Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[TheNarsissist]

Jeg går på skolen selvom jeg i perioder er veldig syk, jeg har en deltidsjobb. To ganger i uken drar jeg hjemmefra 7 og er hjemme 9 hvor jeg da setter meg ned med skolearbeidet i 2-3 timer. Likevel får jeg høre av min egen mor at jeg ikke lever opp til forventningene hennes. Så trist.

[Misamisa]

Jeg tenker på fremtiden.. Jeg kan forestille meg det. De døde har fått fred. Jeg er ferdig utdannet. Jeg går ute. Jeg er fri. Jeg føler vinden, tenker på hvor fint jeg har det. Jeg har fått barn. En kjekk mann.

 

Akuratt nå føles det ut som jeg er fanget på bastøy. Men en dag skal jeg gå forbi galehuset og si til meg selv "Aldri igjen".

[TityBoi]

God plan

[AnonymDiskusjon]

Anonym poster: 95d922aa2bc2e3d5249abb665d0cfd7a, jeg skulle gjerne likt å vite mer om situasjonen din.

 

Hvilket område av Norge er du ifra, hvor gammel er du, hvordan er livet ellers? Har du noen historie med depresjon og angst og i så fall hvor lenge har du slitt? Er det noen triggere?

Jeg er et stykke over 30, så det har foregått en stund.

 

Av det jeg har fått med meg, er det altfor mange på far sin side av familien som sliter med ett eller annet, alkoholmisbruk, innleggelser, selvmord, spiseforstyrrelser. Så det ligger godt plantet i familien. Det kan godt ha mye med oppveksten og gjøre også.

Min far kommer fra strenge kår der man ble slått når man var ulydig.

Det har nok smittet en del over i min oppvekst. Jeg har dog aldri blitt fysisk slått, men har blitt kjeftet på stort sett hele tiden. Jeg ble mobbet av mine foreldre fra jeg var liten til jeg flyttet ut. Husker jeg kom hjem med lekser på barneskolen og spurte om hjelp, også satt far ved siden av og skjelte meg ut og lo av meg fordi jeg ikke skjønte gangetabellen.

Jeg har i hele oppveksten blitt rettet på, fordi jeg gikk feil, oppførte meg feil, ikke hadde nok venner osv. Og få høre det 24/7 setter sine dype spor, tro meg. Jeg VET med meg selv at jeg er ute av fangenskapet, og at alt jeg gjør og sier er riktig. Men allikevel klarer jeg ikke å overbevise meg selv.

Jeg husker også ved en familieforening på far sin side, der en tremenning nettopp hadde kommet ut av psykiatrisk etter personlige problemer. Og der satt jeg som et lite barn og hørte på de andre baksnakket han, og fortalte hvor gal han var... Det er først nå i ettertid jeg ser hvor ille det har vært.

Jeg har hele tiden fått høre av venner, eller lærer om hvor heldig jeg er med foreldre. Og hvis jeg har hatt synlige problemer har jeg alltid fått beskjed om å ta meg sammen, tenke positivt og heve seg over det.

Vel, hadde jeg bare visst hvordan, hadde jeg ikke nølt et sekund med å ha det bedre. Og hver gang man får høre det, føler man seg bare enda jævligere. "Klarer jeg ikke å heve meg over det engang!"

Vennene mine tar nesten aldri kontakt med meg, da det er jeg som har vært pådriveren hele livet. Det er jeg som har holdt kontakten. Det er jeg som har skapt det forholdet. Psykologen min fikk meg til å se det. Det er faen meg ikke lett når man tar litt avstand, så er det INGEN som ringer deg, eller ber deg med ut, fordi det alltid er du som er pådriveren.

Jeg har flyttet til ny by, fått ny jobb. Noe jeg trodde ville hjelpe mot depresjonen og angsten, men problemene har fulgt meg hele veien. Ja, det hjelper å komme seg bort fra gamle vaner, og folk som ødelegger en.

Men å starte helt på nytt uten venner eller familie i nærheten når man er langt nede kan være et helvete.

 

Jeg vet litt hvordan du har det med kjæreste som er likedan. Dama mi har også vært innlagt, sliter tungt i perioder, og noen ganger fungerer jeg som psykolog for henne. Men allikevel er hun den eneste som har visst ordentlig interesse for meg, og det er vel derfor jeg er sammen med henne.

Tidligere kjærester har fortalt meg hvor håpløs jeg har vært, og dratt meg lengre ned når jeg har trengt de mest og åpnet meg. Jeg føler at man blir sett på som gal når man sliter med depresjon. Jeg snakker aldri om det, jeg syter aldri. Men de dagene det renner over, vil de fleste ikke ta i deg med illtang engang. Jeg vet det finnes unntak, så klart. Men snakker om de fleste. Hvertfall i mitt tilfelle.

