jeg er fanget på bastøy. Men en dag skal jeg gå forbi galehuset og si til meg selv "Aldri igjen".

 

kanskje dagen er nærmere en du tror?

jeg har vært der jeg å.

fra jeg var 14 til jeg var 16 var jeg inn og ut på ungdoms psykiatrisk seksjon, fra 16 til 18 tilbrakte jeg mye av tiden min på akutten.

trodde aldri jeg skulle komme meg ut, og om jeg så gjorde det trodde jeg vertfall ikke på et normalt liv uten alt strevet.

jeg har på denne tiden rukket og bli 20 år, det er altså to år siden siste innleggelsen min, jeg går siste året på skole og skal ut som lærling etter sommeren!

tiden har gått fort og jeg har jobbet hard for og komme hit jeg er idag, jeg vet jeg fortsatt har en del jobb foran meg, men jeg har klart det.

krysser fingrene for deg, og håper du kommer deg ut derfra snart!

lykke til

[Misamisa]

kanskje dagen er nærmere en du tror?

jeg har vært der jeg å.

fra jeg var 14 til jeg var 16 var jeg inn og ut på ungdoms psykiatrisk seksjon, fra 16 til 18 tilbrakte jeg mye av tiden min på akutten.

trodde aldri jeg skulle komme meg ut, og om jeg så gjorde det trodde jeg vertfall ikke på et normalt liv uten alt strevet.

jeg har på denne tiden rukket og bli 20 år, det er altså to år siden siste innleggelsen min, jeg går siste året på skole og skal ut som lærling etter sommeren!

tiden har gått fort og jeg har jobbet hard for og komme hit jeg er idag, jeg vet jeg fortsatt har en del jobb foran meg, men jeg har klart det.

krysser fingrene for deg, og håper du kommer deg ut derfra snart!

lykke til

 

Håper det. Er utrolig fint å høre at du har fått et fint liv. Det fortjener du, det er jeg sikker på

Tusen takk ^^

Tror jeg skal ta en pause fra diskusjon nå.. jeg har sagt formye.

[Christer-alexander]

Håper det. Er utrolig fint å høre at du har fått et fint liv. Det fortjener du, det er jeg sikker på

Tusen takk ^^

Tror jeg skal ta en pause fra diskusjon nå.. jeg har sagt formye.

selv om det kanskje ikke ser så lyst ut nå er jeg sikker på at dagen kommer for deg også.

prøv og hold motet oppe selv om det er forferdelig vanskelig i din situasjon.

bedre og si for mye en å holde det for seg selv

[emwa]

Jeg har vært veldig deprimert de siste årene. Men jeg har aldri tatt tak i det, eller hatt foreldre som har støttet meg. Jeg har vært ganske alene.

 

Selv om jeg har hatt det dårlig, har jeg alltid fått til skolen. Det har fått meg til se lyst på livet. ''Jeg er en ressurs som kan brukes i samfunnet''...

 

Vel. De siste årene har alt blitt tyngre. Jeg går nå i vg3, og ting er mildt sagt ute av kontroll.

Det siste året har jeg begynt med selvskading, aktiv refleksjon angående selvmord og min trøstespising har utviklet seg til bulimi.

 

Når det gjelder skolen klarer jeg ingenting lengre. Jeg bare ligger i sengen hver eneste dag og er total tiltaksløs. Jeg ligger etter i alle fag. I dag har jeg for eksempel prøvd å skrive en innlevering i et fag. Jeg har ikke klart å skrive et eneste avsnitt på 12 timer. Jeg klarer det bare ikke. Dersom noen hadde spurt meg om emnet, kunne jeg sagt en hel masse. Men å skrive innleveringer det river meg bare i stykker. Jeg aner ikke hvorfor det er slik. Det er i skriftlig jeg alltid har vært best, men jeg klarer det ikke mer. Ender bare med at jeg blir sittende med frustrasjon og selvmordstanker fordi jeg ikke får det til. Akkurat som om jeg har en sperre i hodet. I tillegg til det, har jeg fått skikkelig angst for å dra på skolen. Jeg tør ikke banke på døren, dersom jeg kommer litt for sent. Jeg tør ikke ta av meg jakken i klasserommet, fordi folk da kan begynne å stirre. Jeg klarer ikke møte på vurderinger, og er i tillegg likegyldig til det. Jeg orker ingenting. Men jeg har jo vært kjempe opprørt over skolesituasjonen min i tre år nå. Jeg har hatt kjempe lyst til å bytte skole, og det har jeg prøvd på hvert eneste år, uten og lykkes. Likevel har folk jeg kjenner som har hatt lavere snitt enn meg kommet inn før meg. Sendte klage til inntakskontoret. De hadde visst gjort feil 2 ganger på rad. Ja.. Flott. Håper ikke de vet hva slags konsekvenser dette har fått for meg... Da tror jeg noen sover dårlig i natt.

