Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Demonfudge]

Frykt for hva? Om du vil svare på det da.

[Kiro]

Jeg bryter sammen for alt og ingenting nå for tiden. Bare små (vanligvis harmløse) kommentarer bringer gamle fortrengte minner tilbake, og jeg vil bare at det skal slutte..

[Dunsay]

Frykt for hva? Om du vil svare på det da.

Jeg kan sjeldent forklare årsaken til min angst lenger. Den bare kommer i tide eller utide, og stort sett uten noen tilsynelatende årsak.

 

Vet spørsmålet ikke var rettet til meg, men jeg svarte likevel for å få frem at årsakene til angstanfall ikke alltid er like åpenbare.

[Gavekort]

Nok en helg der jeg sitter inne for meg selv. Jeg er ingen festtype, men blir utrolig lei meg at jeg aldri blir spurt.

 

Jeg er så dum når jeg avslår! Hater meg selv for det, men jeg vil ikke skuffe foreldrene mine...

[Catkin]

Nå er det på tide å gi opp.

[TheMartine]

Nok en helg der jeg sitter inne for meg selv. Jeg er ingen festtype, men blir utrolig lei meg at jeg aldri blir spurt.

 

 

Få deg en kvelds- og helgejobb. Det gjorde jeg, og da har jeg alltid en god grunn til å ikke være ute og rangle. Nå har jeg ikke blitt spurt av noen på to-tre år, så akkurat det prosjektet funka jo langt bedre enn forventet.

[Gavekort]

God ide! Trenger en jobb uansett!

[TheMartine]

God ide! Trenger en jobb uansett!

 

Win! Anbefaler på det sterkeste å finne et konsertsted å jobbe ^^

 

 

Nå har jeg sunket så lavt at jeg har sendt inn spørsmål om sex til Klara Klok. Fy flate, så fjortis jeg føler meg nå. Men om jeg ikke greier å få orden på sexlivet er jeg snart veldig klar for å gi opp hele prosjektet, og det er i hvert fall en deprimerende tanke.

[Gjest fyr]

Og hun er en av de

 

Jeg har lest tidligere innlegg fra deg der du beretter om ditt ødelagte og miserable liv - hvordan 99,9% av dine sekunder på jorden har vært uutholdelig vonde, og hvordan alt og alle er i mot deg. Men dame, det har du.

 

Jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg skulle kunne ha vært trist om jeg faktisk kunne fått den jenta jeg lengter og streber etter hver eneste dag. Foreldre, "venner" og alle bekjente kunne ha dødd som fluer; ingenting ville ha spilt noen rolle. Jorden kunne gått under, og menneskearten kunne like så godt ha forsvunnet. Det finnes kun én ambisjon i livet mitt, og det er henne.

 

Jeg har fått det bekreftet av samtlige medlemmer av lærerstaben at jeg er den mest begavede eleven skolen min noensinne har sett. Alle terminkarakterer, bortsett fra fire fag, er kun seksere. Jeg har gode, pålitelige foreldre; jeg er 184 cm høy og veier 80 kg med 5-6% kroppsfett, og jeg er 15 år. Vennene mine er "samfunnseliten" på skolen min.

 

Men draget; det har jeg overhodet ikke. Ingen av mine andre talenter har noensinne gjort meg noen tjenester: aldri har det gjort meg glad å få gode karakterer eller slå alle mine jevnaldrede i håndbak. Jeg klarer ganske enkelt ikke å synes synd på folk som får gjort sine drømmer hos det motsatte kjønn til virkelighet.

 

Er det noen som nå føler seg provosert av holdningen min? Svar meg og refs meg; jeg trenger det virkelig.