 

Jeg sitter hvertfall her og hører på musikk, har fått trent litt i dag, prøver å holde ut med hobbyen jeg har startet med, så formen er bedre. Men det er fortsatt langt til jeg er "der" hvis du skjønner hva jeg mener.

 

Bare at noen setter seg ned og vil høre din historie hjelper så utrolig mye!

De fleste spør hvordan det går, men det er som regel overflatisk. Ingen vil høre hvordan det virkelig går. Men når noen setter seg ned ved siden av deg, eller ringer deg for å høre på det DU har å si, det betyr så utrolig mye!

 

Jeg håper du/dere har noen dere kan snakke med, det hjelper massivt. En man kan stole på. For min del er det å høre på musikk og trening som er drivkraften min om dagen. Anonym poster: 95d922aa2bc2e3d5249abb665d0cfd7a Anonym poster: 95d922aa2bc2e3d5249abb665d0cfd7a Anonym poster: 95d922aa2bc2e3d5249abb665d0cfd7a Anonym poster: 95d922aa2bc2e3d5249abb665d0cfd7a Anonym poster: 95d922aa2bc2e3d5249abb665d0cfd7a

[omnomnomnivore]

Har sovet ganske dårlig i natt. La meg rundt 2 på natta og våkna for en halvtime siden. Har i tillegg også bråvåkna et par ganger i løpet av natta, med svette og skjelvinger. Begynner å bli ganske lei av mareritta, hvor jeg gjenopplever alle angstanfalla. Jeg har i tillegg hatt en periode på 5 år, hvor jeg stengte alle følelser og emosjoner inne i meg. Følelsene og emosjonene kom på tilbake for fullt i høst, det var ikke sånn at de kom gradvis, men alle kom tilbake samtidig. Dette er egentlig noe ganske nytt, siden jeg ikke husker hvordan det har vært å hatt såpass mange følelser. Jeg var ganske kald, distansert og kalkulert i den perioden på 5 år.

 

Kjipt, Gnålern Jeg var også der i flere år. Det er en defensiv mekanisme. Når overveldende følelser kommer tilbake er det vel ofte en trigger for det?

 

Jeg har hatt det ganske bra de siste 12 årene med dama, men nå er hun langt ute på viddene og iferd med å dra meg ned, så jeg må vurdere å avslutte hele greia. Dritkjipt å miste sin beste og eneste venn i samme slengen.

 

Denne nye sitasjonen har også trigget panikkangrep som jeg aldri har hatt før. Antagelig mindreverdighetskompleksene mine som kicker inn, samt frykt for å være alene.

Endret 17. februar 2013 av omnomnomnivore

[omnomnomnivore]

Av det jeg har fått med meg, er det altfor mange på far sin side av familien som sliter med ett eller annet, alkoholmisbruk, innleggelser, selvmord, spiseforstyrrelser. Så det ligger godt plantet i familien. Det kan godt ha mye med oppveksten og gjøre også.

 

Familiehistorikk er dessverre gjenganger hos de som sliter mye. Dette er genetisk og psykologisk dritt man nedarver sine foreldre og deres foreldre osv. og som de har påført hverandre. Det er uhyre få som klarer å bryte sirkelen. Men det er det vi må aspirere til... "Be a better man than your father."

 

Min far kommer fra strenge kår der man ble slått når man var ulydig.

Det har nok smittet en del over i min oppvekst. Jeg har dog aldri blitt fysisk slått, men har blitt kjeftet på stort sett hele tiden. Jeg ble mobbet av mine foreldre fra jeg var liten til jeg flyttet ut.

 

Krenkelser i barndommen av denne typen fører som regel til meget dårlig selvbilde. Man kan godt ha god selvtillit i samvær med andre mennesker i f.eks daglig konversasjon, men ting som går på f.eks kropp eller prestasjoner eller livsutfoldelse kan bli ulidelig.

 

Jeg har i hele oppveksten blitt rettet på, fordi jeg gikk feil, oppførte meg feil, ikke hadde nok venner osv. Og få høre det 24/7 setter sine dype spor, tro meg. Jeg VET med meg selv at jeg er ute av fangenskapet, og at alt jeg gjør og sier er riktig. Men allikevel klarer jeg ikke å overbevise meg selv. Jeg husker også ved en familieforening på far sin side, der en tremenning nettopp hadde kommet ut av psykiatrisk etter personlige problemer. Og der satt jeg som et lite barn og hørte på de andre baksnakket han, og fortalte hvor gal han var... Det er først nå i ettertid jeg ser hvor ille det har vært.