 

Og nå kommer jeg ikke inn på noe som helst av studier. Og nå kan jeg ikke brukes til noen ting. Livet er jo over!? Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme ut av dette. Skulle ønske jeg aldri var blitt født, både for mitt eget vedkommende, men også mamma og pappa som dessverre driver med verbal trakassering.

[Budeia]

mamma og pappa som dessverre driver med verbal trakassering.

 

Tror du det var årsaken til at du begynte å bli deprimert?

[emwa]

Tror du det var årsaken til at du begynte å bli deprimert?

 

Begge foreldrene mine virker egentlig ganske psykisk syke til tider, så det kan hende det har gått i arv. I tillegg har jeg jo blitt en del mobbet, sett ned på(alltid vært taper) , fått veldig mindreverdighetskomplekser, dårlig selvtillit. Jeg har aldri hatt noen spesielt gode venner. Dersom jeg har hatt venner har jeg vært hakkekylling. I tillegg har det vært vanskelig for meg å ha venner siden det var vanskelig for meg å ta med venner hjem til meg selv. Moren min pleide å kjefte på meg og vennene mine. Det var så ubehagelig..

 

Moren min har sagt mange stygge ting til meg opp gjennom årene. (Har virkelig ikke lyst til å skrive alle disse tingene, men alt fra hore, fitte, taper. at jeg er kvalm,og så videre) Hun har også kommentert kroppen min i negativ forstand. Da jeg gikk i 8. og 9. fikk jeg spesielt høre hvor tykk jeg var. Men jeg har alltid hatt normal vekt. Nå veier jeg feks 50 kg, og er 165 høy. i 8. og 9. veide jeg 43 kilo, og da husker jeg moren min dro meg ned på vekten med tvang og skrek til meg at jeg hadde lår som tømmestokker, og at jeg var utrolig tykk. Hun drev også og skrek til faren min at han måtte hjelpe henne med å dra meg ned på vekten ( .. uhm traumatiske minner dette)

 

Ja. Selv om hun ikke gjør disse tingene lenger, synes jeg det er ekstremt vanskelig å forholde seg til henne på en vennlig måte.

 

Da jeg begynte på vgs hadde jeg veldig store forhåpninger, og var veldig positivt innstilt til å begynne et nytt sted. Men så ble alt verre. Og da tenkte jeg at karakterene mine kom til å redde meg. For da kom jeg inn på et studie og kunne møte nye mennesker som ville det samme som meg, og det var egentlig det som holdt meg oppe. Er sikkert derfor også alt har raknet i det siste, fordi jeg vet det nå er umulig å bestå i alle fag. Utrolig trist!

 

Husker før, så syntes jeg selvskading var helt grusomt og kunne ikke begripe hvordan noen kunne gjøre noe slikt mot seg selv. Men i dag gjør jeg det selv. Så ja. Grunnen til at jeg er deprimert kan være mange faktorer egentlig.. : )

[AnonymDiskusjon]

emwa: Får du noe hjelp? Hvis ikke ville jeg rådet deg til å vurdere å ta en tur til legen, som kan hjelpe deg med henvisning til psykolog. Du skylder deg selv å prøve det, høres ut som du kunne hatt godt av det. Har selv hatt god hjelp av det, til tider har det føltes helt meningsløst (gikk flere år og byttet noen ganger), men det hjalp meg faktisk etter noen år med behandling.

 

Og selv om det går dårlig på skolen så betyr ikke det at livet er ødelagt, du kan alltids forbedre på karakterer senere, konsentrer deg om å få det bedre med deg selv først, så kan du evt. jobbe og ta et friår. Uansett så er du ikke fucked. Har selv følt at jeg var helt fucked pga. innleggelse og veldig mye fravær på vgs, men har klart å få meg en utdannelse og jobb likvel. Lykke til Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

[Budeia]

Grunnen til at jeg er deprimert kan være mange faktorer egentlig.. : )

 

Verden er grusom noen ganger, virkelig. Men om du tar deg et år på folkehøgskole for å komme deg litt, er du ikke noen taper av den grunn. Et år på folkehøgskole vil både gjøre at du kommer deg vekk fra dine foreldre og ditt hjemsted, at du kan få et pusterom, og jeg tror det er litt lettere å få seg venner på en folkehøgskole enn det er på andre skoler.

 

Tror det er svært viktig for deg å flytte bort fra dine foreldre og ditt hjemsted også på lengre sikt. Men hvordan kan du som føler deg som et offer, greie å etablere deg på et nytt sted? Du kan begynne å gå i en frikirke på stedet, da folk der vil være nokså åpne for dem som sliter med noe. Hva er ditt worst case scenario? Ofte hjelper det å tenke seg hva som i verste fall kan skje, og forsone seg med det.