 

Slik begynte jeg også å tenke etter å ha passert 20 og fortsatt aldri en gang hadde kysset noen av det motsatte kjønn. På grunn av en fortid med mobbing og fysiske problemer klarte jeg ikke å komme meg noen vei i mange år. Dette har satt store spor. Det gjorde at jeg også etter hvert hadde problemer med å skjønne hvordan noen kunne slite så mye om de hadde dame. Det gjorde meg frustrert og sjalu at andre fikk seg dame, eller kunne få seg noe hvis de ville, mens jeg gikk rundt og ikke turte noe som helst etter at mobbingen da jeg var mindre hadde totalt ødelagt selvtilliten, og gjorde meg totalt usosial. Jeg begynte å få et hat mot folk som var fornøyd med livet, og som hadde dame eller bare pulte rundt. Når jeg nå som 23-åring endelig var heldig, og fant ei jeg ble virkelig glad i (riktignok via nettet), og etter hvert sammen med, sliter jeg fortsatt med slike tanker, selv om det har hjulpet å ha noen å kunne dele tankene mine med. Men samtidig gikk det opp for meg at jo, en kan fortsatt ha det jævlig selv om en har dama en ønsker seg (selv om det er ennå værre uten å ha noen å støtte seg på). Jeg har fortsatt blitt så merket psykisk av fortida mi, at jeg nå skal ta steget med å be om å få snakke med en psykolog.

 

Du er nok ikke aleine om å tenke slik, jeg gjorde som sagt det samme selv, ettersom hodet mitt etter hvert blei mer og mer fucka. Det kan kanskje være vanskelig å forstå for andre at det går ann å tenke på denne måten, og hva annet som ligger problemene dine vet jeg jo ikke, du har et litt annet utgangspunkt enn meg. Jeg håper iallfall dette oppklarte noe.

[Dunsay]

Nå er det på tide å gi opp.

Veldig generelt svar, siden jeg ikke aner hva dette dreier seg om:

Det er aldri på tide å gi opp, men det er fullt lovlig å ta seg en pause og grave seg ned til det lyder "faren over". Hold fast i noe til stormen blåser over. Det vil alltid stilne igjen før eller siden.

[Demonfudge]

Jeg kan sjeldent forklare årsaken til min angst lenger. Den bare kommer i tide eller utide, og stort sett uten noen tilsynelatende årsak.

Nei, jeg har holdt på med det der i mange år selv, så jeg vet godt hvordan det er.

 

Gavekort: Det er sjelden jeg er på fest selv. Jeg kuttet det ut da jeg var 18, fordi jeg la merke til hvor mye dop og dritt det var. Kan ikke si jeg angrer så veldig mye, men jeg syntes det var verre da jeg var yngre.

 

Setter desto større pris på utepilsene om sommeren, sammen med venner. Og tar jo en grillfest innimellom.

Og kanskje "noko attåt" når man sitter foran bålet, da.

[Gjest Peter]

Tror jeg snart graver meg ned i et hull... Har slitt en del i det siste med familie , dødsfall i familien og generelt problemer med å tilpasse meg samfunnet. Nå på toppen av det hele ser jeg hvor lite jeg faktisk betyr for vennene mine , selv mine beste venner siden barneskolen. Jeg ser stadig mer og mer tendenser til at de gir mer og mer faen i meg til mer jeg sliter. jeg prøver å gjemme dette så godt jeg klarer , men somme ganger merker de det. Det virker som de nermest blir skremt mer og mer vekk i fra meg jo mer jeg sliter mentalt, Istedet for å hjelpe meg dytter de meg ut. Virker som de er redd for å bli sett sammen med meg , redd for sitt eget image. De inkluderer meg aldri når de treffer nye mennsker , bare kansje avogtil på filmkvelder og litt slikt da de er sikker på at jeg ikke kommer til å treffe på noen av de andre vennene deres som jeg ikke kjenner til. Er dette kansje et form for instinkt for å beskytte sin sosiale status ? jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, om jeg bare skal gi opp å sitte hjemme forran dataen hele dagene eller om jeg skal fortsette å kjempe for å bli elsket av en gjeng som helst ser meg borte ? Har bare lyst å dra langt vekk å glemme alt dette.

[Puke Nukem]

Var på slik konsertgreie i går...

Gikk fint en stund, helt til folk begynte å danse, kline og så vidre. Da tok tankene og angsten over, måtte bare kommer meg bort derfra Jeg er lei nå

[Gjest Harley Quinn]

Jeg takler fotballkamp i går, på ståtribune så masse folk rundt meg. Hadde jeg ikke tross med angsten min..

 

Men rett etterpå så var det jo tilbake til den samme gamle tomme tilstanden...