 

Jeg skjønner hva du mener... begge mine foreldre var alkoholikere. 90% av tiden gav de faen i meg. De andre 10% måtte jeg klare alt selv. Moren min var i tillegg ganske spik spenna gæren. Han var en periode fullblåst agorafob. Hun holdt meg hjemme ifra barnehagen og brukte hele dagen på å kritisere både meg og alle andre. Etterhvert som jeg ble større og hun baksnakket folk, som du sier, så utviklet jeg også ekstrem fokusering på eget kroppsbilde, og på utseende og prestasjoner. Ingenting ble bra nok, så jeg gav opp. På hverdagene jobbet begge foreldrene mine og jeg var alene ifra jeg var en 9-10 år. Men fredag etter jobb startet fylla. Og fordi vi hadde båt så ble jeg i helgene dratt med til hver eneste pub og kro i hele landet hvor jeg så fyll og fanteri, faren min som drakk til han sovnet og moren min som havnet i masse slagsmål og krangler. Dette med baksnakking av andre mennesker er EKSTREMT ødeleggende for barn fordi de ikke ser noe galt ved den andre personen men deretter ser seg selv i speilet.

 

Vennene mine tar nesten aldri kontakt med meg, da det er jeg som har vært pådriveren hele livet. Det er jeg som har holdt kontakten. Det er jeg som har skapt det forholdet. Psykologen min fikk meg til å se det. Det er faen meg ikke lett når man tar litt avstand, så er det INGEN som ringer deg, eller ber deg med ut, fordi det alltid er du som er pådriveren.

 

Jeg har ikke noen venner lenger. Bare hun jeg har vært gift med i åtte år. Og sammen med i tolv. Siden jeg var 20. Å se henne slite så jævlig er tungt. Å tenke på at det kan bli slutt er nesten ulidelig. Både å miste min eneste og beste venn, men også den eneste kvinnen jeg noen gang har elsket. Jeg tror dessverre at til syvende og sist så er vi alle alene... gode venner er vanskelig å finne og er vel best på basis av felles grunnlag.

 

 

Jeg har flyttet til ny by, fått ny jobb. Noe jeg trodde ville hjelpe mot depresjonen og angsten, men problemene har fulgt meg hele veien. Ja, det hjelper å komme seg bort fra gamle vaner, og folk som ødelegger en.

Men å starte helt på nytt uten venner eller familie i nærheten når man er langt nede kan være et helvete.

 

 

Jeg vet litt hvordan du har det med kjæreste som er likedan. Dama mi har også vært innlagt, sliter tungt i perioder, og noen ganger fungerer jeg som psykolog for henne. Men allikevel er hun den eneste som har visst ordentlig interesse for meg, og det er vel derfor jeg er sammen med henne.

 

Tidligere kjærester har fortalt meg hvor håpløs jeg har vært, og dratt meg lengre ned når jeg har trengt de mest og åpnet meg. Jeg føler at man blir sett på som gal når man sliter med depresjon. Jeg snakker aldri om det, jeg syter aldri. Men de dagene det renner over, vil de fleste ikke ta i deg med illtang engang. Jeg vet det finnes unntak, så klart. Men snakker om de fleste. Hvertfall i mitt tilfelle.

 

Jeg sitter hvertfall her og hører på musikk, har fått trent litt i dag, prøver å holde ut med hobbyen jeg har startet med, så formen er bedre. Men det er fortsatt langt til jeg er "der" hvis du skjønner hva jeg mener. Du kan gjerne sende meg en PM også om du ønsker. Trenger ikke være anonym overfor meg, jeg skal ikke 'oute' deg

 

Bare at noen setter seg ned og vil høre din historie hjelper så utrolig mye!

De fleste spør hvordan det går, men det er som regel overflatisk. Ingen vil høre hvordan det virkelig går. Men når noen setter seg ned ved siden av deg, eller ringer deg for å høre på det DU har å si, det betyr så utrolig mye!

 

Dette er noe sært ved den vestlige kulturen... i andre land når de spør hvordan du har det så er de oppriktig interesserte. I Norge, USA og andre steder blir de lamslått om du faktisk forteller sannheten...

 

Jeg setter meg gjerne ned ved siden av deg og deler erfaringer. Ingen skulle trenge å være helt alene. Det er nok mange der ute som er både sympatiske og interessert i mer menneskelig kontakt, men som kanskje gjemmer seg unna i sine daglige liv de også... definitivt en svakhet ved den norske folkesjela.

Endret 17. februar 2013 av omnomnomnivore

[Misamisa]

Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke at de døde skal vinne. Jeg vil skape fred med dem.jeg vil bare komme ut av dette marerittet. Jeg savner å være med venner, overnatte, gå hvor jeg vil. Jeg savner friheten. Jeg savner frisk luft. Ingen kan vite hvordan det er å være fanget før man er det selv. Nå vet jeg hvordan det er, og det er helt forferdelig.

 

La meg komme ut herfra..