For eksempel kan det være at du ikke får etablert deg på boligmarkedet, og du får ingen flott jobb. Men om du leier en liten leilighet i noen år og tar vaskejobber eller servitørjobber i noen år, vil du alltids ha muligheten til noe bedre seinere. Mulighetene vil ikke være tapt. Mange mennesker forsørger seg ved å være stuepiker, eller ha andre "enkle" yrker.

[omnomnomnivore]

Møtte jenta jeg har vært avstandsforelska i over 1,5 år ute på byen lørdag og tenkte jeg skulle introdusere meg og hilse på henne, prøve å få praten igang.. Helt til jeg så at hun var med en annen gutt der..

 

Du ventet jo i 1,5 år da Men hun blir nok singel igjen. Følg med. Eller gå videre.

 

Vel. De siste årene har alt blitt tyngre. Jeg går nå i vg3, og ting er mildt sagt ute av kontroll.

Det siste året har jeg begynt med selvskading, aktiv refleksjon angående selvmord og min trøstespising har utviklet seg til bulimi.

 

Livet ditt er IKKE over. Skolen er viktig, men det er ikke det viktigste i livet. Med selvmordstanker, bulimi og depresjon av det kaliberet du har MÅ du gå til fastlegen din og få hjelp for. Det skulle være null problem for deg å få en sykemelding!

 

Hvis jeg noensinne forhåpentligvis får meg en liten familie selv, så skal nå jobben ikke stå i veien for å se ungen min på whatever hobby de enn ender opp med å ha. Iallefall mer enn 1 gang gjennom hele barndommen

 

Det er et ordtak som sier 'Vær en bedre mann enn din far'.

[kattungen]

Jeg vet .. å rømme gjør alt verre. har vært der en god stund nå.. noen måneder. de slipper meg ut når de mener jeg er frisk nok, men de vil ikke si når det er. Jeg mener jeg blir verre av å være her.. jeg blir jo totalt isolert fra verden bokstavelig talt, borsett fra internett noe jeg er lykkelig glad for at jeg har tilgang på.

 

Hvilke medisiner får du, i hvilken dose og hvor lenge har du stått på det?

[Misamisa]

Hvilke medisiner får du, i hvilken dose og hvor lenge har du stått på det?

 

.

Endret 19. februar 2013 av Misamisa

[Misamisa]

 

selv om det kanskje ikke ser så lyst ut nå er jeg sikker på at dagen kommer for deg også.

prøv og hold motet oppe selv om det er forferdelig vanskelig i din situasjon.

bedre og si for mye en å holde det for seg selv

 

Takk for at du bryr deg <3

[kattungen]

Abilify. Dose er jeg litt usikker på. Har stått på det i ca en uke, hvis ikke hadde jeg blit tvangsmedsinert med sprøyte og det er bare sykt..

 

Vel, en av grunnene til at du monitoreres tett nå står i felleskatalogen: "Suicidal atferd er rapportert raskt etter oppstart eller bytte av behandling. Nøye overvåking av høyrisikopasienter anbefales."

[Misamisa]

Vel, en av grunnene til at du monitoreres tett nå står i felleskatalogen: "Suicidal atferd er rapportert raskt etter oppstart eller bytte av behandling. Nøye overvåking av høyrisikopasienter anbefales."

 

hæ? hva betyr det? har det noe med medsinen å gjøre eller noe?

[Misamisa]

Jeg føler meg forlatt. Dette er helt sykt. Ingen godtar situasjonen min. De drar seg unna meg. Hva faen? det er ikke min feil at de døde holder på å ødelegge livet mitt. Jeg hadde et lite håp, men nå er det borte. Kanskje jeg burde dø alikevel. Når ingen venner godtar meg er det faen meg noe galt.

[Venelite]

Jeg føler meg forlatt. Dette er helt sykt. Ingen godtar situasjonen min. De drar seg unna meg. Hva faen? det er ikke min feil at de døde holder på å ødelegge livet mitt. Jeg hadde et lite håp, men nå er det borte. Kanskje jeg burde dø alikevel. Når ingen venner godtar meg er det faen meg noe galt.

 

Så det at man ikke har noen venner betyr at det er noe galt med en? Jeg har ikke hatt venner noengang jeg så da burde jeg kanskje bare dø jeg også.

[Misamisa]

Så det at man ikke har noen venner betyr at det er noe galt med en? Jeg har ikke hatt venner noengang jeg så da burde jeg kanskje bare dø jeg også.

 

Har jeg sagt det?

[kattungen]

hæ? hva betyr det? har det noe med medsinen å gjøre eller noe?

 

Ja. Det betyr at den første perioden etter medisin-start kan du ha (fler) selvmordstanker og ønsker (enn vanlig).

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

Du ventet jo i 1,5 år da Men hun blir nok singel igjen. Følg med. Eller gå videre.

 

Ja. Gikk videre der og da, men gjorde en smule ildt. Men men, selv om jeg likte henne betyr det ikke at hun likte meg. =)