[Saft Suse]

Og historien gjentar seg. Når jeg en sjelden gang går ut blir jeg bare sittende stort sett alene mens alle andre morer seg og har det gøy. Jeg kommer ikke på noe som helst å snakke om, og å slenge meg rundt på gulvet til dårlig techno presterer jeg bare ikke å tvinge meg selv til.

 

Det hadde ikke vært like ille om jeg gikk ut av egen vilje, men jeg ble hentet og overtalt med ut, hvorpå de seinere satt seg et annet sted hele gjengen etter en runde på gulvet. Jeg synes det blir for dumt å følge etter når jeg bare sitter der i stillhet og smiler om noen kikker. Ved flere anledninger kom det andre bekjente bort og ville ha meg med ut på gulvet, men med angsten min klarer jeg ikke å prøve meg på tilfeldig dansing til dårlig musikk. Selv ikke med alkohol i blodet.

 

Ikke at jeg drikker noe særlig da. Jeg nekter å drikke meg full bare for å overvinne angsten for én kveld, av frykt for at jeg finne fram til at alkohol er en slags permanent løsning. Festing og drikking er vel bare ikke noe for meg.

 

 

 

Ærlig talt finner meg jeg selv i å lure på gang på gang hvordan jeg har klart å skaffe så mange venner, når jeg selv synes jeg er en utrolig kjip personlighet jeg aldri hadde hatt tålmodighet til å bli kjent med.

[Cortinarius rubellus]

Og hun er en av de

 

Jeg har lest tidligere innlegg fra deg der du beretter om ditt ødelagte og miserable liv - hvordan 99,9% av dine sekunder på jorden har vært uutholdelig vonde, og hvordan alt og alle er i mot deg. Men dame, det har du.

 

Jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg skulle kunne ha vært trist om jeg faktisk kunne fått den jenta jeg lengter og streber etter hver eneste dag. Foreldre, "venner" og alle bekjente kunne ha dødd som fluer; ingenting ville ha spilt noen rolle. Jorden kunne gått under, og menneskearten kunne like så godt ha forsvunnet. Det finnes kun én ambisjon i livet mitt, og det er henne.

 

Jeg har fått det bekreftet av samtlige medlemmer av lærerstaben at jeg er den mest begavede eleven skolen min noensinne har sett. Alle terminkarakterer, bortsett fra fire fag, er kun seksere. Jeg har gode, pålitelige foreldre; jeg er 184 cm høy og veier 80 kg med 5-6% kroppsfett, og jeg er 15 år. Vennene mine er "samfunnseliten" på skolen min.

 

Men draget; det har jeg overhodet ikke. Ingen av mine andre talenter har noensinne gjort meg noen tjenester: aldri har det gjort meg glad å få gode karakterer eller slå alle mine jevnaldrede i håndbak. Jeg klarer ganske enkelt ikke å synes synd på folk som får gjort sine drømmer hos det motsatte kjønn til virkelighet.

 

Er det noen som nå føler seg provosert av holdningen min? Svar meg og refs meg; jeg trenger det virkelig.

 

 

Er merklig hvor noen henger seg opp i det at jeg har dame, men samtidig har det jævlig...tro meg det fungerer veldig fint og samtidig gjør det forholdet ganske så "stramt" til tider.

Nå var det slik at jeg fikk ikke de tingene jeg sliter med i voksen alder.

Det jeg vet er at hadde ikke hun tatt alle skrittene så hadde jeg ikke hatt henne i dag, og hun er alt for meg.

Men samme hva du sier så kan ikke hun ta vekk all misbruk osv. som jeg har opplevd.

At jeg er heldig som har henne, er noe jeg ALDRI kommer til og nekte på

 

 

Og du er 15, jeg var jomfru frem til jeg var 20, hadde ikke fast forhold før jeg var 19( første seriøse forhold )

Så gi det litt tid '

Og bare at du er der som du er nå burde gi deg litt selvtillit, du er utrolig begavet osv. etterhvert som du blir litt eldre så kommer andre ting også.

 

 

Hvorfor skal jeg gi deg refs eller bli oppgitt

Ellers forklarte guest_fyr det veldig bra.