[AnonymDiskusjon]

Jeg går på skolen selvom jeg i perioder er veldig syk, jeg har en deltidsjobb. To ganger i uken drar jeg hjemmefra 7 og er hjemme 9 hvor jeg da setter meg ned med skolearbeidet i 2-3 timer. Likevel får jeg høre av min egen mor at jeg ikke lever opp til forventningene hennes. Så trist.

Hun forstår bare ikke. Kanskje klarer hun heller ikke å forstå, men da må hun innse at hun ikke forstår. Anonym poster: 8c4ada8e3cbe9211f4367d470fd598dd

[1814_]

Skal starte behandlingen for depresjonen min idag på DPS.

 

Poliklinikken? Har vært innom der tre ganger, men det er jo et håpløst opplegg. Får time hver fjerde uke. Vanskelig å se hvilken effekt det skal kunne få på pasienter med et så løst opplegg. Det er nok forskjellig fra distrikt til distrikt, men kan tenke meg at de fleste har lite med ressurser.

[Laserbeam]

Poliklinikken? Har vært innom der tre ganger, men det er jo et håpløst opplegg. Får time hver fjerde uke. Vanskelig å se hvilken effekt det skal kunne få på pasienter med et så løst opplegg. Det er nok forskjellig fra distrikt til distrikt, men kan tenke meg at de fleste har lite med ressurser.

På poliklinikken ja, jeg har foreløpig fått timer hver uke.

[Misamisa]

Jeg lever. Jeg lever. Seriøst jeg lever!

[Misamisa]

Jeg har et håp. Det håpet må ikke bli borte. Jeg føler meg deprimert, men alikevel så føler jeg meg levende. Jeg er glad fordi jeg lever. Jeg kunne vært død. Men det er å være innesperret er helt grusomt.. men jeg skal ikke miste håpet. Bestemor klarte det, da skal jeg også.

[Budeia]

Ja! Du kan klare det!

[Laserbeam]

Jeg lever. Jeg lever. Seriøst jeg lever!

Jeg har et håp. Det håpet må ikke bli borte. Jeg føler meg deprimert, men alikevel så føler jeg meg levende. Jeg er glad fordi jeg lever. Jeg kunne vært død. Men det er å være innesperret er helt grusomt.. men jeg skal ikke miste håpet. Bestemor klarte det, da skal jeg også.

Flott! Bare stå på videre!

[Misamisa]

Ja! Du kan klare det!

 

Takk

 

Flott! Bare stå på videre!

 

Takk Du også! Supert at du har fått psykologtimer ^^

[Misamisa]

Du er ikke verdiløs, da hadde du ikke vært i live. Du må ikke tenke så mye på å dø, det hjelper ingenting. Du har jo internett. Gå på youtube å se på fail videoer eller noe liknende

 

Tusen takk <3

[AnonymDiskusjon]

Da gikk jeg fra fornøyd til bang ned i bakken. Far kom med ett spm om jeg hadde ringt ang en ny jobb og mast på de(er i full jobb fra før, og var bare rett innom på besøk der), sa nei det har jeg ikke. Så kom det ett spydig "hvorfor ikke det da", før han snudde seg og fortsatte samtalen med mor. Uten egentlig å vente på noe svar fra meg. Alt som vanlig egentlig. Han prøver å bry seg, men klarer det ikke. Sikkert meg og, vi klarer jo ikke å ha en enkel samtale en gang uten at vi blir sittende å snakke om været..

 

 

Faen jeg er for gammel til at han skal gi meg sånne tanker, husker fremdeles med glede den ene gangen har så meg spille fotballkamp(spilte i 11 år som barn), resten av tiden var han på jobb, karriere først, barn sist...

 

Hvis jeg noensinne forhåpentligvis får meg en liten familie selv, så skal nå jobben ikke stå i veien for å se ungen min på whatever hobby de enn ender opp med å ha. Iallefall mer enn 1 gang gjennom hele barndommen

 

Usammenhengende rant egentlig, men da får jeg det litt ut, så kan jeg og far gå tilbake til vårt standard opplegg.. Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

Møtte jenta jeg har vært avstandsforelska i over 1,5 år ute på byen lørdag og tenkte jeg skulle introdusere meg og hilse på henne, prøve å få praten igang.. Helt til jeg så at hun var med en annen gutt der..

[Misamisa]

Dette er en tung kveld. Jeg føler alt er helt uvirkelig. Livet mitt er uvirkelig. Jeg er fanget på et galeshus. Har tenkt tanken å rømme om jeg får utgang, men det er nok ikke så smart. Da kommer jeg mest sannsynlig aldri ut igjen. Ialfall på en stund..

[Everket]

Konsekvensen av at du rømmer, blir nok rett og slett for store til at du bør vurdere det. Vinninga går opp i spinninga vil jeg tro. Hvor lenge har du vært der inne? Har de sagt noe om hvilke "veier" eller muligheter du har for å få slippe ut ?

Endret 18. februar 2013 av Everket