Endret 2. mai 2010 av Amanita Muscaria

[Gjest stopp]

Jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg skulle kunne ha vært trist om jeg faktisk kunne fått den jenta jeg lengter og streber etter hver eneste dag. Foreldre, "venner" og alle bekjente kunne ha dødd som fluer; ingenting ville ha spilt noen rolle. Jorden kunne gått under, og menneskearten kunne like så godt ha forsvunnet. Det finnes kun én ambisjon i livet mitt, og det er henne.

 

Jeg har fått det bekreftet av samtlige medlemmer av lærerstaben at jeg er den mest begavede eleven skolen min noensinne har sett. Alle terminkarakterer, bortsett fra fire fag, er kun seksere. Jeg har gode, pålitelige foreldre; jeg er 184 cm høy og veier 80 kg med 5-6% kroppsfett, og jeg er 15 år. Vennene mine er "samfunnseliten" på skolen min.

 

Men draget; det har jeg overhodet ikke. Ingen av mine andre talenter har noensinne gjort meg noen tjenester: aldri har det gjort meg glad å få gode karakterer eller slå alle mine jevnaldrede i håndbak. Jeg klarer ganske enkelt ikke å synes synd på folk som får gjort sine drømmer hos det motsatte kjønn til virkelighet.

 

Du høres akkurat ut som meg.. Eller du høres ut som meg for ett år og tre måneder siden.

Jeg tenkte helt likt akkurat helt likt. Nå nøyaktig ett år og tre måneder senere har jeg dame, jeg er atpåtil forlovet.

 

Er livet helt uten problemer og hverdagene bare fylt med solskinn nå? NEI...

Når jeg møtte denne jenta jeg er sammen med nå, så ville hun i begynnelsen ikke ha noe med meg å gjøre, det var like før jeg tok livet av meg. Jeg gidder ikke gå inn på hvordan det ordnet seg mellom hun og meg nå, men ihvertfall så gjorde det det.

 

Men selvom jeg nå synes jeg har verdens peneste, skjønneste og beste kjæreste så har det nå dukket opp en heeeel rekke med nye fæle tanker og redsler. For nå som jeg endelig har henne, så kan jeg ikke risikere på noen måte å miste henne, da tar jeg livet av meg. Personer som du og meg tror alt ordner seg når man får seg en kjæreste men det gjør det ikke. Du begynnner å frykte nye ting..

 

"Hvem var den gutten som sa hei til henne istad?" hvem var den gutten som likte statusen hennes på facebook?" "hvorfor holder ikke hun meg i hånden akkurat nå?" "hva i all verden er det hun gjør nå?" "hvorfor?" "hva?" "hvem?" "hvor?" "når?" "hvilken?" Det er ord som går igjen og igjen og igjen oppe i hodet mitt, og det er mest sansynlig tanker som kommer til å treffe deg også når du en dag blir sammen med en du elsker.

 

Det har ingenting med mangel på tilitt eller noe sånt å gjøre. Jeg har sikkert overreagert og overtenkt på over hundre tusen ting som har skjedd den tiden jeg har vært sammen med jenta mi. Det er rett og slett ikke noe jeg kan gjøre noe med, det skyldes ikke mangel på tilitt. det skyldes frykt.. Frykt for å bli forlatt, frykt for å gå tilbake til der du var, seperasjonsangst, frykt for at hun ikke er like glad i deg lenger pga noe som har skjedd, (som ikke trenger å betyr noe overhodet). Du lurer på hvorfor hun ikke svarer akkurat det der og da. Mest sansynlig er det vel fordi nok en gang har du/jeg/vi overtenkt på en ting gjennom lang tid og det påvirker vår egen virkelighetsopplevelse. Man begynner å tenke det verste om hver minste lille ting, og det skal jeg love deg at er forferdelig slitsomt.

 

Se det for deg selv... Du blir sammen med hun du lengter etter. Hva nå? hva om du mister henne igjen? det kan bare ikke skje...

 

I mitt tilfelle stopper disse tankene fra sekundet jeg kan se henne med mine egne øyne, eller med en gang jeg er i nærheten av henne. Plutselig kan jeg slappe helt av.. Er jeg lykkelig nå? eller er jeg bare vanlig? vet jeg i det heletatt hva lykke er? Når man er så langt nede så vil det å komme opp på et vanlig nivå som de fleste lever på føles som himmelen. Kan man da si man egentlig er lykkelig?

 

Jeg føler meg lykkelig når jeg er sammen med henne, det er jeg hundre prosent sikker på. Men så fort hun ikke er her lenger, så fort hun er på den avstanden at jeg ikke kan ta på henne. Så kommer alle tankene tilbake på en gang, og da blir det som en eksplosjon av negative følelser.

Noe som sånn ca pleier å skje hver eneste søndag. Vi pleier å være sammen fredag, lørdag og deler av søndagen. Og alt er bare herlig, men så kommer søndagskvelden og hun har dratt hjem til seg selv, du har ingen du kan holde rundt når du legger deg. Gratulerer du er tilbake på bunn igjen.

 

La meg nå klargjøre en ting. Jeg elsker den jeg er sammen med, og jeg ville aldri byttet ut henne med noe som helst i hele verden. jeg føler meg lykkelig sammen med henne. Og jeg er fulstendig klar over at de tankene jeg har er uvanlig og totalt unødvendige. For egentlig så burde jeg vært glad hele tiden. Men hodet mitt vil rett og slett ikke la meg være det..

 

Så kort sagt, ikke tro alt bare brått ordner seg når du er i ett forhold.

 

Btw: Beklager at det sikkert er mye feilskrevet og sånt her nå, og noe er sikkert ikke helt i sammenheng med hverandre. Jeg bare leste det andre inlegget og fikk et veldig stort behov for å utrykke akkurat det jeg følte når jeg leste det.

[Mephistopheles]

Nyleg vorte singel, noko som kjennes fantastisk. Har ein son eg må ta til takke med å sjå annankvar veke, det er verre. Har verdas beste vener, men maktar ikkje la vær å få dårleg samvit dei gongene eg ikkje kan stilla opp for dei, slik dei gjer for meg. Eksen er av det slaget som ikkje klarar seg så altfor godt på eigenhand, korkje sosialt, økonomisk eller i arbeidslivet. Kjenner meg som ein gjennomført drit, fordi eg har gått ifrå.

 

Sommaren er på veg, og dermed eksamenstid. Eg har eit enormt etterslep i økonomi, leiing og marknadsføring, den største og mest vektlagde fagmodulen på studiet mitt. Med våren kjem vårslappa, vakuumet etter vinterdepresjonen. Eg gler meg som ein gris til det vert varmare i veret, rocken kjem og eg skal på telttur med gutungen. Men det er ikkje no, og no er det utriveleg. ARGH!

[Gjest Harley Quinn]

Onde sirkler er så herlige....

 

Jeg liker ikke meg selv fordi jeg veier for mye, veier jeg for mye blir jeg i dårlig humør, er jeg i dårlig humør har jeg ikke iniativ til å trene, og trener jeg ikke får jeg dårlig samvittighet som igjen minner meg på at jeg veier for mye.. Yes liksom..

 

SKAL liksom komme igang, sier det hele tiden. Men det er skummelt. Vil ikke dra alene på treningstudio, men vil liksom ikke dra med hvem som helst heller. Kan alltids begynne å trene i drammen med vennina mi, men det var det og da, bensin, parkerings o.s.v det blir jo dyrt. Til den andre kan jeg sykle på sommeren og ta tog når det er snø.

 

Noen ganger har jeg barre lyst til å gi opp og starte på nytt, bli en helt annen person. Kanskje det er det jeg burde nå. Begynne å ta skikkelig var på meg selv, bli mer nøye, ta sol o.s.v.. Men er faen meg ikke meg det heller.. Shit, som jeg hater det her..

[Moff]

AnnChristin, du kan ikke trene en dag du er på bedre humør? Før sirkelen begynner. Lettere sagt enn gjort.. Å mane frem et kickæss humør, forsone deg med degselv og ut i skogen og jogge litt

 

Faen så godt det var å slå tåa i et stolbein i sta. Fikk all fokus vekk fra psykisk smerte i 40 sekkunder ca. Nå har jeg mer forståelse for selvskadere

Endret 3. mai 2010 av Moff